Uncategorized

Ikke slutte å tro på lykke Da Elin var ung og full av energi, vandret hun inn på den travle markedstorget i Oslo.

Uncategorized

046

Mannen min gir et ultimatum: Enten flytter moren hans inn til oss, eller så blir det skilsmisse!

Kjære dagbok, I kveld satte jeg et ultimatums. Enten din mor flytter inn hos oss neste lørdag, eller

Uncategorized

042

DEN RIKES SØNN REISTE SEG OPP FRA BORDET OG SKREK TIL SERVERINGEN… MEN HVA HUN GJORDE…

Ole Hansen, en av landets rikeste byggefirmaeier, så på sin åtte år gamle sønn Eirik med en blanding

Uncategorized

0251

Den eldre kvinnen ga et hjem til to hjemløse svarte barn; 27 år senere stoppet de dommen hennes

En gammel kvinne, Margrete Nilsen, åpnet døren sin for to hjemløse barn for nesten tre tiår siden.

Uncategorized

018

Ulike mennesker Kona til Ivar viste seg å være – merkelig. Veldig vakker, ja: naturlig blondine med sorte øyne, former, stor byste og lange bein. Og i senga – ren ild. Først var det bare lidenskap, og ingen tid til å tenke. Så kom graviditeten. Joda, de giftet seg, som folk gjør. Sønnen ble født, like blond og sortøyd. Alt var vanlig. Bleier, barnevogn, første skritt, første ord. Og Janne oppførte seg helt normalt, dullet med barnet, en helt alminnelig ung mor. Så begynte det da sønnen ble tenåring. Plutselig ble Janne opptatt av fotografering. Tok bilder hele tiden, meldte seg på kurs. Altid med det kameraet sitt. – Hva er det du mangler? spurte jeg. – Du jobber som jurist, bare gjør det. – Jurist, rettet Janne. – Ja, jurist. Gi familien mer oppmerksomhet, ikke vær rundt omkring hele tiden. Jeg forsto egentlig ikke hva som irriterte meg. Hun tok jo ikke lett på husarbeidet. Maten var lagd, det var rent, sønnens lekser var hennes ansvar – kom jeg hjem fra jobb, kunne jeg legge meg foran TV-en, helt som normen. Men jeg ble gal av det – jeg følte at kona mi forsvant til steder hvor jeg ikke hadde noen plass. Hun var der, men likevel ikke. Aldri så hun TV med meg, diskuterte ikke interessante ting. Hun matet meg, så stakk hun igjen. – Er du ikke min kone lenger? ble jeg sint igjen da jeg fant henne ved datamaskinen. Janne sa ingenting. Trakk seg bare inn i seg selv. Hun likte dessuten å reise til eksotiske land. Tok seg fri og dro med sekk og kameraet sitt. Jeg skjønte ingenting. – Blir du med til hytta til vennene mine? De har fått seg badstu, lager egen hjemmebrent. På tide å skaffe oss vår egen tomt og! Janne nektet, men inviterte meg med på turene sine. Jeg prøvde én gang. Helt forferdelig! Alt var fremmed, folk snakket rare språk, maten var uspiselig sterk. Jeg har aldri brydd meg om severdigheter. Så Janne begynte å reise alene. Hun sa opp jobben også. – Hva med pensjonen? protesterte jeg. – Tror du virkelig du kan bli stor fotograf? Vet du hvor mye det koster å slå gjennom? Janne svarte aldri. En gang sa hun ganske stille: – Jeg skal ha min første utstilling. Min egen. – Alle har utstillinger, mumlet jeg. – Ingen stor bragd. Men jeg gikk på åpningen. Skjønte ingenting. Ansikter, og ikke pene engang. Rynkete hender, måker over vannet. Rart alt sammen, akkurat som Janne selv. Jeg lo av henne da. Men så kjøpte hun bil til meg. Se, vi er en familie, bruk den. Hun tok ikke selv lappen engang, ga den til meg. Hadde tjent pengene på bilder og bestillinger. Det var da jeg ble redd. Urolig. Hvem var dette rare mennesket i stedet for kona mi? Hvor kom de pengene fra? Andre menn? Ingen kan tjene så mye på fotografering. Svever hun rundt? Selv om ikke nå, så gjør hun det sikkert snart. Jeg prøvde en gang å lære henne – ga henne lett en ørefik. Hun grep kjøkkenkniven, rispet til – to