Uncategorized

Jeg satt i mitt lille helsesenter på den ene siden av fjorden i den gamle bygda Vestre Skog, og lyttet

Uten «må» Anton åpnet døren og så tre tallerkener med inntørkede makaroni på kjøkkenbordet, et veltet yoghurtglass og en oppslått rutet skrivebok. Kostas sekk lå midt i gangen, Vera satt på sofaen med blikket festet til mobilen. Han satte fra seg veska, tok av seg skoene. Ville si noe om tallerkenene, men et akutt trykk av tretthet strammet rundt strupen, og han gikk bare til bordet, tok en tallerken og bar den til vasken. — Pappa, jeg skal vaske dem straks, sa Vera uten å se opp. — Mhm. Han slo på vannet, holdt tallerkenen under strålen. Makaronien løsnet og fløt mot sluket. Han slo av vannet, ble stående og se på den våte oppvasken. — Ver, hvor er Kostas? — På rommet sitt. Gjør matte. — Og du? — Jeg er ferdig med alt. Han tørket hendene på et håndkle og gikk bort til Kostas’ rom. Sønnen lå på teppet med hodet støttet mot knyttneven, det sto én og en halv regneoppgave skrevet i skriveboka. — Hei, sa Anton. — Hei. — Går det bra? — Jada. — Leksene? — Driver med dem. Anton satte seg på sengekanten. Kostas kastet et blikk på ham, så stirret han ned i boka igjen. — Pappa, hva er det? — Vet ikke, sa Anton. — Jeg er vel bare sliten. Han visste faktisk ikke. I dag hadde moren ringt tidlig og bedt ham komme og hjelpe å rydde i et skap, på jobb hadde et møte dratt ut til klokka seks, og på t-banen hadde han stått klemt mot døra. Nå satt han på Kostas’ rom og kjente at han ikke orket å snakke om tallerkener, lekser eller orden. Han ville ikke være en funksjon som bare slår seg på når han kommer hjem. — Du, kan vi samles på kjøkkenet? spurte han. — Sammen. — Hvorfor? — For å snakke. Kostas rynket på nesa. — Handler det om norskprøven igjen? — Nei. Bare snakke. — Pappa, jeg er ikke ferdig med leksene. — Du kan gjøre dem etterpå. Fem minutter. Han reiste seg, gikk ut, ropte på Vera. Hun løftet blikket og sukket misfornøyd. — Seriøst? — Seriøst. Hun slang mobilen på sofaen og fulgte etter ham. Kostas snek seg ut av rommet sitt, og ble stående i døråpningen til kjøkkenet, som om han ikke var sikker på om han fikk lov til å komme inn. Anton satte seg ved bordet, la skriveboka til side. Vera satte seg på den andre siden, Kostas på kanten av stolen. — Hva har skjedd? spurte Vera. — Ingenting. — Så hvorfor? Anton så på henne, så på Kostas. Kostas’ øyne var bekymret, det var som om han ventet på noen dårlige nyheter. — Jeg vil bare snakke, sa Anton. — Ærlig. Uten «du må gjøre lekser», «du må vaske opp», alt det der. — Så det er ikke nødvendig å vaske opp? spurte Kostas forsiktig. — Den tar vi etterpå. Jeg mener noe annet. Vera krysset armene. — Du er rar i dag. — Rar, ja, nikket han. — Kanskje fordi jeg er lei av å late som alt er fint. De tidde. Han lette etter ordene, men hodet var tomt. — Jeg aner ikke hvordan jeg skal si dette, begynte han. — Men jeg tror vi alle later som. Jeg kommer hjem, dere later som om alt er greit, jeg later som jeg tror på det. Vi snakker om skole og mat, men egentlig snakker vi ikke sammen i det hele tatt. — Du tynger oss nå, pappa, sa Vera lavt. — Hvorfor? — Vet ikke. Kanskje fordi jeg selv sliter, og er redd for at dere og gjør det, men jeg vet ikke engang med hva. Kostas rynket pannen. — Jeg klarer meg. — Er du sikker? spurte Anton. — Hvorfor sovner du da ikke før etter midnatt de to siste ukene? Kostas ble taus, stirret i bordet. — Jeg hører deg snu deg, sa Anton. — Og om morgenen ser du ut som du ikke har sovet i det hele tatt. — Jeg bare har ikke lyst å sove, sa Kostas. — Kostas. — Hva da? — Si det som det er. Kostas trakk på skuldrene og snudde seg vekk. — Jeg har det bra på skolen. Gjør leksene. Hva mer? Vera blandet seg inn: — Pappa, hvorfor maser du på ham? — Jeg maser ikke. Jeg prøver å forstå. — Men han vil ikke snakke. Det er hans rett. Anton så på henne. — OK. Da sier du hvordan du har det. Hun smilte skjevt. — Jeg? Kjempefint. Jeg gjør det jeg skal, har kontakt med venninner, alt som «må» gjøres. — Vera. Hun så vekk. — Hva er det? — Du har nesten ikke vært ute det siste måneden. Venninnene dine har bedt deg med ut et par ganger, du har takket nei. — Og? Jeg ville bare