Jeg Har Aldri Stjålet Noe Som Tilhørte Andre Marta hadde foraktet og samtidig misunt Nastja allerede fra skoletiden. Hun foraktet henne fordi Nastjas foreldre var håpløst alkoholiserte. Familien levde fra hånd til munn, og Nastja gikk alltid sulten, i fillete klær, stille og nedtrykt. Faren slo henne med jevne mellomrom, for alt og ingenting. Moren tok henne aldri i forsvar – hun fryktet sin egen mann. Bare bestemor var et lyspunkt i Nastjas liv. Én gang i måneden fikk Nastja «lønn» fra bestemorens beskjedne pensjon for godt oppførsel. Selv hvis hun hadde gjort noe galt, lot bestemor som ingenting og gav henne likevel «lønn»: en femmer. For Nastja var dette den lykkeligste dagen i måneden! Hun løp straks til butikken for å kjøpe is til seg og bestemor, litt halva og noen smågodt. Hver gang lovet Nastja seg selv å få det til å vare hele måneden, men etter to dager var alt borte. Da tok bestemor frem sin egen is og sa: – Ta den, vennen min, jeg har så vondt i halsen… «Merkelig,» tenkte Nastja, «bestemor får alltid vondt i halsen akkurat når godteriet mitt er tomt.» Hun håpet i hemmelighet alltid på den lille ekstra porsjonen. Martas familie var det rake motsetningen. Hjemmet bugnet, foreldrene hadde god råd og skjemte bort datteren. Marta var alltid kledd i siste mote, og de andre jentene lånte av henne. Hun manglet ingenting. Men hun misunte Nastja hennes skjønnhet, varme og evne til å komme overens med alle. Marta hevet ikke et øyenbryn for å snakke med Nastja. Hun kunne skjære henne ned med blikket alene, og én gang kalte hun henne «stakkar» foran alle. Nastja løp gråtende hjem til bestemoren, som sa: – Gråt ikke, Nastja. Si til henne i morgen: «Du har rett, jeg tilhører Gud.» Og Nastja følte straks lettelse. Marta var selv vakker, men hennes skjønnhet var kald og utilnærmelig. I klassen hadde jentene en felles yndling – Maksim, en sjarmør, alltid i godt humør til tross for elendige karakterer. Lærerne ble stadig irritert på ham, men likte ham for hans smittende godt humør. På videregående begynte Maksim å følge Marta hjem fra skolen. Om morgenen ventet han utenfor skolen for å følges sammen inn i klasserommet, og alle sa: – Å, se, brudgom og brud! Alle visste det vokste kjærlighet mellom Maksim og Marta. Etter avgangseksamen gikk alle hver sin vei, men Marta og Maksim giftet seg, i hui og hast. Det kunne ikke skjules at Marta ventet barn. Fem måneder senere ble datteren Sofie født. Nastja begynte å jobbe mens hun sørget over bestemorens bortgang. Familien forventet at hun bidro økonomisk, frierne manglet ikke, men Nastja verken hastet eller ønsket å dra noen inn i sitt hjem med alkoholiserte foreldre. Ti år gikk. …Utenfor rusklinikken stod to par. Nastja med moren, Maksim med Marta. Nastja kjente igjen Maksim, nå blitt en flott mann, mens Marta var utslitt, med rystende hender og tomt blikk, bare 28 år gammel. Maksim så unnskyldende på Nastja. – Hei, klassevenninne… – Hei, Maksim. Jeg ser at dere har det tøft. Har det vært sånn lenge? – Lenge, svarte Maksim fort. – En drikkfeldig kvinne er katastrofe. Jeg vet det, mamma har havnet der, pappa døde av det, sa Nastja medfølende. …Etter besøket hos legen utvekslet Maksim og Nastja telefonnumre – det var lettere å bære sorgen sammen. Maksim besøkte henne, ba om råd, og Nastja delte sine erfaringer. Senere fant hun ut at Maksim og datteren Sofie for lengst bodde alene, mens Marta bodde hos sine foreldre. Maksim beskyttet Sofie mot morens alkohol. En dag Maksim kom hjem, lå Marta bevisstløs på gulvet mens tre år gamle Sofie stod i vinduskarmen – nesten på vei ut fra femte etasje! Det ble slutten på ekteskapet. Marta ville ikke innse hun var syk, hun trodde hun hadde alt under kontroll. Ekteskapet deres var over. En dag ba Maksim Nastja med på restaurant. Der tilsto han at han hadde vært forelsket i henne siden skoledagene, men først våget han ikke, deretter ventet Marta barn… Livet tok overhånd. Nå så han møtet på klinikken som skjebnen. Maksim fridde, Nastja sa ja. Hun hadde også likt ham lenge, men kunne aldri drømt om å gå imellom. Nå var alle hindringer borte. De giftet seg stille og enkelt. Nastja flyttet inn. Først var Sofie skeptisk til «den fremmede tanten», men Nastjas omsorg og varme gjorde at hun selv ville kalle henne mamma. To år senere fikk Sofie en lillesøster, Maria. En dag ringte det på. Nastja åpnet døren, og på dørstokken stod… Marta. Bare stemmen avslørte henne, og hun stinket av alkohol. – Din slange, du har stjålet mannen min og datteren min! Ikke rart jeg alltid har hatet deg! hveste Marta. Ikke en mine i Nastjas ansikt endret seg. Hun sto der, selvsikker og vakker. – Jeg har aldri tatt noe som tilhørte andre. Du ga fra deg familien din frivillig, uten å forstå det. Jeg har aldri sagt et vondt ord om deg. Jeg mener det – jeg synes oppriktig synd på deg, Marta… Og med det lukket Nastja døra for den uvelkomne gjesten…

