Hvem har ligget i sengen min og rotet til alt… En fortelling om ektemannens elskerinne som var bare litt eldre enn datteren – runde, barnslige kinn, naive øyne, piercing i nesen (da datteren ville ha det samme, forbød han det strengt). Det var umulig å være sint på henne – Jana så på de blåbleke, bare bena, den korte jakka, og ville si spydig: «Hvis du skal føde barn til den dusten, bør du kjøpe deg en dunjakke og ta på strømpebukser under jeansen!» Men selvfølgelig sa hun ingenting. Jana ga bare nøklene til Arina, tok med seg to bager med det lille som var igjen, og gikk til bussholdeplassen. — Jana Evgenjevna, hva er den tingen under kjøkkenbenken? ropte jenta etter henne. – Skal man oppbevare tallerkener der? Jana klarte ikke å holde seg og svarte: — Der pleide jeg å gjemme likene til Sergeis elskerinner, men du kan vaske fat der. Uten å vente på svar, og uten å se på Arinas forskremte ansikt, gikk Jana tilfreds ned trappa. Sånn, det var det – tyve år av livet rett i dass. Det var datteren som først oppdaget at Sergei hadde en elskerinne. Hun skulket skolen, kom hjem og trodde leiligheten var tom, men der satt en ung nymfe og drakk kakao av hennes favorittkopp. Med tanke på at nymfen såvidt hadde på seg klær, og faren plasket i dusjen, tok den smarte datteren Nastja saken i egne hender og ringte Jana: — Mamma, det virker som at pappa har en elskerinne, og hun har på seg mine tøfler og drikker av min kopp! Akkurat som i eventyret, sukket Jana, og tenkte på hvordan datteren ble mest lei seg fordi noen hadde rørt hennes ting, ikke farens svik. Hvem har sovet i min seng og rotet den til… Jana tok det lettere enn datteren. Stoltheten hennes fikk seg et slag – elskerinnen var ung og vakker, mens hun selv hadde noen kilo for mye, cellulitter og andre tegn på å være førti. Men samtidig følte Jana seg lettet – alle de merkelige telefonene om natten, den uvanlige arbeidstiden, kvitteringer fra kaféer hvor Jana aldri var med… Men å ta Sergei på fersken hadde hun aldri klart, han ordnet alltid alt så smart at hun selv følte seg skyldig hvis hun mistenkte noe. — Det er den første, – løy Sergei frekt. – Jeg vet ikke, det var som om en komet falt i hodet på meg. Kometen viste seg å være en hotellansatt hvor Sergei bodde på jobbreise. Hun var tjue år, og hadde ikke mange kvaliteter, bortsett fra et søtt ansikt. Hun fulgte etter Sergei til Oslo, og leide et skittent rom for sparepengene sine. Derfor møttes de i leiligheten – der gikk det an å vaske både seg selv og klærne. Jana undret – hvorfor ble det alltid valgt hurtigvask på vaskemaskinen i stedet for «blandede tekstiler»? Leiligheten tilhørte Sergei, han hadde fått den fra faren før ekteskapet. Og da Jana bestemte seg for å søke skilsmisse, måtte hun og datteren flytte inn i sin egen leilighet på Oslo øst, arvet fra bestemor. Datteren ble rasende – hvordan skulle hun komme seg til skolen? — Så bo med oss, – foreslo Sergei, og fikk ny dose skjellsord. Heldigvis kunne datteren si akkurat hva hun mente til faren. Den første tiden var tung – nye bussruter, nye butikker, en time hver dag til jobb og skole. Men de vennet seg til det – Jana fikk etter hvert en ny jobb, datteren kom inn på en skole som var mye nærmere. Ingen tid for sorg – hverdagsproblemer og avsluttende prøver tok all oppmerksomheten, og da det verste var