Uncategorized

Kanskje det er på tide at jeg endelig blir kjent med sønnen din? Eirik la kaffekoppen på bordet og så på Liv.

Hvem har ligget i sengen min og rotet til alt… En fortelling om ektemannens elskerinne som var bare litt eldre enn datteren – runde, barnslige kinn, naive øyne, piercing i nesen (da datteren ville ha det samme, forbød han det strengt). Det var umulig å være sint på henne – Jana så på de blåbleke, bare bena, den korte jakka, og ville si spydig: «Hvis du skal føde barn til den dusten, bør du kjøpe deg en dunjakke og ta på strømpebukser under jeansen!» Men selvfølgelig sa hun ingenting. Jana ga bare nøklene til Arina, tok med seg to bager med det lille som var igjen, og gikk til bussholdeplassen. — Jana Evgenjevna, hva er den tingen under kjøkkenbenken? ropte jenta etter henne. – Skal man oppbevare tallerkener der? Jana klarte ikke å holde seg og svarte: — Der pleide jeg å gjemme likene til Sergeis elskerinner, men du kan vaske fat der. Uten å vente på svar, og uten å se på Arinas forskremte ansikt, gikk Jana tilfreds ned trappa. Sånn, det var det – tyve år av livet rett i dass. Det var datteren som først oppdaget at Sergei hadde en elskerinne. Hun skulket skolen, kom hjem og trodde leiligheten var tom, men der satt en ung nymfe og drakk kakao av hennes favorittkopp. Med tanke på at nymfen såvidt hadde på seg klær, og faren plasket i dusjen, tok den smarte datteren Nastja saken i egne hender og ringte Jana: — Mamma, det virker som at pappa har en elskerinne, og hun har på seg mine tøfler og drikker av min kopp! Akkurat som i eventyret, sukket Jana, og tenkte på hvordan datteren ble mest lei seg fordi noen hadde rørt hennes ting, ikke farens svik. Hvem har sovet i min seng og rotet den til… Jana tok det lettere enn datteren. Stoltheten hennes fikk seg et slag – elskerinnen var ung og vakker, mens hun selv hadde noen kilo for mye, cellulitter og andre tegn på å være førti. Men samtidig følte Jana seg lettet – alle de merkelige telefonene om natten, den uvanlige arbeidstiden, kvitteringer fra kaféer hvor Jana aldri var med… Men å ta Sergei på fersken hadde hun aldri klart, han ordnet alltid alt så smart at hun selv følte seg skyldig hvis hun mistenkte noe. — Det er den første, – løy Sergei frekt. – Jeg vet ikke, det var som om en komet falt i hodet på meg. Kometen viste seg å være en hotellansatt hvor Sergei bodde på jobbreise. Hun var tjue år, og hadde ikke mange kvaliteter, bortsett fra et søtt ansikt. Hun fulgte etter Sergei til Oslo, og leide et skittent rom for sparepengene sine. Derfor møttes de i leiligheten – der gikk det an å vaske både seg selv og klærne. Jana undret – hvorfor ble det alltid valgt hurtigvask på vaskemaskinen i stedet for «blandede tekstiler»? Leiligheten tilhørte Sergei, han hadde fått den fra faren før ekteskapet. Og da Jana bestemte seg for å søke skilsmisse, måtte hun og datteren flytte inn i sin egen leilighet på Oslo øst, arvet fra bestemor. Datteren ble rasende – hvordan skulle hun komme seg til skolen? — Så bo med oss, – foreslo Sergei, og fikk ny dose skjellsord. Heldigvis kunne datteren si akkurat hva hun mente til faren. Den første tiden var tung – nye bussruter, nye butikker, en time hver dag til jobb og skole. Men de vennet seg til det – Jana fikk etter hvert en ny jobb, datteren kom inn på en skole som var mye nærmere. Ingen tid for sorg – hverdagsproblemer og