Sen gave
Bussen rykker til, og jeg griper tak i stangen med begge hender, kjenner den ruglete plasten bøye seg litt under trykket fra fingrene. Handlenettet med matvarer smeller mot knærne mine, eplene ruller dempet rundt inni. Jeg står nær utgangen, teller stoppestedene igjen.
I øret suser det lavt fra øreproppene barnebarnet ba meg ikke slå av mobilen: «Mormor, man vet aldri, kanskje jeg ringer.» Telefonen ligger i ytterlommen på veska, tung som en stein. Jeg må likevel forsikre meg om at glidelåsen er lukket.
Allerede ser jeg for meg hvordan jeg kommer hjem, setter handleposen på krakken i gangen, bytter sko, henger opp kåpen, bretter skjerfet pent. Så pakker jeg ut matvarene, begynner å koke suppe. Sønn skal komme senere, henter med seg matbokser han har kveldsvakt og rekker aldri å lage middag selv.
Bussen bremser inn, dørene smeller opp. Jeg går forsiktig ned trappetrinnene og ut mot blokka. Ute på gårdsplassen jager ungene etter en fotball; en jente på sparkesykkel sneier meg såvidt, men svinger unna i siste sekund. Det lukter kattemat og gammel røyk utenfor oppgangen.
I gangen setter jeg fra meg posen, tar av skoene, og skyver dem på plass mot veggen. Kåpa opp på knaggen, skjerfet på hylla. På kjøkkenet legger jeg gulerøttene sammen med de andre grønnsakene, kyllingen i kjøleskap, brødet i brødboksen. Jeg fyller kaldt vann i kjelen, måler med håndflaten til det dekker bunnen.
Mobilen vibrerer der den ligger på bordet. Jeg tørker hendene på kjøkkenhåndkleet og drar mobilen nærmere.
Ja, Sindre? sier jeg, og lener meg litt mot apparatet som om jeg hører bedre sånn.
Hei, mamma. Hvordan går det? Sønnens stemme er stresset, i bakgrunnen spør noen andre om kaffe.
Det går fint. Lager suppe. Kommer du innom?
Ja, jeg stikker innom om to timer. Men du, det er innsamling igjen i barnehagen, til oppussing av gruppa. Tror du han blir stille. Som sist, vet du.
Jeg har allerede åpnet skuffen hvor den grå kladdeboka med utgifter ligger.
Hvor mye da? spør jeg.
Om du har mulighet: tre tusen. Alle gir det de kan, men du vet det er tøft nå.
Jeg forstår, svarer jeg. Jeg skal ordne det.
Takk, mamma. Du er gull verdt. Jeg kommer i kveld og henter, og din suppe!
Da samtalen er slutt, koker vannet i kjelen. Jeg slipper kyllingen oppi, salter, legger i laurbærblad. Sitter stille ved kjøkkenbordet og åpner kladdeboken. Under pensjon står beløpet sirlig skrevet. Under der igjen: felleskostnader, medisiner, «barnebarna», «uforutsett».
Jeg føyer på «barnehageinnsamling» og beløpet, holder pennen litt: Tallene flytter seg, som om de blir skjøvet nedenfra. Det er mindre igjen enn jeg skulle ønske. Men ikke krise. «Vi klarer oss», sier jeg til meg selv og lukker boka.
På kjøleskapet henger en magnet med en liten kalender. Nede, under datoene, er en annonse: «Kulturhuset. Sesongkort. Klassisk, jazz, teater. Rabatt for pensjonister.» Magneten fikk jeg av naboen, Tamara, sist hun kom innom med kake på bursdagen min.
Flere ganger har jeg snappet opp blikket mot den annonsen, mens jeg venter på vann eller te. I dag fester jeg meg igjen ved ordet «sesongkort». Jeg husker hvordan jeg, før jeg giftet meg, gikk i konserthuset med en venninne. Da måtte vi stå i kø for rimelige billetter, frost, snø, vi frøs og lo. Jeg hadde langt hår i knute, den beste kjolen, mine eneste høyhælte sko.
