Uncategorized

Da jeg i dag skriver på det hvite arket «Fravær Marte Nilsen», gjør jeg det ikke av svakhet.

Ved inngangen ventet jeg på en svart limousin – skinnende som natten, som reflekterte lysene fra Oslo. Sjåføren åpnet døren med et nikk.

Ved inngangen sto en sort limousin skinnende som natten, som kastet Oslos lys tilbake på seg.

Uncategorized

034

Den blå uniformen og ansiktet jeg straks gjenkjente. Det var Stefan Kristoff — nabolagets politimann fra blokka vår.

Den blå uniformen og ansiktet jeg umiddelbart kjente igjen. Det var Stein Kristiansen nabolagspoliti

Uncategorized

012

Som en fugl etter lokkefløyta – Jenter, man skal gifte seg én gang for livet. Være tro mot sin kjære til siste åndedrag. Ikke flakse rundt på evig jakt etter den rette – da ender man opp som et oppspist eple. Gift mann er tabu, ikke innled noe, tro ikke du kan leke litt romantikk og så gå videre. Der går dere rett i avgrunnen, begge to, og lykken snur dere ryggen. …Mine foreldre har vært sammen i femti år. For meg er de det beste eksempelet. Jeg skal prøve å finne min egen skjebne og vokte den med argusøyne, tenkte jeg sammen med venninnene da jeg fylte tjue. Kloke ord fikk jeg fra bestemor, og henne trodde jeg blindt på. Venninnene smilte overbærende: – Ikke tull, Ksenia. Får du deg en gift mann, så får vi se hvor lett du gir slipp på ham… Men jeg sa aldri til dem at mamma før giftermålet fikk min eldste søster – med en ukjent mann. En skam som aldri ble vasket bort i bygda. Fem år senere kom jeg, men da i lovlig ekteskap. Pappa forgudet mamma, og sammen havnet de til slutt i en annen landsdel. Derfor ga jeg meg selv et forbud for livet: Ingen utenomekteskapelige barn, ingen utenomekteskapelige menn. Men livet hadde sin egen plan… Jeg og søsteren min, Sofie, har aldri forstått hverandre. Hun føler alltid at foreldrene elsker meg mer enn henne. Vi konkurrer om foreldrenes kjærlighet – egentlig helt håpløst. …Jeg traff Einar på et ungdomslokale. Han var elev på krigsskolen, jeg jobbet som sykepleier. Dans, forelskelse fra første øyeblikk. Etter én måned giftet vi oss. Jeg var som en fugl etter lokkefløyta bak Einar. Etter utdannelsen fikk Einar utstasjonering langt hjemmefra, og snart startet kranglene og vanskelighetene. Ingen å rådføre meg med, ingen å gråte hos – mamma bodde i utlandet. Vår lille Tanja ble født. Det var 90-tall, alt var ustabilt. Einar sluttet i forsvaret og begynte å drikke. Jeg forsøkte trøste ham, sa alt ville bli bedre. – Jeg skjønner, Ksenia, men jeg klarer ikke stoppe. Når jeg har drukket, ser jeg alt gjennom rosa briller, sa Einar. Han begynte forsvinne hjemmefra iblant, først dager, så uker. Én gang var han borte en måned og kom hjem med en koffert full av penger. – Hvor har du fått dem? – Hva spiller det for rolle? Ta, bruk – jeg skaffer mer. Jeg la vekk kofferten, rørte aldri pengene. Seks måneder senere kom Einar tilbake: sliten, mager, tom i blikket. – Ksenia, ta av deg gullsmykkene. Jeg skylder viktige folk penger, sa han truende. – Aldri, det er arv fra foreldrene mine! Han nærmet seg. Jeg, redd, satte kofferten på bordet: – Ta pengene dine. Tanja og jeg klarer oss. Han åpnet kofferten: – Har du tatt noe? – Ikke en krone. – Det holder ikke uansett… Så ga Einar meg en natt jeg aldri glemmer. Jeg elsket ham, tilga ham alt. Neste morgen skulle han reise igjen: – Lenge denne gang, Einar? – Vet ikke, Ksenia. Vent på meg. …Og jeg ventet. Ett år. To år. En lege på sykehuset begynte å vise interesse. Han var gift – det hindret meg. Og jeg famlet mellom himmel og jord: Jeg var formelt gift, men hadde ikke sett min mann på to år. Ingen brev. Det nærmet seg nyttår, juletrær og glede. Pling! På døra sto Einar. Jeg kastet meg i armene hans: – Endelig, hvor har du vært, Einar? – Vent med kyssene… Vi må raskt skilles. Jeg har fått en sønn og han skal ikke vokse opp farløs, sa Einar. Alt svartnet for meg, men jeg sa ikke et ord imot. – Greit, Einar. Man kan ikke samle oppdelt vann. Etter høytiden skiller vi oss. Livet har vært snudd på hodet hele veien. Vil du se Tanja? Hun er hos venninnen sin. Hvis du venter, henter jeg henne. – Beklager, jeg har ikke tid. Jeg klemmer henne en annen gang, sa Einar. …Den gang kom aldri. Han så aldri datteren sin, Tanja, igjen. Legen, Dima, merket min ensomhet og innledet et lidenskapelig forhold til meg. Jeg brydde meg ikke lenger om at han var gift. Tabuene var borte. Dima var oppmerksom, sjarmerende, nesten uimotståelig. Forholdet varte i tre år. Han fridde. – Nei, Dima. Vi kan ikke bygge lykke på tårer fra din kone og datter. Vi har ulike veier, svarte jeg med klump i halsen. Jeg klarte å si stopp, men måtte bytte jobb. …Så møtte jeg Vasja. Han var alenefar til en gutt. Ekskona hadde fått ny familie, han beholdt sønnen. Vi møttes på sykehuset hvor jeg jobbet. Han spøkte, lo, sjarmerte meg – og til slutt vant han hjertet mitt. Hans sønn, Dennis, var sju, min Tanja åtte. Vi var tydelig forent under lykkens stjerne. Alt gikk oss vel. Barna vokste til, vi tok alle avgjørelser sammen, ingen hemmeligheter. Jeg er heldig med min andre mann, og vokter ham som min største skatt. Vasja er lyset i livet mitt. Vi har vært gift i tretti år… Nylig ringte Einar mamma: – En sånn kvinne som Ksenia, har jeg aldri møtt…

