Lyden av en tørr kvist som knakk under foten sin hørte ikke Vanka engang. Plutselig snudde hele verden seg rundt for øynene hans som et fargerikt kaleidoskop, før alt eksploderte i millioner av gnistrende stjerner, som samlet seg i én brennende smerte i venstre arm rett over albuen. – Au… – Vanka grep tak i den skadde armen og hylte av smerte. – Vanya! – venninnen hans, Sashka, kastet seg ned på kne foran ham, – gjør det vondt? – Nei, det er jo kjempegodt! – svarte han mellom sammenbitte tenner og små sutring. Sashka rakte forsiktig ut hånden og la den på skulderen hans. – Ta den vekk! – brølte han plutselig, – det gjør vondt! Ikke ta på meg! Det var ekstra vanskelig for Vanka. Først og fremst hadde han tydeligvis brukket armen og måtte høre på kameratenes erting for gipsen den neste måneden. Dessuten hadde han klatret i treet helt selv for å vise Sashka hvor sterk og tøff han var, og nå hadde han dummet seg ut foran henne – og hun syntes synd på ham! Det skulle ikke skje. Han reiste seg og gikk bestemt mot legevakten mens han holdt den slappe armen på plass. – Vanya, ikke vær lei deg, Vanya! – Sashka småsprang etter, prøvde å trøste, – alt blir bra, Vanya! Alt blir bra! – La meg være i fred, – snudde han seg sint og spyttet på fortauet, – hva blir bra? Jeg har brukket armen, skjønner du ikke det? Gå hjem! Han gikk avgårde uten å se seg tilbake, mens Sashka sto igjen med store, grågrønne øyne og hvisket de samme ordene: – Alt blir bra, Vanya… Alt blir bra… *** – Ivan Viktorovitsj, hvis vi ikke ser overføring av midler innen tjuefire timer, blir vi svært skuffet. Forresten, vær forsiktig på veiene i morgen. De melder underkjølt regn, så det kan bli ulykker. Slike hendelser, vet du, ingen er trygg for. Ha en fin dag videre. Stemmen i telefonen forsvant, og det ble stille. Ivan slengte fra seg mobilen og trakk fingrene gjennom håret mens han lente seg bakover i stolen. – Hvor skal jeg få tak i de pengene? Denne overføringen er først satt opp neste måned… Han pustet tungt, tok mobilen og ringte opp igjen. – Olga Vasiljevna, kan vi overføre penger til konsernet for leveransen i dag? – Men… Ivan Viktorovitsj… – Kan vi, eller kan vi ikke? – Jo, men da blir det forskyvning i betalingsplanen… – Drit i det! Vi tar det senere. Overfør pengene nå! – Greit, men da… Ivan la på uten å høre ferdig og slo knyttneven hardt i armlenet. – Jævla blodsugere… Noe mykt og uventet strøk ham over skulderen, og han skvatt i stolen. – Sasha, har jeg ikke bedt deg la meg være i fred når jeg jobber? Kona hans, Aleksandra, la kinnet mot øret hans og strøk ham over håret. – Vanya, bare ta det med ro, alt ordner seg. – Nå må du gi deg med det der «alt ordner seg»! Du skjønner jo ingenting, de tar meg i morgen, da blir du fornøyd, eller? Ivan spratt opp, dyttet Sasha bort og stirret hardt på henne: – Hva holdt du på med? Lagde du borsjtj? Gå tilbake til kjøkkenet – og ikke bry meg, jeg har det dårlig nok som det er! Kona sukket tungt og gikk ut. I døråpningen snudde hun seg og gjentok de tre samme ordene. *** – Vet du… Jeg ligger her og tenker på hele livet vårt… Den gamle mannen åpnet øynene og så på den gamle konen ved siden av seg. Ansiktet hennes var fått rynker, skuldrene hadde sunke sammen, og holdningen hennes var ikke lenger like rak. Hun rettet forsiktig på dryppnålen i hånden hans, smilte stille og holdt hardt om fingrene hans. – Hver gang jeg havnet i trøbbel, var nær døden, eller gikk på de verste smellene… Alltid kom du og sa det samme. Det gjorde meg gal. Jeg hadde lyst til å klikke på deg for å være så naiv og repeterende, – den gamle mannen smilte svakt før han måtte hoste lenge. – Jeg brakk både armer og bein, de truet meg på livet titalls ganger, jeg mistet alt, ramlet ned i hull som få klarer å klatre ut av – og alltid sa du det: «Alt ordner seg.» Og du tok aldri feil. Hvordan visste du det? – Jeg visste ingenting, Vanya, – sukket den gamle, – trodde du jeg sa det til deg? Det var egentlig meg selv jeg prøvde å trøste. Jeg har elsket deg som en gal hele livet, og du var livet mitt. Når du hadde det vondt, gjorde det forferdelig vondt inni meg også. Jeg har grått mange netter og aldri sluttet å gjenta for meg selv: «Måtte det regne stein fra himmelen, bare han lever så ordner alt seg.» Den gamle lukket øynene og klemte hånden hennes svakere. Ordene satt langt inne. – Sånn var det altså… Og jeg som ble sint på deg. Unnskyld, Sashenka. Jeg ante ikke… Hele livet gikk, og jeg tenkte ikke på deg engang. For en idiot jeg er. Den gamle kvinnen tørket bort en tåre og lente seg over mannen sin. – Vanya, ikke bekymre deg… Hun stoppet opp et sekund og så inn i øynene hans, før hun sakte la hodet sitt mot hans stille bryst og strøk ham over den avkjølte hånden. – Alt VAR bra, Vanytsja, alt VAR bra…

