Siste sommer hjemme
Onsdag kom jeg hjem til barndomshuset. Sola hadde stått høyt hele dagen og varmet taket så mye at det knirket i gamle takstein. Hageporten, som hadde ramlet av hengslene for tre år siden, lå fortsatt på skakke. Jeg steg over den og ble stående et øyeblikk foran trappa. Tre trinn, det nederste så råttent at bare skjelettet var igjen. Jeg prøvde vekten forsiktig på neste, og gikk inn.
Det luktet mugg og musebol. Støvet lå tykt på vinduskarmer, og en edderkopp satt og voktet nettet sitt fra takbjelken til det gamle framskapet. Jeg åpnet et vindu, og rammen ga etter med et rykk. Inne veltet duften av brennesle og tørr sommergress fra hagen. Jeg gikk gjennom de fire rommene mens jeg laget en mental liste: vaske gulv, sjekke ovnen, fikse krana på sommerkjøkkenet, kaste alt som hadde gått i oppløsning. Og så ringe Øyvind, mamma, barna til søsteren min. Si: kom i august, la oss ha en måned her sammen som før.
Før var for tjuefem år siden, da pappa levde og hele familien samlet seg her hver sommer. Jeg husker hvordan vi kokte jordbærsyltetøy i kobberkjele, hvordan vi brødre bar bøtter med vann fra brønnen, hvordan mamma leste høyt på verandaen om kveldene. Så døde pappa, mamma flyttet inn til byen til minstebror, og huset stod tomt med spikrede vinduer. Jeg dro hit én gang i året for å se at alt sto, og så reiste jeg igjen. Men denne våren var det noe i meg som ville prøve å hente det hjem. Bare én gang.
Den første uka jobbet jeg alene. Renset pipa, spikret nye bord i trappa, pusset vinduene. Kjørte inn til bygdesenteret for maling og sement, avtalte med elektriker om anlegget. Da jeg møtte lederen i velforeningen utenfor butikken, ristet han bare på hodet:
Hvorfor legger du arbeid i dette skrotet, Eirik? Du selger vel uansett.
Ikke før høsten, svarte jeg kort, og gikk videre.
Øyvind kom først, på lørdagskvelden, med kona og to barn. Han gikk ut av bilen, så seg rundt på tunet og rynket på nesa.
Mener du virkelig at vi skal bo her i en måned?
Tre uker, rettet jeg. Barna har godt av lufta, det blir fint for deg også.
Her er jo ikke dusj engang.
Det er badstue. Jeg fyrer opp i kveld.
Barna, Even på elleve og Rakel på åtte, tuslet dovent mot husken jeg hadde hengt opp i går på eika ved gårdsplassen. Øyvinds kone, Marianne, gikk stille inn i huset med handleposer. Jeg hjalp til å bære inn, og så at broren min fortsatt ikke var fornøyd, men han sa ikke mer.
Mamma ankom mandag, samkjørt med naboen fra byen. Hun kom inn i stua, stanset midt på gulvet og sukket.
Alt virker så smått, sa hun stille. Jeg husket det større.
Det er tretti år siden du har vært her, mamma.
Trettito egentlig.
Hun gikk ut på kjøkken, strøk hånden over benken.
Det var alltid kaldt her inne. Pappa lovet å legge inn varme, men det ble aldri noe av.
Det var ikke nostalgi, men tretthet jeg hørte i stemmen hennes. Jeg laget te og satte henne på verandaen. Hun så ut i hagen og snakket om hvor tungt det var å bære vann, om ryggrundene etter klesvask i stampen, om nabokjerringer som alltid snakket. Jeg satt og lyttet og visste at dette huset ikke er et rede for henne, men et gammelt sår.
Om kvelden lå mamma og sov. Jeg satt ute ved bålet sammen med Øyvind. Barna sov allerede, Marianne leste i stua strømmen var ennå bare koplet til halve huset.
Hvorfor holder du på med dette? spurte Øyvind og så inn i flammene.
Ville samle oss.
Men vi møtes jo, til jul og sånn.
Det er noe annet.
Han smilte skjevt.
Eirik, du er en drømmer. Tror du vi blir mer familie av tre uker her?
Jeg vet ikke, innrømmet jeg. Jeg ville gi det et forsøk.
