PÅ LEVENDE LIV
I denne familien lever alle hvert sitt liv.
Pappaen, Øyvind, har i tillegg til kona ofte en kjæreste på si, og det er ikke alltid den samme dama. Mamma, Gerd, som mistenker at mannen bedrar henne, er selv heller ikke plettfri. Hun elsker å tilbringe tid med en gift kollega, borte fra familien. De to sønnene, Martin og Jonas, er stort sett overlatt til seg selv.
Ingen bryr seg egentlig med oppdragelsen deres. Dermed henger de stort sett bare rundt uten mål og mening. Moren hevder at skolen skal ha hovedansvaret for barna.
Familiens søndager består av en rask og stille lunsj på kjøkkenet, før alle igjen forsvinner til sitt. Slik kunne familien levd videre i sin ødelagte, syndige, men på sitt vis søte verden, hadde det ikke vært for at det uopprettelige plutselig skjedde.
Da yngstesønnen Jonas er tolv, tar Øyvind ham for første gang med til garasjen som assistent. Mens Jonas nysgjerrig kikker på verktøyene, går Øyvind ut en liten tur til andre bilinteresserte venner i nærheten.
Plutselig velter det ut tjukke, svarte røykskyer fra Øyvinds garasje, og snart slikker flammene veggene.
Ingen skjønner hva som har skjedd. (Senere kommer det fram at Jonas ved et uhell mistet et påskrudd loddeapparat ned på en bensinkanne.) Folk blir stående stive av skrekk. Flammene fråder. Noen kaster en bøtte vann over Øyvind, så han styrter inn i det brennende mørket. Alle holder pusten. Etter noen få sekunder kommer Øyvind ut, bærende på sin livløse sønn. Jonas er forbrent over hele kroppen. Bare ansiktet har sluppet unna han må ha skjermet det med hendene. Alle klærne er svidd vekk.
Noen har allerede ringt brannvesenet og ambulanse. Jonas kjøres rett til Ullevål sykehus. Han lever fortsatt!
På sykehuset går det rett på operasjonsbordet. Etter flere søvnløse timer kommer legen ut til foreldrene og sier nøkternt:
Vi gjør alt som står i vår makt, men Jonas ligger nå i koma. Sjansen for å overleve er én til en million. Vanlig medisin har ikke mer å by på. Skjer det et mirakel, så er det guttens vilje til livet som avgjør. Hold ut.
Øyvind og Gerd nøler ikke de styrter av gårde til nærmeste kirke. Et voldsomt regnskyll bryter løs. De ser ikke noe annet enn sin egen fortvilelse og sorgen over sønnen.
Klissvåte trår de for første gang i livet sine inn i kirkerommet. Det er rolig og halvfullt. Da de får øye på presten, nærmer de seg forsiktig.
Kjære prest, sønnen vår ligger for døden! Hva skal vi gjøre? gråter Gerd.
Jeg heter far Sigurd, barn. Ja, det er typisk, i nød blir Gud god å ha Er dere syndige? spør presten direkte.
Vel vi har da ikke drept noen, mumler Øyvind, under far Sigurds intense blikk.
Men kjærligheten deres, da? Den har dere drept. Den ligger død mellom dere. Mellom mann og kone skal det ikke være mulig å tre inn en tråd men mellom dere kunne en fått på plass hele Trestammen og ikke kjent det engang! Folk, altså
Be til den hellige Nikolaus om helbred for sønnen deres! Be sterkt! Men husk alt skjer ifølge Guds vilje! Ikke banning. Kanskje må Gud veilede de uforstandige slik. Ellers forstår dere det aldri. Og så mister dere sjelen. Alt kan berges med kjærlighet!
Øyvind og Gerd, gjennomvåte av regnet og av sine egne tårer, står der som to fortapte andunger og får høre den triste sannheten om seg selv. Det er hjerteskjærende å se dem.
Far Sigurd peker dem mot ikonet av den hellige Nikolaus.
Ved ikonet faller Øyvind og Gerd på kne. De ber intenst, hulker og gir løfter
De legger alt av sidesprang bak seg. Alt blir glemt og strøket ut av hukommelsen. Livet deres veies opp, bokstav for bokstav, tråd for tråd
Morgenen etter ringer legen Jonas har kommet ut av koma!
Øyvind og Gerd sitter allerede ved sengekanten da Jonas åpner øynene og forsøker et smil til foreldrene, men det skjærer i hjertet å se den voksne smerten i gutteansiktet.
Mamma og pappa, kan dere love meg å ikke skilles? hvisker Jonas.