sting i magen min. Heldigvis tenkte hun ikke på å stikke. Hun ba om tilgivelse etterpå. Jeg rørte henne aldri siden. Hun elsket katter. Hun reddet og hjalp, tok dem inn, behandlet dem, skaffet nye hjem. Vi hadde alltid to katter hjemme. De var snille, men ikke mennesker! Hvordan kan man elske dyr så mye, mer enn mannen sin liksom? En dag døde katten hennes, hun klarte ikke å redde den. Han døde i armene hennes på klinikken. Janne var utrøstelig! Gråt, drakk konjakk og skyldte på seg selv. Mange dager gikk sånn. Jeg var lei, ropte bare: – Kan du ikke begynne å minnes kakerlakker også! Hun så tungt på meg, jeg holdt kjeft og gikk min vei. Få gjøre som hun vil. Vennene mine syntes synd på meg, og venninnene hennes var også på min side. Alle sa at Janne hadde forandret seg, mistet bakkekontakten. Da fant jeg trøst hos naboen – Janne sin barndomsvenninne, Irja. Irja var mye enklere, lettere å forstå; jobbet i butikk, holdt seg unna alt med kunst, alltid klar for sex eller prat. Riktignok drakk hun for mye, men jeg skulle jo ikke gifte meg med henne… Jeg ventet på at Janne skulle merke det, bli sint, lage en scene, knuse noe. Da kunne jeg si: «Og du da? Hvor blir du av?» Så kunne vi tilgi hverandre for sidesprang og alt ble som normalt. Da kunne jeg droppe Irja. Men Janne sa ingenting. Bare så stygt på meg. Og i senga var det heller ikke noe igjen. Hun trakk seg unna, og flyttet inn på eget rom. Sønnen vår ble voksen, studerte ferdig på universitetet. Helt lik mora – sortøyet, blond og rar. – Når blir det barnebarn da? spurte jeg. Denis bare lo; han ville først oppleve noe, finne ekte kjærlighet. Da kom kanskje barnebarn, sa han. Fremmed, uforståelig. Morens blod. Janne og han hadde alltid hatt total harmoni, forstod hverandre uten ord. Jeg følte meg overflødig, ble redd av de øynene deres som var umulige å tyde. Jeg gikk til Irja igjen og igjen for trøst. Så fikk Janne vite det. Noen naboer fortalte henne. Jeg gjorde ikke noe for å skjule det. En dag kom jeg hjem, og der satt hun ved bordet, røykte, og sa så lavt: – Gå! Ut herfra! Øynene var svarte, skumle, med mørke ringer. Jeg dro til Irja. Ventet på at Janne skulle be meg tilbake. Etter en uke fikk jeg en melding på WhatsApp: Må snakke. Ble glad, dusjet, brukte dyr parfyme. Men Janne sa med én gang: – I morgen går vi og leverer skilsmissesøknad. Resten var som i en drøm. Skilsmisse. Papirer. Jeg frafalt min del av leiligheten – den hadde hun uansett fra foreldrene sine… – Og hva skal du gjøre nå, leve som fraskilt? spurte jeg surt da vi kom ut av tingretten. Ville si «Hvem skal ha deg nå?» men bet det i meg. Janne smilte for første gang på evigheter, ekte og bredt: – Jeg drar til Oslo. Jeg har fått tilbud på et stort fotoprosjekt der. – Ikke selg leiligheten, ba jeg. Hvor skal du komme tilbake til? – Jeg kommer ikke tilbake, svarte hun rolig, altså eks-kona. – Forstår du, jeg har lenge elsket en annen. Han er også fotograf, fra Oslo, vi har det fantastisk sammen. Men jeg ville ikke være utro, og vi hadde jo ingen grunn til å skilles. Vi er bare forskjellige mennesker. Er det grunn til å skilles? Eller er det det? – Det er det egentlig ikke, sa jeg. – Men vi gjorde det likevel, lo Janne. – Først ble jeg rasende da jeg fikk vite om Irja. Men etterpå tenkte jeg, alt er til det beste. Jeg blir lykkelig, og det blir du og. Gift deg med henne, og la alt gå bra med dere. Og så gikk hun. – Jeg skal ikke gifte meg, sa jeg etter henne. Men Janne hørte det ikke lenger. Siden har jeg ikke fått noe mer fra henne. Bare én gang i året – en kort melding på WhatsApp: «Gratulerer med dagen! Helse og lykke ønskes. Takk for sønnen.»