ikke. — Hvorfor? Hun presset leppene sammen. — Fordi jeg er lei av dem, alt pratet om gutter og tull. Er det nok? — Ja, sa han. — Men jeg synes du virker trist. Hun ristet på hodet, nesten som for å skyffe det bort. — Jeg er ikke trist. — Greit. Han tidde. Bare kjøleskapet sumlet i bakgrunnen. — Hør, sa han langsomt, — jeg vil ikke oppdra dere nå. Og jeg vil ikke at dere skal trøste meg. Jeg sier det bare som det er: jeg er redd. Hver dag. Redd for at det ikke er nok penger, redd for at bestemor blir syk og ikke sier noe, redd for å miste jobben. Redd for at dere strever med noe jeg ikke ser fordi jeg har det for travelt med meg selv. Og jeg er lei av å late som jeg har stålkontroll. Vera blunket, så på ham. — Men du er jo voksen, sa hun lavt. — Du skal jo klare det. — Jeg vet. Men jeg klarer ikke alltid. Kostas løftet hodet. — Hva skjer hvis du ikke klarer det? — Jeg vet faktisk ikke, svarte Anton. — Kanskje jeg da må be om hjelp. — Fra hvem? — Fra dere, for eksempel. Kostas rynket brynene. — Men vi er jo barn. — Dere er barn, ja. Men dere er også en del av familien. Og noen ganger trenger jeg bare at dere sier meg sannheten. Ikke «alt er bra», men hvordan ting egentlig er. Vera børstet bort usynlige smuler fra bordet. — Hvorfor vil du vite det? — For å slippe å være alene. Hun møtte blikket hans, og for første gang så han noe som lignet forståelse i øynene. — Jeg gruer meg til skolen, sa Kostas plutselig. — Det er en gutt som sier jeg er dum. Hver dag. Og alle ler. Anton kjente et stikk i brystet. — Hva heter han? — Jeg sier det ikke. Hvis du skal snakke med ham, blir alt verre. — Jeg skal ikke gjøre det. Lover. Kostas så skeptisk på ham. — Helt sant? — Helt sant. Men jeg må vite at du ikke er alene. Kostas nikket, så ned. — Jeg er ikke alene. Dima er der, han er grei. Vi sitter sammen. — Fint. Vera sukket. — Jeg vil ikke på universitetet, sa hun lavt. — Alle spør hvor jeg skal, men jeg har ikke peiling. Virkelig ingen. Jeg føler jeg ikke får til noe som helst. — Vera, du er fjorten. — Og? Alle andre vet hvor de skal. Jeg gjør ikke det. — Ikke alle. — Alle jeg kjenner. Han tidde litt. — Da jeg var på din alder ville jeg bli geolog. Så ville jeg ikke det lenger. Så ombestemte jeg meg igjen. Nå jobber jeg med noe helt annet enn jeg hadde tenkt meg. — Og hvordan er det? — Av og til greit, av og til tyngre. Sånn er livet. Det må ikke være planlagt på forhånd. Vera nikket, men litt usikkert. — Alle sier man må bestemme seg. — Det gjør de, nikket han. — Men det er deres ord, ikke dine. Hun så på ham, og et smil brøt såvidt frem. — Du er annerledes i dag. — Jeg er lei av å være «riktig». Kostas humret. — Kan jeg spørre deg om noe? — Bare spør. — Er du virkelig redd? — Ja. — Hva gjør du når du er redd? Anton tenkte seg om. — Jeg står opp og gjør noe. Selv om jeg ikke vet om det er riktig. Jeg bare gjør noe. Kostas nikket. — Skjønner. De satt tause. Anton så på dem og visste at han ikke hadde løst noe, ikke gitt noe svar, ikke fjernet uro. Men noe hadde endret seg: han hadde vist at han kunne være et menneske, ikke bare en funksjon – og de svarte med det samme. — Nå må jeg faktisk vaske opp, sa Vera og reiste seg. — Jeg hjelper, sa Kostas. — Jeg også, la Anton til. De reiste seg, Vera åpnet kranen, Kostas tok frem svampen. Anton tok håndkleet, begynte å tørke. De jobbet i stillhet, men dette var ikke lenger den gamle tause stillheten. Den var ikke tom, men fylt av noe nytt. Da siste tallerken ble lagt til tørk, tørket Vera hendene og så på faren sin. — Pappa, kan vi ha en sånn prat igjen, en annen gang? — Når du vil, svarte han. Hun nikket og gikk. Kostas ble stående, tråkket litt på gulvet. — Takk for at du ikke skal snakke med han gutten, sa han. — Men hvis det blir helt ille, sier du ifra? — Ja. — Da går vi og gjør matteleksene ferdig. De gikk til Kostas’ rom, satte seg på teppet. Anton tok skriveboka, så på oppgavene. Kostas kom nærmere, og de fortsatte å regne, rolig, nesten som vanlig. Men nå visste Anton at bak disse oppgavene var det en gutt som var redd, og at han selv kunne være der ikke bare som en kontrollør, men som en som også var redd – men likevel står opp hver morgen. Det var ikke mye, men det var en begynnelse.

