Vi skal leve for hverandre Etter at moren til Egor døde, kom han seg så smått til hektene. Moren hadde i det siste ligget på sykehuset, hvor hun også døde. Før det hadde hun bodd hjemme hos seg selv, og Egor og kona Vera vekslet på å pleie henne. Husene deres ligger vegg i vegg, og selv om Egor foreslo at moren skulle flytte hjem til dem, nektet hun. – Gutten min, det var her faren din døde, og her vil jeg også dø. Det er lettere for meg, – gråt hun, og sønnen kunne ikke si henne imot. Det ville selvfølgelig vært lettere for Egor og kona om moren bodde hos dem, men samtidig var datteren deres bare tretten år og de ville skåne henne for å se bestemor miste kreftene dag for dag. Egor jobbet skift, Vera var lærer på barneskolen. Derfor var moren alltid under tilsyn, de til og med overnattet i tur og orden hos henne. – Mamma, kommer bestemor til å dø snart? – spurte Kine – Det er så synd på henne, hun er så snill mot oss. – Jeg vet ikke, jenta mi. Men den dagen kommer en gang, sånn er livet. Da moren ble dårligere, ble hun sendt på sykehus. Egor hadde en søster, Rita, tre år yngre, med en sønn, Anton, som oftest ble passet på av bestemor og Vera, mens Rita stadig var borte, påståelig på forretningsreiser. Hun hadde vært skilt lenge og ville ikke ta vare på moren, visste at broren og kona gjorde det. Rita var Egors rake motsetning – hard, hjerteløs og kranglete. Tre dager senere døde moren på sykehuset. Etter begravelsen bestemte de seg for å selge huset hennes – et hus må ha folk i seg, ellers forfaller det fort. Moren hadde for lenge siden signert huset over til sønnen; forholdet til datteren var forlengst kjølnet. Det visste Rita, og hun hadde ikke kontaktet moren på lenge. Men etter salget av huset presset Vera på: – De pengene du får, deler du likt med Rita. – Vera, Rita har sin egen leilighet – eksmannen ga henne den, selv om han selv gikk ut av ekteskapet tomhendt. Hun vil jo bare sløse bort pengene. – Javel, Eirik, men da er i hvert fall vår samvittighet ren. Ellers kommer hun til å snakke stygt om oss begge overalt. Egor ga etter og ga søsteren halvparten. Men hun sa bare: – Er dette alt? Hva med resten? Tiden gikk, Kine var blitt femten, da slo ulykken til igjen – Vera ble akutt syk. Hun hadde følt seg dårlig, men skyldte på strevet på jobben og med barna. Hun besvimte i hagen, ble kjørt til sykehuset og fikk påvist den verste sykdommen – altfor sent. – Kan det ikke gjøres noe? – spurte Egor den fortvilte legen. – Vi gjør det vi kan. Men hun kom for sent, eller rettere sagt, hun kom ikke selv – hun ble brakt inn. Merket du ikke at hun var syk? – Selvfølgelig merket jeg det. Jeg ba henne oppsøke lege, men Vera levde for alle andre – aldri seg selv… Egor tok permisjon for å pleie Vera hjemme, men sykdommen tok henne raskt. Når Egor var på jobb, gjorde Kine så godt hun kunne for å stelle moren. En dag kom Rita