Ikke slutte å tro på lykke
Da Elin var ung og full av energi, vandret hun inn på den travle markedstorget i Oslo. En sigøynerkvinne med øyne så dype som en sort fjord, grep tak i hånden hans og sang med en drømmende stemme:
Du, nydelige, skal bo i et solrikt land hvor luften lukter sjø og epler.
Elin lo høyt og svarte:
Så tull! Jeg kommer aldri til å forlate hjembyen min!
Livet fortsatte som vanlig. Hun giftet seg i ekte kjærlighet, fikk datteren Tiril, og drømte om et andre barn. Før hun kastet seg helt inn i husarbeidet, bestemte hun seg for å jobbe noen år til «Fem eller seks år, så kan jeg kanskje ta meg av gutten», tenkte hun.
Alt skulle endre seg da hun fikk en uventet forretningsreise. En nabo, sykepleier Kari, ringte panisk:
Elin, Morten er blitt tatt med til sykehuset! Ambulanse kom fra en ukjent adresse på en annen gate.
Du vet aldri hvor familiehemmeligheter kan dukke opp.
Hjemreisen føltes som en dårlig thriller. Den første kvelden stormet Elin til sykehuset med hjertet i halsen. Mannen hennes, blek med en bandasje rundt armen, unngikk blikket hennes så godt han kunne.
Hvem hentet ham? spurte hun stille.
Stillheten talte høyere enn ord.
Det viste seg at i leiligheten bodde en enslig kvinne, en kollega av Morten, og deres «vennskap» hadde pågått i over et år.
Alle har sine særegenheter. Noen ser bort. Noen lager krangel, og så byr de på suppe til «utroeren». Men Elin var av en annen sort. Hun ventet ikke på Morten fra sykehuset; hun ville ha noen å trøste den sårede.
Hun pakket de mest nødvendige i den gamle kofferten, tok den redde Tiril i hånden og forlot den felles leiligheten uten å snu seg.
Vi starter på et blankt ark, datter min, sa hun mens hun klemte den lille hånden hardt.
Moren tok dem inn i en kort periode, så skilte Elin seg, delte kvadratmeter med eksmannen og tok opp et boliglån. Hun levde på autopilot, prøvde å sikre både seg selv og datterens fremtid.
År senere, sliten av jobb og ensomhet, fløy Elin til Italia, til den koselige hyttevennen Oljas hus, en time fra Roma. Hun hadde planlagt turen lenge, men pengene i lommeboken var knappe så hun kjøpte billettene i siste liten da alt ble for tungt. Hun håpet at italiensk sol kunne tine opp den kalde delen av sjelen.
Olja, som lyttet til Elins bitre bekjennelser «Jeg lærer aldri å stole på noen igjen», «Kjærlighet eksisterer ikke for meg» fikk nok. Hun ringte i hemmelighet en kjenning, eier av et lokalt vinhus:
Giovanni, finn Luca for meg. Fortell ham at jeg har en brud på vent.
Elins tanker var langt fra romantikk. Hun lå i pysjamas, leste en bok og prøvde å jage bort de triste tankene mens den sørlige natten lå tung utenfor vinduet.
Plutselig banket det på døren. Et minutt senere stormet Olja inn i soverommet:
Elin, stå opp! Din forlovede er her!
Hva slags tull er dette? lo Elin, men hun kastet på seg pysjamanen og gikk inn i stuen.
Der stod han. Høy, med sølvflekker i håret og et glitrende smil. Luca. I hånden holdt han en motorsykkelhjelm, bak seg sto en slitt motorsykkel støttet mot veggen. Han hadde kjørt tjue kilometer oppover fjellveien under stjernehimmelen for å møte en ukjent kvinne.
Olja sa du er en russisk prinsesse? spurte han på halvsprekengelsk med en aksent som hørtes ut som en melodi.
Elin, målløs, rakte frem hånden for et håndtrykk. Luca tok den i sine store, varme håndflater og slapp den ikke. De satte seg på sofaen, uten å slippe hverandres hender. Han kunne knapt engelsk, hun snakket ikke italiensk, men gestikulering, smil og blikk gjorde samtalen levende nok til at Olja smilte og trakk seg tilbake, og lot dem nyte øyeblikket.
Han dro igjen tidlig om morgenen på sin jernhest. Senere fikk Elin vite at livet hans før denne natten hadde vært en rekke nederlag: to mislykkede ekteskap, ingen barn, ingen fast bolig. Han bodde i en liten leilighet over brorens garasje og hadde nesten sluttet å tro på lykke.
Ti dager før avreise avtalte de alt. «Jeg kommer tilbake», svarte hun på hans forslag. «Vi skal bo sammen.»
Noen måneder på hjemlandet gikk som en virvelvind: oppsigelse fra jobben, pakking, vanskelige samtaler med familie som ikke forsto hennes «galning». Telefonen hennes brølte av meldinger.
Min sol, hvordan har du det? Savner deg. Luca.
Vinduet vårt vender mot en olivenlund. Rommet ditt venter. Din Luca.
Han ble ikke minst påvirket av den syv år eldre aldersforskjellen eller den tolv år gamle datteren hun måtte elske.
En dag, mens de satt på terrassen i deres nye hus, badet i sol, kysset han henne på skulderen:
Luca, hvorfor trodde du så raskt på oss? Hvorfor ble du ikke redd?
Han snudde seg, og i øynene hans glitret hele Toscana:
En gammel vinbonde fortalte meg en gang at jeg ville møte en kvinne fra øst. En kvinne med storm i sjelen og et hjerte som søker ro. Hun ville bringe meg den flaksen jeg har dyrket i vinrankene hele livet, men aldri funnet. Det er deg, Elin.
Og så? hvisket hun, med tårer i øyekroken. Har du funnet den flaksen?
Luca svarte ikke. Han trakk henne nærmere og kysset henne som om det var både første og siste gang. Så, med et solfylt smil, sa han:
Hun fant meg selv! Jeg er uendelig lykkelig.
Og livet begynte faktisk å gå på skinner.
Han fikk en god jobb, de tok opp boliglån på en liten hytte med utsikt over åsene. Luca ble som en far for stesøsteren Tiril, som nå lærer italiensk med stor iver. Om morgenen bringer han Elin kanelkaffe i sengen, om kvelden fyller huset seg med duften av pastaretter han lager som om han var en italiensk mester. Kjærligheten hans finnes i buketter av markblomster på bordet, i milde berøringer, i blikket han gir henne hver morgen før hun går ut.
Elin blomstret. Hun kan ikke lenger tro at hun i årevis tenkte at ekte lykke ikke finnes. Nå vet hun: lykke er ingen myte. Den vandrer rundt i verden, sta og leter etter den rette partneren, og når den finner dem, binder den dem sammen så sterkt at ingen storm kan ryste dem.