avsluttende prøver tok all oppmerksomheten, og da det verste var over, var det ikke plass til tristhet lenger. Arina ringte Jana flere ganger – lurte på hvordan man skulle steke boller og hvor man putter oppvasktabletten i maskinen. Hun kom en gang for å hente noen glemte bilder som datteren trengte til avslutningen. Sergei kunne ikke (eller turte ikke), Jana lå syk, og datteren nekter å dra til den gamle leiligheten; det ville være negativt for psyken, særlig med data-eksamen like rundt hjørnet. — Koselig her hos dere, – sa Arina, og så på de falmede tapetene og gammeldagse lampene. Jana smilte – joda, koselig, hva mer skal man si. Der borte var alt moderne og praktisk; tyve år hadde hun brukt på det. Bare la dem bruke det. Men det snudde med ett – omtrent et år senere, om kvelden, ble det bråk i dørlåsen. — Er det til deg? spurte Jana datteren. Hun bare sperret opp øynene. På døra sto Arina – gråten, med svarte maskaraflekker og glitrende øyeskygge langs kinnene. Hun hadde sportsbag i hånden. — Har det skjedd noe med Sergei? spurte Jana bekymret. — Det har skjedd! – snufset jenta. – Jeg fant ham sammen med sekretæren! Jeg ville overraske ham, han jobber så sent og… Så gråt hun ordentlig, som et barn, med ansiktet skjult i hendene. — Men hva vil du ha av meg? spurte Jana, og skjønte med en gang hva bagen betydde. — Kan jeg sove hos dere i natt? Jeg har ingen penger. I morgen reiser jeg til mamma med tog. — Hva skal du reise for, hvis du ikke har penger? — Jeg håpte dere kunne låne meg. Jana visste ikke om hun skulle gråte eller le. Datteren tok avgjørelsen. — Bare gå din vei! – sa hun, og brukte noen saftige ord hun aldri hadde hørt fra datteren før. Jana ristet på hodet. — Kom inn, Arina, – sa hun. – Det er jo natt, jeg kan jo ikke jage deg ut i mørket. Så ble det bare verre. Datteren ble så opprørt at hun erklærte – enten jeg eller hun! Jana trakk på skuldrene – ditt valg, du er voksen. Vil du, så dra til pappa. — Tror du jeg vil til pappa! Jeg drar til Natka! Det ble taxi, så datteren kunne overnatte hos venninnen. Så ble det te og valeriana for den uheldige elskerinnen, som etter et år i Oslo verken hadde fått venner eller jobb, bare ny piercing i tungen. Jana lånte henne penger – hva annet kunne hun gjøre, hun kunne ikke ha henne boende. Hun kjørte til togstasjonen, så hun ikke skulle rote seg bort. Arina takket lenge, ba om unnskyldning og lovet å starte på nytt – ta utdanning og slutte med gifte menn. — Mamma sa alltid at jeg var håpløs. Hun hadde visst rett. Jana vinket ikke farvel – det fikk holde. Med datteren ble det fort forsoning, men hun skjønte likevel aldri – hvordan kunne mamma slippe til den ødeleggeren i huset? Jana klappet henne på det myke håret og svarte: — Du skjønner det når du blir større. Sergei ringte uken etter. Sa at han hadde forstått alt, dumpet Arina og var klar for lykkelig gjensyn. — Har du gått tom for rene skjorter, eller? – spurte Jana spydig. — Ja, – sukket eksmannen. – Hun kan ikke vaske, jeg har gått rundt i flekkete klær i et år. Selvfølgelig gikk ikke Jana tilbake. Og hun frydet seg heller ikke over det. Men én ting måtte hun innrømme – etter alt dette føltes livet lettere: hodet, hjertet, smilene kom oftere. Hun skaffet seg hund, gikk turer om kvelden. Ble kjent med en hyggelig nabo – og hva så om han er ti år eldre, hun er heller ikke noen ungjente. Livet gikk videre, rett og slett.

