Uncategorized

Da døren åpnet seg, trodde jeg for et øyeblikk at jeg så en spøkelse fra fortiden. Synnøve trådte inn

Uncategorized

082

Ikke av denne verden

Ragnhild hadde siden barndommen en hjertelig og myk sjel. Moren pleide alltid å si: Vår datter har arvet

Uncategorized

057

Du har ikke fortjent det – Etter skilsmissen trodde jeg aldri at jeg kunne stole på noen igjen, – Andrei dreide en tom espressokopp mellom fingrene, og stemmen hans brast og skalv så ekte at Ksenia ufrivillig lente seg fremover. – Når noen svikter deg, er det som om en bit av deg forsvinner. Hun påførte meg en skade jeg aldri kan reparere. Jeg var sikker på at jeg ikke ville komme meg ut av det, at jeg ikke ville overleve… Andrei sukket tungt og fortsatte å fortelle, lenge. Om kona som ikke satte pris på ham. Om smerten, som aldri slapp taket. Om frykten for å begynne på nytt. Hvert ord la seg som en varm stein i Ksenias hjerte, og i tankene så hun for seg hvordan hun skulle bli kvinnen som ga ham troen på kjærligheten tilbake. Hvordan de sammen skulle hele sårene hans. Hvordan han til slutt skulle innse at ekte lykke bare kunne oppleves med henne. Andrei nevnte Maksim på deres andre date, mellom desserten og kaffen… – Forresten, jeg har en sønn. Han er sju. Bor med moren, men tilbringer hver helg hos meg. Det har retten bestemt. – Så fint! – svarte Ksenia med et strålende smil. – Barn er jo lykke. I fantasien hennes så hun allerede for seg lørdagsfrokoster for tre, turer i parken, felles kvelder foran TVen. Gutten trengte kvinnelig omsorg, morskjærlighet. Hun skulle bli hans andre mor – ikke en erstatning, selvfølgelig, men noen nær og trygg… – Er du helt sikker på at det er greit for deg? – spurte Andrei henne med et underlig smil, som Ksenia den gangen tok for skepsis. – Mange kvinner trekker seg når de får vite om barnet. – Jeg er ikke som mange andre, – svarte hun stolt. …Den første helgen med Maksim ble en eneste stor fest. Ksenia lagde pannekaker med blåbær – hans favoritt, som Andrei hadde fortalt henne. Hun satt tålmodig med matteboken og forklarte alt enkelt og forståelig. Vasket t-skjorten med dinosaurer, strøk skoleuniformen, passet på at han lå i sengen klokken ni. – Du må slappe av, – sa hun en gang til Andrei, da hun så ham ligge langstrakt på sofaen med fjernkontrollen i hånden. – Jeg ordner dette. Andrei nikket – takknemlig, trodde hun da. Nå ser hun: det var et anerkjennende nikk for at ting var sånn de skulle være. …Måneder ble til år. Ksenia jobbet som logistikkansvarlig, dro hjemmefra klokken åtte, kom hjem klokken sju. Lønnen var ikke verst – i Oslo-målestokk. Holdt fint til dem to. Men de var jo tre. – Nok en forsinkelse på byggeplassen, – sa Andrei med stemmen til én som melder en naturkatastrofe. – Kunder svikter, men det dukker snart opp en stor kontrakt. Jeg lover. Den store kontrakten hadde aldri kommet nærmere enn synsranden på halvannet år. Noen ganger nærmet den seg, andre ganger fjernet den seg, men aldri materialiserte den seg. Regningene kom derimot like presist. Husleie. Strøm. Internett. Mat. Barnebidrag til Marina. Nye joggesko til Maksim. Skolepenger. Ksenia betalte alt i stillhet. Hun sparte inn på lunsjene, tok med matboks, tok aldri taxi – ikke engang i regnvær. Manikyr hadde hun ikke råd til lenger, filte neglene selv, og lot være å tenke på at hun før hadde råd til salong. På tre år fikk hun blomster tre ganger fra Andrei. Hun husket hvert enkelt bukett – billige roser fra blomsterstanten ved T-banen rett ved hjemmet, allerede litt slappe, med knekte torner. Sikkert på tilbud… Den første gangen for å be om unnskyldning etter at han kalte henne hysterisk foran Maksim. Den andre gangen etter et rabalder fordi en venninne hadde kommet på besøk uanmeldt. Den tredje gangen etter at han hadde glemt bursdagen hennes fordi han satt hos venner. – Andrei, jeg trenger ikke dyre gaver, – prøvde hun å si mykt, valgte ordene nøye. – Men av og til ønsker jeg bare å vite at du tenker på meg. Til og med et kort hadde vært nok… Ansiktet hans endret seg på et øyeblikk. – Det er bare penger for deg, sant? Bare gaver? Du tenker ikke på kjærlighet, på det jeg har gått gjennom? – Det er ikke det jeg mener… – Du har ikke fortjent det. – Andrei slang de ordene i ansiktet hennes, som