Hvor har du fått det fra, lille venn? Vi er sammen, smiler Gerd og rører forsiktig ved den varme, slappe hånden hans. Jonas grimaserer, en lyd slipper ut, og Gerd trekker til seg hånden.
Jeg så det, mamma! Og, barna mine skal få deres navn, sier Jonas stille.
Øyvind og Gerd ser på hverandre og tror gutten hallusinerer. Hva slags barn? Han kan jo knapt røre en finger, lenket til sengen, svak og utmattet. Han må konsentrere seg om å overleve selv først!
Fra da av går det sakte fremover med Jonas. Alt av krefter og penger settes inn på hans behandling. Øyvind og Gerd selger hytta.
Det er trist at garasjen og bilen gikk tapt i brannen. De kunne trengt pengene, men viktigst av alt sønnen deres lever! Besteforeldre og slekt hjelper til så godt de kan.
Hele familien samles nå om denne fæle katastrofen.
Men selv den tristeste dagen tar slutt.
Det går ett år.
Jonas er nå på rehabiliteringsenter. Han kan gå, og klarer stort sett seg selv.
Der blir Jonas kjent med ei jente på sin egen alder hun heter Ragnhild. Også hun er brannskadet, men hos henne er det ansiktet som har fått mest juling.
Etter mange operasjoner skjuler Ragnhild seg for speilet. Hun orker ikke se på arrene. Men Jonas dras mot henne og lyset hun utstråler en visdom og sårbarhet langt forbi alder. Han får lyst til å beskytte henne.
Alle friminutt og ledige stunder tilbringer de sammen. De har allerede erfart grenseløs smerte, håpløshet, måtte svelge bitre piller, blitt vant til sprøyter og hvite frakker Samtalene deres vil ingen ende ta.
Tiden går.
Jonas og Ragnhild gifter seg i all stillhet.
De får to flotte barn. Datteren heter Åshild, og tre år senere kommer sønnen Eivind.
Først når familien kan samle seg og puste lettet ut, bestemmer Øyvind og Gerd seg for å gå fra hverandre. Alt de har vært gjennom med Jonas har tappet dem fullstendig. De trenger ro og hver sin vei.
Gerd flytter ut til søsteren i Asker. Før hun reiser tar hun turen innom kirken. Hun ønsker velsignelse fra far Sigurd. I løpet av årene har hun stadig vært innom. Hver gang takket hun for redningen av sønnen. Far Sigurd retter henne:
Takk Gud, Gerd!
Han er ikke begeistret for at hun reiser.
Men hvis du må, så reis. Hent deg inn igjen. Ofte er litt ensomhet bra for sjelen. Men husk: Mann og kone er én enhet! Kom tilbake, formaner han med glimt i øyet.
Øyvind blir alene igjen i den tomme leiligheten. Sønner og deres familier bor hver for seg.
De tidligere ektefellene kommer en sjelden gang til barnebarna men aldri samtidig, og de unngår nøye å treffe hverandre.
Nå har alle det på sitt vis godt En vintermorgen, mange år senere, står Jonas utenfor den gamle kirken, en neve barnehender i hver av sine. Snøfnugg virvler mykt nedover trappen. Ragnhild smiler forsiktig, løfter skjerfet tettere rundt ansiktet. En barnestemme klatrer:
Pappa, hvorfor skulle du dø da du var liten?
Jonas ler, stemmen hes av minner.
Jeg døde aldri, Åshild. Jeg fikk bare et nytt liv, fordi jeg ønsket det så intenst.
De tenner et lys inne foran ikonene. I det flakkende skinnet titter Jonas på sin datter, sin sønn, sin kone og ser slekters arv tynget, men ikke knust, av smerte. I kirkebenken bak sitter Øyvind, gråhåret og bøyd, og Gerd, på motsatt side blikket deres møter hverandres et kort øyeblikk før de straks ser bort, men ikke før et lunt smil sveiper gjennom rommet.
Lyset fra vinduet bølger over dem alle, som om det velsigner både de som holdt sammen og de som slapp. Snart skal de gå hver til sitt igjen, med tunge, men lette steg.
Da Jonas løfter blikket, ser han vakre arrr like mye i fjesene som under huden og han forstår at det er sårbarheten og tilgivelsen, like mye som kjærligheten, som gjør et hjem mulig.
Utenfor farer kirkeklokkene, lyden forplanter seg gjennom snøen og en liten barnehånd finner stillferdig veien inn i en annens, og holder fast.
Slik fortsetter livet, brutt men helt, hos dem som våget å begynne på nytt.