Hvem lå i senga mi og krøllet til dyna En fortelling Mannen min sin kjæreste var bare litt eldre enn

Uncategorized

Den raske servitøren tilbød seg å ta med kattungen. Men den to meter høye mannen løftet opp den gråtende lille pelsballen og satte ham på nabostolen: «En tallerken til min kattevenn! Og det beste kjøttet!» — La oss ta på oss noe dristig, nesten som unge nymfer, og gå til en skikkelig dyr restaurant. Vise oss frem og vurdere mennene… Slik uttalte den ene av de tre venninnene seg, direktør for en prestisjefylt og ikke rimelig privat ungdomsskole. Yrket forpliktet, og hun fant alltid de riktige, veltalende ordene. Disse «nymfene» var 35 år. Den aller beste alderen, mente de, for korte skjørt og bluser som i høyeste grad fremhevet sine attributter fremfor å skjule dem. Dype utringninger, perfekt sminke — full krigsbekledning. Restauranten ble valgt deretter: fasjonabel, eksklusiv og svært dyr. Men det kunne de lett unne seg. Bord ble reservert, de satte seg til rette og fanget straks beundrende blikk fra mennene, og åpenbart misfornøyde blikk fra deres fruer. Samtalen dreide seg, som seg hør og bør, om det viktigste — menn. Drømmer, forventninger og egne krav ble diskutert. Alle ventet på sin perfekte: høy, veltrent, tiltrekkende og med rikelige midler. Skulle bære på hendene, oppfylle alle ønsker og aldri mase med hverdagslige oppgaver. Om han i tillegg hadde adelig bakgrunn, var alt fullkomment. — Bare ikke sånne som de der… Venninnene vekslet blikk og nikket mot et bord med tre glade, litt kraftige menn med måne. På bordet stod det øl, chips og hauger med biffer, og samtalene krevde seg rundt fotball og fisking. Latteren var høylytt og ekte, uten formaliteter. — Forferdelig. — Slett ikke elegant. — Æsj. Dommen var entydig: ustelte, røffe, uten et snev av edelhet og totalt uegnet for slike flotte damer. Men så skjedde det noe som snudde opp ned på hele kvelden. Inn i restauranten kom Han — mannen som ankom i knallrød Ferrari, nyeste modell. — Grev Koburg Koldo Sachsen! — annonserte servitøren høytidelig ved inngangen. Venninnene skjerpet seg øyeblikkelig, som jakthunder på sporet. Høy, veltrent, med distingvert grått hår, i en dress som sikkert kostet en formue. Diamantmansjetter og kritthvit skjorte kompletterte stilen. — Åh… — Oj… — Mmm… Utringningene ble enda dypere, blikkene åpenbart inviterende. — Nå snakker vi, — hvisket én. — En grev, kjekk og millionær, — hyllet den andre. — Jeg har forresten alltid drømt om Bahamas… helt siden jeg var liten. Den tredje sa ingenting, men blikket hennes talte sitt. Før det var gått ti minutter, ble damene invitert til grevens bord. Selvbevisste spankulerte de bort, med et snev av forakt for resten av gjestene, særlig trioen med øl. Greven var sjarmerende, førte elegant samtale, fortalte om gammel slekt, familiens slott og kunstsamling. Spenningen dem imellom steg — alle skjønte at det kun ville være én invitasjon etter middag. Maten sørget midlertidig for ro: hummer, sjømatfat og edelt, gammelt vin. Damene nøt, kastet lengtende blikk mot greven, og drømmene vandret langt bort fra restauranten. De strålte nå ekstra flott. Greven glitret selv — spøkte, fortalte historier fra sosieteten, og damene brydde seg ikke lenger om hvor de skulle. Restauranten hadde en liten hage. Duften derfra nådde ut dit. Snart snek en liten grå kattunge seg inn, mager og sulten, og satte seg ved grevens føtter i håp om litt oppmerksomhet. Forgjeves. Grevens ansikt vrengte seg i avsky. Uten å nøle sparket han kattungen vekk. Den lille for gjennom luften og landet ved bordet til de tre mennene. Stillheten senket seg over lokalet. — Jeg hater slike møkkete, uadelig skapninger, — sa greven høyt. — På mitt slott har jeg kun rasehunder og de beste hester. Servitøren forsøkte å rydde opp: — Vi ordner straks opp, beklager så mye… Han gikk bort til “øl”-bordet, men én av mennene hadde allerede reist seg. Kjempestor, nær to meter, med rødmende ansikt og knyttet neve. Vennene hans prøvde å holde ham igjen. Uten et ord løftet han kattungen opp og satte ham på stolen. — En tallerken til min lille venn! — buldret han. — Det beste kjøttet. Nå med én gang. Servitøren ble blek og forsvant inn på kjøkkenet. Publikum brøt ut i applaus. Én av «nymfene» reiste seg stille, gikk bort til kjempen og sa: — Flytt deg. Og bestill en whisky til damen. Greven ble målløs. Et minutt senere slo de to andre venninnene seg også ned med ham, og ga greven et blikk fylt med forakt. De forlot restauranten i forskjellige grupper. I én gruppe var det en mann, en kvinne og en grå kattunge. Tiden gikk. Nå er én av damene gift med nettopp kjempen — eier av et stort investeringsfirma. De to andre giftet seg med hans venner, som er kjente advokater. Bryllupene var samme dag. Nå lever de tidligere «nymfene» et annerledes liv: bleier, matlaging, husarbeid. Alle fikk nesten samtidig døtre. Skal de ut på favorittrestauranten, sender de mennene på fotball eller fisketur i helgene, henter barnevakt og samles igjen — for å snakke om sitt. Kvinnesaker. Menn. Og grev Koburg Koldo Sachsen ble arrestert etter et år. Stor skandale — en ekteskapssvindler som lurte godtroende kvinner. Ekte mannfolk slikt gjelder ikke. Jeg mener de tre — med litt mage, måne, uten glam og status, men med virkelig edle hjerter. Slik er det. Og sånn må det være.