over, var det ikke plass til tristhet lenger. Arina ringte Jana flere ganger – lurte på hvordan man skulle steke boller og hvor man putter oppvasktabletten i maskinen. Hun kom en gang for å hente noen glemte bilder som datteren trengte til avslutningen. Sergei kunne ikke (eller turte ikke), Jana lå syk, og datteren nekter å dra til den gamle leiligheten; det ville være negativt for psyken, særlig med data-eksamen like rundt hjørnet. — Koselig her hos dere, – sa Arina, og så på de falmede tapetene og gammeldagse lampene. Jana smilte – joda, koselig, hva mer skal man si. Der borte var alt moderne og praktisk; tyve år hadde hun brukt på det. Bare la dem bruke det. Men det snudde med ett – omtrent et år senere, om kvelden, ble det bråk i dørlåsen. — Er det til deg? spurte Jana datteren. Hun bare sperret opp øynene. På døra sto Arina – gråten, med svarte maskaraflekker og glitrende øyeskygge langs kinnene. Hun hadde sportsbag i hånden. — Har det skjedd noe med Sergei? spurte Jana bekymret. — Det har skjedd! – snufset jenta. – Jeg fant ham sammen med sekretæren! Jeg ville overraske ham, han jobber så sent og… Så gråt hun ordentlig, som et barn, med ansiktet skjult i hendene. — Men hva vil du ha av meg? spurte Jana, og skjønte med en gang hva bagen betydde. — Kan jeg sove hos dere i natt? Jeg har ingen penger. I morgen reiser jeg til mamma med tog. — Hva skal du reise for, hvis du ikke har penger? — Jeg håpte dere kunne låne meg. Jana visste ikke om hun skulle gråte eller le. Datteren tok avgjørelsen. — Bare gå din vei! – sa hun, og brukte noen saftige ord hun aldri hadde hørt fra datteren før. Jana ristet på hodet. — Kom inn, Arina, – sa hun. – Det er jo natt, jeg kan jo ikke jage deg ut i mørket. Så ble det bare verre. Datteren ble så opprørt at hun erklærte – enten jeg eller hun! Jana trakk på skuldrene – ditt valg, du er voksen. Vil du, så dra til pappa. — Tror du jeg vil til pappa! Jeg drar til Natka! Det ble taxi, så datteren kunne overnatte hos venninnen. Så ble det te og valeriana for den uheldige elskerinnen, som etter et år i Oslo verken hadde fått venner eller jobb, bare ny piercing i tungen. Jana lånte henne penger – hva annet kunne hun gjøre, hun kunne ikke ha henne boende. Hun kjørte til togstasjonen, så hun ikke skulle rote seg bort. Arina takket lenge, ba om unnskyldning og lovet å starte på nytt – ta utdanning og slutte med gifte menn. — Mamma sa alltid at jeg var håpløs. Hun hadde visst rett. Jana vinket ikke farvel – det fikk holde. Med datteren ble det fort forsoning, men hun skjønte likevel aldri – hvordan kunne mamma slippe til den ødeleggeren i huset? Jana klappet henne på det myke håret og svarte: — Du skjønner det når du blir større. Sergei ringte uken etter. Sa at han hadde forstått alt, dumpet Arina og var klar for lykkelig gjensyn. — Har du gått tom for rene skjorter, eller? – spurte Jana spydig. — Ja, – sukket eksmannen. – Hun kan ikke vaske, jeg har gått rundt i flekkete klær i et år. Selvfølgelig gikk ikke Jana tilbake. Og hun frydet seg heller ikke over det. Men én ting måtte hun innrømme – etter alt dette føltes livet lettere: hodet, hjertet, smilene kom oftere. Hun skaffet seg hund, gikk turer om kvelden. Ble kjent med en hyggelig nabo – og hva så om han er ti år eldre, hun er heller ikke noen ungjente. Livet gikk videre, rett og slett.