søle. – Etter alt jeg har gjort for deg, kommer du med klager. Ksenia tidde. Hun tiet som alltid – det var enklest sånn. Enklere å leve, puste, late som alt var i orden. Likevel var det alltid penger til kompistreffene. Barer, fotballkvelder, kaféer hver torsdag. Han kom hjem i godt humør, svett og tobakksluktende, og la seg uten å se at Ksenia fortsatt var våken. Hun overbeviste seg selv: Det er sånn det skal være. Kjærlighet er ofre. Kjærlighet er tålmodighet. Han vil forandre seg. Snart. Bare hun gir litt mer oppmerksomhet, elsker litt mer, for han har tross alt vært gjennom så mye… …Snakk om bryllup ble som å gå i et minefelt. – Vi har det jo bra, hvorfor trenger vi papir på det? – Andrei viftet temaet vekk som en plagsom flue. – Etter det jeg opplevde med Marina, trenger jeg tid. – Tre år, Andrei. Tre år er lenge. – Du presser meg. Du presser alltid! – Han reiste seg irritert og gikk, og samtalen ble aldri fullført. Ksenia ønsket barn. Egne barn, som hun kunne kalle sine. Hun var 28, og de biologiske klokkene tikket høyere for hver måned. Men Andrei ville ikke bli far igjen – han hadde jo allerede en sønn, og det fikk være nok. …Den lørdagen ba hun bare om én dag. Bare én dag. – Jentene har invitert meg. Vi har ikke sett hverandre på lenge. Jeg er hjemme i kveld. Andrei så på henne som om hun hadde sagt at hun ville flykte til et annet kontinent. – Og Maksim, da? – Du er faren hans. Tilbring en dag med din egen sønn. – Så nå forlater du oss? På en lørdag? Når jeg hadde håpet å hvile? Ksenia blunket, så igjen. På tre år hadde hun aldri latt dem være alene en eneste helg. Hun hadde aldri bedt om en dag fri. Hun laget maten, vasket, hjalp med leksene, vasket klær, strøk – alt parallelt med full jobb. – Jeg vil bare se venninnene mine. Noen timer… Og det er jo din sønn, Andrei. Klarer du ikke én dag alene med ham? – Du skal elske barnet mitt like mye som meg! – ropte Andrei plutselig. – Du bor i min leilighet, spiser min mat, og nå skal du begynne å stille krav?! Hans leilighet. Hans mat. Ksenia betalte husleien. Ksenia handlet mat med sin lønn. I tre år hadde hun forsørget en mann som skrek til henne fordi hun ønsket én dag med venninnene sine. Hun så på Andrei – ansiktet fortrukket, blodårene hamret i tinningen, nevene knyttet – og så ham for første gang på ordentlig. Ikke som en ulykkelig offer for omstendighetene. Ikke som en sjel som trengte å bli reddet. Bare en voksen mann som kunne kunsten å utnytte andres godhet. For Andrei var Ksenia hverken kjæreste eller fremtidig kone. Bare en økonomisk sponsor og gratis hushjelp. Ikke noe annet. Da Andrei gikk for å levere Maksim til Marina, tok Ksenia frem baggen. Hendene beveget seg rolig og bestemt – ingen skjelving, ingen tvil. Pass. Telefon. Lader. Noen T-skjorter. Ola-bukse. Resten kan kjøpes etterpå. Resten betyr ingenting. Hun lot være å legge igjen en lapp. Hvilken vits var det å forklare seg for noen som aldri hadde sett henne for den hun var? Døren lukket seg stille bak henne – uten drama… Samtalene startet en time senere. Først én, så en til, så ringte det ustanselig – vibreringen fikk telefonen til å hoppe på bordet. – Ksenia, hvor er du?! Hva skjer?! Jeg kommer hjem og du er borte! Hva tror du du driver med?! Skal jeg gå sulten nå? Hva for slags oppførsel er dette! Hun satt og lyttet til stemmen hans – sint, krevende, fylt av såret indignasjon – og undret seg. Til og med nå, etter at hun hadde gått, tenkte Andrei bare på seg selv. På sitt eget ubehag. På hvem som nå skulle lage middag. Ikke ett “unnskyld”. Ikke én eneste gang “hva skjedde”. Bare “hvordan våger du”. Ksenia blokkerte nummeret hans. Fant ham i meldingene – blokkerte. På sosiale medier – blokkerte. Overalt der han kunne nå henne, bygde hun en mur. Tre år. Tre år hadde hun levd med en som aldri elsket henne. Som bare utnyttet godheten hennes som forbruksvare. Som overbeviste henne om at kjærlighet var å ofre seg selv. Men kjærlighet er ikke slik. Kjærlighet er ikke ydmykelse. Kjærlighet gjør ikke et menneske til hushjelp. Ksenia gikk gjennom kveldens Oslo, og for første gang på lenge pustet hun fritt. Hun lovet seg selv: Aldri mer blande kjærlighet med selvutslettelse. Aldri mer redde dem som spiller på medlidenhet. Alltid velge seg selv. Bare seg selv…