FORSKJELLIGE FOLK Kona mi, Ingrid, var alltid litt spesiell. Veldig vakker, det skal hun ha naturlig

Uncategorized

010

Lyden av en tørr kvist som knakk under foten sin hørte ikke Vanka engang. Plutselig snudde hele verden seg rundt for øynene hans som et fargerikt kaleidoskop, før alt eksploderte i millioner av gnistrende stjerner, som samlet seg i én brennende smerte i venstre arm rett over albuen. – Au… – Vanka grep tak i den skadde armen og hylte av smerte. – Vanya! – venninnen hans, Sashka, kastet seg ned på kne foran ham, – gjør det vondt? – Nei, det er jo kjempegodt! – svarte han mellom sammenbitte tenner og små sutring. Sashka rakte forsiktig ut hånden og la den på skulderen hans. – Ta den vekk! – brølte han plutselig, – det gjør vondt! Ikke ta på meg! Det var ekstra vanskelig for Vanka. Først og fremst hadde han tydeligvis brukket armen og måtte høre på kameratenes erting for gipsen den neste måneden. Dessuten hadde han klatret i treet helt selv for å vise Sashka hvor sterk og tøff han var, og nå hadde han dummet seg ut foran henne – og hun syntes synd på ham! Det skulle ikke skje. Han reiste seg og gikk bestemt mot legevakten mens han holdt den slappe armen på plass. – Vanya, ikke vær lei deg, Vanya! – Sashka småsprang etter, prøvde å trøste, – alt blir bra, Vanya! Alt blir bra! – La meg være i fred, – snudde han seg sint og spyttet på fortauet, – hva blir bra? Jeg har brukket armen, skjønner du ikke det? Gå hjem! Han gikk avgårde uten å se seg tilbake, mens Sashka sto igjen med store, grågrønne øyne og hvisket de samme ordene: – Alt blir bra, Vanya… Alt blir bra… *** – Ivan Viktorovitsj, hvis vi ikke ser overføring av midler innen tjuefire timer, blir vi svært skuffet. Forresten, vær forsiktig på veiene i morgen. De melder underkjølt regn, så det kan bli ulykker. Slike hendelser, vet du, ingen er trygg for. Ha en fin dag videre. Stemmen i telefonen forsvant, og det ble stille. Ivan slengte fra seg mobilen og trakk fingrene gjennom håret mens han lente seg bakover i stolen. – Hvor skal jeg få tak i de pengene? Denne overføringen er først satt opp neste måned… Han pustet tungt, tok mobilen og ringte opp igjen. – Olga Vasiljevna, kan vi overføre penger til konsernet for leveransen i dag? – Men… Ivan Viktorovitsj… – Kan vi, eller kan vi ikke? – Jo, men da blir det forskyvning i betalingsplanen… – Drit i det! Vi tar det senere. Overfør pengene nå! – Greit, men da… Ivan la på uten å høre