Uten «må» Marius åpnet døra og så tre tallerkener med inntørkede makaroni på kjøkkenbordet, et veltet

Uncategorized

028

«Hold deg stille, si ingenting, du er i fare.» Den unge kvinnen uten..

«Stå helt stille, si ingenting, du er i fare». Den unge, hjemløse kvinnen grep den rike magnaten i en

Uncategorized

010

Den siste sommeren hjemme

Siste sommer hjemme Onsdag kom jeg hjem til barndomshuset. Sola hadde stått høyt hele dagen og varmet

Uncategorized

016

Han fylte70 år, oppdratt tre barn alene. Kona døde for tretti år siden, men han…

Kjære dagbok, I dag fyller jeg sytti år. Jeg har sett tre barn vokse opp, men Marit, min kjære, gikk

Uncategorized

016

Vi skal leve for hverandre Etter at moren til Egor døde, kom han seg så smått til hektene. Moren hadde i det siste ligget på sykehuset, hvor hun også døde. Før det hadde hun bodd hjemme hos seg selv, og Egor og kona Vera vekslet på å pleie henne. Husene deres ligger vegg i vegg, og selv om Egor foreslo at moren skulle flytte hjem til dem, nektet hun. – Gutten min, det var her faren din døde, og her vil jeg også dø. Det er lettere for meg, – gråt hun, og sønnen kunne ikke si henne imot. Det ville selvfølgelig vært lettere for Egor og kona om moren bodde hos dem, men samtidig var datteren deres bare tretten år og de ville skåne henne for å se bestemor miste kreftene dag for dag. Egor jobbet skift, Vera var lærer på barneskolen. Derfor var moren alltid under tilsyn, de til og med overnattet i tur og orden hos henne. – Mamma, kommer bestemor til å dø snart? – spurte Kine – Det er så synd på henne, hun er så snill mot oss. – Jeg vet ikke, jenta mi. Men den dagen kommer en gang, sånn er livet. Da moren ble dårligere, ble hun sendt på sykehus. Egor hadde en søster, Rita, tre år yngre, med en sønn, Anton, som oftest ble passet på av bestemor og Vera, mens Rita stadig var borte, påståelig på forretningsreiser. Hun hadde vært skilt lenge og ville ikke ta vare på moren, visste at broren og kona gjorde det. Rita var Egors rake motsetning – hard, hjerteløs og kranglete. Tre dager senere døde moren på sykehuset. Etter begravelsen bestemte de seg for å selge huset hennes – et hus må ha folk i seg, ellers forfaller det fort. Moren hadde for lenge siden signert huset over til sønnen; forholdet til datteren var forlengst kjølnet. Det visste Rita, og hun hadde ikke kontaktet moren på lenge. Men etter salget av huset presset Vera på: – De pengene du får, deler du likt med Rita. – Vera, Rita har sin egen leilighet – eksmannen ga henne den, selv om han selv gikk ut av ekteskapet tomhendt. Hun vil jo bare sløse bort pengene. – Javel, Eirik, men da er i hvert fall vår samvittighet ren. Ellers kommer hun til å snakke stygt om oss begge overalt. Egor ga etter og ga søsteren halvparten. Men hun sa bare: – Er dette alt? Hva med resten? Tiden gikk, Kine var blitt femten, da slo ulykken til igjen – Vera ble akutt syk. Hun hadde følt seg dårlig, men skyldte på strevet på jobben og med barna. Hun besvimte i hagen, ble kjørt til sykehuset og fikk påvist den verste sykdommen – altfor sent. – Kan det ikke gjøres noe? – spurte Egor den fortvilte legen. – Vi gjør det vi kan. Men hun kom for sent, eller rettere sagt, hun kom ikke selv – hun ble brakt inn. Merket du ikke at hun var syk? – Selvfølgelig merket jeg det. Jeg ba henne oppsøke lege, men Vera levde for alle andre – aldri seg selv… Egor tok permisjon for å pleie Vera hjemme, men sykdommen tok henne raskt. Når Egor var på jobb, gjorde Kine så godt hun kunne for å stelle moren. En dag kom Rita innom. – Egor, vaskemaskinen spyr vann – kan du se på den? Du er så flink. Han lot seg overtale og reparerte maskinen dagen