31. desember
Hvor la du serviettene? Jeg ba deg ta frem de med sølvkant, de passer mye bedre til duken, sa jeg høyt, mens jeg skar opp sitronen i tynne, nesten gjennomsiktige skiver.
Vanligvis ville Erik, min mann, allerede sittet foran TV-en og ventet på Kongens nyttårstale på dette tidspunktet. Men i dag hadde han ikke kommet hjem ennå. Jeg stod igjen alene på det lune kjøkkenet og mumlet i min egen verden. Det var bare tre timer igjen til klokkene nede på rådhuset slo midnatt. I ovnen gjorde andesteken seg klar, fylt med norske epler bestemor sitt arvede festmåltid. Leiligheten glitret av renhet, juletreet blafret forførende i vinduet og i magen boblende den gode, varme venten-på-under-følelsen den har ikke forlatt meg selv om jeg har fylt femti.
Jeg tørket hendene og kastet et raskt blikk på klokken. Hvor ble det nå av Erik? Han sa han skulle innom kontoret for å hente min gave og så var han sporløst borte. Jeg smilte for meg selv. Han har sikkert plukket ut noe helt spesielt, tenkte jeg. I år hadde vi sølvbryllup, tjuefem år sammen, og nyttårsaften skulle bare være vår, bare oss to, uten støyende besøk eller voksne barn som for lengst har etablert sine egne tradisjoner.
Endelig, lyden av døren. Jeg rettet på frisyren, dro av forkleet for å vise frem fløyelskjolen, og hastet mot gangen for å ta imot ham.
Erik, hvor i all verden har du vært? Anda er straks…
Ordene ble hengende i luften. Erik sto ikke alene. Sammen med ham sto en yngre kvinne, og ristet snø av en staselig pelsjakke. Hun var prangende, rødhåret, med lepper farget knallrøde. Hun bar en pose med klementiner mens Erik, med både skyld og merkelige energi i ansiktet, holdt fast på en flaske champagne.
Ingrid, ta vel imot oss! ropte han altfor høyt for vår lille gang. Dette er Solveig Nilsen, vår nye regnskapssjef.
Jeg frøs til, følelsene mine sank. Jeg vekslet blikk mellom ham og henne.
God kveld, presset jeg frem. Vi… vi ventet ingen.
Solveig strakte ut hånden i en slank skinnhanske.
Å, hei du, så hyggelig! For en dag! Du aner ikke, rene filmen! Erik… unnskyld, herr Haugland, han reddet meg rett og slett. Jeg er ham evig takknemlig!
Erik sparket av seg skoene og unngikk blikket mitt.
Ingrid, det er helt spesielt altså… Kom på kontoret, der satt Solveig, helt fortvilet. Hun har fått trøbbel med rørene hjemme, hele leiligheten er våt, strømmen har gått, og rørleggeren kommer ikke før 3. januar. Hva skal hun gjøre på nyttårsaften? Hun kjenner ingen, familien er i Nord-Norge. Så jeg sa: “Solveig, bli med oss! Ingrid dekker alltid nydelig bord, hun har et hjerte av gull, hun ville aldri jage noen på døren.”
Jeg hørte på denne famlende tiraden, kjente hvordan fundamentet under alt som skulle bli en nydelig kveld, begynte å slå sprekker. Tjuefem år. Romantisk middag for to, levende lys. Og så… dette?
Vær så god, kom inn, sa jeg kort. Stemmen min hørtes nesten fremmed ut.
Solveig svevde inn i stua og etterlot en sterk, søt duft av parfyme som overdøvet både andestek og granbar.
Å, så koselig dere har det! kvitret hun, mens hun nysgjerrig så seg rundt. Herlig… sånn retrostil. Min mormor hadde en slik skjenk. Skikkelig 70-talls, som et norsk museum.
Jeg bet tennene sammen. Skjenken var italiensk, solid eik, kjøpt for to årslønner. Men det gadd jeg ikke forklare denne jenta hun kunne vært min datter.
Erik, hjelp henne av med kåpen, sa jeg, og forsvant inn på kjøkkenet. Hjertet slo hardt.
