JEG SKAL MINNE DEG PÅ DET
Ingrid, her får jeg ikke til denne krøllen, sukket andrekclassingen Emil lavt, idet han stakk penselen mot det uregjerlige, bølgende grønne bladet på blomsten han hadde malt.
Prøv å presse litt mindre, vennen bare la penselen danse lett, nesten som et fjærstrøk over håndflaten. Slik, ja! Se der, det ble jo helt nydelig! For hvem har du malt dette vakre da? smilte den eldre læreren, og satte seg på huk ved siden av gutten.
Til mamma! svarte Emil med et bredt, solfylt smil. Hun har bursdag i dag. Dette er gaven min! Han vokste liksom flere centimeter av lærerens ros.
Åh, så heldig hun er, Emil. Men vent litt, ikke lukke tegneboka helt ennå. La malinga få tørke. Når du kommer hjem, kan du rive ut arket forsiktig du skal se mamma blir kjempeglad!
Ingrid kastet et siste blikk på den mørke luggen over arket. Hun smilte for seg selv da hun ruslet tilbake til kateteret.
Oi, gave til moren sin, ja! Det var sikkert lenge siden mamma hadde fått en så fin gave. Emil hadde definitivt talent for tegning. Kanskje hun burde ringe moren og foreslå at han ble meldt inn i kulturskolen. Slike talenter må ikke gå til spille.
Hun kunne samtidig spørre sin tidligere elev, mora hans, om gaven falt i smak? Selv kunne Ingrid nesten ikke ta øynene vekk fra bladene på papiret de så nesten levende ut, som om de skulle begynne å rasle når som helst.
Å ja, Emil ligner på mora si! Hun var akkurat like flink til å tegne på hans alder… Rart hvordan tiden flyr.
*****
Hallo, Ingrid, det er Line, mammaen til Emil Hansen, lød det i telefonen utpå kvelden. Jeg ville bare si fra: Emil kommer ikke på skolen i morgen, stemmen til kvinnen i røret var stram og anspent.
Hei, Line! Har det skjedd noe? spurte Ingrid nysgjerrig.
Skjedd og skjedd! Han ødela hele bursdagen min, din lille luring! Line nærmest eksploderte i andre enden. Nå ligger han hjemme med feber, og ambulansen har nettopp dratt.
Feber, sier du? Men han gikk fra skolen frisk, og så glad for å skulle gi deg gaven…
Kaller du det gave? Den ble totalt ødelagt! Og dessuten kom han hjem dekket av gjørme! Skolebøker og alt var bare klumper av søle og det verste… han hadde med seg en gjennomvåt valp som luktet helt forferdelig! Han kastet seg ut i smeltevannsdammen etter den, der noen unger hadde kasta den stakkars hunden. Skoene fløt, bøkene var uleselige. Og maleriet? Ren katastrofe.
Valp? Hva?! Line, du må hjelpe meg å forstå, dette henger ikke på greip. Vet du, jeg hadde tenkt å ringe deg for å foreslå kulturskole, jeg…
Om det var blomster på det papiret vet jeg ikke, men det har ikke overlevd. Jeg la valpen tilbake ved søppelplassen da Emil sovnet. Tegningen prøver å tørke på radiatorn, men etter vaskevannet kan jeg ikke se spor av verken blomster eller farger igjen!
Ingrid lyttet til Lines opprømte fortelling: hvordan Emil kom hjem forsinket og dryppende våt, hvordan den lille valpen hadde luktet søppeldunk på ti meters avstand, hvordan bøkene måtte kastes og kaken til bursdagen ikke engang ble servert fordi gjestene rømte. Og så feberen nesten førti i løpet av en time.
Vet du hva, Line hadde det vært greit om jeg stakk innom en tur? Jeg bor jo rett rundt hjørnet. Bare noen minutter…
Etter å ha fått klarsignal, hentet Ingrid det tykke, gamle fotoalbumet med blekede barnebilder og eldgamle tegninger fra sitt første klassetrinn, og forlot leiligheten.
På det lyse kjøkkenet hjemme hos Line var det rotete: bursdagskake på benken, oppvask i kummen. Line fortalte videre: hvordan Emil hadde kjempa seg gjennom gjørma for å redde valpen; hvordan klærne var så søkkvåte at de måtte vris, og hvordan sølepytter hadde revet med seg både tegning og skolebøker. Og så at hun, etter Emil hadde sovnet, tok valpen og bar den tilbake til den skitne kroken bak søppelstativet.
