Benken i bakgården Viktor Stepanovitsj gikk ut i bakgården litt over ett. Hodet dunket – i går hadde han spist opp de siste restene av julesalaten, og i dag hadde han pakket ned juletreet og pynten. Hjemme var det altfor stille. Han trakk lua lenger ned, puttet mobilen i lomma og gikk ned trappa, som alltid støttet han seg til rekkverket. Bakgården lå der, stille som et januarlandskap: måkte stier, urørte snøfonner, ikke et menneske å se. Viktor Stepanovitsj børstet benken ved oppgang to fri for snø. Snøen falt lydløst fra plankene. Det var et godt sted å tenke, spesielt når det var folketomt rundt ham – man kunne sitte noen minutter før man gikk inn igjen. – Ikke noe imot selskap? – en mannsstemme brøt stillheten. Viktor Stepanovitsj snudde seg. En høy mann, mørkeblå jakke, rundt femtifem år. Ansiktet virket vagt kjent. – Bare sett deg, det er plass, – svarte han, og flyttet seg litt. – Hvilken leilighet er du fra? – Fjerde og førti, andre etasje. Flyttet inn for tre uker siden. Mikhail. – Viktor Stepanovitsj, – svarte han automatisk, og tok hånden som ble rakt frem. – Velkommen til vårt stille hjørne av byen. Mikhail tok frem en sigarettpakke. – Går det greit å ta en? – Bare fyr løs. Viktor Stepanovitsj hadde ikke røyket på over ti år, men lukten av tobakk minnet ham plutselig om redaksjonen i lokalavisa, der han hadde tilbrakt største delen av livet. Han kjente et øyeblikks lyst til å trekke inn røyken igjen, men skjøv tanken vekk. – Har du bodd her lenge? – spurte Mikhail. – Siden åttisju. Da var hele kvartalet nytt. – Jeg jobbet faktisk ikke langt herfra, på Folkets Hus på Ensjø. Som lydtekniker. Viktor Stepanovitsj rykket til: – Hos Valerij Zakharovitsj? – Ja, hvordan visste du det…? – Skrev et portrett om ham. Vi hadde jubileumskonsert der i åttini. Husker du da «August» spilte? – Den konserten husker jeg fra ende til annen! – smilte Mikhail. – Vi måtte dra inn en svær høyttaler, strømforsyningen gnistret… Samtalen fløt av seg selv. Navn dukket opp, historier – noen morsomme, noen triste. Viktor Stepanovitsj tenkte han burde gå inn, men det dukket stadig opp et nytt tema: musikere, utstyr, historier fra kulissene. Han hadde nesten glemt hvordan det føltes å ha lange samtaler. De siste årene i redaksjonen skrev han bare korte, relevante saker, og etter at han ble pensjonist hadde han trekkt seg unna folk. Han hadde overbevist seg selv om at det var best sånn – å ikke være avhengig av noen, ikke knytte seg til noen. Men nå var det som om noe myknet inni ham. – Vet du, – Mikhail slukket sin tredje sigarett, – jeg har hele arkivet mitt hjemme. Plakater, bilder. Lydbånd fra konserter jeg selv har tatt opp. Hvis du har lyst til å se… Hva skal jeg med det, blaffet Viktor Stepanovitsj. Da må man gå på besøk, ha kontakt. Hva om han vil bli «vennlig nabo» – det rører jo ved hele min rutine. Og hva har jeg egentlig å hente der. – Kan godt se, – svarte han. – Når passer det? – Allerede i morgen? Rundt fem? Jeg er hjemme fra jobb da. – Det passer, – Viktor Stepanovitsj tok frem mobilen, åpnet kontakter. – Her, noter nummeret mitt. Om det blir endringer, ringer vi hverandre. Senere den kvelden klarte han ikke å sovne. Gjennomgikk samtalen om og om igjen, husket detaljer fra gamle tider. Flere ganger var han nær ved å sende en melding for å avlyse, finne på en unnskyldning. Men han gjorde det ikke. Neste morgen våknet han av at telefonen ringte. På skjermen sto det: «Mikhail, naboen». – Ikke ombestemt deg? – stemmen virket litt usikker. – Nei, – svarte Viktor Stepanovitsj. – Jeg kommer til fem.