Uncategorized

Han kneippet ved siden av bordet han hadde stilt opp på fortauskanten, mens han vugget barnet sitt. «Vær så snill, jeg ønsker ikke pengene deres, bare et øyeblikk av tiden deres»

Du vet, jeg må bare fortelle deg denne rare historien som skjedde i Oslo en kald kveld. Jeg satt på en

Uncategorized

020

Venner kom tomhendte til festbordet mitt – så jeg lukket kjøleskapet: Da gamle venner kom på innflyttingsfest uten så mye som en sjokolade, sa jeg stopp – og kastet dem ut med tomme hender.

Venner kom på besøk med tomme hender til et bugnende bord, og jeg lukket kjøleskapsdøra Tror du virkelig

Uncategorized

011

Den stakkars mannen redder den druknende jenta

Viktor Iversen, som nettopp hadde sluppet den knappe kveldfangsten i en flettet kurv og var på vei ned

Uncategorized

012

Søndagspappaen. En fortelling. Hvor er datteren min? – gjentok Olesia, mens hun kjente tennene klapre, enten av frykt eller av kulde.

Hvor er min datter? gjentok Ingrid, mens tennene hennes klapret, av enten frykt eller kulde.

Uncategorized

051

Skjebnen rakte ut sin hånd

Skjebnen strakk ut sin hånd Det var en gang en tilsynelatende god familie i den lille bygda Rødmyra

Uncategorized

011

To streker på graviditetstesten ble hennes billett til et nytt liv – og samtidig et pass til helvete for bestevenninnen. Hun giftet seg med forræderne som publikum, men avslutningen på denne historien skrev den mannen de alle trodde kun var en naiv brikke.

To streker på testen. Billett til et nytt liv for henne, og ett helt gratis pass til helvete for bestevenninnen.

Uncategorized

017

Han dro deg opp fra gjørma

Det var en gang, da jeg ser tilbake på den tiden da livet mitt ble kastet ut på en ny vei, at minnene

