Solveig var i to år bare pleier hos hans mor. Solveig klarte å gifte seg med en svært respektert mann.
Det kunne ikke bare gå så lett. Likevel giftet Åshild seg med Ivar, til tross for morens, Sofie Løvenskiolds
Så er du helt uten nytte for oss! Venter du egentlig barn? spurte Annika overrasket, mens hun la den
Den uventede vendingen Sånn er det, i førtifire år skal livet mitt endres radikalt, tenkte Solveig mens
Ivar? Tora Voss så forundret på naboen. Er du hjemme? Jeg trodde du var i Oslo. Kari fortalte at dere
– Vi blir boende hos deg en stund, for vi har ikke råd til å leie leilighet! – Sa min venninne til meg.
Jeg er en svært aktiv kvinne. Selv om jeg har fylt 65 år, klarer jeg fortsatt å oppleve nye steder og møte spennende mennesker. Med både glede og vemod minnes jeg ungdomstiden, da man kunne feriere akkurat hvor man ville! Man kunne reise til sjøen. Dra på campingtur med venner og kjente. Man kunne til og med dra på båttur på hvilken som helst elv. Alt dette kunne man gjøre for en rimelig penge.
Dessverre er den tiden forbi. Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker. Jeg møtte folk på stranden, og til og med i teatret. Mange av vennskapene mine har vart i årevis.
En dag traff jeg en kvinne som het Sara. Vi bodde i samme pensjonat på ferie, og skilte lag som venninner. Det gikk noen år, og vi sendte hverandre brev innimellom.
Så, en dag fikk jeg et telegram. Det sto ikke hvem det var fra, kun: “Toget kommer klokka tre om natten. Møt meg!”.
Jeg skjønte ikke hvem som hadde sendt det. Selvfølgelig reiste ikke jeg og mannen min noe sted. Men klokka fire på natten ringte det plutselig på døren. Jeg åpnet opp og ble stum av overraskelse. Der sto Sara, med to tenåringsjenter, en bestemor og en mann. De hadde med seg masse bagasje. Mannen min og jeg var målløse. Men vi slapp inn gjestene, selv om de var ubedte. Da spurte Sara meg:
– “Hvorfor møtte du oss ikke? Jeg sendte jo telegram! Og det kostet penger!
– Beklager, men vi visste ikke hvem det var fra!
– Vel, du ga meg jo adressen din. Her er jeg.
– Jeg trodde vi bare skulle skrive brev, that’s all!
Sara fortalte at den ene jenta hadde blitt ferdig med skolen og skulle begynne på universitet. Familien hadde kommet for å støtte henne.
– Vi skal bo hos deg! Vi har ikke penger til å leie leilighet eller hotell!
Jeg var sjokkert. Vi er jo ikke engang i slekt. Hvorfor skal vi la dem bo hos oss? Vi måtte lage mat til gjestene tre ganger om dagen. De hadde med seg litt mat, men laget aldri noe selv. Bare spiste vårt. Og det var jeg som måtte ordne opp.
Etter tre dager orket jeg ikke mer, og ba Sara og familien om å flytte ut. Det fikk ikke være så nøye hvor de skulle.
Det ble krangel. Sara begynte å knuse servise og skrek hysterisk.
Jeg var oppriktig sjokkert over oppførselen hennes. Da begynte familien å pakke. De klarte til og med å stjele morgenkåpen min, flere håndklær og på et vis tok de med seg den store gryta mi. Jeg aner ikke hvordan de fikk den med, men den bare forsvant!
Sånn endte vennskapet vårt. Takk og lov! Jeg har aldri sett eller hørt fra henne igjen. Hvordan kan noen være så frekke!
Nå er jeg mye mer forsiktig når jeg møter nye mennesker. Vi må bo hos deg en stund, vi har ikke råd til å leie leilighet! sa min venninne til meg. Jeg er en veldig
Svigerfaren min ble helt målløs da han så hvordan vi bodde Jeg møtte mannen min i bryllupet til en felles venn.
Ingrid, nå, helt alvorlig, sier Marianne mens hun studerer det gamle linkjolen hennes med et blikk som
31. desember Hvor la du serviettene? Jeg ba deg ta frem de med sølvkant, de passer mye bedre til duken
Snøfonner av skjebne Det føles som en evighet siden nå, da jeg, Anders, en 35 år gammel advokat fra Oslo