Knakken fra en tørr kvist under foten min hørte jeg ikke engang. Hele verden snurret plutselig rundt meg som et fargesprakende kaleidoskop, og i neste sekund så jeg millioner av lysende stjerner, som samlet seg til et sviende brennende punkt i venstre armen min, litt over albuen.
Au… Jeg grep etter den skadde armen og ulte straks av smerte.
Eivind! Ragna kom løpende til meg og kastet seg ned på kne foran meg, gjør det vondt?
Nei, selvfølgelig er det godt! pep jeg mellom tennene mens jeg vred meg i smerte.
Ragna rakte ut hånden og tok forsiktig på skulderen min.
Ikke rør! ropte jeg plutselig hardt og så på henne med vonde øyne, det gjør vondt! La meg være!
Det var dobbelt surt. For det første hadde jeg tydeligvis brukket armen, og kom til å tilbringe den nærmeste måneden med gips og venners ertende blikk. For det andre var det min egen skyld det var jeg som skulle absolutt klatre opp i det treet for å vise Ragna hvor tøff og sprek jeg var. At jeg var sint over armen kunne jeg kanskje svelge, men dette nederlaget foran Ragna og nå skulle hun synes synd på meg også! Nei takk… Jeg reiste meg, holdt den ødelagte armen inn til kroppen og travet mot legevakten.
Ikke vær lei deg, Eivind! Ragna småsprang etter meg og prøvde å oppmuntre meg, det går bra, Eivind! Alt går bra!
Slutt å mas! Jeg stoppet og så surt på henne, hva går bra? Har jeg brukket armen, eller ser du det ikke? Skjønner du ingenting? Kan du ikke bare gå hjem og la meg være?
Så snudde jeg meg, gikk videre og lot Ragna stå igjen med store grågrønne øyne, hviskende om og om igjen:
Det skal gå bra, Eivind… Det skal gå bra…