Etter skilsmissen trodde jeg aldri jeg skulle klare å stole på noen igjen, sa Sindre, mens han rullet

Uncategorized

032

– Jeg kan ikke lenger leve i falskhet – innrømmet venninnen under middagen

«Jeg klarer ikke lenger å leve i løgn», erklærte Solveig ved middagsbordet. «Er du gal? Hvor mye koster det?

Uncategorized

025

Det er ikke en kone du trenger, men en hushjelp

Mamma, Molly har tygd på blyanten min igjen! Sunniva stormet inn på kjøkkenet med en avgnagd fargeblyant

Uncategorized

016

Ingen trodde på grunnen til at en hjemløs mann slo en milliardærmamma før sannheten kom frem

Stopp, du gale mann! slaget traff hardt. Ingrids ansikt ble rødt, kinnene brant. Folk skrek.

Uncategorized

036

Jeg er 45 år og tar ikke lenger imot gjester hjemme hos meg Noen glemmer at de er gjester når de kommer til noen. De oppfører seg uhøflig, gir råd og har ikke hastverk med å dra hjem. Før var jeg svært gjestfri, men holdningen min endret seg raskt. Da jeg passerte førti, sluttet jeg å invitere folk hjem. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Det er irriterende med slike gjester. Min siste bursdag feiret jeg på restaurant. Det likte jeg veldig godt – det skal jeg fortsette med. Nå vil jeg forklare hvorfor. Å arrangere selskap hjemme er dyrt. Bare en enkel middag koster mye. Og om du skal feire høytid, blir det enda mer. Gjestene kommer ofte med små gaver – det er jo trange tider. Så blir de sittende til langt på natt. Jeg vil slappe av, ikke vaske opp fjell av tallerkener og rydde etterpå. Jeg venter ikke på noen i mitt hjem lengre. Jeg vasker og lager mat når jeg vil. Etter selskap hjemme før, følte jeg meg alltid sliten og nedfor. Nå har jeg endelig tid til å ta et bad og legge meg tidlig etter høytider. Jeg har masse fri tid og bruker den klokt. Venner kan stikke innom på te, men jeg bekymrer meg ikke om jeg ikke har kaker i skapet. Nå sier jeg rett ut hva jeg tenker. Vil jeg ha ro, sier jeg ifra at kvelden er over. Kanskje ser det ikke pent ut, men jeg bryr meg ikke. Egen komfort kommer først. Det merkeligste er at de som alltid vil på besøk til andre, nesten aldri inviterer hjem til seg selv. Det er lettere å hygge seg på andres bekostning, uten å rydde og lage mat selv. Tar du imot gjester? Kan du kalle deg selv gjestfri?

