Hun satte min svigermor på beina, men jeg er forbannet fordi jeg ikke fikk luket i grønnsakshagen.
Hva er det du driver med? ropte svigermor, midt i salatbedene. Noe så pinlig har aldri skjedd her før. Jeg måtte aldri gjemme meg bak ungen min jeg hadde sju, og ikke én eneste ugress i åkeren!
På skriket hennes stimlet naboene sammen. De klamret seg til gjerdet som skjærer, og sladra straks om alt de hadde fått med seg. Svigermor nøt publikum, og nå var det bare å lene seg tilbake hun sparte ikke på kruttet, og jeg stod målløs igjen. Til slutt, da hun var ferdig med å lire av seg alt, tok hun et langt magadrag og sa høyt så halve nabolaget hørte det:
Ikke et ord kom over leppene mine.
Jeg gikk rolig forbi, holdt datteren min enda tettere inn til meg, og da jeg kom hjem, pakket jeg resolutt ned alt jeg visste svigermor skulle ha. Uten særlig dikkedarer slengte jeg klærne til meg selv og sønnen min oppi baggen. Jeg gikk ut uten å si et eneste ord til henne.
Tre dager senere ringte mobiltelefonen. Det var svigermor:
Hva har du gjort med de greiene professoren putta oppi for meg? Jeg ba nabokona kjøpe noen sånne, men hun sa at ett glass med det der koster en formue. Og de der påskriftene på utenlandsk? Nei, vi leverer verken inn eller bytter slikt, altså. Så hva skal jeg gjøre da? Du stakk fra meg, sur for et eller annet, og skal jeg bare ligge her og forlate denne verden?
Jeg svarte ikke. Jeg slo av mobilen, tok ut SIM-kortet. Nå var det nok; jeg hadde ikke mer å gi verken fysisk eller psykisk.
For ett år siden, akkurat før sønnen min ble født, mistet mannen min kontrollen over bilen på Holmenkollveien. Jeg husker så vidt at jeg vinket farvel, ambulansen som hentet ham, og morgenen etter lå jeg plutselig på fødeavdelingen Ingenting fristet. Alt føltes meningsløst og tomt uten min kjære ektemann. Jeg matet og vugget gutten, kun fordi det var forventet av meg.
Så ringte telefonen, og brått våknet jeg til:
«Svigermoren din er dårlig. De sier hun ikke kommer til å leve særlig lenger nå.»
Jeg bestemte meg på flekken. Etter å ha skrevet meg ut fra leiligheten på Løkka, solgte jeg den på dagen. En god del av de pengene brukte jeg på å bygge nytt, så sønnen min skulle ha noe eget når han ble stor. Og jeg flyttet inn hos svigermor for å redde henne.
Det året levde jeg ikke jeg eksisterte bare.
Soving var ikke en luksus for meg, for enten trengte svigermor noe, eller så våknet en liten pode for å skrike. Jeg rakk knapt å puste. Ungen krevde sitt, og svigermor krevde alt annet døgnet rundt.
Heldigvis hadde jeg fortsatt penger igjen. Jeg ringte Norges fremste spesialister, og de pilte hit for å titte på pasienten. Jeg kjøpte alt som var foreskrevet, og til slutt kom svigermor seg på beina igjen. Først gikk jeg tur med henne i stua, så ut på tunet. Innen sommeren var omme, spradet hun rundt som om hun skulle løpe Holmenkollstafetten selv og da
Jeg verken vil høre om henne eller kjenner noe behov for å ha noe med henne å gjøre mer. Nå får hun selv finne ut hvordan man holder seg frisk. Det eneste lure jeg gjorde, var å ikke bruke opp hele formuen på henne. Sønnen og jeg flytta til nytt sted. Hadde ikke trodd det skulle ende slik.
Egentlig ville jeg leve sammen med mannens mor, for jeg er selv foreldreløs. Nå sitter jeg her og har skjønt at det er best slik. Det viktigste er at sønnen min lærer: Det er ikke slik at alle fortjener god behandling i livet. Noen bryr seg bare om at grønnsakshagen er fri for ugress.
