Venner kom på besøk med tomme hender til et bugnende bord, og jeg lukket kjøleskapsdøra
Tror du virkelig at tre kilo svinenakke er nok, Morten? De spiste jo alt sist, til og med tørket tallerkenen med loffskalken og dyppet den i sausen. Og Anne ba jo til og med om å få med seg rester «til hunden», men la ut bilde av min steik på Instagram og skrytte på seg at det var hennes.
Sunniva sto på kjøkkenet, så stresset at hun nesten rev hull på kjøkkenhåndkleet med fingrene. Klokka var bare tolv, men hun var allerede dødssliten. Hadde vært på beina siden seks: Først gikk hun på Birkelunden marked for å finne det ferskeste kjøttet, så en runde på Meny etter fine delikatesser og «finvin», deretter timesvis med kutting, koking og steking.
Morten sto sørgmodig ved vasken og skrelte poteter. Skrellhaugen bare vokste, det samme gjorde hans tålmodige irritasjon som han modig skjulte.
Sunniva, det er da mer enn nok? Tre kilo kjøtt på fire gjester og oss to? Det blir nesten et halvkilo på skrotten. Vi spiser jo ikke på låven heller, det er bare innflytningsfest. Du har jo virkelig slått på stortromma: rød rogn, røkt ishavsrøye, salater nok til å mette en hel familie. Hvor skal dette ende? Morten trakk på skuldrene og skylte en stor potet under springen.
Du skjønner ikke, avfeide Sunniva med et sukk, mens hun rørte i den tjukke fløtesausen. Det er jo Anne og Harald, pluss Lene og Bjørn. Gode, gamle venner. Vi har ikke sett hverandre på flere evigheter, og de kommer helt fra Majorstua. Da kan jeg ikke dekke på med bare knekkebrød og sild. Får jo høre det i ukesvis etterpå: «Ja, nå har dere kjøpt leilighet og blitt gjerrige»
Sunniva hadde alltid vært sånn. Gjestfriheten lå i blodet, arvet etter mormora, som visstnok kunne koke suppe på en spiker og mate et helt kompani. For Sunniva var et «fattig» bord personlig fornærmelse. Var det folk på besøk, skulle det bugne. Hun hadde planlagt menyen i flere uker, avsatt penger fra lønna til akkurat den flasken konjakk Harald likte, og det franske vinen Anne mente hun måtte ha.
Hadde vært greit om de tok med noe selv iblant mumlet Morten, lett tverr. Husker du bursdagen til Bjørn i fjor? Vi slepte både gave, dyr vin og du bakte til og med kake. Hva fikk vi igjen? Servert tepose og tørre småkaker fra yngre steinalder.
Ikke vær smålig, Morten svarte Sunniva strengt. De hadde jo nettopp fått huslån og holdt på å pusse opp. Nå er det andre boller: Harald har fått ny stilling, Lene viste nettopp fram ny dunjakke til 14 000 på Snap. Kanskje de har med noe? Jeg hinte til Anne at de gjerne kunne ta med dessert, så droppet å lage noe søtt.
Klokka fem var leiligheten skinnende ren. Stua så ut som en fancy delikatessebutikk med hvit duk. På midten: speket tunge i aspic, rundt: skåler med hjemmelaget italiensk salat (med ekte sjøkreps, selvsagt), sild under «pels», sursild og ikke minst fat med reinsdyrstek og egensaltet svinenakke. I ovnen hvilte svinesteika med poteter og kantareller. I kjøleskapet knirka det med en flaske gammel konjakk, dyr bordeaux og tre flasker cava. Vodkaen fra Vinmonopolet sto kald og blank som isvann.
Sunniva, utslitt men fornøyd, tok på seg den fineste kjolen og satte seg i lenestolen. Hun ordnet forsiktig håret mens hun ventet på dørklokka.
Jeg er nervøs, sa hun til Morten som knappet skjorta. Første offisielle treff i vår første egen leilighet. Jeg håper alt går på skinner.
Det ringte presist klokken 17. Gjestene var presise. Sunniva for opp og åpnet døra.