Nå prøver jeg å forestille meg salen det er mange år siden jeg var der. Barnebarna drar meg med på barneteater, men det er jo noe annet. Bråk, klapping, konfetti. Og her Jeg har ikke peiling på programmet en gang eller hvem som går.
Jeg snur magneten. Bak står nettside og telefonnummer. Nettsiden sier meg ingenting. Men telefonen Jeg henger magneten opp igjen, men får ikke tanken ut av hodet.
«Tullball,» sier jeg meg selv. «Pengene bør spares til barnebarnets nye jakke. Hun vokser, alt er så dyrt.»
Jeg skrur ned varmen. Setter meg, men åpner ikke boka. Isteden finner jeg frem det gamle konvolutten fra skuffen, der jeg samler litt til «trange tider». Seddeler spart over måneder. Ikke mye, men nok dersom vaskemaskinen ryker, eller jeg må ta ekstra prøver.
Fingrene flytter seddeler fram og tilbake, mens hodet fylles av reklamen fra magneten.
På kvelden kommer Sindre. Han tar av seg jakka, henger den på stolryggen, tar fram plastbokser.
Åh, lapskaus! sier han. Du er den beste. Har du spist?
Ja, ja. Forsyn deg. Pengene er klare, sier jeg, og teller opp tre tusen kroner.
Mamma, du noterer vel hvor mye du har igjen, sier han, og tar imot. Så du ikke plutselig står der.
Jeg skriver opp, nikker jeg. Alt er i orden.
Du er rene regnskapsføreren, smiler han. Forresten, kunne du passe ungene på lørdag? Jeg og Tone må på handel, og vi har ingen barnevakt.
Det går fint, svarer jeg. Har jo ikke annet fore.
Han forteller om sjefen, om nye regler. I gangen, i det han tar på skoene, snur han seg:
Mamma, unner du deg noenting selv? Eller går alt til oss?
Jeg har alt jeg trenger, sier jeg. Hva skulle det være?
Han vifter med hånden.
Vel, du vet best sjøl. Jeg stikker innom igjen.
Da døra glir igjen, blir alt stille. Jeg vasker opp, tørker bordet. Ser mot magneten. I hodet suser spørsmålet hans: «Unner du deg noe selv, egentlig?»
Neste morgen blir jeg liggende lenge og se i taket. Ingen venter meg før kvelden. Dagen er full av småting: vanne blomster, tørke støv, rydde i gamle papirer.
Jeg reiser meg, gjør øvelsene fysioterapeuten har lært meg. Så setter jeg på vann, tømmer teblader i koppen. Venter på lyden fra kjelen, og tar ned magneten igjen.
«Kulturhuset. Sesongkort»
Jeg ringer nummeret med skjelvende stemme. Hjertet slår raskere. Etter noen korte signaler svarer en dame:
Kulturhuset, billettluken, vær så god.
Hei, jeg lurer på sesongkort.
Ja, hvilke konserter tenkte du på?
Jeg vet ikke helt, jeg Hva har dere av program?
Hun ramser tålmodig opp: symfoniorkester, kammermusikk, romanseaften, familieprogram.
Det er rabatt for pensjonister, men sesongkortet koster likevel litt. Fire konserter.
Kan man kjøpe enkeltbilletter?
Ja, men det blir dyrere.
Jeg ser for meg tallene i kladdeboka, konvolutten. Spør forsiktig om prisen, og summen lander tungt i hodet. Det går men på sparepengene blir det da nesten ingenting igjen.
Tenk på det, sier hun. De går fort unna.
Takk, sier jeg og legger på.
Vannkokeren hyler. Jeg heller opp, setter meg med kladdeboka. På en tom side skriver jeg «Sesongkort». Ved siden av prisen. Fire konserter. Hvor mye blir det i måneden? Ikke så skummelt. Jeg stryker over småutgifter i hodet. Kan droppe hårklippen og fikse håret selv.
