Du er en ekte perle!
Igjen? Hør her, Ingrid, for hvem fødte du egentlig det barnet? For deg selv eller for oss? Jeg kommer hjem fra jobben, vil ha middag, slappe av og tilbringe tid med deg, og i stedet må jeg sitte med et andres barn!
Det er jo ikke helt fremmed, tenkte Ingrid og sank ned i stolen. Ærlig talt, det frister meg heller ikke. Men Kari ba meg om å klippe negler, og man kan ikke gå i salongen med et barn i armene.
Eirik strammet opp jakken, kastet den på stolen og sukket. Nei, jeg må mate nevøen, men det er langt mer behagelig i hjemmeklær. Risikoen for å bli dekket av barnemos er 100%.
Jeg forstår alt, men uten manikyr går det ikke? Er du den eneste hun kan stole på? Hvorfor blir familien vår som en barnehage?
Mamma finnes jo fortsatt, men hun kan ikke hver dag gå på kjøkkenet og koke makaroni.
Du kan jo avbrøt Eirik du kan gjøre alt for alle bortsett fra deg selv og meg.
Eirik rynket pannen, tok en dyp pust og slapp litt av. Ansiktsuttrykket hans myknet: kona er ingen fiende, bare en pålitelig støttespiller.
Ingrid, så lenge du ikke kutter ham fra halsen, vil han stadig henge rundt deg. Du er den som bærer ansvaret, for den som tar med, sitter også med.
Ingrid later som hun er fullstendig oppslukt i matlagingen, men innvendig vet hun at mannen har rett. Hun vet ikke hvordan hun skal leve med dette: hun vil ikke være en ekstra mor for nevøen, men hun vil heller ikke krangle med familien.
Alt startet uskyldig.
Ingrid, jeg er forkjølet, og lille Lars er i armene mine. Jeg må til apoteket, men jeg kan ikke etterlate barnet alene. Jeg klarer det ikke alene. Hjelp meg, vær så snill.
Uten å tenke seg om kastet Ingrid seg inn i oppgaven. Søsken er syke, kanskje tungt, og noen må reddes.
Senere ble det en vane å redde.
Må du hente telefonen fra verkstedet? Kari ringer.
Er matvarene tomme? Ingrid er i sving igjen.
Er pakken klar for henting? Ingrid løper som en personlig bud.
Ingrid kunne tillate seg slike bragder fordi hun jobbet hjemmefra med fleksibel tid, så hun kunne avbrekke. Det betydde ikke at det var enkelt. Det tar femten minutter fra Karis leilighet til hennes, men tur-retur, kø, venting og små livsdetaljer spiser minst en time.
Nå jobber Ingrid hovedsakelig kvelder og noen netter når leiligheten er stille. Mannen hennes er selvsagt ikke fornøyd, og hun er heller ikke det. Hun prøvde å snakke med søsteren.
Kari, hvordan går det med Peder? Hjelper han i det hele tatt? spurte Ingrid forsiktig mens hun overleverte en ny pakke fra «Norske Marked».
Han hjelper, svarte Kari. Bare at han jobber, kommer hjem sliten. Gudskelov sitter han med lille Lars mens jeg tar en dusj, resten er på meg.
Kari tok vare på sin egen ektemann, men tenkte ikke på andre og du, Ingrid, også. Ingrid humret kort og sa ingenting.
Hva med hans mor? Hun bor jo i nærheten.
Ikke minn meg på det! Kari rullet med øynene. Jeg har ingen lyst til å ha noe med den damen å gjøre. Når hun dukker opp, får jeg hodepine til kvelden. Ikke en kvinne, men en kilde til uønskede råd. Jeg foretrekker å dø av sult før jeg ber henne om noe.
Er det virkelig ingen andre? Oksana har også et barn, omtrent på din alder. Vi kunne samarbeide: én passer, den andre løper. Eller Kristine, som ikke jobber i det hele tatt.
Jeg synes det er ubehagelig å belaste andre, innrømte Kari. De er ikke forpliktet.
Å belaste sine egne er jo lettere, sukket Ingrid.
Etter dette bestemte hun seg for å takke nei til søsteren. Allerede da, uten mannens innblanding, skjønte Ingrid at dette ikke var riktig.
Situasjonen oppsto umiddelbart: Dagen etter ringte Kari og sa at hun hadde bestilt tid hos frisøren.
Ingrid, kom og pass på lille Lars i en time.