Uncategorized

Brevet Denis gikk hjem fra jobben mens snøen knaste hyggelig under skoene, og minnene fra barndommen strømmet på. Akebrett på ranselen, snøballkrig, slikke på istapper – for en gyllen tid det var! Plutselig hørte han barnegråt. Han så seg rundt og oppdaget en gutt med brunt ullkåpe og grå lue på en benk. Han gråt høyt og gned tårene inn i kinnet. Denis gikk bort til ham. – Gutt, har du gått deg vill? Hvorfor gråter du? – Jeg mistet brevet mitt… Hadde det i lomma, og så plutselig var det borte, – og han begynte å hulke igjen. – Ikke gråt, vi leter sammen. Hvilket brev er det? Til mamma kanskje, skulle poste det? – Jeg skrev det selv. Til Julenissen… Mamma vet ikke… – Å, for en ulykke… Men vet du, du kan skrive et nytt! – Ja, men det rekker sikkert ikke fram i tide… – Du, vet du hva, løp hjem du nå, det begynner å bli mørkt. Jeg skal lete etter brevet ditt. Avtale? – Okei… Men lover du å sende det hvis du finner det? – Jeg lover! Jeg vet at Julenissen får med seg alt barna skriver. Selv om vi ikke finner det, får du nok en gave likevel… Gutten tørket ansiktet med ermet og løp av gårde. For en stakkar. Hadde skrevet brevet med håp, og så skjer dette… Denis smilte mens han mintes hvordan han selv fant gaver under juletreet og trodde på nissen. Det er lenge siden nå… Snart er det hans egen gutt som skal skrive sitt første brev, enn så lenge er han bare fire og kan ikke skrive selv ennå… Denis gikk videre, kikket ned i snøen, men fant ingenting. For en trist situasjon, gutten ønsket seg jo noe… Da fikk han øye på et konvolutthjørne som stakk opp fra en snøfonn. Han grep det forsiktig – det var brevet! Papiret hadde blitt vått, Denis la det varsomt i vesken for at det ikke skulle rives opp. Hjemme laget kona Varja middag, sønnen Maksim lekte med lekebiler. Denis elsket familien sin og gledet seg alltid til å komme hjem i den lune leiligheten deres. – Varja, tro det eller ei, jeg så en gutt på benken i stad, åtte år kanskje, han gråt store tårer. Han hadde mistet brevet til Julenissen. Men jeg fant det faktisk. La oss se hva han har skrevet… Denis tok konvolutten opp av lommen. Barnslig håndskrift: Til Julenissen fra Sander Leonov. – Skal vi åpne? Se hva han har ønsket seg? – Ja, brevet hadde jo uansett aldri kommet videre enn posten… Denis åpnet forsiktig konvolutten og brettet ut et rutete ark. Så leste han høyt: «Kjære julenisse! Sander Leonov skriver til deg, bor i Storgata 97. Jeg er ni år og går i tredje klasse. Jeg liker å spille fotball og løpe med gutta. Jeg bor med mamma Vera og bestemor Lida. Vi har nettopp fått bo i et gammelt hus, snille folk slapp oss inn. Før bodde vi med pappa i en annen by. Pappa drakk og slo mamma. Ofte fikk jeg også bank. Mamma og bestemor Lida – pappas mamma – gråt mye, og jeg sammen med dem. Derfor rømte vi og tok bestemor med oss. Julenisse, kan du hjelpe mamma å finne en ny jobb? Hun vasker gulv, men ryggen hennes er dårlig. Kan hun få en ny kjole, den gamle er helt utslitt. Mamma er høy og slank. Og veldig fin! Bestemor trenger medisiner for vonde knær. Hun har det tungt selv om hun ikke er så gammel. Og så ønsker hun seg en deilig, varm badekåpe. Hun fryser mye. Bestemor er liten og tynn. Jeg ønsker meg et vakkert juletre med lys og fargerike kuler. Før satte mamma opp juletre og da hadde vi fest. Frem til pappa drakk seg full og reiv det ned… Kjære nisse, håper du kommer. Sander Leonov. » Denis så på Varja da han var ferdig. Hun hadde tårer i øynene. – Herregud, så rørende… Den stakkars gutten… De flyktet fra en alkoholiker og har ikke penger til noe. Og så fine og varme ønsker, det er sjelden barn tenker på mammaen og bestemoren sin først. Og for seg selv, bortsett fra juletreet, ber han ikke om noe… – Ja, de har tydeligvis hatt det tøft… Mammaen tok også svigermor med seg – det sier mye. De virker gode. Hva om vi gjør guttens juleønske til virkelighet, Varja? Hva sier du? – Det hadde vært helt fantastisk, Denis! Jeg vokste opp i et hjem med en far som drakk, du vet hvor tøft vi hadde det… Skulle ønske mammaen min turte å gå. Men hun gjorde aldri det, før han var borte fikk vi aldri ro… – Vi trenger en administrasjonsmedarbeider på jobben. Vi kan kanskje tilby henne en stilling? Lønna er bra og hun