Barnebarnas ansikter dukker opp. Den lille ønsker seg byggesett. Den eldste dansekondisko. Sønnen og kona sukker over boliglånet. Og så mitt eget ønske, som plutselig føles nesten som noe forbudt, som om jeg planla å gjøre noe galt.
Jeg lukker boka uten å bestemme noe. Vasker gulv, henger tøy. Men tanken om salen slipper ikke.
Senere ringer ringeklokken. Naboen Tamara står der med et glass hjemmelagde syltede agurker.
Her, ta, sier hun. Har ikke plass selv. Hvordan går det?
Lever, ler jeg. Tenker på noe, bare
Ja? Tamara setter seg med strikkingen.
Om konserten, mumler jeg. De selger sesongkort på kulturhuset. Jeg gikk så mye før i tida. Men det er jo dyrt.
Tamara hever et øyenbryn.
Hvorfor spør du meg? Hvis du har lyst gå!
Men pengene, begynner jeg.
Alt handler om penger, ler Tamara. Hele livet har du gitt til alle andre. Søre, svigerdatter, barnebarn. Og deg selv? Går i samme gamle sjal, handler aldri noe fint. Kan du ikke unne deg litt musikk?
Jeg har jo vært på slike før, protesterer jeg.
Før, ja, da alt kostet ti kroner og du hadde langt hår og rød leppestift! Nå er det nå. Det er dine egne penger!
De synes sikkert det er bortkastet, sier jeg lavt. De sier jeg burde spare til barna.
Så la dem mene det da, trekker Tamara på skuldrene. Du er voksen. Ikke gjem deg!
De ordene treffer; jeg kjenner litt vondt blandet med opprør inni.
Redselen er jo å ikke klare meg, sier jeg. Tenk om jeg ikke finner frem, eller blir dårlig der.
Det går jo heis! Og du skal bare sitte og høre. Jeg var i teateret ifjor. Slet med beina, men gleden hang i lenge.
Vi diskutere priser, nyheter og medisiner. Etter at hun har gått, tar jeg opp telefonen igjen. Får tak i billettluken før jeg mister motet:
Jeg vil gjerne kjøpe sesongkort til romanseaftener.
Hun forklarer at jeg må møte opp med legitimasjon. Jeg skriver ned adressen, henger lappen med magnet på kjøleskapet. Hjertet hamrer som etter en tur i motbakke.
På kvelden ringer svigerdatteren.
Astrid, du kan passe på lørdag? Vi skal til Elkjøp, stor tilbudshelg på småelektronikk.
Det går bra, svarer jeg.
Tusen, tusen takk! Vil du ha noe fra byen? Te? Kjøkkenhåndklær?
Nei, jeg har det jeg trenger.
Senere ser jeg på adressen, sjekker åpningstidene. Må dra tidlig for å rekke det rolig.
Den natta drømmer jeg om konsertsalen: myke seter, lys, folk i mørke klær. Jeg sitter midt i, holder programmet, nesten redd for å forstyrre noen.
Jeg våkner med en klump i magen. «Hva har jeg satt i gang?» Men lappen henger der fortsatt.
Etter frokost finner jeg frem min fineste kåpe, ser til at knappene sitter, velger varmt skjerf, komfortable sko. I veska: legitimasjon, lommebok, briller, blodtrykksmedisin, vannflaske.
Før jeg går, sitter jeg litt på krakken og lytter til kroppen. Hode helder stødig, beina bærer. «Det går», sier jeg og stenger døra.
Det er ikke langt til bussholdeplassen. Jeg går langsomt, teller hvert steg. Bussen kommer raskt. Ung gutt reiser seg for meg. Jeg takker pent og setter meg ved vinduet, holder veska tett inntil.
Kulturhuset ligger to stopp fra sentrum. Fasaden har høye søyler og plakater overalt. Utenfor snakker to damer levende med hendene. Inne lukter det støv og wienerbrød fra kaféen.