ferdig og slo knyttneven hardt i armlenet. – Jævla blodsugere… Noe mykt og uventet strøk ham over skulderen, og han skvatt i stolen. – Sasha, har jeg ikke bedt deg la meg være i fred når jeg jobber? Kona hans, Aleksandra, la kinnet mot øret hans og strøk ham over håret. – Vanya, bare ta det med ro, alt ordner seg. – Nå må du gi deg med det der «alt ordner seg»! Du skjønner jo ingenting, de tar meg i morgen, da blir du fornøyd, eller? Ivan spratt opp, dyttet Sasha bort og stirret hardt på henne: – Hva holdt du på med? Lagde du borsjtj? Gå tilbake til kjøkkenet – og ikke bry meg, jeg har det dårlig nok som det er! Kona sukket tungt og gikk ut. I døråpningen snudde hun seg og gjentok de tre samme ordene. *** – Vet du… Jeg ligger her og tenker på hele livet vårt… Den gamle mannen åpnet øynene og så på den gamle konen ved siden av seg. Ansiktet hennes var fått rynker, skuldrene hadde sunke sammen, og holdningen hennes var ikke lenger like rak. Hun rettet forsiktig på dryppnålen i hånden hans, smilte stille og holdt hardt om fingrene hans. – Hver gang jeg havnet i trøbbel, var nær døden, eller gikk på de verste smellene… Alltid kom du og sa det samme. Det gjorde meg gal. Jeg hadde lyst til å klikke på deg for å være så naiv og repeterende, – den gamle mannen smilte svakt før han måtte hoste lenge. – Jeg brakk både armer og bein, de truet meg på livet titalls ganger, jeg mistet alt, ramlet ned i hull som få klarer å klatre ut av – og alltid sa du det: «Alt ordner seg.» Og du tok aldri feil. Hvordan visste du det? – Jeg visste ingenting, Vanya, – sukket den gamle, – trodde du jeg sa det til deg? Det var egentlig meg selv jeg prøvde å trøste. Jeg har elsket deg som en gal hele livet, og du var livet mitt. Når du hadde det vondt, gjorde det forferdelig vondt inni meg også. Jeg har grått mange netter og aldri sluttet å gjenta for meg selv: «Måtte det regne stein fra himmelen, bare han lever så ordner alt seg.» Den gamle lukket øynene og klemte hånden hennes svakere. Ordene satt langt inne. – Sånn var det altså… Og jeg som ble sint på deg. Unnskyld, Sashenka. Jeg ante ikke… Hele livet gikk, og jeg tenkte ikke på deg engang. For en idiot jeg er. Den gamle kvinnen tørket bort en tåre og lente seg over mannen sin. – Vanya, ikke bekymre deg… Hun stoppet opp et sekund og så inn i øynene hans, før hun sakte la hodet sitt mot hans stille bryst og strøk ham over den avkjølte hånden. – Alt VAR bra, Vanytsja, alt VAR bra…