Jeg er 45 år, og jeg tar ikke lenger imot gjester hjemme hos meg Noen folk glemmer rett og slett at de

Uncategorized

015

– Vi blir boende hos deg en stund, for vi har ikke penger til å leie egen leilighet! – Slik sa min venninne til meg. Jeg er en svært aktiv kvinne. Selv om jeg er 65 år gammel, klarer jeg fortsatt å besøke nye steder og møte interessante mennesker. Med både glede og vemod minnes jeg ungdomstiden, da man kunne tilbringe ferier hvor enn man ville! Man kunne dra til sjøen, dra på telttur med venner, eller ta en båttur på en hvilken som helst elv. Alt dette kunne man gjøre for en billig penge. Men den tiden er forbi. Jeg har alltid elsket å bli kjent med nye folk. Jeg har møtt mennesker på stranden og i teatret, og mange av disse vennskapene har vart i flere år. En dag møtte jeg en kvinne som het Sara. Vi bodde på samme pensjonat i ferien, og vi skiltes som gode venner. Årene gikk, iblant skrev vi brev og sendte hverandre julekort. Men så, en dag, fikk jeg et telegram. Det var uten avsender, og det sto bare: “Toget kommer klokka tre om natta. Vent på meg på stasjonen!” Jeg ante ikke hvem som kunne ha sendt telegrammet. Selvfølgelig dro ikke mannen min og jeg noen steder. Men klokken fire banket det på døren. Jeg åpnet – og ble stum av forbauselse. Der sto Sara, sammen med to tenåringsjenter, en bestemor og en mann, og de hadde med seg en enorm haug med bagasje. Både mannen min og jeg ble sjokkerte, men vi slapp dem likevel inn. Sara sa til meg: – Hvorfor kom du ikke for å hente oss? Jeg sendte deg jo et telegram! Forresten, taxi koster jo penger! – Unnskyld, men jeg ante ikke hvem det var fra! – Men jeg hadde jo adressen din. Nå er vi her. – Jeg trodde vi bare skulle skrive brev til hverandre, ikke mer enn det! Senere fortalte Sara at én av jentene nettopp var ferdig med videregående og nå skulle begynne å studere. Resten av familien var med for å støtte henne. – Vi skal bo hos deg! Vi har ikke råd til å leie! Dessuten bor dere nær sentrum! Jeg ble sjokkert. Vi er jo ikke engang i slekt! Hvorfor skulle de bo hos oss? Vi måtte lage mat til dem tre ganger om dagen. De tok med seg litt mat, men lagde aldri noe selv – jeg måtte gjøre alt. Jeg orket ikke mer, så etter tre dager ba jeg Sara og familien hennes om å flytte ut. Det spilte ingen rolle for meg hvor de dro. Det ble et kaos uten like. Sara begynte å slå med kjøkkenutstyr og skrek hysterisk. Jeg var bare målløs over oppførselen hennes. Deretter dro de. De klarte å stjele med seg morgenkåpen min, noen håndklær og utrolig nok – tok de også med seg den store gryta full av kål. Hvordan de fikk det til, aner jeg ikke, men gryta var sporløst borte! Slik endte vårt vennskap. Heldigvis! Jeg har aldri sett eller hørt fra henne igjen, og nå er jeg mye mer forsiktig når jeg møter nye mennesker.

15. april Noen ganger undrer jeg meg over hvor naiv jeg kan være, til tross for at jeg er 65 år og har

Uncategorized

011

– Hvorfor skal jeg være synd på dere? Dere har jo ikke hatt sympati for meg, svarte Tasia

Hei, du, jeg må fortelle deg den merkelige historien om Åshild. Hvorfor skulle jeg føle medlidenhet for deg?

Uncategorized

024

Du er en ekte skatt!

Du er en ekte perle! Igjen? Hør her, Ingrid, for hvem fødte du egentlig det barnet? For deg selv eller for oss?