Hvem lå i senga mi og krøllet til dyna En fortelling

Mannen min sin kjæreste var bare litt eldre enn datteren vår runde, barnslige kinn, store, undrende øyne og en ring i nesen (da datteren ville ha det samme, ble han rasende og forbød henne det). Det var egentlig umulig å være irritert på henne jeg, Randi, så på hennes blåfrosne, nakne bein og den korte jakka, og hadde lyst til å si et spisst: «Om du planlegger å få barn med den tåkefyrsten der, så kjøp deg en ordentlig jakke og bruk strømpebukse under buksene.» Men jeg sa selvfølgelig ingenting. Jeg ga bare Ingrid nøklene, grep to bager med resten av tingene mine og gikk mot holdeplassen.

Randi, hva er den greia under benken på kjøkkenet? ropte jenta etter meg. Er det skap til servise?

Jeg klarte ikke holde meg og slengte tilbake:

Vanligvis gjemte jeg liket av alle Eriks elskerinner der, men du kan gjerne vaske tallerkener i den.

Uten å vente på svar, eller å se det forskremte ansiktet til Ingrid, ruslet jeg ned trappa, ganske tilfreds. Ja vel, der forsvant tjue års liv ut av vinduet.

Det var datteren som først innså at Erik hadde en elskerinne. Hun droppet en skoletime, kom hjem og forventet ingen hjemme, men der satt den unge nymfen og drakk kakao av yndlingskoppen hennes. Ikke nok med det jenta gikk i datterens tøfler, og faren plasket i dusjen. Smarte Signe regnet fort ut sammenhengen, ringte meg og sa:

Mamma, jeg tror pappa har en elskerinne, som har tatt på mine tøfler og drikker av koppen min!

Rett ut fra eventyrene, tenkte jeg og smilte. Mest av alt var Signe lei seg over at noen rotet med hennes eiendeler, ikke farens svik. Hvem har ligget i min seng og krøllet til dyna

Jeg tok det hele mye enklere enn hun. Selvrespekten min fikk seg et skudd, for jenta var jo ung og pen mens jeg var midt i førtiårene, med ekstra kilo og alt som følger med. Men samtidig følte jeg lettelse etter alle disse årene med rare nattlige telefoner, uforutsigbare arbeidsplaner, kvitteringer fra bakerier jeg aldri hadde satt min fot inn i Jeg klarte aldri å ta Erik på fersken, han var alltid så listig, lot til og med meg føle meg skyldig når jeg hadde mistanke.

Dette er første gang, løy Erik frekt. Vet ikke hva som skjedde, som om en komet krasjet ned.

Kometen viste seg å være en hotellansatt fra stedet Erik hadde vært på jobbreise. Hun var tyve, og hadde ikke annet å vise til enn et yndig ansikt. Ikke stort med vett heller, siden hun fulgte etter ham til Oslo og leide et utrivelig rom for sparepengene sine. Så de møttes hos Erik for der kunne hun vaske klær og ta seg et bad. Ja, jeg begynte å undre meg over hvorfor vaskemaskinen hos oss alltid stod på hurtigprogrammet og ikke «blandet tekstiler»!

Leiligheten tilhørte Erik, fått av faren før han giftet seg. Da jeg tok ut skilsmisse, måtte jeg flytte ut sammen med Signe til min egen leilighet på utkanten av Oslo, arvet fra mormor. Signe var opprørt hvordan skulle hun pendle til skolen hver dag!

Da får du bo med oss, tilbød Erik, og fikk straks en runde saftige fornærmelser fra datter. Ja, bra hun hadde mot nok til å si ham sannheten.

Første tiden var ikke lett alt var nytt: butikker, reiseruter, langt til jobben og skolen. Men vi kom fort inn i det jeg fant etterhvert ny jobb, og Signe begynte på et yrkesfag der reiseveien var mye enklere. Sørge fikk vi ikke tid til; alt for mange hverdagslige problemer og eksamen holdt oss i gang. Og da alt var roligere, føltes det faktisk ganske bra alt det triste ble liggende bak oss.

