Jørgen, vi har ei jente, 3500 kroner! ropte Gunn lykkelig i telefonen.
Jeg sto under vinduene på fødeavdelingen i Oslo og vinket til kona som holdt barnet i armene.
Vi har ei datter. Jeg er far! Gunn, hvilken jente? Vi ble lovet en gutt! kom en stille pause i linjen, så svarte hun lavt:
Det må ha blitt en feil…
Jeg snudde meg og gikk forbi de glade fedrene som tegnet kjærlighetsbudskap på asfalten og slapp fargerike ballonger mot den grå himmelen, forbi pyntebiler og slektninger som flokket seg rundt dem. Jeg hadde alltid drømt om en sønn, en arving, en viderefører av vår stamme. Mens Gunn var gravid, malte jeg fremtidsbilder: vi sparker ball i bakgården, vi fisker sammen i fjorden, vi fører mannlige samtaler og bringer moren en rik fangst, og om kvelden sitter vi alle rundt bordet, forteller om dagen, og ved siden av er min sønn, min stolthet.
Gunn hadde i mange år slitt med å bli gravid; vi dro til en anerkjent lege i Bergen, en sann vitenskapsstjerne, og først etter fem år kom den gledelige nyheten.
Jørgen, du? hørte jeg noen bak meg. Jeg snudde meg, og der stod Svein, min gamle studiekamerat.
Hvor mange år, hvor mange vintre, hvordan går det?
Jeg har nettopp dratt til moren min, hun er litt forkjølet, og jeg må ta meg av henne. Faren min er borte i fem år. Hvordan går det med deg?
Jeg er på vei fra fødeavdelingen, kona har født en jente.
Gratulerer! Hvorfor er du ikke glad? smilte han.
Jo
Svein så seg omkring, og da han så en kafé noen skritt unna, inviterte han meg inn for en prat.
Så du ventet på en gutt? Vi venter alle på gutta, arvingene, det er naturlig. Jeg forberedte meg også på å bli far til en gutt, men min kone fikk en datter.
Hvordan går det med deg? Kom du med?
Svein senket blikket og ble stille, så vendte han blikket mot meg med et uttrykk som fanget hele universets melankoli og fortvilelse.
Jeg er alene, ingen familie lenger. Jørgen, dette er ikke rett tidspunkt, du har glede.
Hva har skjedd?
En ulykke jeg vil ikke snakke om det. Jeg har vært alene i ett år, tenker på å flytte helt inn hos mor, finne arbeid, pusse opp leiligheten.
Vi satt lenge, minnene fra studietiden flommet, vi snakket om felles venner, delte planer for fremtiden. Jeg ga Svein telefonen min og sa at han kunne ringe når som helst, dag eller natt.
Neste morgen kom jeg med en enorm bukett av Gunns favorittpeoner og en bunt med luftballonger til vinduene på fødeavdelingen.
Gunn! ropte jeg da jeg hørte hennes stemme i røret.
Tilgi meg! Jeg er så glad for vår etterlengtede datter! Hva ligner hun på?
På deg, Jørgen, du er så lik!
Virkelig? Jeg følte meg i går som
Ikke noe, jeg forstår alt
Kuttet meg av, sa hun.
Jørgen, jenta er frisk, rolig, spiser og sover, og smiler i drømmene sine. Vi blir snart skrevet ut, du får se selv.
P.S. Vi fikk aldri flere barn, fødselen var tung, og ettervirkningene påvirket hennes helse.
Tjue år har gått, og vår datter er blitt en klok og vakker kvinne, vi elsker henne og er stolte, og Svein er blitt hennes gudfar. Jeg er fortsatt takknemlig for samtalen med ham, den åpnet øynene mine og lærte meg å sette pris på og elske alle som nå er ved min side.