Du, jeg må fortelle deg en historie jeg husker så godt fra skoletiden. Det var alltid litt kniving mellom jentene spesielt mellom Silje og Kari. Silje hadde det ganske tøft hjemme, og jeg vet at Kari både så litt ned på henne og misunte henne samtidig.

Silje vokste opp i en blokk på Torshov, og foreldrene hennes slet voldsomt med alkohol. De hadde aldri særlig med penger, og Silje gikk ofte rundt i slitte klær og med sulten blikk. Hun var veldig stille, og jeg tror hun var litt redd for faren sin, som ofte var både sint og voldelig når han drakk. Moren hennes sa aldri imot, for hun fryktet mannen sin like mye. Det eneste lyspunktet for Silje var mormoren skikkelig koselig dame fra Drammen. Én gang i måneden tok hun ut litt av pensjonen sin og ga Silje en liten lønn for å ha vært snill og hjelpsom. Uansett om Silje hadde vært rampete mormor så en annen vei og disket allikevel opp med en tikroning. For Silje var det månedens høydepunkt!

Hun løp alltid rett ned på nærbutikken, kjøpte is til seg og mormor, litt sjokolade, og kanskje noen karameller. Hver eneste gang lovte hun seg selv at hun skulle spare og porsjonere ut godteriet. Men etter to dager var alt borte! Og da kom mormor inn på kjøkkenet, åpnet fryseren og sa smilende:
Ta isen min, lille venn jeg har litt vondt i halsen i dag.
Silje syntes alltid det var så rart at mormor fikk akkurat vondt i halsen samme dag som alt snopet var borte. Men hun ble så glad for mormorens lille lageplass, og kunne kjenne seg trygg og elsket.

Familien til Kari derimot… De hadde det bra, bodde i en stor enebolig på Bekkestua, og foreldrene tjente godt. Kari var alltid moteriktig kledd det nyste alltid av henne og hun fikk låne bort klær til de andre jentene i klassen som ville pynte seg. Hun manglet ingenting og så alltid mett og fornøyd ut.

Men det rare var, Kari kunne være litt spydig mot Silje. Hun hadde en sånn merkelig kulde, liksom, og syntes det var under hennes verdighet å snakke til Silje. Bare én gang ropte hun høylytt i kantina:
Se på deg, stakkar!
Silje løp gråtende hjem til mormor. Og mormoren satte seg ved siden av henne i sofaen, strøk henne over håret og sa:
Gråt ikke, vennen min. Neste gang sier du bare til Kari: Du har rett, jeg er Guds barn.

Silje ble faktisk trøstet av det. Kari var også pen, men det var liksom noe kaldt og utilnærmelig over henne.

Så hadde vi Markus i klassen alle jenters drøm, kanskje litt bråkebøtte og masse humor. Han ga alltid blaffen i karakterer og fikk sin dose anmerkninger for oppførselen, men lærerne likte ham likevel. Han var bare godhjerta, artig og aldri slem.