Ingrid ringte meg flere ganger for å spørre hvilket program hun skulle bruke på ovnen for å bake boller, og hvor tabletten skulle i oppvaskmaskinen. En gang kom hun forbi med noen bilder Signe hadde glemt og trengte til vitnemålet sitt. Erik kunne ikke selv (eller turte ikke), og jeg lå syk, og Signe ville ikke dra dit; hun sa det preget psyken og hun måtte jo ha hodet klart til dataeksamen.

Det var hyggelig her hos dere, sa Ingrid forsiktig og så på de gamle tapetene og den gulnede lampen i kroken.

Jeg smilte bare ja, trivelig. Hva mer kunne jeg si? Der borte var det moderne og lekkert, jeg hadde jobbet med det i tjue år. Nå var det ikke mitt la folk bruke det.

Men akkurat det besøket skulle slå tilbake på meg. Ett år etter den begivenhetsrike dagen, hørte vi nøkkelen i døra en kveld.

Er det til deg? spurte jeg Signe.

Hun bare sperret opp øynene.

Der sto Ingrid oppløst i tårer og svart sminke, med sportsbag i hånda.

Har det skjedd noe med Erik? spurte jeg.

Det har det! snufset hun. Jeg skulle overraske ham, siden han jobber så lenge, og

Nok en gang brast hun ut i gråt, skjulte ansiktet i hendene, som et barn.

Og hva vil du av meg? spurte jeg, da jeg skjønte hva den tunge bagen hintet til.

Kan jeg overnatte hos dere? Jeg har ikke en krone. Skal ta toget hjem til mamma i morgen.

Ja, vel med hvilke penger da?

Jeg håpet du kunne låne meg litt.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Men Signe bestemte for oss begge.

Få deg vekk herfra! sa hun uten å skjule forakt, og la til et par gloser hun aldri før hadde brukt foran meg.

Jeg ga henne et strengt blikk.

Kom inn, Ingrid, sa jeg. Det er sent, jeg kan ikke kaste deg ut nå.

Og deretter ble alt mer komplisert.

Signe var så indignert at hun ristet på hodet: Enten hun, eller jeg. Jeg trakk på skuldrene du er myndig, avgjør selv. Vil du til faren din, så reis!

Han har jeg ikke bruk for! Jeg drar til Natalia!

Jeg måtte bestille taxi til henne, hun overnattet hos en venninne. Så satt jeg og ga Ingrid te og valeriana hun hadde hverken venner eller jobb etter et år i byen, bare ny piercing i tungen. Jeg lånte henne penger, hvor ellers skulle hun bo? Til og med kjørte henne til stasjonen neste dag.

Ingrid takket, ba om unnskyldning og lovet å begynne på nytt skulle studere og unngå gifte menn.

Mamma har alltid sagt jeg var håpløs. Hun fikk rett.

Jeg vinket ikke til henne da toget gikk det var ikke nødvendig. Signe og jeg ble venner etterpå, men hun forstod fortsatt ikke hvordan kunne jeg slippe inn rivgale Ingrid?

Jeg strøk henne over det myke håret og sa smilende:

Du skjønner det når du blir eldre.

Erik ringte en uke senere. Han sa han hadde innsett alt og ville komme tilbake han var ferdig med Ingrid.

Har skjortene dine blitt skitne? spurte jeg syrlig.

Ja, faktisk, sukket eks-mannen. Hun kan ikke vaske, så jeg har gått i flekkete skjorter hele året.

Selvfølgelig gikk jeg ikke tilbake. Jeg frydet meg ikke. Men jeg må innrømme humøret mitt skiftet etter den dagen: jeg ble lettere til sinns, smilte mer. Jeg kjøpte meg en hund og gikk turer i kveldslyset. Snakket med hyggelige naboen og hva gjorde det om han var ti år eldre. Jeg var ingen pike lenger. Livet gikk videre, på sitt vante vis.