SOM EN FUGL PÅ LOKK Jentene, man bør gifte seg én gang for alle. Holde sammen med den man elsker til

Uncategorized

Med åpne sår… I denne familien levde alle hver for seg. Pappa Aleksander hadde, i tillegg til kona, alltid en elskerinne – noen ganger flere samtidig. Mamma Eva, som forsto at mannen var utro, var heller ikke noe dydsmønster. Hun likte å tilbringe tid utenfor hjemmet med en gift kollega. Guttene deres var overlatt til seg selv. Ingen tok seg egentlig av oppdragelsen deres, og de drev ofte gatelangs uten mål og mening. Mamma hevdet at det er skolens ansvar å oppdra barna. Hele familien samlet seg bare rundt kjøkkenbordet på søndager – og da raskt og stille, før alle løp hver til sitt. Slik ville familien ha fortsatt å leve i sin ødelagte, syndige, men søte verden – hvis det ikke plutselig hadde skjedd en tragedie. Da yngstesønnen Dennis var tolv, tok Aleksander ham med i garasjen for første gang, som assistent. Mens Dennis utforsket verktøyene, stakk pappa bort til bilvennene sine i naboboksen for en prat. Plutselig veltet svart røyk og flammer ut fra Aleksanders garasje. Før noen skjønte noe, ble det klart at Dennis ved et uhell hadde veltet en tent loddelampe over en bensinkanne. Folk sto lamslåtte og sjokkerte. Flammene raste. Aleksander fikk et bøtte vann over seg og stormet inn i det brennende garasjemørket. Noen sekunder senere kom han ut med den livløse sønnen i armene. Dennis var forbrent over hele kroppen, bortsett fra ansiktet som han instinktivt hadde beskyttet. Brannvesen og ambulanse kom raskt. Dennis ble lagt rett på operasjonsbordet. Flere timer senere kom legen ut: – Vi gjør alt som er mulig – og umulig. Gutten deres ligger i koma. Sjansen for å overleve er én på en million. Kun et mirakel – eller en grenseløs livsvilje – kan redde ham. Uten å nøle løp Aleksander og Eva til nærmeste kirke. Regnet styrtet ned. De gjennomvåte foreldrene så ikke annet enn målet: å redde sønnen sin. I Guds hus møtte de soknepresten, far Sergej, og ba gjennom tårer: – Fader, gutten vår dør! Hva skal vi gjøre? – Du spør etter Gud, men har drept kjærligheten deres imellom, svarte presten. Mellom ektefolk skal det ikke engang gå ei tråd; mellom dere kunne man lagt en tømmerstokk, og ingen hadde merket det! – Be for sønnen deres, til St. Nikolai Undergjøreren. Husk: Alt er Gud vilje! Kanskje dette skulle gi dere en vekker. Eva og Aleksander sank gråtende sammen foran ikonet. Da ringte sykehuset neste morgen: Dennis hadde våknet fra koma. Foreldrene satt ved sengen hans helt til han så vidt smilte. – Mamma, pappa, lov meg å aldri skilles, hvisket Dennis. Foreldrene var overveldet – og trodde han bablet i feber. Men Dennis’ bedring gikk fort. Alt ble viet hans behandling; de solgte både hytte og det de kunne. Familien samlet seg i sorgen og fikk støtte fra både foreldre og besteforeldre. Året etter var Dennis i rehabilitering og kunne bevege seg selv. Der ble han venn med Maja, en jevnaldrende jente med brannskader i ansiktet, som skammet seg over arrene. Dennis og Maja fant trøst og styrke hos hverandre gjennom det de hadde opplevd. Etter hvert giftet de seg og fikk flotte barn: datteren Anne og sønnen Even. Da det endelig ble fred og ro i familien, bestemte Eva og Aleksander seg for å skilles – tragedien med Dennis hadde utmattet forholdet. Eva dro til søsteren. Før avreisen besøkte hun far Sergej for å få velsignelsen. Han var skeptisk, men ønsket henne styrke: – Du får reise hvis du må. Men kom tilbake igjen – mann og kone er én enhet! Aleksander ble boende alene i leiligheten, den gamle familien levde hvert sitt liv – nå i ro, men hver for seg…