innom. – Egor, vaskemaskinen spyr vann – kan du se på den? Du er så flink. Han lot seg overtale og reparerte maskinen dagen etter. – Kan du ikke komme innom oss iblant, så ikke Kine blir alene med Vera? Hun er bare femten, sliten og har både nattevakter og skole. Voksne takler knapt noe slikt. – Slutt nå – det var da lenge siden. Ja, Vera hjalp meg med Anton, men jeg var alltid ute på reise da! Og jeg ga henne jo et gullring som takk. – Ja, som hun straks leverte tilbake… – Hun ville jo ikke ha det, så jeg tok det bare. Men jeg vil ikke stelle noen som ligger for døden. Glem det, – avviste søsteren ham tvert, og takket ikke engang for vaskemaskinen. Egor sluttet å stole på henne. Vera tapte kampen, og én natt døde hun. Far og datter satt gråtende igjen, men Egor følte også lettelse – nå slapp Vera å lide mer, og datteren slapp å se det. Sykdommen hadde slitt dem alle ut. Kine prøvde å trøste faren: – Pappa, vi gjorde alt vi kunne. Vi har hverandre, det er det viktigste, vi skal klare oss. Mamma ville aldri at du skulle være alene. – Jenta mi, du har blitt så voksen, – mumlet Egor forundret. – Dette med mamma tvang deg til å bli voksen. Kine gjorde sitt for å ta vare på faren og hjemmet; hun lærte seg å lage mat, de snakket mye sammen om kveldene. En dag fortalte hun: – Mamma sin pelsjakke, tante Rita kom for å hente den – men jeg ga henne ingenting. Du har vel ikke sagt hun kan det? – Nei, aldri, og du må passe på – ikke slipp henne inn neste gang. Hun har ingenting her å gjøre. En dag fikk Egor et illebefinnende på jobben, og ble hasteinnlagt med hjerteproblemer. Nå var alt ansvar på Kine. Rita dukket plutselig opp og ga Kine en kake: – Ta denne til faren din på sykehuset, si ikke det var jeg som laget den. Litt etter kom Anton inn; han tok et stykke kake da han var sulten. Like etter, på vei opp sykehusets trapp sammen med Kine, falt han sammen. Legene fant giftstoffer i blodet. – Hva har han spist? – spurte legen. – Denne kaken, tanten min bakte den til pappa. Kaken ble analysert, politiet ble koblet inn. Rita hadde forsøkt forgifte broren for å ta huset; tanken var at Anton skulle klare seg, Kine ville bo på hybel, og hun selv skulle få pengene – men hun hadde ikke regnet med at Anton selv skulle spise kaken. Rita ble tatt inn til avhør. Senere besøkte Egor, Kine og Anton henne i arresten. – Tilgi meg, Egor, Anton, Kine… Jeg angrer, tilgi meg for alt i verden! – hun gråt. Egor trakk anmeldelsen, og Rita ble løslatt. Anton klarte ikke tilgi moren, men Egor sa: – Foreldre velges ikke. Moren din har gjort noe fryktelig, men hun angrer. Gi henne en sjanse, Anton. Tiden gikk, Anton kom inn på universitetet, Kine fullførte skolen, men ville helst ikke la pappa være alene: – Det går fint, jenta mi. Du må satse på studiene dine. Vi skal bo for hverandre og være sammen i helger og ferier. Mamma ville så gjerne at du skulle bli lærer.