Rate article
Intigue Life
Hvem har ligget i sengen min og rotet til alt… En fortelling om ektemannens elskerinne som var bare litt eldre enn datteren – runde, barnslige kinn, naive øyne, piercing i nesen (da datteren ville ha det samme, forbød han det strengt). Det var umulig å være sint på henne – Jana så på de blåbleke, bare bena, den korte jakka, og ville si spydig: «Hvis du skal føde barn til den dusten, bør du kjøpe deg en dunjakke og ta på strømpebukser under jeansen!» Men selvfølgelig sa hun ingenting. Jana ga bare nøklene til Arina, tok med seg to bager med det lille som var igjen, og gikk til bussholdeplassen. — Jana Evgenjevna, hva er den tingen under kjøkkenbenken? ropte jenta etter henne. – Skal man oppbevare tallerkener der? Jana klarte ikke å holde seg og svarte: — Der pleide jeg å gjemme likene til Sergeis elskerinner, men du kan vaske fat der. Uten å vente på svar, og uten å se på Arinas forskremte ansikt, gikk Jana tilfreds ned trappa. Sånn, det var det – tyve år av livet rett i dass. Det var datteren som først oppdaget at Sergei hadde en elskerinne. Hun skulket skolen, kom hjem og trodde leiligheten var tom, men der satt en ung nymfe og drakk kakao av hennes favorittkopp. Med tanke på at nymfen såvidt hadde på seg klær, og faren plasket i dusjen, tok den smarte datteren Nastja saken i egne hender og ringte Jana: — Mamma, det virker som at pappa har en elskerinne, og hun har på seg mine tøfler og drikker av min kopp! Akkurat som i eventyret, sukket Jana, og tenkte på hvordan datteren ble mest lei seg fordi noen hadde rørt hennes ting, ikke farens svik. Hvem har sovet i min seng og rotet den til… Jana tok det lettere enn datteren. Stoltheten hennes fikk seg et slag – elskerinnen var ung og vakker, mens hun selv hadde noen kilo for mye, cellulitter og andre tegn på å være førti. Men samtidig følte Jana seg lettet – alle de merkelige telefonene om natten, den uvanlige arbeidstiden, kvitteringer fra kaféer hvor Jana aldri var med… Men å ta Sergei på fersken hadde hun aldri klart, han ordnet alltid alt så smart at hun selv følte seg skyldig hvis hun mistenkte noe. — Det er den første, – løy Sergei frekt. – Jeg vet ikke, det var som om en komet falt i hodet på meg. Kometen viste seg å være en hotellansatt hvor Sergei bodde på jobbreise. Hun var tjue år, og hadde ikke mange kvaliteter, bortsett fra et søtt ansikt. Hun fulgte etter Sergei til Oslo, og leide et skittent rom for sparepengene sine. Derfor møttes de i leiligheten – der gikk det an å vaske både seg selv og klærne. Jana undret – hvorfor ble det alltid valgt hurtigvask på vaskemaskinen i stedet for «blandede tekstiler»? Leiligheten tilhørte Sergei, han hadde fått den fra faren før ekteskapet. Og da Jana bestemte seg for å søke skilsmisse, måtte hun og datteren flytte inn i sin egen leilighet på Oslo øst, arvet fra bestemor. Datteren ble rasende – hvordan skulle hun komme seg til skolen? — Så bo med oss, – foreslo Sergei, og fikk ny dose skjellsord. Heldigvis kunne datteren si akkurat hva hun mente til faren. Den første tiden var tung – nye bussruter, nye butikker, en time hver dag til jobb og skole. Men de vennet seg til det – Jana fikk etter hvert en ny jobb, datteren kom inn på en skole som var mye nærmere. Ingen tid for sorg – hverdagsproblemer og avsluttende prøver tok all oppmerksomheten, og da det