Som en fugl etter lokkefløyta – Jenter, man skal gifte seg én gang for livet. Være tro mot sin kjære til siste åndedrag. Ikke flakse rundt på evig jakt etter den rette – da ender man opp som et oppspist eple. Gift mann er tabu, ikke innled noe, tro ikke du kan leke litt romantikk og så gå videre. Der går dere rett i avgrunnen, begge to, og lykken snur dere ryggen. …Mine foreldre har vært sammen i femti år. For meg er de det beste eksempelet. Jeg skal prøve å finne min egen skjebne og vokte den med argusøyne, tenkte jeg sammen med venninnene da jeg fylte tjue. Kloke ord fikk jeg fra bestemor, og henne trodde jeg blindt på. Venninnene smilte overbærende: – Ikke tull, Ksenia. Får du deg en gift mann, så får vi se hvor lett du gir slipp på ham… Men jeg sa aldri til dem at mamma før giftermålet fikk min eldste søster – med en ukjent mann. En skam som aldri ble vasket bort i bygda. Fem år senere kom jeg, men da i lovlig ekteskap. Pappa forgudet mamma, og sammen havnet de til slutt i en annen landsdel. Derfor ga jeg meg selv et forbud for livet: Ingen utenomekteskapelige barn, ingen utenomekteskapelige menn. Men livet hadde sin egen plan… Jeg og søsteren min, Sofie, har aldri forstått hverandre. Hun føler alltid at foreldrene elsker meg mer enn henne. Vi konkurrer om foreldrenes kjærlighet – egentlig helt håpløst. …Jeg traff Einar på et ungdomslokale. Han var elev på krigsskolen, jeg jobbet som sykepleier. Dans, forelskelse fra første øyeblikk. Etter én måned giftet vi oss. Jeg var som en fugl etter lokkefløyta bak Einar. Etter utdannelsen fikk Einar utstasjonering langt hjemmefra, og snart startet kranglene og vanskelighetene. Ingen å rådføre meg med, ingen å gråte hos – mamma bodde i utlandet. Vår lille Tanja ble født. Det var 90-tall, alt var ustabilt. Einar sluttet i forsvaret og begynte å drikke. Jeg forsøkte trøste ham, sa alt ville bli bedre. – Jeg skjønner, Ksenia, men jeg klarer ikke stoppe. Når jeg har drukket, ser jeg alt gjennom rosa briller, sa Einar. Han begynte forsvinne hjemmefra iblant, først dager, så uker. Én gang var han borte en måned og kom hjem med en koffert full av penger. – Hvor har du fått dem? – Hva spiller det for rolle? Ta, bruk – jeg skaffer mer. Jeg la vekk kofferten, rørte aldri pengene. Seks måneder senere kom Einar tilbake: sliten, mager, tom i blikket. – Ksenia, ta av deg gullsmykkene. Jeg skylder viktige folk penger, sa han truende. – Aldri, det er arv fra foreldrene mine! Han nærmet seg. Jeg, redd, satte kofferten på bordet: – Ta pengene dine. Tanja og jeg klarer oss. Han åpnet kofferten: – Har du tatt noe? – Ikke en krone. – Det holder ikke uansett… Så ga Einar meg en natt jeg aldri glemmer. Jeg elsket ham, tilga ham alt. Neste morgen skulle han reise igjen: – Lenge denne gang, Einar? – Vet ikke, Ksenia. Vent på meg. …Og jeg ventet. Ett år. To år. En lege på sykehuset begynte å vise interesse. Han var gift – det hindret meg. Og jeg famlet mellom himmel og jord: Jeg var formelt gift, men hadde ikke sett min mann på to år. Ingen brev. Det nærmet seg nyttår, juletrær og glede. Pling! På døra sto Einar. Jeg kastet meg i armene hans: – Endelig, hvor har du vært, Einar? – Vent med kyssene… Vi må raskt skilles. Jeg har fått en sønn og han skal ikke vokse opp farløs, sa Einar. Alt svartnet for meg, men jeg sa ikke et ord imot. – Greit, Einar. Man kan ikke samle oppdelt vann. Etter høytiden skiller vi oss. Livet har vært snudd på hodet hele veien. Vil du se Tanja? Hun er hos venninnen sin. Hvis du venter, henter jeg henne. – Beklager, jeg har ikke tid. Jeg klemmer henne en annen gang, sa Einar. …Den gang kom aldri. Han så aldri datteren sin, Tanja, igjen. Legen, Dima, merket min ensomhet og innledet et lidenskapelig forhold til meg. Jeg brydde meg ikke lenger om at han var gift. Tabuene var borte. Dima var oppmerksom, sjarmerende, nesten uimotståelig. Forholdet varte i tre år. Han fridde. – Nei, Dima. Vi kan ikke bygge lykke på tårer fra din kone og datter. Vi har ulike veier, svarte jeg med klump i halsen. Jeg klarte å si stopp, men måtte bytte jobb. …Så møtte jeg Vasja. Han var alenefar til en gutt. Ekskona hadde fått ny familie, han beholdt sønnen. Vi møttes på sykehuset hvor jeg jobbet. Han spøkte, lo, sjarmerte meg – og til slutt vant han hjertet mitt. Hans sønn, Dennis, var sju, min Tanja åtte. Vi var tydelig forent under lykkens stjerne. Alt gikk oss vel. Barna vokste til, vi tok alle avgjørelser sammen, ingen hemmeligheter. Jeg er heldig med min andre mann, og vokter ham som min største skatt. Vasja er lyset i livet mitt. Vi har vært gift i tretti år… Nylig ringte Einar mamma: – En sånn kvinne som Ksenia, har jeg aldri møtt…