Der sto Anne i ny, helbrun minkpels (tilsvarende halve kjøkkenet), Harald i skinnjakke, Lene med popfarget sminke og Bjørn allerede småbrisen.
Hurra! Nyinnflytta! jublet Anne og slengte seg inn i gangen med full parfyme-eksplosjon rundt Sunniva. Vis oss slottet!
Yttertøyet raste av. Morten løp oppgitt frem og tilbake med jakker og kåper. Sunniva holdt seg litt i bakgrunnen, smilende, men hun kjente blikket gli nedover gjestenes hender.
De var helt tomme. Ingen gavepose, ingen boks med napoleonskake, ingen vin, ikke engang en marsipangris.
Jaha, hvor… begynte Sunniva, men hun bet det i seg. Kanskje de har gjemt noe i sekken? Ligger det en liten pose i lomma?
Oi, Sunniva Lene klemte henne på kinnet og marsjerte rett inn, skoene på, så tynn du har blitt! Og Oi, nå må dere pusse opp snart igjen. Ganske stusslig, men rent. Veggene ser ut som et kontor. Skulle valgt tekstiltapet!
Vi liker minimalisme svarte Morten, mens han nærmest dyttet gjengen inn i stua. Bordet er dekket!
Alle rasket seg til bordet. Harald lot øynene lyse som hos en gaupe.
Å herremin, dette er ikke verst! gned han hendene. Visste jeg kunne stole på deg, Sunniva! Vi har holdt oss sultne i hele dag for å få plass til din berømte steik.
De rakk å stappe salatgaflene før Sunniva rakk å sette frem varme snitter fra kjøkkenet. Hun rakk bare så vidt å tenke: «Tenker de gir pengegave, da? Er det derfor de har tomme hender?».
Da hun kom ut igjen, var de allerede godt i gang med å slurpe seg gjennom rekesalat og lakserogn.
Mmm, for en god italiensk salat! Bjørn smattet. Kom igjen, Morten, få opp glassene. Tørsten tar knekken på meg.
Morten fordelte vodka til kara og vin til damene.
Skål for ny leilighet! brølte Harald. Må veggene holde og naboene holde seg unna! Dere fortjener all mulig lykke.
Han bælmet vodkaen og sniffet på skjortearmen istedenfor tøyserviett. Han rakte ut gaffelen mot laksebiten:
Men du, Sunniva mumlet Harald. Var det ikke mulig å legge vodkaen i fryseren? Den burde blitt skikkelig seig!
Tok den ut fra kjøleskapet for ti minutter siden, Harald. Fem grader i kjernen svarte Sunniva kontrollert.
Ja ja, men kaldere skulle den vært… Men du har vel konjakk? En liten poleringsdram?
Den står klar Sunniva nikket med et smil men kanskje vi skal spise først?
Det ene utelukker ikke det andre! lo Bjørn.
Mathomsen utviklet seg raskt: tallerknene tømt i rekordfart. Gjestene spiste som om de hadde ligget innesperret i kjeller på knekkebrød. Og de fant stadig noe å pirke på.
Silda under pelsen var tør, Sunniva, koste Anne på seg mens hun forsyne seg for tredje gang. Hadde du ikke råd til nok majones? Økonomisk?
Lagde hjemmelaget majones, den er ikke så feit… Sunniva forklarte lavt.
Pytt, bare kjøp ferdig på Rema, Lene viftet med hånden, det er mer enn godt nok. Og se på rognen den er jo bitteliten. Er det lodderogn? Skulle brukt laks, den er mye fetere.
Sunniva og Morten vekslet blikk. Morten var rød i ansiktet, knuget gaffelen som en sulten ulv.
Men hva med dere, hvordan har dere det? Morten forsøkte å bytte tema. Anne, var det ikke Dubai for deg nylig?
Åh, Dubai! Anne rullet med øynene. Fem-stjerners hotell, lobstere overalt, champagne på bøttevis. Og veske fra Louis Vuitton, ekte, rett fra butikk. Betalte tretti tusen for den men hello, man lever bare én gang!