PÅ LEVENDE LIV I denne familien lever alle hvert sitt liv. Pappaen, Øyvind, har i tillegg til kona ofte

Uncategorized

JEG SKAL MINNE DEG PÅ DET – En hjertevarm fortelling om lille Temas bursdagsgave til mamma, en lærers kloke ord, et modig barns godhet, og viktigheten av å huske hvor ekte kjærlighet og vennskap starter

JEG SKAL MINNE DEG PÅ DET Ingrid, her får jeg ikke til denne krøllen, sukket andrekclassingen Emil lavt

Uncategorized

016

Skjebnen på sykehussengen – En gripende historie om omsorg, svik og ny kjærlighet: Hvordan jeg som sykepleier ga håp til Dmitrij da kona hans ga opp, og hvordan livet vårt sammen forandret alt for både oss, barna og Alja, som aldri klarte å vise ekte kjærlighet

SKJEBNE PÅ SYKEHUSSENGEN Jenta mi, her, ta denne og stell ham! Jeg tør ikke å gå bort til ham engang

Uncategorized

020

Jeg Har Aldri Stjålet Noe Som Tilhørte Andre Marta hadde foraktet og samtidig misunt Nastja allerede fra skoletiden. Hun foraktet henne fordi Nastjas foreldre var håpløst alkoholiserte. Familien levde fra hånd til munn, og Nastja gikk alltid sulten, i fillete klær, stille og nedtrykt. Faren slo henne med jevne mellomrom, for alt og ingenting. Moren tok henne aldri i forsvar – hun fryktet sin egen mann. Bare bestemor var et lyspunkt i Nastjas liv. Én gang i måneden fikk Nastja «lønn» fra bestemorens beskjedne pensjon for godt oppførsel. Selv hvis hun hadde gjort noe galt, lot bestemor som ingenting og gav henne likevel «lønn»: en femmer. For Nastja var dette den lykkeligste dagen i måneden! Hun løp straks til butikken for å kjøpe is til seg og bestemor, litt halva og noen smågodt. Hver gang lovet Nastja seg selv å få det til å vare hele måneden, men etter to dager var alt borte. Da tok bestemor frem sin egen is og sa: – Ta den, vennen min, jeg har så vondt i halsen… «Merkelig,» tenkte Nastja, «bestemor får alltid vondt i halsen akkurat når godteriet mitt er tomt.» Hun håpet i hemmelighet alltid på den lille ekstra porsjonen. Martas familie var det rake motsetningen. Hjemmet bugnet, foreldrene hadde god råd og skjemte bort datteren. Marta var alltid kledd i siste mote, og de andre jentene lånte av henne. Hun manglet ingenting. Men hun misunte Nastja hennes skjønnhet, varme og evne til å komme overens med alle. Marta hevet ikke et øyenbryn for å snakke med Nastja. Hun kunne skjære henne ned med blikket alene, og én gang kalte hun henne «stakkar» foran alle. Nastja løp gråtende hjem til bestemoren, som sa: – Gråt ikke, Nastja. Si til henne i morgen: «Du har rett, jeg tilhører Gud.» Og Nastja følte straks lettelse. Marta var selv vakker, men hennes skjønnhet var kald og utilnærmelig. I klassen hadde jentene en felles yndling – Maksim, en sjarmør, alltid i godt humør til tross for elendige karakterer. Lærerne ble stadig irritert på ham, men likte ham for hans smittende godt humør. På videregående begynte Maksim å følge Marta hjem fra skolen. Om morgenen ventet han utenfor skolen for å følges sammen inn i klasserommet, og alle sa: – Å, se, brudgom og brud! Alle visste det vokste kjærlighet mellom Maksim og Marta. Etter avgangseksamen gikk alle hver sin vei, men Marta og Maksim giftet seg, i hui og hast. Det