Hvor er min datter? gjentok Ingrid, mens tennene hennes klapret, av enten frykt eller kulde.
Hun hadde satt igjen datteren, Solveig, i lekerommet på et kjøpesenter på Majorstuen. Hun kjente familien til bursdagsbarnet bare så vidt, men hadde likevel latt Solveig bli der ikke første gangen hun lot henne være med på slike barnearrangement, det var ganske vanlig. Men i dag hadde Ingrid kommet for sent bussen til kjøpesenteret i utkanten av byen lot vente på seg. Alle andre kom dit med bil, men Ingrid hadde ingen bil. Hun hadde først kjørt Solveig dit med buss, så skyndet seg hjem til Grorud for å undervise hun kunne ikke avlyse timene sine, og så tok hun bussen tilbake for å hente henne. Hun var bare et kvarter forsinket hun spurtet over den glatte parkeringsplassen, pusten var tung. Nå sto moren til bursdagsbarnet en lav jente med runde, blå øyne og stirret uforstående på Ingrid:
Faren hennes hentet henne.
Men Solveig hadde ingen far. Eller, jo, hun hadde en far, men han hadde aldri møtt datteren sin.
Ingrid hadde nemlig møtt Thomas helt tilfeldig hun og venninnen spaserte langs Akerselva, og venninnen snublet så guttene tilbød seg å hjelpe. Akkurat som i en gammel norsk film, løy de om at de studerte på Universitetet i Oslo, at fedrene deres var generaler og professorer. Hvorfor de gjorde det, visste ingen de var unge og idioter. Men da Ingrid ble gravid, og Thomas fikk vite at hun gikk på lærerskolen og hadde en far som var bussjåfør, trykket han penger til henne for abort og forsvant.
Abort ble det aldri Ingrid angret ikke et sekund. Solveig var hennes følgesvenn, klok og trofast. De hadde det morsomt sammen, Solveig lekte med dukker mens Ingrid underviste, og etterpå laget de melkekrem eller posjert egg på kjøkkenet, drakk te og spiste kjeks med smør. Pengene strakk ikke til, alt gikk til leie av den lille blokkleiligheten, men det var aldri noen klager fra noen av dem.
Hvordan kunne du bare gi min datter til en fremmed?
Stemmen hennes skalv, og Ingrid kjente at tårene presset på.
Ikke fremmed, han er jo faren hennes! sa kvinnen med de blå øynene irritert.
Ingrid kunne ha fortalt henne at Solveig egentlig ikke hadde noen far, men hva var poenget. Hun måtte til vekterne, se på kameraopptak og
Når skjedde det?
Ti minutter siden…
Ingrid snudde og løp. Hvor mange ganger hadde hun sagt til Solveig at hun ikke skulle gå med fremmede? Beina ville ikke lystre, alt flimret. Hun kolliderte med folk, men stoppet ikke, hun bare løp, og ropte:
Solveig! Sooolveig!
Støynivået på matmarkedet var høyt, og de fleste brydde seg ikke om skriket, men noen snudde seg. Ingrid gispet etter luft, forsøkte å forstå hvor hun skulle lete først. Kanskje han ikke hadde gått med henne enda, kanskje…
Mamma!
Først trodde hun ikke det hun så. Solveig, jakka åpnet foran, ansiktet innsmurt med is, løp mot henne. Ingrid klemte henne så hardt at hun var redd hun skulle smelte til gulvet eller kanskje gjorde hun det.
Bak Solveig sto en mann. Velkledd, kort klippet hår, en latterlig genser med snømann og en is i hånden. Han så at Ingrid var på bristepunktet og begynte å prate uten stopp:
Unnskyld! Det er min feil! Jeg burde ventet på deg, men de barna ertet henne! Sa at hun ikke hadde noen pappa, og at han aldri kom fordi hun var stygg! Så jeg tenkte jeg skulle vise de små udyrene hvem som er her jeg sa: Solveig, før mamma kommer, bli med og få en is. Beklager, jeg visste ikke at du skulle bli så redd…
Ingrid skalv. Kunne man stole på denne fremmede? Hadde barna virkelig ertet Solveig? Hun møtte datterens blikk, og Solveig forsto umiddelbart. Hun snufset og løftet haken.