SOM EN FUGL PÅ LOKK

Jentene, man bør gifte seg én gang for alle. Holde sammen med den man elsker til siste åndedrag. Ikke surre rundt på evig leting etter “den rette”. Slik blir du stående tilbake som et halvspist eple, altså.
Gift mann? Tabu. Ikke engang vurder det. Tenk ikke at du bare skal flørte litt og så ferdig. Da ender dere begge i grøfta, og det falske lykken snur deg ryggen.

Foreldrene mine har holdt sammen i femti år. De har vært et levende bevis for meg. Jeg bestemte meg tidlig for å finne den rette og passe på ham som om han var øyet mitt. Bestemor matet meg med kloke ord, og jeg slukte alt rått.

Vennegjengen flirte naturligvis av meg på 20-årsdagen:
Slapp av, Ingrid. Får du sansen for en gift kar, så skal vi se hvor prinsippfast du er…
Det eneste de ikke visste, var at mor mi fikk storesøsteren min før hun giftet seg med en hun aldri har ville snakke om.
Den skammen lå tungt over hele bygda. Fem år senere dukket jeg opp da som “ektefødt”. Pappa forelsket seg hodestups i mamma, og de holdt sammen livet ut. Vi måtte jo flytte vekk til et annet sted. Derfor sverget jeg fra ung alder aldri utenomekteskapelige barn eller menn på avveie.

Men livet elsker en god tvist.

Jeg og søster Solveig har aldri vært på bølgelengde. Hun tror alltid mamma og pappa liker meg best, og er konstant sjalu. Vi har et evig uuttalt kappløp: Hvem får mest foreldrekjærlighet? Pinlig, men sant.

Ola traff jeg på dansegulvet på samfunnshuset. Han var befalselev, jeg var fersk sykepleier. Vi falt pladask for hverandre. Etter en måned gifta vi oss lykken skvulpet nesten over. Jeg fulgte etter Ola som en spurv på lokk.

Da Ola var ferdig på befalskolen, flytta vi langt avgårde til garnisonen. Langt unna alt jeg kjente. Krangling, misforståelser, kalde skuldre kom snikende. Ingen å snakke med, mamma i et annet land.

Så kom lille Martine til verden. Midt i urolige 90-tall. Ustabilt på alle vis.
Ola ga seg i forsvaret og tok til flaska. Først syntes jeg bare synd på ham. “Dette ordner seg, hold ut litt til!”

Ola kikket på meg med ett øye og sa:
Ingrid, jeg skjønner, men jeg klarer ikke stoppe. Når jeg drikker, glemmer jeg alt.

Etter hvert kunne Ola forsvinne i dagevis. Uker. En gang kom han hjem etter en måned, slo triumferende en koffert med sedler på stuebordet.
Hvor har du fått dette fra?
Slapp av, Ingrid, bruk! Jeg fikser mer, svarte Ola og smilte over seg selv.

Den kofferten gjemte jeg unna, rørte den ikke. Ola forsvant igjen. Kom hjem et halvt år senere, tynn som en sil, sur og tom i blikket.
Ta av deg gullsmykkene dine, jeg må betale noen karer, sa han og gløttet under luggen.
Ikke tale om! Det er gaver fra foreldrene mine, og de gir jeg aldri fra meg!
Hva skjer egentlig, Ola? Har du glemt at du har familie?
Ikke mas! Ting har gått i ball Kan du hjelpe eller ikke?!
Redd fant jeg kofferten og dyttet den mot ham:
Ta pengene dine. Jeg og Martine klarer oss.