slipper vaske gulv, – foreslo Denis. – La oss låne nissekostymer hos Sjemjonovs og dra hjem til denne Sander! La ham tro på mirakler… Vi lager fest! Jeg kan kjøpe medisiner mot artrose til bestemoren, lege skrev ut sånne til mamma før. Og en varm kåpe til bestemor, en ny kjole til moren – hun virker like stor som meg, så da kan jeg finne noe passende. Noe pent, men rimelig, det er jo salg nå før jul. Vi har penger. Hvorfor ikke gjøre noe godt, Denis, hva tror du? – Jeg er helt enig! Du er godhjertet, kjære Varja… Denis klemte kona si. For en lykke, å være så samkjørte og forstå hverandre fullt ut. Neste dag kjøpte Varja en enkel, men flott mørkegrønn kjole, en myk rosa badekåpe, medisiner til bestemor, godteri, klementiner og juletrepynt. Denis kjøpte en liten julegran og slo til med en billig smarttelefon til Sander – sikkert har han ikke en. De fikk låne nissekostyme og Snøprinsesse-drakt hos venner, og pakket alt sammen i en stor sekk fra kostymelånet, satte granen i bagasjen og la i vei til adressen på brevet. Sønnen Maksim var hos bestemor. Et gammelt, skakt hus med slitt gjerde. Det lyste i vinduet, noen var hjemme… Denis tok julegrana, Varja sekken og de sneik seg over tunet og banket på døra. – Hvem er der? – en høy, lys kvinne omkring 35, trolig Vera, åpnet døren og ble forfjamset ved synet av nissen. – Oj, sånne nissetjenester har vi ikke bestilt… Dere har kanskje kommet feil? – Bor det en gutt som heter Sander Leonov her? – Ja, sønnen min… – Mamma, hvem er der? – ropte en barnerøst. Sander kom løpende i joggebukse og genser. – Åh… Julenisse! – God kveld, Sander! Jeg fikk brevet ditt, og her er vi – jeg og barnebarnet mitt Snøprinsessen! Kan vi få komme inn? – Mamma, mamma, han fikk brevet mitt! Den mannen fant det og sendte det som han lovet! Så gøy! Kom inn! – jublende ropte gutten. Vera smilte og slapp dem inn. Bestemor – en lav slank kvinne – kom ut fra stua. Da hun så treet, lyste Sanders øyne. – Er det juletre til oss? Så fint og det dufter jul… – Ja, Sander, alle barn bør få et vakkert tre. Her har du pynt og lys, så dere kan dekorere sammen. Og jeg har noen gaver. Men du må fortelle et eventyr, eller kanskje synge noe? Slik har vi det, vi nisser… Denis forsøkte seg på dyp nissestemme, slik han syntes nissen burde snakke. Sander ble nervøs og kom ikke på noe. Han så bare fortryllet på nissen i rød kappe med hvitt skjegg og pelslue. – Jeg vet du er en god gutt, Sander. Jeg har hørt det fra småfuglene. Du er snill mot mamma og bestemor, hjelper til og gjør det bra på skolen. Og derfor har vi med oss gaver. Finn dem selv i sekken… Sander så spørrende på mammaen, som nikket. Forsiktig løsnet han tauet og stakk hånden ned. En kåpe til bestemor, pakket og pyntet med rød sløyfe. Sander la den pent i fanget hennes. – Bestemor, denne er til deg! Jeg skrev om det i brevet! – Til meg?! Nei… – bestemor ble rørt og prøvde kåpen. Perfekt passform! – Tusen takk, Julenisse og Snøprinsesse! Jeg har aldri hatt noe sånt før, – sa hun rørt. Sander fant så kjolen til mamma, og medisiner til bestemor. De stirret forundret på alt sammen… Så dro Sander opp en svær pose godteri og klementiner. Øverst lå en eske med ny mobil. – Til meg? Egen mobil?! Wow… Julenisse, tusen takk for gavene! Jeg visste det – jeg trodde på deg… Du skuffet ikke! – hulket Sander av glede. – God helse og lykke til dere! Nå må vi dra videre… Denis og Varja tok sekken og gjorde seg klare til å gå. Sander så betatt på esken med mobilen. Mamma og bestemor kom ut i gangen. – Kan jeg få spørre hvem dere er? Hvordan vet dere om Sander? – Jeg fant brevet hans og sammen med kona ville vi glede gutten. Ta imot det – fra hjertet. Dere har en flott gutt. Her er brevet deres og visittkortet mitt, ring meg – vi har en ledig administrasjonsstilling, du passer kjempegodt. Om det er interessant. – Tusen, tusen takk… Dette var så uventet. Sander er helt i ekstase, han har ventet på et mirakel – og fikk det, takket være dere… Denis og Varja kjørte hjem i taus glede. Det er ofte enda mer fantastisk å gi gaver enn å få – spesielt når du ser ekte, strålende barneglede. Pengene de brukte på gaver, angret de ikke et sekund på. Penger kan tjenes inn igjen. Men slike følelser – de er verdt mer enn alt annet…