kunne ikke skjules at Marta ventet barn. Fem måneder senere ble datteren Sofie født. Nastja begynte å jobbe mens hun sørget over bestemorens bortgang. Familien forventet at hun bidro økonomisk, frierne manglet ikke, men Nastja verken hastet eller ønsket å dra noen inn i sitt hjem med alkoholiserte foreldre. Ti år gikk. …Utenfor rusklinikken stod to par. Nastja med moren, Maksim med Marta. Nastja kjente igjen Maksim, nå blitt en flott mann, mens Marta var utslitt, med rystende hender og tomt blikk, bare 28 år gammel. Maksim så unnskyldende på Nastja. – Hei, klassevenninne… – Hei, Maksim. Jeg ser at dere har det tøft. Har det vært sånn lenge? – Lenge, svarte Maksim fort. – En drikkfeldig kvinne er katastrofe. Jeg vet det, mamma har havnet der, pappa døde av det, sa Nastja medfølende. …Etter besøket hos legen utvekslet Maksim og Nastja telefonnumre – det var lettere å bære sorgen sammen. Maksim besøkte henne, ba om råd, og Nastja delte sine erfaringer. Senere fant hun ut at Maksim og datteren Sofie for lengst bodde alene, mens Marta bodde hos sine foreldre. Maksim beskyttet Sofie mot morens alkohol. En dag Maksim kom hjem, lå Marta bevisstløs på gulvet mens tre år gamle Sofie stod i vinduskarmen – nesten på vei ut fra femte etasje! Det ble slutten på ekteskapet. Marta ville ikke innse hun var syk, hun trodde hun hadde alt under kontroll. Ekteskapet deres var over. En dag ba Maksim Nastja med på restaurant. Der tilsto han at han hadde vært forelsket i henne siden skoledagene, men først våget han ikke, deretter ventet Marta barn… Livet tok overhånd. Nå så han møtet på klinikken som skjebnen. Maksim fridde, Nastja sa ja. Hun hadde også likt ham lenge, men kunne aldri drømt om å gå imellom. Nå var alle hindringer borte. De giftet seg stille og enkelt. Nastja flyttet inn. Først var Sofie skeptisk til «den fremmede tanten», men Nastjas omsorg og varme gjorde at hun selv ville kalle henne mamma. To år senere fikk Sofie en lillesøster, Maria. En dag ringte det på. Nastja åpnet døren, og på dørstokken stod… Marta. Bare stemmen avslørte henne, og hun stinket av alkohol. – Din slange, du har stjålet mannen min og datteren min! Ikke rart jeg alltid har hatet deg! hveste Marta. Ikke en mine i Nastjas ansikt endret seg. Hun sto der, selvsikker og vakker. – Jeg har aldri tatt noe som tilhørte andre. Du ga fra deg familien din frivillig, uten å forstå det. Jeg har aldri sagt et vondt ord om deg. Jeg mener det – jeg synes oppriktig synd på deg, Marta… Og med det lukket Nastja døra for den uvelkomne gjesten…

Du, jeg må fortelle deg en historie jeg husker så godt fra skoletiden. Det var alltid litt kniving mellom

Uncategorized

013

Viki sto lenge med telefonen i hånden. Stemmen til moren hennes hørtes i ørene hennes — fuktig, desperat, som regn som aldri slutter.

15. november 2025 Kjære dagbok, Jeg har stått lenge i gangen med mobilen i hånden, mens moras stemme

Uncategorized

046

Maria sto ved vasken med hendene dyppet i det kalde vannet. Gjennom vinduet kunne hun se hvordan kveldsbekken sakte senket seg over nabolaget.

Marit Nilsen stod ved vasken, hendene senket i det kalde vannet. Utenfor, gjennom vinduet, gled kveldsskyggens