Kjære dagbok,
I dag har jeg endelig konkludert med at jeg har gjort mitt men kanskje på feil måte. Mor i svømmebassenget, Tora Nilsen, ga meg et knusende svar da jeg spurte om hun kunne passe lille Andreas mens jeg og Einar jobbet. «Nei, Synnøve, dere har fått barnet selv, så ta dere av ham,» sa hun bestemt. «Jeg har ikke styrken til å slite med barn lenger, rygga gjør vondt og blodtrykket er høyt.»
Jeg prøvde å forklare: «Tora, han er bare tre år, en rolig gutt. Jeg ber bare om at du henter ham, gir ham mat og skrur på TV. Så vil han bare vente på oss. Det er ikke permanent, han blir jo selv etter hvert.» Hun ristet på hodet: «Tre, syv hva spiller det for rolle? Et barn er et barn. Det er et stort ansvar! Med rygg- og hjerteplager klarer jeg ikke mer. Jeg har allerede tatt nok av meg selv.»
Jeg ble rød i ansiktet av sinne og skuffelse, og la bare på røret uten å si mer. Hadde det vært noen andre, ville jeg nok ha akseptert avvisningen. Men med Tora er det alltid noe med helsen som gjør at hun er selektivt ute av stand til å hjelpe.
Hele sommeren tilbrakte Tora på hytta vår i Lærdal. Der, blant grønnsakshagen, syntes blodtrykket og ryggplagene å forsvinne som om hytta hadde magiske krefter. Hun klarte også å starte en liten familievirksomhet.
«Synnøve, dere skal jo likevel kjøpe poteter til vinteren, ikke sant? Hvorfor ikke kjøpe mine? Jeg gir dere rabatt, bare for å dekke kostnadene,» foreslo Tora klokt. «Det blir en vinn-vinn for oss begge.»
Snart solgte hun også epler, kirsebær og til og med aubergine selv om ingen i familien vår liker den. Likevel ville både jeg og Einar støtte den eldre kvinnen, som vi oppfattet som syk og trengende.
For et år siden hadde Tora bedt om en gave til bursdagen: en reise til Kristiansand. Jeg svarte: «Jeg vet at Sochi er dyrt for dere, men kanskje en kortere tur til Kristiansand er mer overkommelig. Jeg har ikke hatt en ferie på over tjue år, jeg har oppdratt sønn min og aldri fått tid til det selv.»
Vi strammet inn lommene for å gi Tora den lille ferien. Vi ga henne en sliten vinterjakke, noen kasser med hjemmelaget mat, og utsatte en planlagt tur til mine foreldre i Trondheim. Alt dette for å holde moren i god stemning, mest på Einars initiativ.
Drømmen ble til virkelighet: Tora tilbrakte en hel uke på stranden i Kristiansand. Solen, sanden og den milde sjøluften holdt blodtrykket i sjakk hele tiden.
Samtidig fortsatte Tora å sende oss penger hver måned en tredjedel av lønnen sin. Hun leverte også matpakker når hun kunne. En dag ringte hun med en bekymring: «Synnøve, jeg har fått kakerlakker i sofaen. Jeg må ha en skadedyrbekjemper, kanskje måtte vi bytte sofa. Einar, kan du hjelpe meg? Jeg er alene nå, min far er borte, så jeg må både betale håndverkeren, kjøpe ny sofa og kvitte meg med rotteplagene. Jeg vet ikke hva dette vil koste.»
Einar kastet seg ikke inn i problemene, men så også Tora avvise å gjengjelde med noe. Hver gang Tora tok vare på Andreas, la hun en regning på en bolle han hadde spist i parken og en leketøy som kostet mer enn vi kunne forestille oss. «Jeg har kun én pensjon, men dette er fortsatt billigere enn barnepass,» mumlet hun.
Det føltes som om jeg ble sett som en kunde snarere enn en svigerdatter. Vi hadde nylig kjøpt en leilighet i et nytt område i Oslo, et område som ble lovet å bli et knutepunkt for barnehager og skoler om noen år. Nå var det kun en grøft der en skole skulle stå, og den var fortsatt fylt med gress.
Den nærmeste skolen lå en halvtime med buss, med to bytter på veien. For en liten gutt på første trinn var dette både tungt og farlig. Vi kunne gå til bestemor på fem minutter fra skolen, men bestemor bodde langt unna.
Jeg henvendte meg til Tora igjen, i håp om at hun ville hjelpe. Hennes avslag var som et slag i ansiktet. Hvor skulle vi nå? Skolen var for langt, vi kunne ikke flytte, foreldrene våre bodde for langt unna, og vi klarte knapt å få endene til å møtes.
I et øyeblikk av desperasjon husket jeg Toras ord: «Dette er fortsatt billigere enn en barnepike.» Jeg tenkte på en barnepike.
«Moren din vil ikke hjelpe oss, men jeg har et forslag,» sa jeg til Einar en kveld. «Vi kutter den lille støtten du får fra din mor og bruker pengene på en barnepike.»
Einar hevet øyenbrynene, men rynket pannen. Han protesterte: «Jeg kan ikke la henne bli uten hjelp! Hun har oppdratt meg, lever på en pensjon, hun klarer det ikke alene!» Jeg svarte: «Hun får mat fra hagen og selger grønnsaker. Vi betaler henne mer enn hun tjener på salget. Hvorfor skal vi fortsette å kjøpe fra henne?»
Han sukket tungt. Jeg forsto at det var en del sannhet i hans ord, men det løste ikke problemet vårt.
Etter en lang diskusjon om skyld, økonomi og manipulering, innså vi at vi måtte ta ansvar for vår egen lille familie. Jeg skrev en melding i foreldrekontakten vår til Anna Berg, moren til Andreas klassekamerat. Hun bodde like ved skolen, var i permisjon med sitt andre barn, og tilbød seg å hente begge guttene etter skoletid, lage middag og passe dem til kvelden til en rimelig sum.
En måned har gått. Anna gjør jobben sin pålitelig. Hver dag henter jeg en mett og glad Andreas, som leker med vennen sin og ser på barne-tv. Budsjettet vårt har begynt å balansere: vi har oppdaget at Tora faktisk kostet oss mer enn barnepiken ville ha gjort.
Først var Tora litt fornærmet og prøvde å spille på medlidenhet, men hun roet seg ned. Hennes interesse for barnebarnet har også avtatt.
Tiden har satt ting på plass. Vi har lært at vi må sette grenser og investere ressursene våre der de virkelig trengs i sikkerheten og lykken til vår egen sønn. Vi fikk ham, vi er foreldre, og det er opp til oss å ta vare på ham.
Synnøve.