Brev Marius gikk hjem fra jobben, snøen knaste godt under støvlene det luktet liksom barndom i lufta.

Uncategorized

010

Tåken har lettet

Tåken lettet I det siste har Sigrid ofte vandret gjennom sine egne tanker om livet. Hver dag er den samme

Uncategorized

018

Juli satt ved inngangen til blokka. Alle naboene visste at familien i leilighet 22 hadde reist bort for lenge, og nå ventet en trofast hund i gården, bestemt på å vente på dem… Dette skjedde tidlig på 90-tallet i en liten norsk småby. En tidlig junimorgen hørtes plutselig et skarpt hvin av bremser utenfor døren til bokhandelen. På lyden styrtet de ansatte ut, men gata lå nærmest tom… Helt inntil veikanten lå det en hund og klynket, forsøkte forgjeves å reise seg, men bakbeina lystret ikke. Den modigste av jentene, Vera, løp straks bort til dyret og snakket rolig mens hun forsiktig undersøkte om noe var galt. — Hva ser du, Vera? Naboene sto ved siden av, redde for å se noe ille, men hunden hadde ingen åpne sår, kun de livløse bakbeina tydet på alvorlig skade. — Jenter, la oss flytte henne inn på lagerrommet, foreslo Vera. — Kanskje hun kommer seg. Hun kan ikke ligge igjen på gaten. De andre var enige etter kort nøling, og Vera tok tak. Det var en norsk blandingshund, mager, skitten, uten halsbånd — sannsynligvis hjemløs. Hun ble liggende inne hele dagen, men utpå kvelden drakk hun vann og spiste litt, fortsatt uten å reise seg. Neste dag fikk Vera faren til å kjøre henne til veterinæren i lunsjpausen. Det fantes kun en liten veterinærpraksis i byen, uten røntgen, så veterinæren kunne ikke si noe sikkert: — Kanskje hun kommer seg over tid… Hunden er ung og sterk. Med god pleie vil hun leve, men å gå igjen… det er lite sannsynlig. På vei hjem var alle stille. Vera satt bak, holdt om hunden, og faren kastet av og til et blikk i speilet og sukket. Ved middagsbordet sa han: — Vera, prøv å ikke bli for knyttet. Du må ikke venne henne til deg. Til høsten drar vi jo. — Jeg husker det, pappa, svarte Vera stille. Hunden fikk navnet Juli. Slik ble hun boende i bokhandelens lagerrom. De første ukene lå hun mest, men senere krøp hun ut på gårdsplassen — bakbeina hang etter henne. — Hva gjør vi med henne? Hun klarer seg ikke ute, men ingen vil ta henne hjem… Jentene diskuterte fortvilet. — Godt at butikkbestyreren lar henne bo her. Juli virket ikke spesielt tynget av sykdommen. Hun undersøkte gårdsplassen nysgjerrig, gjorde fra seg, og krøp tilbake til plassen sin. I helgene tok jentene henne med hjem, på omgang. Kun Vera avsto: familien skulle flytte til Nord-Norge, faren hadde fått jobb, og de skulle følge med han. Han hadde rett – bånd ville gjøre alt vanskeligere. Men Vera følte det allerede — tilknytningen var der, fra første øyeblikk hun møtte blikket til hunden på veien. Juli så på henne med varme, trofaste øyne. En helg måtte Vera likevel ta henne, da alle andre var bortreist. — Bare denne ene gangen! — prøvde hun forklare faren. — Alle skal reise bort, grille, på piknik… — Vi skulle jo også på hytta, sa moren fra kjøkkenet. Juli ruslet rett bort til moren. Som om hun forsto at det var hun man måtte vinne over. Med bakbeina som hang etter og et sultent blikk klarte Juli å vekke medfølelse, og før Vera visste ordet av det, erklærte moren: — Stakkars deg… Er du sulten? Vera, får hun mat i butikken? Det er greit, hun blir med på hytta. Pappa skal grille, det kommer hun til å like! Vera så på faren, men han bare ristet på hodet. Juli var lykkelig på hytta, både med grillmat og nabohunden Bamse som tok henne rett inn i flokken. Neste dag, hjemme i leiligheten, la hun seg ved Veras seng som om hun alltid hadde bodd der. Derfor ble returen til bokhandelen neste morgen et sjokk for Juli. Hun uroet seg inne hele dagen, og da hun kom ut i lunsjen, var hun borte. Jentene lette og ropte, men Juli kom ikke tilbake da butikken stengte. Vera var fortvilet, hun gikk hjem ropende på hunden i hvert gatehjørne: — Juli! Juli, hvor er du? Kom frem… Og Juli kom til syne — ved inngangen til blokka, utmattet. Hun hadde klart veien dit, og eksploderte av glede da hun så Vera: hvinte, slikket hendene, vred seg som om halen hennes hadde fått liv igjen. Å sende henne tilbake til butikken var ikke aktuelt — hun kjente veien hjem. Dessuten ville ikke Vera holde henne innestengt lenger. — Hva nå? spurte pappa, mens han så på den lykkelige