Omtrent ett minutt senere kom Erik tassende etter. Han så slagen ut, men holdt fast ved et slags påtatt alvor.
Ingrid, kom igjen, ikke vær sånn, da. Hun har jo virkelig ingen steder å gå. Det er jo nyttårsaften! Vær snill. Hun blir til middagen, får en kakebit, så skaffer jeg henne taxi, eller hun kan sove i stua…
I stua? Jeg snudde meg og holdt øsen hardt i hånda. Erik, er du fra deg? Vi skulle ha kvelden for oss selv! Og nå drar du med deg en fremmed dame som fornærmer huset mitt fra gangen. “Museum”?
Hun mente ikke noe vondt, bare ung og impulsiv, vet du. Ingrid, vær så snill! Ikke ødelegg dette. Det blir flaut på jobben hvis hun skal fortelle at jeg kastet kollegaer på gata. Jeg må tross alt samarbeide med henne.
Jeg så på mannen min. Var det virkelig han jeg en gang bygde hjem med? Nå sto jeg igjen med en mann som tryglet kona si for å gjøre inntrykk på en ung medarbeider.
Fint, så får hun sitte her, da. Men hvis hun kommer med flere kommentarer om mitt hjem…
Ikke noe mer, jeg lover, Erik smilte forsiktig og prøvde å kysse meg, men jeg trakk meg unna.
Gå ut og underhold din “unge impulsivitet”. Jeg får dekke på et tredje fat.
Middagen startet med en tung stillhet. Jeg satte tallerkener på bordet, sa knapt et ord. Solveig, nå uten kåpe, satt i en tettsittende kjole med dyp utringning som ikke passet inn hjemme hos oss. Hun satt og tvinnet stetten på vinglasset sitt.
Erik, kan du åpne champagnen nå? Så vi kan skåle for året som går, spurte hun og sendte blikk på ham.
“Erik.” Jeg var nær ved å miste fatningen. Jeg satte “Sild under pels” på bordet med et dytt.
Vi åpner champagnen når klokken slår tolv, sa jeg kort. Nå kan du få hjemmelaget tyttebærsaft.
Solveig lagde en grimase.
Tyttebærsaft? Så søtt. Men jeg pleier ikke drikke sukker, må holde formen, vet du. Har dere cava? Halvtørr betyr jo at man ikke har utviklet smak.
Erik reiste seg og løp til barskapet.
Jeg har en god konjakk. Vil du ha konjakk, Solveig?
Bare en skvett, for å få varmen. Men det er litt kjølig her, eller? Spar på strømmen?
Jeg satte meg rett overfor dem. Følte meg plutselig som gjest i mitt eget hjem. Erik var i helspenn, serverte i glass, ga Solveig rognebærgelé, fortalte gamle vitser, og Solveig lo altfor høyt.
Ingrid, jobber du ikke lenger? spurte Solveig plutselig, med blikket rettet mot meg.
Selvfølgelig, svarte jeg rolig. Jeg er sjefsteknolog på sjokoladefabrikken.
Jøss! hevet hun en veldefinert bryn. Men du ser så… hjemmekjær ut. Vet du, som de som bare lager kjøttsuppe og venter på at mannen skal komme hjem. Erik sa du har gode hender. Han nevnte at det kan føles litt tomt å snakke sammen, men at du baker himmelske kaker.
Det ble iskaldt i rommet. Bare klokka på veggen og summingen fra TV-en fylte stillheten. Erik hostet i konjakken, ansiktet hans ble rødt.
Sånn sa jeg aldri! hikstet han og vred seg.
Jeg la fra meg gaffelen. Noe inni meg røk. Hele denne kvelden, atmosfæren, hang på en tynn tråd nå brast den.
Fortsett gjerne, Solveig, sa jeg med kjølig stemme. Hva mer fortalte Erik?
Hun forstod hun hadde dummet seg ut og prøvde å trekke i bremsen, men det ble verre.