Det gjør ikke noe! Nå har jeg også en pappa!
Mannen trakk flau på skuldrene, og Ingrid fikk ikke frem et ord.
Kom, sa hun endelig med ett. Vi rekker ikke bussen hvis vi ikke går nå.
Vent litt! sa mannen og tok et skritt fremover, vinket usikkert. Kan jeg kjøre dere hjem? Siden det ble som det ble Nei, tro ikke jeg er gal! Jeg heter Thomas. Jeg lover! Se, der sitter min mor, hun bekrefter!
Han pekte mot en dame med lilla krøller, som satt ved et bord og var fordypet i en bok.
Hun sier sikkert at jeg er verdens beste!
Det er jeg ikke i tvil om, freste Ingrid, som aller helst ville dytte ham ut av senteret. Takk, men vi klarer oss.
Mamma… sa Solveig og dro i jakkekanten. La dem se at pappa kjører oss!
Utenfor lekerommet hang enda bursdagsbarnet med mor og en annen jente Ingrid hadde glemt navnet på. Det var så mye bønn i Solveigs øyne, og å gå på glatta slik som dette ville bli vanskelig. Ingrid tok et valg.
Ok, sa hun kort.
Strålende! Jeg henter bare mamma, må jo si fra!
Mammas gutt! tenkte Ingrid syrlig. Akkurat da vinket den lilla damen henne vennlig, Ingrid snudde seg brått vekk. For en bisarr situasjon!
Underveis i bilen unngikk hun blikket til Thomas, men hun kunne ikke unngå å registrere hvor forsiktig han snakket med Solveig. Solveig sang som en lerke, hun var helt forvandlet. Men da de stoppet ved leiligheten, ble Solveig plutselig stille.
Ser vi deg ikke igjen? spurte hun forsiktig, og så mot moren.
Ingrid kjente Thomas’ blikk på seg det var et slags spørsmål om tillatelse. Hun skulle til å si nei, Solveig, ikke vær uhøflig, men Solveig så så trist ut at hun lot være. Hun nikket til Thomas.
Hvis mamma sier ja, kan jeg ta deg med på kino på lørdag. Har du vært på kino før?
Virkelig? Nei! Mamma, kan jeg gå med pappa på kino?
Ingrid ble forlegen, så hun begynte å snakke fort.
Ok, Solveig, men bare på to betingelser. Først du må skjønne at det ikke er høflig å kalle en fremmed for pappa, han får være onkel Thomas. For det andre jeg blir med på filmen. Hva har jeg sagt? Ikke ut med fremmede, selv om de virker hyggelige!
Det har jeg også sagt, sa Thomas. At man aldri får gå
Så jeg får dra?
Jeg sa jo ja.
Hurra!!!
Ingrid visste hun burde stoppe denne galskapen før det begynte. Ingen hun hadde her i verden, bortsett fra Solveig. Hun skulle ønske hun kunne rådføre seg med noen kanskje med sin egen mor? Hun husker henne knapt, moren døde da Ingrid var fem akkurat som Solveig er i dag. En gutt falt gjennom isen på Sognsvann, og alle sto og så på, men hun hoppet uti, reddet gutten, og døde senere av lungebetennelse hun hadde diabetes fra før. Solveig hadde også diabetes, noe som uroet Ingrid mye det var hennes gener hun hadde gitt henne.
Mot neste helg tenkte Ingrid mye, men det ble ikke slik hun fryktet for på kinoen kom Thomas med moren sin.
Så du ikke tror jeg er helt gæren, kan mamma gi meg god omtale! smilte han.
Du er litt gæren, sa moren hans med et smil som viste hun dyrket sønnen sin.