Tonen hennes ble befaling. Hun ba ikke lenger, men krevde. Det oppvakte Ingrid: Hvorfor skal hun endre sine planer for at Kari skal få klippet neglene?
Nei, Kari, jeg kan ikke i dag. Beklager.
Hva mener du, kan ikke?
Jeg kan ikke løse alle dine problemer. Jeg har mitt eget liv.
Jeg forstår, men hva skal jeg gjøre? Jeg har ingen uten deg. Jeg har allerede bestilt, kan ikke svikte noen. Jeg har et temperament, du vil ikke tilgi meg.
Kari, du spurte meg ikke før du bestilte. Jeg er ikke en barnepike eller en liten løpskatt. Ordne deg selv.
Kari svarte fornærmet: Det er lett for deg å si, du har jo ingen barn. Du vet ikke hvor tungt det er.
Hun visste at nevøen sakte ble som hennes egen sønn, men Ingrid holdt kjeft. Hun var konfliktfri, og selv et slikt avslag ble for henne et lite heltedåd.
Kari ga seg ikke, og ropte på mor.
Ingrid, hvordan kan du? spurte mor. Din egen søster har et barn, og du nekter! Hun er alene! Hvem skal hjelpe henne om ikke vi?
Mamma, da hun ba meg hente medisiner, gikk jeg fordi det var viktig. Men nå ringer hun hver dag om småting. I dag har hun til og med bestilt tid hos frisøren! Skal det være så akutt?
Hun vil bare være pen, som enhver kvinne. Forstå henne.
Ingrid hevet øyenbrynene. Ingen kunne forstå hennes posisjon.
Mamma, siden du er så klok, hjelp henne.
Jeg? overrasket mor. Jeg kan knapt stå på beina! Du er ung, det er lettere for deg.
«Ung», «barnløs», «sitter fortsatt hjemme» Ingrid hadde hørt disse utsagnene så ofte at hun var lei. Den dagen sto hun imot og hjalp ikke søsteren.
Som svar fikk hun stilhet: En uke oppførte både mor og Kari seg som om hun ikke fantes. Andre kunne ha tatt det med ro, men ikke Ingrid. Hun klarte ikke å finne et sted for seg selv og grublet på hvordan hun skulle forsone seg med familien.
Etter en uke ringte Kari igjen og ba om at hun skulle sitte med barnet mens hun fikk manikyr. Ingrid takket, selv om hun hatet seg selv for det. Hun valgte mellom å bli utstøtt av familien eller å tåle.
Ingrid, du er både myk og hard, sa mannen etter å ha lyttet. Vær forsiktigere, ellers vil hun aldri gi slipp.
Ingrid sukket og nikket. Sent på natten tenkte hun over hvordan hun skulle si nei uten å skape konflikt.
Dagen etter ringte telefonen som forventet.
Ingrid, jeg klarer ikke lenger. Barnet har feber, skriker fra morgenen, og jeg løper som en ekorn i et hjul! Jeg kan ikke sette meg ned, ikke engang gå på toalettet. Kom, fire kan klare det.
Jeg kan ikke, jeg har jobb. Vi har strenge kontroller nå: programmer følger med på hver aktivitet, til og med lunsjpausen. Som på kontoret.
Stillheten i røret. Kari så ut til å lete etter et svakt punkt.
Vær så snill! En gang, siste gang! Spør noen om du kan bytte deg, eller ta fri.
Ingrid hadde ikke noe valg. Hun lot som om hun ga etter.
Greit, jeg finner på noe.
Hun la på og skrev til Peder, spurte om svigermoren hans kunne komme. Peder takket, og svigermoren gikk til Kari.
Ingrid visste nøyaktig når svigermoren kom, for hun hadde sett meldingene.
Er du helt gal?! skrev Kari. Hvorfor trakk du svigermoren på meg?
Du trengte jo hjelp. Jeg ropte på henne, svarte Ingrid som om ingenting hadde skjedd. Jeg kan ikke komme selv, du vet det.
Kari leste, men svarte ikke. Ingrid kjente en liten seier: den var liten, men likevel hennes. Kari ville fortsette å mase, moren ville sannsynligvis bli sint igjen, men nå måtte søsteren klare seg selv eller finne hjelp fra de som virkelig ville hjelpe.
Dette lærte Ingrid: Å sette grenser er ikke egoisme, men nødvendighet for å beskytte seg selv og kunne gi ekte hjelp når den virkelig trengs. Livet blir lettere når man respekterer både egne behov og andres forventninger.