Ikke ta det ille opp! Menn trenger alltid fart og spenning! Erik var jo liv og lyst på julebordet på fredag! Vi danset salsa, han sa “Jeg får aldri danset hjemme, kona mi er alltid sliten”.
Jeg så ned på bena mine under bordet. De har aldri vært slitne, annet enn de dagene jeg står tre dager på kjøkkenet for å stelle i stand for min kjære.
Erik så ut som han skulle begraves. Han visste denne nyttårskvelden kom til å ende i katastrofe.
Skal vi ta en skål! ropte han desperat. For verdensfred!
Vent litt, jeg så på Solveig. Men rørene dine da? Hva skjedde egentlig der?
Rørene? Solveig vaklet. Å, ja! Det sprutet kokende vann! Forferdelig. Jeg ringte Erik. Han er så trygg. Ikke som eksen min.
Merkelig, sa jeg sakte. Det er minus femten ute. Hvis du hadde hatt kokende vann-lekkasje og strømbrudd, ville du ikke sittet her med perfekt hår og manikyr. Du hadde luktet av fukt og uhell. Du lukter bare frisørsalong og andres ektemann.
Solveig rødmet.
Hvordan våger du! Jeg er gjest! Erik!?
Erik sank sammen.
Ingrid, herlighet… Kanskje hun rakk å skifte…
Du, hold munn nå, Erik, sa jeg lavt. Jeg reiste meg. Jeg har tålt dine små eskapader i tjuefem år. Jeg har trodd vi holdt sammen. Og så er jeg bare hushjelpa du ikke har noe å si til.
Jeg dro vekk gardinet, så ut på mørket der fyrverkeriet allerede lyste opp natten.
Hør her, snudde jeg meg, festen er over. Solveig, ta med deg klementinene og gå.
Solveig skulle til å snakke imot, men så øynene mine jeg var iskald, det visste hun.
Erik! Lar du henne kaste meg ut? jamret Solveig, siste desperate forsøk.
Erik, tydelig litt for mye konjakk eller mot, slo hånden i bordet.
Ingrid! Dette er mitt hjem også! Jeg har en gjest her! Solveig blir. Vi feirer nyttår som folk!
Som hvem? sa jeg rolig.
Som furier! fikk han stotret frem.
Jeg nikket, uten et ord, uten tårer. Hentet den gamle weekendbagen fra skapet. Kastet ut konfekteskene på gulvet.
Ditt hjem, sier du? slengte jeg bagen til ham. Flott. Men det er én detalj: Leiligheten tilhører mine foreldre. Du har aldri eid. Fra 2. januar søker jeg om skilsmisse og får deg skrevet ut. Men akkurat NÅ… går dere ut.
Hva? Erik bleknet. Bakrusen kokte ut med ett. Ingrid, er du seriøs? Hvor skal jeg gå?
Der det er fart og spenning. Til Solveig. Hun har jo flom hjemme, så du får hjelpe til. Du er jo så trygg. Her er det visst kjedelig. Her er det museum.
Ingrid, tilgi meg! Jeg var dum, jeg mente det ikke! Solveig er bare kollega, vær så snill!
Jeg så på ham med avsmak. Han som for et minutt siden ville beskytte Solveig, kastet henne lett over bord når han kjente det brenne.
Nei, Erik. Salaten surnet. Akkurat som oss. Ut, begge to.
Solveig, som innså at kvelden var tapt og ikke ville risikere å havne i en skilsmissekrangel, tok på seg kåpen uten en lyd.
Hysterisk kjerring, mumlet hun og hengte pelsen på armen. Jeg bestiller taxi selv, gidder ikke ta Erik med.
Døra smalt igjen. Parfymen hennes hang igjen i luften.
Erik ble stående med bagen i hendene.
Ingrid… prøvde han seg svakt. Hun er borte. Skal vi ikke bare glemme? Se, anda blir kald.
Jeg tok ut fatet med den sprøstekte anda, eplene duftet enda søtere enn før, men det luktet kvalmt i nesen.