En servitør kom løpende og tilbød seg å ta med kattungen. Men den to meter høye mannen grep den gråtende

Uncategorized

015

Uten meg ville du aldri nådd dine mål

Du vet, Kaja, kundene har vært få i det siste, Anne strøk neseryggen mens hun lente seg tilbake i stolen

Uncategorized

018

Julia steg ut av bussen med tunge handleposer i hendene og gikk mot barndomshjemmet. – Jeg er hjemme! – ropte hun idet hun åpnet døren. – Julia, jenta mi! – Alle styrtet mot henne. – Vi visste nesten at du ville komme! Om kvelden, mens familien samlet seg rundt det store middagsbordet, banket det plutselig på døren. – Det er nok naboene som vil hilse, – sa moren med et smil og gikk for å åpne. Hun kom ikke alene tilbake, men sammen med «gjester». Julia så på de som kom inn i stua – og kunne ikke tro sine egne øyne.

Hilde steg ut av bussen og begynte å gå mot barndomshjemmet med tunge poser i hendene. Nå er jeg hjemme

Uncategorized

019

Jeg har allerede fått det jeg ønsker

Kjære dagbok, I dag har jeg endelig konkludert med at jeg har gjort mitt men kanskje på feil måte.

Uncategorized

0191

Datteren

Jørgen, vi har ei jente, 3500 kroner! ropte Gunn lykkelig i telefonen. Jeg sto under vinduene på fødeavdelingen

Uncategorized

021

«Så skal han bo hos oss nå?» spurte han kona si og så bort på sønnen…

«Og skal han bo hos oss nå?» spurte han sin kone, mens han så på sønnen Eva Nilsen kom hjem og ble svært

Uncategorized

017

Anna ser rolig på Margaret…

Anna Nilsen så Marit Hansen med ro i blikket. Det var ingen sinne eller frykt der, bare en skarp ro

Uncategorized

014

Bonden red med sin forlovede… og frøs til på stedet da han så sin høygravide ekskone bære ved – og skjønte at barnet var hans!

I dag red jeg over jordene sammen med min nye kjæreste, og plutselig frøs jeg helt til. Der, midt i motlys