Damer og deres forbruk brummet Harald med et megetsigende blikk, mens han fylte glass med min dyre konjakk som om det var husholdningssaft. Jeg har i hvert fall spart til ny Audi Q5. Ikke brukte vi penger på oppusing og dill.
Unnskyld meg? Sunniva skjønte ikke helt.
Altså, vegger er vegger blafret Lene. Her hjemme: arvetapet fra bestemors leilighet, ingen upraktiske prosjekter. Da har vi penger til Sør-Europa og merkeklær og digge restauranter. Dere bruker alt på betong. Så kjedelig!
Apropos restauranter Bjørn kastet en klissete serviett midt på duken, vi var på Holmenkollen Restaurant i går, fikk regning på seks tusen men DET er klasse. Ikke som dette hjemmegjøret tullet. Sunniva, hvor er kjøttet? Salat er for kaniner!
Sunniva bøyde seg for å rydde skitne fat. Hun skalv innvendig. Disse folkene, som slenger rundt seg med pengesummer på vesker og restaurantmiddager, har stukket innom hennes hus uten EN ENESTE marsipangris. Ikke engang en bunke epler.
Hun gikk ut på kjøkkenet. Anne fulgte etter påtatt diskret «for å hjelpe», men egentlig bare for å sladre.
Du verden, for et bord! Anne lente seg inn til dørkarmen, Men jeg ser dere er flinke til å snu på krona nå. Dette vinen… smaker jo litt hytteferie på Budor, for å si det pent. Du vet jo at vi er litt kresne.
Anne, dette er bordeaux til to tusen flasken, Sunniva knep leppene sammen, og puttet tallerkener i oppvaskmaskinen.
Nei, det er du lurt for Anne fniste. Et surt beist, det der. Du har vel litt rester jeg kan få med? Vi orker ikke lage mat i morgen, og kjøtt og salater her forsvinner jo ikke. Det hadde vært gull.
Sunniva frøs. Sakte satte hun tallerkenen tilbake på benken. Snudde seg.
Du vil ha med matrester?
Ja, vi gjør alltid det. Det er jo smart for husholdningsbudsjettet, hihi. Har du dessert forresten? Jeg fikk plutselig SÅ lyst på noe søtt. Kake?
Du sa jo at dessert skulle dere ta med hvisket Sunniva.
Jeg?! Anne sperret opp øynene. Nei hør her, jeg er på lavkarbo kjøper jo ikke kake. Trodde da du skulle bake napoleonskaken din. Du er så flink. Og uansett, dere med ny leilighet har vel alt. Vi kom med godt humør.
Sunniva satte fatet hardt på benken. Det knaste i porselenet.
Dere mente altså vi har alt, ja.
Klart! Anne lo, uten å merke stemningen. Betaler ned lån, pusser opp klart dere har råd. Vi andre sparer jo til ferie på Svalbard. Men du, kjøttet?
Minnene ramlet gjennom hodet til Sunniva. Hvordan hun lånte Anne penger til «lettvint sydentur» og fikk dem tilbake over et halvt år, porsjonert på Vipps, knapt med et takk. Hvordan Harald fikk Morten til å kjøre flyttelasset gratis. Hvordan de alltid kom og tømte bordet hennes, men aldri inviterte tilbake og hvis de gjorde, sto det Fjordlands på menyen.
Sunniva lukket opp ovnen. Lukten av svinestek, poteter og smørøye fylte kjøkkenet. Kongebrun skorpe, glinsende fett, steinsopp og timian. Halv dag på kjøkkenet og halve lønna.
Blikket gled mot kjøleskapet. Inni sto en gigantisk marengskake bestilt fra Oslos beste bakeri til 800 kroner. Hun ville lage en overraskelse, selv om hun egentlig hadde latt Anne bestemme dessertplanen.
Hun dro inn lukten, lukket ovnsdøra og trykket hardt til kjøleskapsdøra.
Det blir ikke noe kjøtt, sa hun høyt.
Hva mener du? Anne skjønte ingenting. Ble det brent?
Nei. Det bare blir ikke servert.
Så gikk Sunniva inn i stua. Gutta delte den siste dropsen vodka, diskuterte politikk og sugde barten. Morten satt der, trist som en ledig tannbørste.