Og mens Thomas fulgte Solveig bort etter popcorn, brukte hun tiden på å snakke med Ingrid.
Du skjønner kan jeg si du? Han vokste også opp uten far, vet du. Jeg har vært gift fire ganger siste mannen var perfekt! Skikkelig fantastisk, Thomas er prikk lik ham. Men han fikk aldri holde sønnen sin, vet du han døde av hjerteinfarkt. Jeg fødte for tidlig, vet ikke hvordan jeg kom meg gjennom det. Første ektemann elsker meg fortsatt, andre likte menn, tredje han likte alle kvinner, og en av meg var ikke nok. Men de prøvde alle å være far for Thomas, men en far er en far. Han føler med Solveig, skjønner du han ble ertet på skolen. Stakkars barn, jeg klaget alltid til lærerne, men de hørte aldri. Han gjorde så mye dumt for å bevise at han var like mye verdt en gang kunne han dødd…
For en type! Liten, tynn, lilla hår, Chanel-drakt og leste Anne Holt hele tiden. Ingrid likte henne.
Han mener ingenting dumt han har bare et stort hjerte! Dessuten, tror jeg han liker deg, sa kvinnen med et glimt i øyet.
Ingrid rødmet. Dette manglet bare! Hun visste hun ikke burde, men Solveig
Etter filmen strakte hun ut pengene for billettene, men Thomas nektet.
Når jeg inviterer damer på kino, betaler jeg selv!
Ingrid likte det ikke hun var vant til å betale selv, ikke trenge noen. Og, det at han likte henne det var bare tull.
Da de kom hjem, spurte Solveig:
Pappa, hvor drar vi neste gang?
Solveig! utbrøt Ingrid.
Solveig smilte og skjulte munnen bak hendene.
Thomas overså det hele og sa:
Kanskje Zoologisk Museum? Hva sier du til det?
Fantastisk! Mamma, blir du med?
Gå dere to ta heller med Elisabeth, hun elsker sommerfugler, sa Ingrid og gikk først ut av bilen hun ville bare stoppe alt sammen. Hun hørte Thomas hviske til Solveig:
Når mamma ikke hører, kan du kalle meg pappa.
Slik fikk Solveig altså en søndags-pappa. Noen ganger ble Ingrid med, andre ganger lot hun Solveig gå alene når Elisabeth ble med hun kunne aldri helt stole på Thomas, men Solveig fortalte alltid ivrig at han var morsom og hyggelig. Ingrid lot seg smitte av Solveigs begeistring, men stoppet seg selv ingen prins på hvit hest kommer bare sånn. Og moren hans skrøt så mye, at Ingrid lurte på skulle hun virkelig dytte sønnen sin på en alenemamma?
Likevel smeltet Ingrid etter hvert. Thomas var respektfull, lot alltid sjokoladen stå til henne på hylla ved døra, spurte henne om lov før han inviterte Solveig, så på henne i bilen. Elisabeth var hennes yndlingssamtalepartner om ikke Thomas var sønnen hennes, kunne Ingrid spurt henne om alt.
En dag ringte Thomas og snakket om kino. Solveig smøg seg bak og hvisket:
Er det Thomas?
Og satte seg lykkelig ved siden av.
Ja, klart Solveig vil bli med, svarte Ingrid automatisk.
Vent Jeg mener ikke bare henne men deg. Altså, at vi to går sammen. Bare vi.
I bakgrunnen hørtes Elisabeth:
Endelig!
Mamma, slutt med å lytte! Unnskyld, Ingrid Beklager. Hun henger alltid på.
Da hvisket Solveig:
Han spurte deg ut!
Ingrid lo.
Jeg er ikke døv! Hør, Thomas
Ikke si nei, jeg ber deg! Et forsøk, jeg lover å være ekte ridder!
Si om øynene, Thomas! sa Elisabeth det du fortalte meg, at hun har øynene etter sin mor…
Iskaldt, som snø i ansiktet. Ingrid skjønte ingenting hva hadde det med mamma å gjøre?