Juli ved datterens føtter. — Jeg vil ta vare på henne, pappa. Kan du hjelpe? Om en uke skulle Vera ha ferie, og deretter si opp jobben. To måneden til flyttingen, og hun ville bruke tiden på Juli. Faren kjørte dem flere ganger til fylkets dyreklinikk, der de hadde røntgen og god kunnskap. Legene lovet ingenting, men tok på seg å operere — så det var håp. Vera flyttet med Juli og pleiet henne hver dag: medisiner, massasje, trening av beina. Hunden lærte seg å gå på nytt. I starten virket det håpløst. Men foreldrene på besøk merket små forbedringer: beina slepte ikke like livløse, selv om hun vaklet. Etter én måned jaget Juli etter Bamse på plenen, klønete, men levende, og etter to måneder hadde hun bare lett halting. Vera gledet seg for hunden, men hjertet vred seg av den forestående avskjeden. Tiden var knapp. Naboen, Bamses eier, foreslo: — La henne bo hos meg. De har det gøy sammen, og dette stedet kjenner hun jo, så hun blir mindre ensom. Den dagen familien skulle dra, tok Vera med Juli til naboen “på besøk til Bamse”. Om kvelden satt de allerede på toget mot Oslo. Deretter var det fly til Tromsø, og så flyttelass til endestasjonen. Fremme ringte Vera til naboen, og hørte nettopp det hun fryktet. Om natten hadde Juli følt at noe var galt og gravd under inngjerdingen. Morgenen etter var bare Bamse i hagen, og naboen kjørte til blokka. Der satt Juli ved inngangen, hun gjenkjente naboen men gjorde klart med et brøl at hun ikke hadde planer om å dra. Snart samlet det seg folk rundt: alle visste at familien i leilighet 22 var bortreist for lenge. Nå ventet hunden ved blokka, og hun var villig til å vente så lenge det tok. Vera ringte til en annen nabo, Olga fra leilighet 23, som holdt henne oppdatert: — Juli sitter og vokter blokka, slipper ingen nær seg! Jeg traff hun som har hytta, prøvde med pølse, men det hjalp ikke! Vera forsøkte sende penger til Olga for mat, men hun nektet: — Nei, Vera… Hele blokka passer på henne! Ingen penger nødvendig… Så kom vinteren. Folk slapp ofte Juli inn i gangen for å varme seg. Hun gikk alltid opp til tredje etasje, der leilighet 22 lå, og la seg på matta foran døra. Hun visste utmerket at familien var borte, men når hun hadde fått varmen, gikk hun alltid igjen ut på gaten for å fortsette sitt stille vaktarbeid. Vera holdt kontakt med jentene fra bokhandelen. De besøkte også hunden ved blokka, og Juli møtte dem med glede, men nektet å bli med dem. Vera var sønderknust av savn, drømte om å reise hjem, men familie og økonomi tvang henne til å bli i nord. Tidlig på 90-tallet var livet vanskelig, og folk måtte klare seg. Hun kunne komme hjem bare i juni. Da hun nærmet seg bygget, så hun Juli. Hunden satt helt stille, med spisse ører, og kroppen skalv — hun hadde allerede kjent igjen eieren, men turte ikke helt tro på lykken. Resten var klemmer, tårer og pur lykke. Vera følte at hjertet skulle sprette ut, og det virket som Juli følte det akkurat likt. Sommeren gikk i ett. I august kom foreldrene – pappa hadde ferie, men i september ventet ny jobbreise, for et helt år. Vera ba dem ta med Juli på reisen. Moren så spørrende på faren, han sa ingenting, gryntet og sukket. Veien var lang og tung selv for folk, og for en hund som ikke var vant til reise og store byer var det enda verre. Stemningen var spent, Juli merket det og holdt seg tett til Vera. En morgen sa faren plutselig: — Nå pakker du, og Juli blir med. — Vi drar og ordner papirene hennes. Uten vaksine får hun ikke bli med på tog eller fly. Den lokale veterinæren fikset pass og påtegninger mot noen glass norsk caviar. Offisielle papirer hadde de ikke tid til å vente på. Om kvelden sydde faren munnkurv til Juli – det var ikke enkelt å få tak i slikt hundeutstyr da. Juli, som aldri hadde brukt slikt før, satt stille under prøvingen, som om hun forsto hvor betydningsfullt det var, og hun strålte av stolthet. — Nå skal du bli med oss, sa faren og knyttet siste sting. — Skuff oss ikke, Juli… Hun sviktet aldri. Familien angret ikke ett sekund. Først tog, så flyplasser og venting, og Juli reiste med dem over hele Nord-Norge, til Svalbard og Finnmark. Etter et år kom familien hjem. Juli fikk et tretten år langt, rikt liv med dem — alltid trofast, alltid ved Veras side, uansett hvor hun gikk.

Julie satt utenfor oppgangen. Alle naboene visste at familien fra leilighet 22 hadde reist bort for lenge