Billettluken er rett til høyre. Damen bak glasset har blid stemme. Jeg rekker frem legitimasjonen, sier hvilke konserter jeg vil på.
Godt du rakk det vi har bra plasser igjen! Hun peker på skjemaet. Jeg nikker, selv om jeg ikke skjønner all verden.
Summen hun nevner får hånden min til å skjelve bittelitt. Jeg teller opp, får lyst til å si at jeg angrer, men bak meg svinger køen, noen hoster, så jeg legger stille frem pengene.
Her er sesongkortet første konsert om to uker. Kom litt før, så finner du plass i ro og mak.
Kortet er nydelig: bilder fra scenen, programmet pent skrevet inni. Jeg stapper det varsomt ned i veska, mellom pass og oppskriftboka jeg alltid har med.
På vei ut blir jeg stående på en benk. Drikker noen slurker vann. To tenåringer diskuterer høylytt musikk jeg aldri har hørt om. Jeg lytter som til et fremmed språk.
«Nå ja,» tenker jeg. «Nå slipper jeg ikke unna.»
To uker flyr av sted. Barnebarna blir syke, jeg koker saft og tar temperatur. Sindre drar mat hjem, henter matbokser. Flere ganger har jeg nesten fortalt om sesongkortet, men stopper alltid i siste liten.
Den store dagen våkner jeg tidlig. Jeg sørger for å ha middagen klar på forhånd, og ringer Sindre:
Jeg er ikke hjemme i kveld, bare så du vet.
Hvor skal du? Han høres overrasket ut.
Jeg nøler. Lysten til å lyve er liten.
I kulturhuset. På konsert.
Det blir stille i andre enden.
Konsert? Mamma? Er det nødvendig? Det er jo fullt av unge mennesker og bråk!
Det er ikke raveparty, svarer jeg. Det er romanser. Sang.
Hvem inviterte deg?
Ingen. Jeg har kjøpt sesongkort selv.
Pauser drar ut.
Mamma Er du alvorlig? Selv om det er dine penger, vi har ikke råd med unødvendig sløsing.
Jeg forstår. Men det er mine penger.
Stemmen min overrasker meg med roen. Jeg venter motbør.
Greit, sukker han. Bare ikke si jeg ikke advarte deg. Ikke bli forkjøla heller.
I min alder kan man faktisk sitte stille i en sal, sier jeg. Jeg skal ikke bestige fjell.
Han sukker, leende denne gangen.
Bare ring meg når du er hjemme.
Det skal jeg.
Da samtalen er slutt, skjelver jeg litt på hendene. Føler meg opprørsk men stolt.
Før jeg går, tar jeg på mørkeblå kjole med hvit krage, gode strømper, komfortable sko. Håret børster jeg ekstra nøye.
Ute har det allerede skyet til. Jeg holder veska med sesongkort, pass, lommetørkle, og tabletter.
Bussen er full, noen tråkker på foten min, unnskylder seg straks. Jeg teller stopp. Når mitt blir ropt, presser jeg meg ut.
Ved inngangen står folk i alle aldre. Plutselig kjenner jeg meg mindre alene. Jeg henger fra meg kåpa i garderoben, ser meg rundt, følger skiltene.
Rett innenfor døra står en kontrollør.
Sjette rad, plass ni, sier hun, etter å ha sett på kortet. Jeg finner plassen sakte, ber folk reise seg, setter meg varsomt ned og legger veska på fanget. Hjertet slår raskt, men det er ikke bare uro det er forventning.
Omkring snakker folk, noen leser programmet. Jeg leser navnet på komponisten det er lenge siden jeg har hørt sånt på radio.
Lyset senkes. En konferansier snakker. For meg er det ikke ordene som er viktig. Det er følelsen av å sitte her, at jeg er en del av dette.
Når musikken starter, beveger det seg gjennom meg. Sangens ord om kjærlighet, savn og reiser langt vekker både minner og vemod. Ansiktet fuktes nesten, men jeg gråter ikke. Jeg lytter, slapper av, og merker for første gang på lenge at livet er noe mer enn regnestykker og plikter.