Han ble stille før han svarte mildere:
Det er fint at du prøver. Bare ikke forvent mirakler.
Jeg hadde ikke ventet noen mirakel. Men jeg håpet.
Dagene etter gikk i arbeid og rutine. Jeg spikret gjerdet, Øyvind hjalp med taket på låven. Even var først rastløs, men fant et par gamle fiskestenger og forsvant ned til elva. Rakel hjalp bestemor å luke i hageflekken jeg rakk å anlegge langs sørveggen.
En dag, da vi malte rekkverket på verandaen sammen, brøt plutselig Marianne ut i latter.
Vi er som et kollektiv!
Kollektiv hadde i hvert fall en plan, brummet Øyvind, men smilte likevel.
Jeg merket at stemningen langsomt løsnet. Vi spiste middag sammen på verandaen under tak, mamma kokte suppe, Marianne bakte boller av lokal kvarg. Samtalene var små: om myggnetting, om plenen burde klippes, om pumpa var i orden.
En kveld, da barna hadde lagt seg, sa mamma:
Faren deres ville selge huset. Allerede året før han døde.
Jeg ble stående med kaffekoppen i hånda. Øyvind så overrasket ut.
Hvorfor det?
Han var lei. Sa huset var et anker. Han ville inn til byen, kjøpe leilighet nærmere sykehuset. Jeg var imot. Tenkte dette var vårt, slektens. Vi kranglet. Han solgte aldri, og døde året etter.
Jeg satte fra meg koppen.
Angrer du?
Jeg vet ikke. Jeg er bare sliten av å være her. Alt minner meg om at jeg tviholdt, og han aldri fikk ro.
Øyvind lente seg bakover.
Du har aldri sagt det før, mamma.
Dere har aldri spurt.
Jeg så på den gamle kvinnen, lut i ryggen, hender merket av arbeid. Nå så jeg det huset er for henne ikke en skatt, men en bør.
Kanskje vi burde solgt, sa jeg stille.
Kanskje, svarte hun. Men dere vokste opp her. Det betyr noe.
Som hva?
Hun så rett på meg.
At dere husker hvordan dere var. Før livet bar dere hver sin vei.
Det tok tid før jeg trodde på de ordene. Men neste dag, da vi gikk ned til elva jeg, Øyvind og Even og Even tok sin første abbor, så jeg broren min smile åpent til sønnen, uten det vanlige sløret av tretthet. Senere, da mamma fortalte Rakel om dagene hun lærte faren vår å lese her ute på verandaen, hørte jeg ikke sørgmodighet, men noe annet. Kanskje forsoning.
Vi satte hjemreisen til søndag. Lørdagen før fyrte jeg opp badstua, vi badet sammen og satt med te på trammen etterpå. Even spurte om vi kom tilbake neste år. Øyvind så på meg, svarte ikke.
Om morgenen hjalp jeg dem å laste bilen. Mamma ga meg en klem.
Takk for at du samlet oss.
Jeg håpet det skulle bli bedre.
Det var godt, på sin måte.
Øyvind klappet meg på skulderen.
Selg om du vil. Jeg sier ikke imot.
Vi får se.
Bilen forsvant, støvet la seg på veien. Jeg gikk inn igjen, ryddet opp etter oss, pakket sammen restene av serviset og gikk ut med søppelsekken. Så lukket jeg vinduene, låste døra, og fant fram den gamle låsen fra låven. Den var rusten, tung, men satt fortsatt godt.
Så stod jeg utenfor porten og så på huset. Taket var jevnt, trappa ny, rutene blanke. Et levende hus, nesten. Men jeg visste at det bare var synsbedrag. Et hus lever ikke uten mennesker. I tre uker var det fullt av liv. Kanskje er akkurat dét nok.
Jeg satte meg bak rattet, kjørte sakte ut på grusveien. Da taket forsvant bak bjørkene, tenkte jeg at jeg fikk ringe en megler til høsten. Men inntil videre ville jeg huske oss rundt bordet, mamma som lo av en vits fra Øyvind, Even som viste frem fangsten sin.
Huset hadde gjort sitt. Det samlet oss én siste gang. Og kanskje er det nok til at jeg en dag kan gi det slipp uten sorg.