Kjære gjester, sa Sunniva, stemmen dirret som på 17. mai i pøsregn. Selskapet er over.
Alle stirret og snudde seg. Harald stivnet med glasset i lufta.
Men du har jo ikke bært inn kjøttet, protesterte Harald. Du lovte jo steik!
Jeg endret mening, Sunniva svarte.
Du TULLER med oss? Vi er sultne! Salater er for kua. Få kjøtt!
Kjøttet blir værende i ovnen. Dere får dra hjem nå. Eller ta en tur på Holmenkollen Restaurant, der metter de sikkert bedre.
Har du fått for mye vin? Bjørn rynket på nesen. Morten, si henne imot! Vi er gjester!
Morten reiste seg sakte. Han så fra kona til vennene, la merke til tårene som blinket. Og han visste akkurat hva han skulle gjøre.
Sunniva er ikke full, men nok er nok sa han rolig. Dere har ikke tatt med så mye som en sjokoladebit, dere har drukket opp konjakken min, slaktet maten til Sunniva, kalt vinen min for eddik og huset vårt for kontor. Og nå krever dere kjøtt oppå det hele?
Men hallo, vi spøkte jo! Anne ropte. Alle kan glemme en kake! Vi tok i det minste med stemningen! Gratis underholdning!
På vår regning? Sunniva trakk på skuldrene. Nei takk. Jeg brukte halve lønna på dette bordet, jobbet en hel dag for å gi dere noe ekstra. Men dere bare snylter på dere er det ikke måte på. Folk som flyr til Dubai, men ikke gidder å spandere en Fruktnøtt til vertinna.
Nå får det jommen være nok! ropte Harald, veltet stolen på vei bort. Ja ja, sitt igjen med kjøttet, da! Kom igjen! Ser dere meg aldri mer!
Kom dere ut, sa Morten og åpnet døra bredt. Husk å ta med Tupperware eskene deres. Tomme.
Gjestene rømte ut i gangen med fakter, roping og indignerte blikk. Anne annonserte høyt at Sunniva var ute av livet hennes, Lene freste om ødelagt kveld, gutta bannet.
Da siste støvel gikk over dørstokken, la stillheten seg over den lille stua. Sunniva sto midt i rotet, bordet dekket av flekker og glass.
Morten kom bort og la armen rundt henne.
Hvordan går det? spurte han forsiktig.
Jeg skjelver i hele meg sa Sunniva ærlig. Var det slemt? Burde jeg bare holdt kjeft og servert dem? De var jo gjester…
Slemt? Du har bare begynt å respektere deg selv. Endelig! Jeg er stolt. Ærlig talt, jeg hadde kastet dem ut for lenge siden om du ikke gjorde det.
Sunniva smilte, for første gang på hele kvelden helt på ordentlig.
Hva med maten? Morten så lurt på henne. Er det virkelig steik i ovnen? Jeg sikler!
Jepp, steika er der. Og verdens største marengskake.
De satte seg ved bordet, skjøv vekk skitten oppvask, og Sunniva hentet ut varmt kjøtt med sprø svor. Hun tok frem kakebiten og helte opp et glass «sur» vin som likevel duftet som silke og solskinn.
Skål sa Morten, for oss. For at vi bare slipper inn folk som har med seg åpent hjerte, ikke bare åpne never.
De spiste og koste seg i stillheten, bare de to. Det var uten sammenligning deres beste middag noen sinne.
En time senere kom det pip fra mobilen til Sunniva. SMS fra Anne: «For ei heks du er! Nå sitter vi på McDonalds og må spise burger på din kappe! Skulle skamme deg!»
Sunniva gliste, trykket «blokker» og gjorde det samme med Lene, Harald og Bjørn.
Kontaklista hennes krympet med fire navn men hun følte hun kunne puste dypere. Resten av uka var kjøleskapet fullt til randen, og ikke en eneste kakebit gikk til folk som ikke fortjente det!
Denne historien viser bare at vennskap bør være en tofelts vei og noen ganger er en lukket kjøleskapsdør det viktigste steget mot selvrespekt.