Knakken fra en tørr kvist under foten min hørte jeg ikke engang. Hele verden snurret plutselig rundt

Uncategorized

014

Min manns elskerinne – Dramaet på «Kaffehimmelen»: Da Milla oppsøkte kaféen for å møte kvinnen som truet ekteskapet hennes, endte det med et uventet jubileum, et avslørt skuespill og en kake i ansiktet – men hva gjør du når sannheten ikke er slik du trodde, og familien din står på spill?

Elskerinnen til mannen min Ingrid satt stille i bilen og stirret på navigatøren. Alt stemte hun hadde

Uncategorized

021

«Vi skal bo her til sommeren!»: Slik kastet jeg ut frekk svigerfamilie, byttet låsene og fikk freden tilbake i min egen leilighet

«Vi blir her til sommeren!» Hvordan jeg kastet ut den frekke slekta til mannen min og byttet låser Dørklokka

Uncategorized

017

En fremmed brud Valter var alltid i vinden. Han annonserte aldri i aviser eller på TV, men navnet og telefonnummeret hans gikk fra munn til munn gjennom det trofaste jungeltelegrafen. Trenger noen konferansier til en konsert? Null stress! Holde tale på jubileum eller lede bryllup? Selvfølgelig! Han hadde til og med ledet en barnehageavslutning med glans, og sjarmerte både barna og mødrene deres. Det hele startet enkelt. En god venn skulle gifte seg, men toastmasteren han hadde bestilt på forhånd uteble – mannen hadde rett og slett drukket seg bort. Det var ikke tid til å finne noen annen, så Valter grep mikrofonen. Allerede på skolen drev han med amatørteater, var aktiv i dramagruppen og var fast innslag på Unge Talenter og “Revyen” på universitetet. Kvelden ble en kjempesuksess, og allerede i bankettsalen kom to gjester bort og ba han lede deres arrangementer også. Etter universitetet fikk Valter jobb på et forskningsinstitutt, men lønnen var elendig. De første honorarene for arrangementer inspirerte, og han tok alle oppdrag han kunne få – både for pengene og gleden. Han tjente snart mer på arrangementene enn på forskerjobben. Etter ett år sa Valter opp, kjøpte lydutstyr for sparepengene, startet enkeltmannsforetak og gikk “all in” som underholder. Samtidig tok han sangtimer, og snart var han både syngende konferansier og fast sanger på en lokal restaurant tre ganger i uka. Så – plutselig 30 år, kjekk, ganske velstående, godt kjent som sanger, DJ og suveren konferansier. Han var fortsatt ugift – hvorfor skulle han gifte seg? Han hadde jenter på rekke og rad, men alle vennene rundt ham slo seg til ro, fikk barn og startet familieliv. Etter hvert begynte Valter også å lengte etter ro og stabilitet, men ingen av jentene var “den rette”. De lettvinte interesserte ham bare for det åpenbare; han ville ha én for livet. “Man burde finne ei ung jente, oppdra henne slik man vil – vent til hun fyller atten, så gifte seg med henne. Da får man den perfekte kone!” Han tok oppdrag på skoleavslutninger og russekroer for å finne “sin” fremtidige kone. Men de unge jentene var ikke slik han hadde sett for seg. Han mistet ikke motet, og som han selv sa, “jaktet på en sjelden fugl.” Da syntes livet å ville spøke med tremenningen min. Alt startet normalt. En dame ringte og henviste til noen kjente: – Vi trenger en konferansier til bryllup. Er du ledig 17. juni? Supert! Kan vi møtes? De møttes. Og ifølge Valter, skjønte han for første gang hva uttrykket “jorden forsvant under beina” betydde. Kvinnen, som presenterte seg som Ksenia, var blendende vakker – han hadde aldri sett maken. Tydelig, fornuftig og krevende – hun visste nøyaktig hva hun ville ha til bryllupet. Valter måtte innrømme at han stirret – noen var heldig! Vakker og tydeligvis smart – sjelden kombinasjon! Han trodde hun var rundt 25, kanskje litt eldre, men så nevnte hun at hun hadde vært AUF-medlem: minst 40, altså! De gikk gjennom alle detaljer, ble enige og skulle til å signere kontrakt, men Ksenia protesterte: – Hvorfor det? Jeg stoler på deg, du har strålende referanser! Men Valter insisterte på avtale, både for egen trygghet og for å bekrefte at han faktisk ikke drømte – Ksenia var virkelig. Da fikk hun en SMS: – Åh, der kom visst brudgommen for å hente meg! Skal vi kjøre deg? Valter avslo, men fulgte henne ut. Han pleide alltid gjøre det, for å observere