Åse Hansen setter barnevognen ved siden av en slitt garasje på utkanten av Oslo og går bort for å hvile. Hun puster tungt, snur seg tilbake og stopper. Hjertet hamrer så hardt at det nesten hopper ut av brystet. Et lyn flasher over himmelen, en torden bryter ut, og regnet begynner å pøse ned. Åse har ventet på dårlig vær; i regnet går færre folk på gata, og hun tror hun så langt som mulig kan forbli usett. Likevel tenker hun et øyeblikk: Har hun nettopp gjort den mest forferdelige feilen i sitt liv? Er det riktig å forlate et levende barn på den måten? Hun rister på hodet, overbeviser seg selv om at hun gjør det rette, og ser på seg selv som fri fra en byrde. Bevisstheten hennes føles klar, og da hun kommer hjem, faller hun ned i sengen iført nattkjole og sovner i en dyp, rolig søvn.
Synnøve Olsen skriker så høyt at hun får en raspende stemme. Einar Larsen sitter med et frosset ansikt og lytter til alt hun sier om ham. Einar har nettopp solgt leiligheten han arvet fra foreldrene sine, og Synnøve avbryter ham hver gang han prøver å forklare. «Folk sliter hele livet for å kjøpe seg en bolig så de kan ha et verdig oldage, og du du» hakker hun. «Flytt deg! Gå bort!» roper hun. «Hvor skal jeg gå?» svarer Einar. «Aldri har noen krangel endt i sånn hysterisk oppbrudd. Det er som om demoner har tatt bolig i deg», sier hun. Synnøve bryr seg ikke om hvor Einar drar; de bor i en romslig to-roms leilighet som hun leier ut, og leieinntektene skulle ha vært en sikker økonomisk støtte i alderdommen. Nå er alt borte.
Det som gjør Synnøve mest rasende, er ikke selve salget, men at Einar ikke spurte henne først. Hun sitter i to timer og grubler over hvorfor hun heiet så høyt. For en kvinne som vanligvis er rolig og avbalansert, er denne utbruddet uakseptabelt. En usynlig kraft får henne til å miste kontrollen over ordene. Einar, som alltid leter etter kompromisser, blir plutselig sta. «Jeg går, du må da ikke gråte!» roper han, løfter hodet stolt og smeller døren så hardt han kan. På gaten regner det kraftig. Han har ingen annen å gå til; foreldrene døde da han var tjue, og han vil ikke fortelle vennene om krangelen. Han setter seg i bilen, bestemmer seg for å overnatte i garasjen sin. Når han ser Synnøve stirre på ham fra vinduet, kjører han bort for å la henne lure på hvor han har dratt. Kanskje hun vil angre på de brennende ordene sine.
Etter en kort pause innser Einar at han har gjort en dum feil ved å selge leiligheten uten å rådføre seg med Synnøve. Etter hormonbehandlinger har hun blitt ustabil, og drømmen om et barn har aldri blitt oppfylt. De har brukt store summer på undersøkelser og behandlinger tall som ikke kan telles i kroner. Einar føler at de ender opp med å jobbe for klinikken i stedet for å få et barn. Han stiller seg selv spørsmålet: Vil han ha en sunn kvinne ved sin side eller en lykkelig en? Han aksepterer i sitt hjerte at de aldri får biologiske barn. Kanskje de kan adoptere et barn i stedet. Han prøver å fortelle dette til Synnøve, men hun avviser ham med et kaldt «Har du en annen? Så du vil at jeg skal gi opp? Jeg har ikke noe å leve for da.»
Einar kjører ut fra gården og husker garasjen han har på utkanten av byen, i Bærum. Natten kan han tilbringe der. Garasjen er egentlig bare et lager for dekk og annet rot som ingen vil kaste bort. Den er sjelden brukt, bare når bilen skal få nye dekk. Veien er tom; folk holder seg inne på en regnværsdag. Regnet er så kraftig at avløpene knapt klarer å håndtere vannet. Einar tråkker gassen i bilen og unngår de store vannstrømmene som fyller veien. Han ønsker så raskt som mulig å nå garasjen der et gammelt elektrisk vannkoker ligger.
Synnøve, uten å ha sett bilen, blir nervøs. Hun angrer nesten på ordene sine og vil ringe Einar for å be om unnskyldning, men noe holder henne tilbake. Einar ankommer garasjen på rekordtid. I barnevognen oppdager han straks at det er et lite barn inni. Ingen tanker går gjennom hodet hans om at han har funnet en ny baby; han blir sjokkert av det høye gråtet i bilen. Alle krangler med Synnøve forsvinner i et øyeblikk, og de mister all betydning. Barnet er naken, kaldt, gjennomvåt og sultent. Det burde ha blitt ringt ambulanse, for i vognen ligger også et sammenkrølt fødselsbevis og rått kjøtt en forbløffende oppdagelse. Einar tar barnet med seg hjem, uten å tenke på de merkelige omstendighetene.