Og Line la knapt merke til hvordan Ingrids blikk mørknet for hvert ord som falt. Særlig da hun fikk vite hva som hadde skjedd med den forlatte valpen, ble læreren nesten grå i ansiktet. Hun ristet sakte på hodet, strøk forsiktig over det bløte, utsatte tegnearket og begynte å snakke:
Hun snakket om grønne krøller på papiret, om blomster som spratt ut av barnets fantasi; om guttens innsats og mot og det urettferdige at noen kunne dumpe lille valpen i en dam. Hun snakket om hvor lett Emil kunne drukne der, men at han bare tenkte på å redde den stakkars valpen og kanskje på tegningen han hadde brukt så mange pust på å ikke ødelegge under hele arbeidet.
Kanskje, Line, har du glemt hvordan du selv i din tid satt ute på skolebenken og gråt over en stakkars liten kattunge, reddet fra naboungene? Hele klassen trøstet deg, og venta på at moren din skulle komme. Husker du at du ikke ville hjem da foreldrene dine til stor fortvilelse kasta ut «den lille, loppebefengte»? Heldigvis ombestemte de seg!
Ingrid dro et gulnet bilde ut av albumet: en skjør jente i forkle med en fluffy kattunge i armene, omringet av klassekamerater med brede smil. Jeg vil minne deg på det, sa Ingrid lavt, på all godheten som har blomstret i hjertet ditt. Ja, og på Tøffen din, som du aldri ville gi slipp på. Og på Max, den store snille blandingshunden som holdt deg med selskap til langt ut i ungdommen. Og kråka med det knekte vingen…
Hun la også fram en barndomstegning med en liten jente, en pus i ene armen og hånden trygt i mammas.
Hadde det vært opp til meg jeg hadde klint både Emil og valpen full av kyss og hengt den fargerike klattete tegningen i gullramme! Finnes ingen viktigere gave for en mor enn å se at barnet hennes vokser opp til å være et godt menneske!
Ingrid så ikke hvordan Lines ansikt forandret seg for hvert ord, at hun kastet bekymrede blikk mot døra inn til sønnen og klemt tegneboka til knokene hvitnet.
Ingrid, snille deg kan du passe på Emil bare noen minutter? Jeg må ut… Jeg må bare!
Med ett var Line ute av døra, ytterjakka rundt skuldrene, og småsprang mot søppelplassen. Hun gravde i søpla, flyttet på esker og tømte sekker, våt og kald, mens hun ropte. Stadig snudde hun seg mot huset med håp ville han tilgi?
*****
Emil, hvem er det som stikker nesa si midt oppi blomstene der, da? Kan det være vennen din, Bamse?
Det er selvsagt Bamse, Ingrid! Ligner han ikke?
Han er kliss lik! Og se på stjerneflekken på labben hans. Jeg glemmer ikke hvordan vi vaska beina hans, moren din og jeg! Ingrid lo hjertelig.
Nå vasker jeg potene hans hver dag. Mamma sier: Får du deg en venn, så får du ta vare på ham! Vi har til og med fått eget fotbad til ham!
Mammaen din virker veldig klok, Ingrid smilte. Kanskje du tegner enda en gave til henne nå?
Ja, denne gangen skal det i ramme. Hun har den forrige henger der, med bare noen klatter igjen, men hun smiler bare hun ser på dem. Kan man virkelig smile av klatter, Ingrid?
Klatter, ja? Det kan man, hvis klattene kommer rett fra hjertet. Men fortell meg, hvordan går det på kunstskolen, Emil? Får du det til?
Å ja, snart kan jeg male portrett av mamma! Hun blir sikkert kjempeglad! Enn så lenge her! Emil dro fram et sammenbrettet ark fra sekken. Denne er fra mamma, hun tegner også, vet du!
Ingrid brettet ut arket forsiktig og ga Emil et varmt klem på skulderen. Foran henne lyste et bilde av en strålende Emil med hånden på hodet til en sort, logrende blandingshund. Ved siden av dem sto det en liten, lyshåret jente i gammeldags skoleuniform og klemte en liten katt. Og til venstre, nederst i hjørnet, bak en lærerkrakk dekket av ABC-bøker, kouret Ingrid selv smilende og vis, med øyne fulle av liv og godhet.
I hvert eneste penselstrøk i bildet kunne Ingrid kjenne gleden og stoltheten til en mor og ikke minst: barnets kjærlighet.
Ingrid tørket bort en tåre og smilte plutselig varmt for i det aller ytterste hjørnet sto det, skrevet med blomsterkruseduller og tynne, grønne krøller ett eneste ord: «Husker».