dynamikken mellom brud og brudgom. Denne gangen var det mer misunnelse enn nysgjerrighet. Brudgommen overrasket ham – Valter hadde sett for seg en voksen mann, kanskje rundt førti – men ut av bilen kom en ung fyr, knapt eldre enn Valter selv: – Ksenia, går det bra? Hun smilte – selvsagt gikk det bra. Satt seg inn, og brudgommen vendte seg: – Så, det er du som skal lede bryllupet vårt? Veldig hyggelig – Slava har anbefalt deg. Jeg er Robert, brudgommen. Valter hadde mest lyst å slå “Robert, brudgommen”, men nøyde seg med et håndtrykk. – Valter. Hyggelig. Slik startet Valters besettelse. Han leitet etter påskudd for å ringe Ksenia, høre stemmen, se henne. Bryllupsdagen nærmet seg – han følte han holdt på å bli gal. Venner ertet: – Hva med de unge jentene du skulle forme til din ideelle kone, da? – Glem dem! svarte Valter, – Ksenia er drømmekvinnen, og jeg trenger ingen andre! – Så si det til henne, foreslo kompisen. – Er du gal? Hun skal jo gifte seg – hun elsker ham. Hva skal hun med meg og mine dumme følelser? Av og til stakk en smilende Robert innom: – Her, Ksenia ba meg levere dette til deg … Da måtte Valter kjempe mot trangen til å svare ufint. Han vurderte å avlyse bryllupsjobben, men da ville han aldri se Ksenia igjen … og ga etter. To dager før bryllupet kom Ksenia hjem til Valter for å “pusse på manus, så alt blir perfekt”. Kontoret var under oppussing, så de møttes hjemme hos ham. De skravlet i vei og lo mye. Til slutt, da alt var klart, foreslo Valter champagne: – Skål for et perfekt bryllup! Ksenia smilte: – Med glede! Hun lo og var strålende vakker – champagnen ga Valter mot til å kysse henne. Sjokkerende nok, besvarte hun kysset. Så var natten et faktum. Valter våknet, forvirret. Hadde han drømt, eller hadde han nettopp hatt sitt livs natt? Ingen spor etter Ksenia, men puten luktet parfymen hennes. Så det hadde skjedd. Skjelvende av usikkerhet ringte han Ksenia: – Hei … – Hei! Hvordan går det? Unnskyld at jeg forsvant sånn, men det er så mye å gjøre før bryllupet, vet du. – Så … bryllupet blir? mumlet Valter. – Klart det. Hvorfor skulle det ikke bli det? Alt er flott! Cynisk? Skal hun virkelig smile til brudgommen uten anger? Valter vurderte å avlyse – men han ville ikke miste henne. Trengte han en slik kvinne? Svaret var ja. Hvilken som helst. Neste dag kom han tidlig til restauranten. Dekoratørene fniste. Og da … Ksenia kom mot ham. – Hei! Jeg stakk rett etter vielsen, jeg måtte bare se deg, sa hun med strålende smil. – Hva er det, Valter? – Jeg skjønner ingenting … Så dere har hatt vielsen? Og du stakk etterpå? – Jada. Tenkte jeg like godt kunne være med deg, i stedet for å farte rundt med ungdommen. Eller er det ikke greit? – Vent, hvilket ungdom – er det ikke du som skal gifte deg? Ksenia lo høyt, rent og hjertelig. – Selvsagt ikke! Det er datteren min, Ksenia junior! Hun studerer i Bergen, kom hjem i går, – så blev hun plutselig alvorlig – Trodde du virkelig jeg var bruden? Og at jeg sover med andre to dager før? Så godt syns du altså om meg … Først da skjønte Valter. Ksenia hadde aldri sagt “jeg” eller “vi” – bare “bruden og brudgommen”. Robert hadde aldri kalt henne Ksenia junior, bare “Ksenia”, og alltid De-form. Hvordan hadde han ikke sett det? Pinlig! Til slutt spurte Valter: – Men du … Er du fri? – Og da hun nikket, utbrøt han: – Gift deg med meg! Vær så snill! Bryllupet ble strålende – konferansieren overgikk seg selv. Brudeparet takket hjertelig: – Tusen takk! Vi vet ikke hvordan vi skal få takket deg for en fantastisk kveld. – Jeg skal ta meg av takken, sa Ksenia, – Dere får gå, limousinen venter. Jeg passer på her. Snart gikk nyheten om at Valter skulle gifte seg med en kvinne ni år eldre enn seg selv. Familien var skeptisk, men da de så bruden, sa alle: – Hvordan kunne han ikke bli forelsket? Og Ksenia og Ksenia junior fikk barn med bare to ukers mellomrom.

Fremmed brud. Valdemar var ettertraktet. Ingen aviser eller TV-reklamer navnet hans og telefonnummeret

Uncategorized

030

En lærer uten kone eller barn bestemmer seg for å adoptere tre foreldreløse barn

En enslig lærer uten ektefelle eller barn bestemte seg for å adoptere tre foreldreløse Da Thomas Aas