***

Eivind Kristiansen, hvis vi ikke ser overføring av midlene innen de neste tjuefire timene, blir vi sterkt skuffet. Forresten, det er meldt underkjølt regn i morgen, så vær forsiktig bak rattet. Du vet, det kan skje ulykker, og ingen er forsikret mot slike ting. Ha en god dag.
Den mørke stemmen forsvant, og det ble stille igjen. Jeg la telefonen fra meg, klemte hodet i hendene og lente meg bakover i kontorstolen.
Hvor i alle dager skal jeg få tak i de pengene? Denne utbetalingen var planlagt først til neste måned…
Jeg pustet tungt, tok telefonen igjen og ringte til regnskapet.
Marit, kan vi få overført penger til partnerne våre i konsernet for utstyret i dag?
Men… Eivind Kristiansen…
Kan vi det eller ikke?
Ja, men da må vi utsette noen av de andre betalingene…
La det stå til! Det fikser vi senere! Overfør til konsernets konto i dag.
Ja vel, men da… det blir problemer senere med…
Jeg la på uten å høre ferdig og slo neven hardt i armlenet.
Forbanna blodsugere…
Noe mykt berørte plutselig skulderen min, og jeg skvatt så jeg nesten hoppet ut av stolen.
Ragna, har jeg ikke bedt deg om å la meg være i fred når jeg jobber?
Hun la varsomt armene rundt meg, kysset øret mitt og strøk håret mitt.
Eivind, ro deg ned, vær så snill. Det kommer til å gå bra.
Jeg er så lei av det der det går bra! Er det slik at alt ordner seg, selv om de truer med å ta livet av meg i morgen? Da blir det jo topp for deg!
Jeg for opp fra stolen, fjernet henne fra meg, og så irritert på henne.
Hva sto du og gjorde? Lagde du lapskaus? Gå og lag den ferdig da! Ikke stress meg!
Ragna sukka, snudde seg mot døra, men før hun gikk ut, hvisket hun:
Alt går bra.

***

Vet du… Nå ligger jeg her og tenker på hele livet vårt…
Gamle Eivind åpnet øynene og tittet på Anna, kvinnen han hadde delt alt med. Ansiktet hennes var nå krøllete av rynker, skuldrene hang og holdningen var ikke lenger rak som før. Hun slapp ikke hånden hans, men justerte forsiktig dryppkanylen og smilte stille.
Hver gang jeg har rotet meg bort, vært i livsfare, eller det har stormet som verst rundt meg… alltid kom du og sa den samme setningen. Du aner ikke hvor mye det irriterte meg. Jeg hadde lyst til å kvele deg for naiviteten din, han prøvde å smile, men begynte på en lang hostekule. Etter en stund fikk han summet seg, Jeg brakk armer og bein, de truet med å ta livet av meg, jeg mistet alt, havnet i de mørkeste avgrunner og du fortsatte å si én ting: Det går bra. Og det verste du hadde alltid rett. Hvordan visste du det?
Åh, Eivind… jeg visste ingenting. Tror du jeg sa det for deg? Nei, jeg sa det for meg selv, for å holde ut. Jeg har elsket deg hele livet deg, tullingen min. Du er og har alltid vært livet mitt. Hver gang du hadde det vondt, slet jeg sjelen min ut. Jeg har grått mange netter, våknet av mareritt. Men jeg sa til meg selv: Uansett hva som skjer så lenge du lever, så går det bra.
Gamle Eivind lukket øynene og klemte hånden hennes. Ordene satt langt inne nå.
Sånn var det… Og jeg var bare sur eller sinna på deg. Tilgi meg, Anna. Jeg skjønte det aldri… Hele livet handlet jeg bare om meg selv. For en idiot jeg har vært.
Hun tørket en tåre med hånden og bøyde seg over ham.
Eivind, det er ingen grunn til å være lei seg…
Hun stanset, så ham lenge inn i øynene, la rolig hodet ned på brystet hans og strøk hånden hans varsomt.
Alt VAR bra, kjære Eivind, alt VAR bra…

Selv etter alt står det klart for meg nå: Ofte ser vi ikke før på slutten hvem som virkelig bar oss gjennom livet. Jeg har latt stoltheten gå foran kjærligheten, og det er den største feilen av alle.