– Vi blir boende hos deg en stund, for vi har ikke råd til å leie leilighet! – Sa min venninne til meg. Jeg er en svært aktiv kvinne. Selv om jeg har fylt 65 år, klarer jeg fortsatt å oppleve nye steder og møte spennende mennesker. Med både glede og vemod minnes jeg ungdomstiden, da man kunne feriere akkurat hvor man ville! Man kunne reise til sjøen. Dra på campingtur med venner og kjente. Man kunne til og med dra på båttur på hvilken som helst elv. Alt dette kunne man gjøre for en rimelig penge. Dessverre er den tiden forbi. Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker. Jeg møtte folk på stranden, og til og med i teatret. Mange av vennskapene mine har vart i årevis. En dag traff jeg en kvinne som het Sara. Vi bodde i samme pensjonat på ferie, og skilte lag som venninner. Det gikk noen år, og vi sendte hverandre brev innimellom. Så, en dag fikk jeg et telegram. Det sto ikke hvem det var fra, kun: “Toget kommer klokka tre om natten. Møt meg!”. Jeg skjønte ikke hvem som hadde sendt det. Selvfølgelig reiste ikke jeg og mannen min noe sted. Men klokka fire på natten ringte det plutselig på døren. Jeg åpnet opp og ble stum av overraskelse. Der sto Sara, med to tenåringsjenter, en bestemor og en mann. De hadde med seg masse bagasje. Mannen min og jeg var målløse. Men vi slapp inn gjestene, selv om de var ubedte. Da spurte Sara meg: – “Hvorfor møtte du oss ikke? Jeg sendte jo telegram! Og det kostet penger! – Beklager, men vi visste ikke hvem det var fra! – Vel, du ga meg jo adressen din. Her er jeg. – Jeg trodde vi bare skulle skrive brev, that’s all! Sara fortalte at den ene jenta hadde blitt ferdig med skolen og skulle begynne på universitet. Familien hadde kommet for å støtte henne. – Vi skal bo hos deg! Vi har ikke penger til å leie leilighet eller hotell! Jeg var sjokkert. Vi er jo ikke engang i slekt. Hvorfor skal vi la dem bo hos oss? Vi måtte lage mat til gjestene tre ganger om dagen. De hadde med seg litt mat, men laget aldri noe selv. Bare spiste vårt. Og det var jeg som måtte ordne opp. Etter tre dager orket jeg ikke mer, og ba Sara og familien om å flytte ut. Det fikk ikke være så nøye hvor de skulle. Det ble krangel. Sara begynte å knuse servise og skrek hysterisk. Jeg var oppriktig sjokkert over oppførselen hennes. Da begynte familien å pakke. De klarte til og med å stjele morgenkåpen min, flere håndklær og på et vis tok de med seg den store gryta mi. Jeg aner ikke hvordan de fikk den med, men den bare forsvant! Sånn endte vennskapet vårt. Takk og lov! Jeg har aldri sett eller hørt fra henne igjen. Hvordan kan noen være så frekke! Nå er jeg mye mer forsiktig når jeg møter nye mennesker.

Vi må bo hos deg en stund, vi har ikke råd til å leie leilighet! sa min venninne til meg.

Jeg er en veldig livlig mann. Selv om jeg er 65 år, klarer jeg fortsatt å reise til ulike steder og møte interessante folk. Med både glede og vemod tenker jeg tilbake på ungdomsårene mine. Den gang kunne man tilbringe ferien hvor som helst! Man kunne dra til kysten. Man kunne dra på telttur med venner og bekjente. Man kunne reise på cruise langs en hvilken som helst elv. Alt dette kunne gjøres for rimelige penger, litt lommepenger holdt lenge.

Dessverre er det bare minner nå. Jeg har alltid vært glad i å bli kjent med nye mennesker. Jeg møtte folk på stranden, og til og med på teateret. Mange av dem fortsatte jeg å ha kontakt med i flere år.

En sommer traff jeg en kvinne med navnet Ragnhild. Vi bodde sammen på samme pensjonat under ferien i Kristiansand. Da ferien var over skilte vi lag som gode venner. Etter noen år hadde vi av og til kontakt via brev.

Så, en dag, fikk jeg et telegram. Det var ikke signert det sto bare: “Toget kommer klokka tre i natt. Møt meg!”

Jeg skjønte ikke hvem som kunne ha sendt det. Kona mi og jeg var uansett ikke interessert i å dra noen steder. Men klokken fire om morgenen ringte det på døra. Jeg åpnet og ble målløs. Der på trappen sto Ragnhild, to tenåringsjenter, bestemor og en mann. De hadde med seg en haug med bagasje. Kona mi og jeg ble veldig overrasket, men vi slapp dem inn selv om de var ubedte gjester. Ragnhild sa til meg:

“Hvorfor møtte du oss ikke, jeg sendte jo et telegram! Og dessuten var det dyrt!
Beklager, vi visste jo ikke hvem det kom fra!
Vel, du ga meg adressen din. Så her er jeg.
Jeg trodde vi bare skulle skrive brev til hverandre, ikke mer enn det!

Ragnhild fortalte så at en av jentene nettopp var ferdig med videregående i år og skulle begynne å studere i Oslo. Resten av familien hadde reist for å støtte henne.

Vi må bo hos deg! Vi har ikke penger til å leie leilighet eller hotell!

Jeg ble helt satt ut. Vi er jo ikke engang i slekt. Hvorfor skulle vi la dem bo hos oss? Vi endte opp med å servere våre gjester til alle måltider. De hadde litt mat med, men lagde ingenting selv. De spiste bare alt vårt, og jeg måtte ta meg av hele gjengen.

Etter tre dager orket jeg ikke mer og ba Ragnhild og hennes familie flytte ut. Jeg brydde meg ikke om hvor de dro.

Da brøt det ut krangel. Ragnhild begynte å knuse servise og hyle som en gal.

Jeg var helt sjokkert over oppførselen hennes. Så begynte de å pakke. De klarte til og med å stjele min morgenkåpe, noen håndklær, og på et vis forsvant også min store kjele. Jeg aner ikke hvordan de fikk den ut, men plutselig var den borte!

Sånn endte mitt vennskap heldigvis! Jeg har aldri sett eller hørt fra henne siden. Hvordan kan noen være så frekk!

Nå er jeg mye mer forsiktig når jeg blir kjent med nye mennesker. Jeg har lært at det er viktig å sette klare grenser, uansett hvor hyggelig folk virker i starten.