Ingen skal ta henne fra meg. Fortelling. Stefaren deres var aldri slem. I det minste nektet han dem ikke
Hvis du bare vil snakke om mat, så spar deg telefonen, ok? Jeg har viktigere greier enn å diskutere middag
Åse Hansen setter barnevognen ved siden av en slitt garasje på utkanten av Oslo og går bort for å hvile.
Da jeg kom hjem fra en tur, lå alle tingene mine på plenen med et lapp på: «Hvis du vil bli, så bo i
Da moren hans, som fire år siden hadde skrevet et avslagsskrift da barnet ble født med en funksjonshemning
Ubehagelig dunk kraftig støt mørke mørke Endelig sprer mørket seg. En stemme høres: Frøydis Andersen
Hovedscenen i Oslo Konserthus gnistret under flomlyset en iskald vinterkveld. Det var åpningen av Den
Du, jeg må bare fortelle deg en historie som har brent i meg lenge. Du vet, livet kan være så skrått
Sen gave Bussen rykker til, og jeg griper tak i stangen med begge hender, kjenner den ruglete plasten
Benken i bakgården
Viktor Stepanovitsj gikk ut i bakgården litt over ett. Hodet dunket – i går hadde han spist opp de siste restene av julesalaten, og i dag hadde han pakket ned juletreet og pynten. Hjemme var det altfor stille. Han trakk lua lenger ned, puttet mobilen i lomma og gikk ned trappa, som alltid støttet han seg til rekkverket.
Bakgården lå der, stille som et januarlandskap: måkte stier, urørte snøfonner, ikke et menneske å se. Viktor Stepanovitsj børstet benken ved oppgang to fri for snø. Snøen falt lydløst fra plankene. Det var et godt sted å tenke, spesielt når det var folketomt rundt ham – man kunne sitte noen minutter før man gikk inn igjen.
– Ikke noe imot selskap? – en mannsstemme brøt stillheten.
Viktor Stepanovitsj snudde seg. En høy mann, mørkeblå jakke, rundt femtifem år. Ansiktet virket vagt kjent.
– Bare sett deg, det er plass, – svarte han, og flyttet seg litt. – Hvilken leilighet er du fra?
– Fjerde og førti, andre etasje. Flyttet inn for tre uker siden. Mikhail.
– Viktor Stepanovitsj, – svarte han automatisk, og tok hånden som ble rakt frem. – Velkommen til vårt stille hjørne av byen.
Mikhail tok frem en sigarettpakke.
– Går det greit å ta en?
– Bare fyr løs.
Viktor Stepanovitsj hadde ikke røyket på over ti år, men lukten av tobakk minnet ham plutselig om redaksjonen i lokalavisa, der han hadde tilbrakt største delen av livet. Han kjente et øyeblikks lyst til å trekke inn røyken igjen, men skjøv tanken vekk.
– Har du bodd her lenge? – spurte Mikhail.
– Siden åttisju. Da var hele kvartalet nytt.
– Jeg jobbet faktisk ikke langt herfra, på Folkets Hus på Ensjø. Som lydtekniker.
Viktor Stepanovitsj rykket til:
– Hos Valerij Zakharovitsj?
– Ja, hvordan visste du det…?
– Skrev et portrett om ham. Vi hadde jubileumskonsert der i åttini. Husker du da «August» spilte?
– Den konserten husker jeg fra ende til annen! – smilte Mikhail. – Vi måtte dra inn en svær høyttaler, strømforsyningen gnistret…
Samtalen fløt av seg selv. Navn dukket opp, historier – noen morsomme, noen triste. Viktor Stepanovitsj tenkte han burde gå inn, men det dukket stadig opp et nytt tema: musikere, utstyr, historier fra kulissene.
Han hadde nesten glemt hvordan det føltes å ha lange samtaler. De siste årene i redaksjonen skrev han bare korte, relevante saker, og etter at han ble pensjonist hadde han trekkt seg unna folk. Han hadde overbevist seg selv om at det var best sånn – å ikke være avhengig av noen, ikke knytte seg til noen. Men nå var det som om noe myknet inni ham.
– Vet du, – Mikhail slukket sin tredje sigarett, – jeg har hele arkivet mitt hjemme. Plakater, bilder. Lydbånd fra konserter jeg selv har tatt opp. Hvis du har lyst til å se…
Hva skal jeg med det, blaffet Viktor Stepanovitsj. Da må man gå på besøk, ha kontakt. Hva om han vil bli «vennlig nabo» – det rører jo ved hele min rutine. Og hva har jeg egentlig å hente der.
– Kan godt se, – svarte han. – Når passer det?
– Allerede i morgen? Rundt fem? Jeg er hjemme fra jobb da.
– Det passer, – Viktor Stepanovitsj tok frem mobilen, åpnet kontakter. – Her, noter nummeret mitt. Om det blir endringer, ringer vi hverandre.
Senere den kvelden klarte han ikke å sovne. Gjennomgikk samtalen om og om igjen, husket detaljer fra gamle tider. Flere ganger var han nær ved å sende en melding for å avlyse, finne på en unnskyldning. Men han gjorde det ikke.
Neste morgen våknet han av at telefonen ringte. På skjermen sto det: «Mikhail, naboen».
– Ikke ombestemt deg? – stemmen virket litt usikker.
– Nei, – svarte Viktor Stepanovitsj. – Jeg kommer til fem. Benken i bakgården Jeg, Arne Kristoffersen, gikk ut i bakgården litt etter ett. Hodet dunket i går spiste