Synnøve lytter til Einars usammenhengende forklaring mens hun holder den lille i armene. Hun kan ikke tro at noen kan forlate et barn i slikt vær. Tankene hennes skifter til skjebnen: «Dette er som skjebnen selv». Hun spør seg om det er mulig at Einar ved en tilfeldighet har funnet et kastet barn. I deres situasjon virker alt uvirkelig. Barna blir levert til barnevernet. Synnøve holder gutten i armene helt til de tar ham med, og nekter å slippe ham. Einar forklarer hvor, når og hvordan han fant barnet. Politiet blir overrasket over kjøttet i vognen og mistenker at moren har blitt utsatt for en ulykke. Einar spekulerer: «Kanskje moren ble fanget av regnet og tok snarveien gjennom garasjer, men så skjedde det noe». Synnøve bygger teorier om at moren enten ønsket å kvitte seg med barnet eller at den ble angrepet av løshunder. Hun forestiller seg en flokk med hunder som ville ha gjort barnet til et uhell. Hun husker nyheter om familier som blir funnet i armene til sine barn etter jordskjelv. Hun ryster på hodet over tanken på en slik grusom handling.
Einar prøver å forklare at han solgte leiligheten for å kunne betale for behandlingen, men han ville ha tatt Synnøve til den beste klinikken. Synnøve svarer ikke; hun er fylt av skam og en uforklarlig tåke som gjør at hun nesten føler lettelse over sin egen ustabilitet. Hun tenker at hvis hun ikke hadde ropt så høyt, hadde kanskje Einar aldri funnet barnet. Hun tror at det er rettferdig at hun må sone for sin handling, men hun ønsker ham aldri død, kun ensomhet og erkjennelse.
Etter noen måneder begynner paret å adoptere gutten, nå navngitt Lars. Prosessen tar lang tid, men de er sikre på beslutningen. De har tidligere avvist å ta inn et fosterbarn, men nå er frykten for å mislykkes i oppdragelse borte. De ser på Lars som et mirakel. Moren til barnet blir raskt funnet; hun hadde først løyet om at løshunder hadde angrepet vognen, men politiet oppdager sannheten. Hun innser at hun ikke kan sove i fred når hun vet at noen nå gjør skade på hennes barn. Hun uttrykker: «Ingen vil tro at fryktens øyne er store. Jeg var bare redd og tenkte bare på meg selv». Dette blir citert av Åse, som nå står på en gate og ser på regnet falle. Hun reflekterer over hvorfor hun kastet barnet og innser at hun gjorde det for å kunne sove, gå på tur og leve uten ansvar. Hun var en slank, høy blondine med vakre øyne, jobbet i et transportselskap og tjente nok til å klare seg.
Straffen for Åses handling påvirker henne ikke direkte; det offentlige fordømmer henne, men hun føler ingen fysisk smerte. Hun tror på karma og håper at livet en dag vil straffe henne for å ha forlatt et barn. Hun ønsker ham kun ensomhet og erkjennelse, ikke døden. Årene går, og hun møter en ny mann, blir gravid med en datter og får en ny tilværelse. Ekteskapet ender etter to år på grunn av utroskap, og hun drar fra den rike elskerinnen, mens hun gir fra seg barnet til den tidligere faren.
Synnøve tenker av og til på Åse, men etter ett år har hennes sinne dempet seg. Hun ønsker å tro at Åse angrer, og hun tror på karma: ondskap skal straffes, men hun ønsker henne ikke døden, bare et liv uten glede. Hun og Einar blir enige om å ikke gruble mer over det uforandelige. Einar avslutter samtalen med: «Hva er vitsen med å tenke på det? Vi kan ikke endre det». Likevel har de begge bidratt til å gi Lars et hjem. Lars vokser opp sunn, spiser godt, sover godt og utvikler seg i sitt eget tempo. Synnøve står ved barnesengen og kjenner en dyp tilfredshet over at de nå har en sønn, til tross for at legen har fortalt dem at hun aldri kan bli gravid. De hører ofte at par som adopterer fra barnevernet ofte får sine egne biologiske barn senere, men i deres tilfelle har dette ikke skjedd. Likevel har de ikke ventet på mirakler. På den dagen da de får Lars levert hjem, føles det som et lite under.