Glemme? sa jeg. Du tok med deg elskerinnen inn på vårt kjøkken på selve sølvbryllupet, du snakket stygt om meg bak min rygg og lot henne ydmyke meg i mitt hjem.
Jeg bar anda på kjøkkenet, på keramikkfatet vårt.
Gå, Erik. Jeg mener det. Hvis du ikke går nå, ringer jeg politiet. Og jeg får dem til å tro meg. Stol på det.
Erik skjønte jeg mente alvor. Han subbet mot soverommet, hørtes ut som han kastet klærne i en sekk. Han gikk, sløvt påkledd, dunjakke og skjorteermet stakk ut.
Du vil angre! ropte han i det han smalt igjen døren. Du blir alene! Hvem vil ha deg når du er femti?
Meg selv, svarte jeg og låste døren med to raske vridninger.
Det ble helt stille. Salig, velsignet stille. Jeg lente meg mot døren og sank langsomt ned på gulvet. Jeg trodde jeg skulle gråte, men det kom ingen tårer. Bare en underlig tomhet, som om noen hadde fjernet alle tunge møbler i rommet mitt, og nå var det endelig plass.
Jeg reiste meg og gikk på kjøkkenet. Bordet var dekket til tre. Salater, rognebærgelé, andestek. Alt så ut som et oppsatt teaterstykke for en forestilling som aldri ble noe av.
Jeg tok Solveigs tallerken, fortsatt med halv spist rundstykke og rød leppestiftmerke, og kastet den hardt i søppelkassen. Det knuste. Det knasende porselenet lød som musikk.
Så tok jeg Eriks tallerken. Samme sted. Klirr!
Jeg ryddet vekk tredje bestikket, satt igjen med min egen vakreste asjett med gullkant, og helte musserende vin i glasset.
På TV-en dukket Kongen opp, minutter før midnatt. Klokkene på rådhuset gjorde seg klare til å telle ned. Året hadde tatt alle mine illusjoner, men lot meg få selvrespekten tilbake.
Godt nyttår, Ingrid, sa jeg til speilbildet i vinduet.
Jeg tok det beste andelåret, la på “Oliviersalat” den hadde holdt seg perfekt.
Mobilen plinget. Melding fra datteren Lisbet: “Godt nyttår, mamma! Vi er glade i deg! Vi kommer innom med barnebarna om en uke <3". Jeg smilte. Livet var ikke borte. Barna, barnebarna, jobben, hjemme alt godt var her ennå. Det som forsvant, det var uansett råttent i roten. Jeg drakk av glasset. Boblene kilte i nesen. For første gang på mange år var jeg ikke opptatt av om alle hadde fulle glass. Jeg kunne bare være til stede, for meg selv. Utenfor hørtes naboene rope "Godt nyttår!" og fyrverkeriet smalt. Jeg feiret med dem. Min frihet. En times tid senere pakket jeg all maten jeg ikke kom til å spise selv i bokser. I morgen gir jeg det til Grethe i oppgangen og vaktmesteren Arne, de fortjener det. Og anda? Den skulle jeg fortære selv. For det hadde jeg jammen fortjent. Før jeg la meg, vasket jeg av sminken. I speilet så jeg en pen, voksen kvinne, med et trist, men levende blikk. Ikke en kjerring med hårruller, men meg. Han savnet spenning, lo jeg lavt. Vær så god, Erik. Nå får du all spenningen du trenger se etter bolig, del tingene våre, forklar for ungene. Jeg la meg i dobbeltsengen, strakte meg ut hele plassen for meg selv. Sengetøyet duftet av lavendel og renhet. Neste morgen vekket solen meg. Og det første jeg tenkte, var ikke "jeg må lage frokost til mannen" men "jeg vil ha kaffe og wienerbrød på nye kafeen på hjørnet". Og det var en god tanke. Jeg visste ikke hva som ventet. Skilsmisse, papirarbeid, oppgjør. Men det var fremtiden. Akkurat nå hadde jeg en hel dag, fylt av fred, god mat og ro. Ingen skal mer kalle min stue et museum, ingen skal si livet mitt er kjedelig. Godt nyttår, Ingrid.