Thomas ropte til moren, så sa han:
Ingrid, jeg kommer over, jeg må forklare. Kan jeg komme?
Forklaring trengte hun virkelig Hun gikk fram og tilbake helt til han kom. Solveig satte seg ved bordet og tegnet, som om hun visste noe skulle skje.
Jeg skulle ha sagt det med en gang, sa Thomas. Jeg likte deg, men ville ikke at du skulle tro dette var for din mors skyld. Jeg var redd du ville hate meg for hun døde på grunn av meg…
Han snakket usammenhengende, hoppet hit og dit, så hun nesten mistet pusten. Ingrid skalv som den gang Solveig forsvant.
Kan du tilgi meg?
Ingrid sa ikke et ord på hele talen, og klarte bare:
Jeg må tenke.
Mamma, tilgi pappa da…
Thomas så på Solveig med store øyne påminte henne om avtalen. Han så på Ingrid igjen. Hun sa:
Jeg trenger tid. Jeg må tenke, skjønner du?
Hun hadde tusen spørsmål, men plutselig var hun tom for ord. Da ringte Elisabeth, og alt kom på plass, hun ga henne hele historien.
Han visste ikke at moren din døde jeg skjermet psyken hans. Så, en dag sa jeg det ved et uhell, og Thomas bestemte seg for å finne dere. Han ville hjelpe, men først løste det seg slik med Solveig, så deg Han ble vilt forelsket fra første stund! Han var redd for at du skulle misforstå. Ikke vær sint, han prøvde bare å vise at han var mann, selv om han ikke hadde en far. Alle var redde for isen så han gikk, og…
Elisabeth trøstet henne, hun forsvarte sønnen mens Solveig maste enda mer.
Mamma, han er snill! Han elsker deg, han sa det til meg! Han kan være min pappa, ordentlig, kan du ikke forstå?
Ingrid forsto. Men likevel var det … uvirkelig.
Måneden gikk. Ingrid klarte ikke prate med Thomas. Hun svarte ikke på telefon, leste ikke meldinger. Jo lenger hun ventet, desto mer ville hun ringe, men det ble umulig.
En natt vekket Solveig henne, gråt og klaget over vondt i magen. Hun hadde sagt lignende kvelden før, men Ingrid trodde det var den gamle kefiren. Nå var Solveig varm som et bål ingen termometer trengtes.
Med skjelvende hender, ringte hun først legevakten, så uten å tenke Thomas.
Han kom samtidig som sykebilen. Han var bustete og trøtt, i joggebukse, og ble med til Ullevål, trøstet og sa at alt ville gå bra, selv om stemmen skalv.
Peritonitt det er ikke farlig, mumlet han. Alt blir bra!
Ingrid tok hånden hans kanskje mest for å berolige seg selv. På akuttmottaket var det kjølig, de hadde ingen varme klær, og satt helt inntil hverandre, varmet seg så godt de kunne.
Thomas løp til legen, spurte om operasjonen var vellykket. Ingrid satt stiv gikk det galt med Solveig, ville hun ikke overleve.
Men alt gikk bra. Legen sa Solveig hadde vært flink, hun kjempet, selv om situasjonen var kritisk.
Som om hun hadde en skytsengel, sa legen. Ingrid hvisket: Takk, mamma!
Thomas takket legen lenge, men til slutt sendte legen dem hjem Solveig måtte være på intensiven, foreldrene burde hvile.
Thomas kjørte henne til blokkoppgangen. Ingrid forventet at han ville spørre om å bli med opp, men han sa ingenting. Da sa hun:
Det er allerede blitt lyst. Kom, la meg lage kaffe.
Hun innså at hun virkelig ønsket han skulle komme opp. Og bli. For alltid.
Solveig ble utrolig fort frisk igjen noe både sykepleiere og leger kommenterte.
Det er fordi jeg har både mamma og pappa, sa hun.
Og bare Ingrid og Thomas visste hvorfor Solveig strålte av glede…