Markus begynte etter hvert å følge Kari hjem etter timene, og på morgenen sto han og ventet på henne utenfor skoleporten. Ryktene gikk om brudeparet. Selv lærerne smilte i skjegget de visste dette var mer enn bare småflørting.

Ja, sånn gikk åra, og plutselig var det russ og siste skoledag. Alle dro hver til sitt men Markus og Kari endte sammen og giftet seg. Det gikk i en fei, for Kari var faktisk allerede gravid, selv om selv det flotte, hvite brudekjolen ikke kunne skjule det. Fem måneder senere kom lille Sofie til verden.

Silje måtte ut og jobbe med en gang etter videregående. Mormoren hennes var gått bort, og foreldrene hennes forventet at hun hjalp til økonomisk. Det var flere friere, men Silje hadde ikke lyst til å slå seg til ro med noen bare for å slippe unna foreldrene hun syntes de var pinlige.

Tiden løp, vet du, og plutselig går det ti år.

En dag satt det to par utenfor kontoret til rusklinikken. Silje med moren sin, og Markus og Kari. Silje kjente igjen Markus med en gang han hadde blitt en kjekk, ordentlig mann. Kari var nesten ikke til å kjenne igjen mager, med skjelvende hender, tomt blikk og utslitt, selv om hun bare var 28.

Markus smilte trist og hilste:
Hei, gamle klassevenn.
Han så ut som han virkelig ikke ville at Silje skulle se ham i en sånn situasjon.
Heisann, Markus. Jeg ser du ikke har det lett. Har dette pågått lenge? spurte Silje, rett på sak.
Ja, lenge, svarte Markus og så skamfull ut.
En alkoholisert kvinne er bare trist, sa Silje medfølende. Hun visste jo alt om det.

Etter den dagen utvekslet Markus og Silje telefonnummer. De hadde jo egentlig samme type utfordringer, og noen ganger er det godt å ha noen å snakke med som forstår sånt. Markus begynte å stikke innom til Silje, spurte råd og trengte noen som skjønte greia.

Det kom frem at Markus og datteren Sofie for lengst bodde for seg selv Kari hadde flyttet hjem til foreldrene. Markus turte ikke la Sofie være alene med moren lenger for hun ville ikke innse problemet sitt og nektet behandlingen han foreslo. Den siste dråpen var da Markus kom hjem fra jobb, fant Kari bevisstløs på gulvet og deres tre år gamle datter klatret på vinduskarmen i femte etasje det kunne gått riktig galt. Da skjønte han det var over.

Skilsmissen kom, og veien gikk videre. En kveld inviterte Markus Silje ut på restaurant. Der åpnet han seg fortalte at han alltid hadde vært forelsket i henne, helt siden ungdomsskolen. Først turte han ikke gjøre noe så kom Kari og graviditet, og så ballet det bare på seg med alt. Å møtes igjen på klinikken, det føltes nærmest som skjebnen. Markus fridde til Silje, og hun kjente at hun også var klar. Hun hadde jo alltid likt Markus selv, og nå var veien endelig åpen. Markus var fri, og hun kunne svare ja med hjertet.

De giftet seg stille og rolig, og Silje flyttet inn hos ham. Sofie var først litt skeptisk til “den nye tanten,” for hun skjønte nok at pappas kjærlighet nå måtte deles. Men Silje vant henne over med varme klemmer, tålmodighet og masse omsorg så mye at Sofie til slutt begynte å kalle henne for mamma. Et par år senere fikk Sofie en lillesøster, Marte.

Så, en kveld det banker på døra. Silje åpner, og utenfor står Kari. Hun luktet sterkt av sprit, og var nesten ugjenkjennelig.
Du slange du stjal mannen og datteren min! Jeg har hatet deg bestandig! hveste hun.
Men Silje roet, stod rett i ryggen, trygt plantet, og bare svarte rolig:
Jeg har aldri tatt noe som tilhører noen andre. Du valgte selv å forlate familien din, uten å skjønne hva du egentlig hadde. Jeg har aldri sagt et vondt ord om deg. Jeg føler bare oppriktig med deg, Kari…

Og så lukket Silje rolig døren foran henne. Slik var det.