verste var over, var det ikke plass til tristhet lenger. Arina ringte Jana flere ganger – lurte på hvordan man skulle steke boller og hvor man putter oppvasktabletten i maskinen. Hun kom en gang for å hente noen glemte bilder som datteren trengte til avslutningen. Sergei kunne ikke (eller turte ikke), Jana lå syk, og datteren nekter å dra til den gamle leiligheten; det ville være negativt for psyken, særlig med data-eksamen like rundt hjørnet. — Koselig her hos dere, – sa Arina, og så på de falmede tapetene og gammeldagse lampene. Jana smilte – joda, koselig, hva mer skal man si. Der borte var alt moderne og praktisk; tyve år hadde hun brukt på det. Bare la dem bruke det. Men det snudde med ett – omtrent et år senere, om kvelden, ble det bråk i dørlåsen. — Er det til deg? spurte Jana datteren. Hun bare sperret opp øynene. På døra sto Arina – gråten, med svarte maskaraflekker og glitrende øyeskygge langs kinnene. Hun hadde sportsbag i hånden. — Har det skjedd noe med Sergei? spurte Jana bekymret. — Det har skjedd! – snufset jenta. – Jeg fant ham sammen med sekretæren! Jeg ville overraske ham, han jobber så sent og… Så gråt hun ordentlig, som et barn, med ansiktet skjult i hendene. — Men hva vil du ha av meg? spurte Jana, og skjønte med en gang hva bagen betydde. — Kan jeg sove hos dere i natt? Jeg har ingen penger. I morgen reiser jeg til mamma med tog. — Hva skal du reise for, hvis du ikke har penger? — Jeg håpte dere kunne låne meg. Jana visste ikke om hun skulle gråte eller le. Datteren tok avgjørelsen. — Bare gå din vei! – sa hun, og brukte noen saftige ord hun aldri hadde hørt fra datteren før. Jana ristet på hodet. — Kom inn, Arina, – sa hun. – Det er jo natt, jeg kan jo ikke jage deg ut i mørket. Så ble det bare verre. Datteren ble så opprørt at hun erklærte – enten jeg eller hun! Jana trakk på skuldrene – ditt valg, du er voksen. Vil du, så dra til pappa. — Tror du jeg vil til pappa! Jeg drar til Natka! Det ble taxi, så datteren kunne overnatte hos venninnen. Så ble det te og valeriana for den uheldige elskerinnen, som etter et år i Oslo verken hadde fått venner eller jobb, bare ny piercing i tungen. Jana lånte henne penger – hva annet kunne hun gjøre, hun kunne ikke ha henne boende. Hun kjørte til togstasjonen, så hun ikke skulle rote seg bort. Arina takket lenge, ba om unnskyldning og lovet å starte på nytt – ta utdanning og slutte med gifte menn. — Mamma sa alltid at jeg var håpløs. Hun hadde visst rett. Jana vinket ikke farvel – det fikk holde. Med datteren ble det fort forsoning, men hun skjønte likevel aldri – hvordan kunne mamma slippe til den ødeleggeren i huset? Jana klappet henne på det myke håret og svarte: — Du skjønner det når du blir større. Sergei ringte uken etter. Sa at han hadde forstått alt, dumpet Arina og var klar for lykkelig gjensyn. — Har du gått tom for rene skjorter, eller? – spurte Jana spydig. — Ja, – sukket eksmannen. – Hun kan ikke vaske, jeg har gått rundt i flekkete klær i et år. Selvfølgelig gikk ikke Jana tilbake. Og hun frydet seg heller ikke over det. Men én ting måtte hun innrømme – etter alt dette føltes livet lettere: hodet, hjertet, smilene kom oftere. Hun skaffet seg hund, gikk turer om kvelden. Ble kjent med en hyggelig nabo – og hva så om han er ti år eldre, hun er heller ikke noen ungjente. Livet gikk videre, rett og slett.