I pausen er bena stive, ryggen sår. Jeg går ut i foajeen. Her selges kaffe og sjokolade. Jeg kjøper meg en liten sjokolade unødvendig, men i kveld tillater jeg det.
God konsert, sier damen ved siden av meg, like gammel som meg.
Ja, jeg har ikke vært på sånt på mange år, nikker jeg.
Jeg heller, ler hun. Alltid noe annet å gjøre. Men nå tenkte jeg: hvis ikke nå, når da?
Vi bytter et par ord, og går tilbake før neste del.
Nå har jeg glemt beløpet, glemt alle «bør» og «må». Jeg er bare her. Når konserten slutter, er applausen lang og varm. Jeg klapper helt til hendene svir.
Ute er luften frisk. Bena verker, men inni meg finnes et stille, varmt resonnement. Ikke lykkerus, bare en trygg visshet om at jeg ga meg selv dette lille.
Hjemme ringer jeg straks Sindre.
Jeg er hjemme igjen. Alt bra.
Hvordan var det?
Det var fint!
Han nøler, men sier så:
Så lenge du er glad. Men husk at vi må spare.
Jeg vet, sier jeg. Tre konserter til!
Tre? Ja ja, du får nyte det.
Jeg henger opp kåpa, setter veska på plass. Koker te, setter meg. Kortet ligger foran meg. Jeg skriver datoene inn i kalenderen og lager ringer rundt.
Neste uke, da Sindre spør om jeg kan bidra mer til barnehagen, ser jeg lenge på tallene i boka før jeg sier:
Jeg kan bare gi halvparten denne gangen.
Til hva? spør han automatisk.
Jeg møter blikket hans.
Jeg har også noe jeg trenger til meg selv.
Han begynner å protestere, men lar det være.
Greit, mamma.
Den kvelden, alene, finner jeg frem et gammelt fotoalbum. På et bilde er jeg ung, i lys sommerkjole foran gamle Konserthuset i Oslo. I hånden et program, et forsiktig smil.
Jeg stirrer lenge, prøver å se likheten med hun som speiler seg i vinduet nå. Så pakker jeg albumet ned.
På kjøleskapet, ved siden av magneten, fester jeg en ny lapp: «Neste konsert 15.» Under streker jeg: «Husk å gå i god tid.»
Livet blir ikke annerledes over natten. Hverdagene er fremdeles matlaging, klesvask, poliklinikk, barnebarn. Sindre ber fortsatt om hjelp, og jeg gir hva jeg kan. Men innerst inne har noe endret seg: Noe tid til meg selv, små friheter jeg ikke trenger å forsvare.
Innimellom stryker jeg tilfeldig over lappen med konsertdatoen. Og hver gang fylles jeg av det rolige motet det at jeg fortsatt lever, fortsatt har lov til å ønske noe.
En dag leser jeg i avisen om språkkurs for eldre på biblioteket. Gratis, men forhåndspåmelding.
Jeg river ut annonsen og legger den sammen med sesongkortet. Heller meg te og tenker at det kanskje er for dristig.
«Får høre ferdig romanseradisene først,» bestemmer jeg meg for. «Så får vi se.»
Jeg bretter annonsen inn i boka. Men tanken på at jeg kan lære noe nytt, virker ikke umulig lenger. Før kvelden trekker jeg bort gardina og ser ut. Ute lyser lyktene, en tenåring trasker forbi med ørepropper, en gutt banker med en ball.
Jeg står og lener meg til vinduskarmen, og kjenner en ro bre seg i brystet. Livet går sin gang, med plikter og grenser men midt mellom dem finnes de fire kveldende i salen, og kanskje plass til helt nye ord.
Jeg slukker lyset på kjøkkenet, går inn, legger meg under dyna. I morgen blir som alltid: handle, ringe, koke. Men kalenderen har fått en liten ring rundt en dato og det endrer alt, selv når ingen andre legger merke til det.