etter. – Kan du ikke komme innom oss iblant, så ikke Kine blir alene med Vera? Hun er bare femten, sliten og har både nattevakter og skole. Voksne takler knapt noe slikt. – Slutt nå – det var da lenge siden. Ja, Vera hjalp meg med Anton, men jeg var alltid ute på reise da! Og jeg ga henne jo et gullring som takk. – Ja, som hun straks leverte tilbake… – Hun ville jo ikke ha det, så jeg tok det bare. Men jeg vil ikke stelle noen som ligger for døden. Glem det, – avviste søsteren ham tvert, og takket ikke engang for vaskemaskinen. Egor sluttet å stole på henne. Vera tapte kampen, og én natt døde hun. Far og datter satt gråtende igjen, men Egor følte også lettelse – nå slapp Vera å lide mer, og datteren slapp å se det. Sykdommen hadde slitt dem alle ut. Kine prøvde å trøste faren: – Pappa, vi gjorde alt vi kunne. Vi har hverandre, det er det viktigste, vi skal klare oss. Mamma ville aldri at du skulle være alene. – Jenta mi, du har blitt så voksen, – mumlet Egor forundret. – Dette med mamma tvang deg til å bli voksen. Kine gjorde sitt for å ta vare på faren og hjemmet; hun lærte seg å lage mat, de snakket mye sammen om kveldene. En dag fortalte hun: – Mamma sin pelsjakke, tante Rita kom for å hente den – men jeg ga henne ingenting. Du har vel ikke sagt hun kan det? – Nei, aldri, og du må passe på – ikke slipp henne inn neste gang. Hun har ingenting her å gjøre. En dag fikk Egor et illebefinnende på jobben, og ble hasteinnlagt med hjerteproblemer. Nå var alt ansvar på Kine. Rita dukket plutselig opp og ga Kine en kake: – Ta denne til faren din på sykehuset, si ikke det var jeg som laget den. Litt etter kom Anton inn; han tok et stykke kake da han var sulten. Like etter, på vei opp sykehusets trapp sammen med Kine, falt han sammen. Legene fant giftstoffer i blodet. – Hva har han spist? – spurte legen. – Denne kaken, tanten min bakte den til pappa. Kaken ble analysert, politiet ble koblet inn. Rita hadde forsøkt forgifte broren for å ta huset; tanken var at Anton skulle klare seg, Kine ville bo på hybel, og hun selv skulle få pengene – men hun hadde ikke regnet med at Anton selv skulle spise kaken. Rita ble tatt inn til avhør. Senere besøkte Egor, Kine og Anton henne i arresten. – Tilgi meg, Egor, Anton, Kine… Jeg angrer, tilgi meg for alt i verden! – hun gråt. Egor trakk anmeldelsen, og Rita ble løslatt. Anton klarte ikke tilgi moren, men Egor sa: – Foreldre velges ikke. Moren din har gjort noe fryktelig, men hun angrer. Gi henne en sjanse, Anton. Tiden gikk, Anton kom inn på universitetet, Kine fullførte skolen, men ville helst ikke la pappa være alene: – Det går fint, jenta mi. Du må satse på studiene dine. Vi skal bo for hverandre og være sammen i helger og ferier. Mamma ville så gjerne at du skulle bli lærer.

Etter at moren til Einar gikk bort, begynte han så smått å finne tilbake til seg selv igjen.

Uncategorized

0723

En ensom, trist mor satt alene i et bryllup, objektet…

En alenemor, trist og litt sliten, satt alene på en bryllupsfest den ubeskyttede måltavlen for alles

Uncategorized

013

Gå din vei, Kåre

Tallerkener med kald middag sto fortsatt på bordet. Ingrid stirret på dem uten å egentlig se dem.

Uncategorized

024

Møtte fremmede hver kveld i femten år — helt til

Hei, jeg tenker jeg skal fortelle deg den rare lille historien om Marit Haug, den gamle dame som har

Uncategorized

021

Nok er nok: Svigermors evige kritikk, perfekte Marias skygge og den dagen jeg endelig sa ifra – en fortelling om tre år med usynlige byrder, støv, barneoppdragelse og kampen for respekt i eget hjem

Ingrid, har du helt sluttet å støvsuge? Jeg får tårer i øynene av støvet her inne. Se, det ligger lagvis