Har du tatt noe?
Ikke en krone. De pengene var ikke til oss.

Det er ikke nok uansett, sukket han. Jeg finner en annen løsning.

Ola ga alt den natta. Jeg elsket ham grenseløst, tilga alt. Morgen etter pakket Ola baggen.
Blir du lenge borte, Ola?
Vet ikke, Ingrid. Vent på meg.
Han kysset meg og forsvant.

Og jeg ventet. Et år. To.

De nye kollegaene på sykehuset, og særlig legen Tom, begynte å legge an på meg. Men han var gift, og det satte en stopper. Ikke bare det jeg var fortsatt gift selv om Ola var sporløst forsvunnet i over to år. Ikke et eneste brev. Ikke et postkort.

Rundt oss nærmet det seg jul mandariner og granbar overalt.
Så ringte det på døra. Ola sto på trappa.
Jeg kastet meg rundt halsen hans:
Endelig, kjære! Hvor har du vært?!

Vent litt Ingrid, vi må skille oss så fort som mulig. Jeg har fått en sønn. Vil ikke han skal vokse opp uten far, stotret Ola.

Det gikk rundt for meg. Kjærligheten min var for lengst redusert til spredte glør under et tykt lag aske, men det måtte vel ende slik. Jeg løftet ikke engang et øyenbryn.
OK, Ola. Som man reder, får man ligge. Vi tar skilsmissa etter jul. Alt har vært snudd på hodet uansett.
Vil du hilse på Martine? Dattera di er hos venninnen sin, jeg kan hente henne. Hun blir også farløs nå.

Nei, jeg må løpe. Hils Martine, sa Ola og ble borte.

Han kom aldri tilbake. Så Martine igjen, gjorde han aldri. Vi var fremmede for hverandre.

Tom, som hadde god nese for kvinnelig ensomhet, danset meg opp i kjærlighetsrus. Og plutselig kunne jeg ikke bry meg mindre om at favorittlegen var gift. Alle forbud smuldret bort.
Tom kunne flørte mot ham var jeg sjanseløs. Vi svermet i tre år. Han gikk ned på kne til og med.

Nei, Tom. Vi kan ikke bygge lykke på tårer fra kona og dattera di. Vi har hver vår vei,
klemte det seg i halsen på meg.

Til slutt satte jeg en stopper for det hele, skiftet jobb. Ut av syne ut av sinn.

Så kom Vidar.

Han var alene med sønnen sin, eksen hadde fått nytt liv og forsvunnet. Jeg møtte ham på sykehuset, han lå inne som pasient.
Vidar spøkte og fniste, og før vi visste ordet av det, var kjærligheten et faktum. Hans sønn Joakim var sju, min Martine åtte. Vi traff hverandre under en heldig stjerne alt falt på plass. Små, daglige kabaler, felles løsninger, ikke en hemmelighet mellom oss. Jeg har vært heldig med Vidar. Han er lyset mitt han tar jeg bedre vare på enn bankkontoen!

Vi har holdt sammen i tretti år nå.

Nylig ringte Ola min mor.
En kvinne som Ingrid har jeg aldri møttHan er syk nå, sa mamma kort.
Jeg sto lenge med røret i hånden. Ville jeg vite hvordan han hadde det? Ville jeg lytte til stemmen jeg for lengst hadde stengt ute?
Vidar satte kaffekoppen fra seg, grep hånden min.
Hvis du vil dra, Ingrid, så drar vi sammen.

Vi dro. Ola var blitt grå og skjør, men fortsatt med det raske smilet som en gang vant meg.
Jeg angrer så mye, Ingrid. Jeg trodde livet var en villfugl som ikke ville la seg lokke, men du fikk den til å lande. Jeg var for svak.
Han så ned på hendene sine.
Martine sto i døråpningen, høy og rank, blikket fast.
Jeg heter Martine, sa hun bestemt.

Ingen store scener. Ingen tårer, bare et stille nikk over fortiden.

På vei hjem trillet Martine vinduet ned og snudde seg mot meg.
Du vet, mamma: Spurv på lokk eller ørn vi må alle finne veien selv.
Jeg møtte blikket hennes i bakspeilet og smilte. Ingen halvspiste epler her.
Hjemme ventet Vidar på trappa med to små kaffekopper, én stor sol.

Dette er mitt eget hjem, bygget av skjøre fuglevinger og ny vår. Ikke perfekt, men mitt og fullt av sang.