Etter at moren til Einar gikk bort, begynte han så smått å finne tilbake til seg selv igjen. Mora hadde siste tiden vært på sykehuset, der hun døde. Før det lå hun hjemme hos seg selv, og Einar og kona hans, Sigrun, tok seg av henne på skift. Husene deres lå rett ved siden av hverandre, men selv om Einar tilbød mora å flytte hjem til dem, stod hun alltid på sitt.

Sønnen min, faren din døde her, og jeg skal også få avslutte livet her. Det føles riktig for meg, gråt hun, og Einar klarte bare ikke å stå imot.

Det hadde nok vært enklere for ham og Sigrun å ha mora boende hos dem, men på den andre siden, var datteren deres, Ingrid, bare tretten år det føltes ikke riktig at hun skulle se bestemor visne bort hver dag. Einar jobbet turnus, Sigrun underviste barneskoleelever. Så mora ble alltid passet på, og de vekslet på å overnatte hos henne.

Mamma, kommer bestemor til å dø snart? spurte Ingrid, litt trist det er så synd på henne, hun er jo verdens snilleste.

Jeg vet ikke, kjære deg, men en dag kommer det til å skje, sånn er livet.

Bestemoren ble sykere og ble hentet til sykehuset. Einar hadde en lillesøster, Lene, tre år yngre enn ham. Hun hadde en sønn, Marius, som bestemor og Sigrun ofte passet, mens Lene for det meste var bortreist på «jobbreiser», som hun kalte det. Hun var skilt for lenge siden, og hadde aldri hatt lyst til å ta ansvar for mora, hun visste at broren og kona tok seg av alt. Lene og Einar var rake motsetninger. Hun var hard, kald og kranglete.

Tre dager senere døde moren på sykehuset. Etter begravelsen bestemte de seg for å selge huset hennes, for hvis ingen følger med, forfaller det fort. Moren hadde for lengst overdratt huset til Einar; forholdet til datteren hadde aldri vært godt. Lene visste det og hadde ikke hatt kontakt med mora på årevis.

Men etter at huset var solgt, maste Sigrun på Einar:

Når du får pengene, må du dele det likt med Lene.

Men Sigrun, Lene har jo egen leilighet etter skilsmissen eksmannen ga henne alt, han gikk ut med ingenting og hun bruker bare pengene opp uansett.

Ja, men Einar, kom igjen da. Så har vi gjort vårt, og slipper å høre henne snakke stygt om oss, eller tenke at vi har snytt henne for noe.

Han hørte på kona, og ga Lene halvparten av huset, men istedenfor å takke bare fnyste hun:

Er det alt? Hvor er resten av pengene?

Tida gikk, Ingrid ble femten, og så skjedde det enda en ulykke. Sigrun ble syk og måtte legge seg. Hun hadde kjent seg dårlig lenge, men trodde det bare var slitenhet etter all småbarnsundervisningen. Men en dag svimte hun av i hagen, og ble kjørt til sykehuset, der de oppdaget en alvorlig sykdom for sent.

Finnes det ingen hjelp for Sigrun? spurte Einar fortvilet, men legen bare ristet på hodet.

Vi gjør alt vi kan, men hun kom for sent. Det var ikke hun som kom til oss, hun ble brakt inn. Har dere virkelig ikke merket at hun har vært syk?

Selvfølgelig merket jeg det! Jeg ba henne så mange ganger om å gå til lege, men Sigrun er sånn, hun lever bare for andre

Snart ble Sigrun sendt hjem, sengeliggende. Einar og Ingrid gjorde alt for henne, men sykdommen tok henne stadig mer. Einar satte sprøyter selv, tok permisjon fra jobb for å være der. Men permisjon varer ikke evig, så han måtte begynne å jobbe igjen. Ingrid tok seg av mat og stell, hun var ofte utmattet.

En dag kom Lene på besøk.

Du, Einar, vaskemaskina mi røk, kan du fikse den? Du kan jo sånt.

Greit, jeg ser på den, lovet han, og dagen etter ordnet det seg.

Før han gikk sa han:

Kunne du ikke stikke innom hos oss av og til så ikke Ingrid blir alene med Sigrun? Hun er bare femten år, og jeg jobber jo. Det er tøft for voksne, tenk for henne. Datteren din Sigrun har jo også passet så mye, nesten som hun oppdro Marius selv, og hun hjalp deg med leiligheten da eksmannen ville ha sin del.

Åh, skal vi virkelig mimre om det som var for lenge siden? Marius er jo snart voksen, jeg var tross alt gift før deg. Ok, Sigrun var snill med sønnen min, men jeg reiste jo rundt overalt og jeg ga henne en gullring for det, husker du ikke?

Joda, men hun ga deg ringen tilbake med en gang, og du tok den jo med glede.

Hvis hun ikke ville han så og dessuten, det å passe friske barn kan ikke sammenlignes med å sitte hos en døende. Det får holde jeg vil ikke, sa søstra brått, og takket ikke engang for vaskemaskin-reparasjonen.

Einar ble ikke egentlig lei seg han sa bare:

Ikke kom og be meg om noe mer. Du er kald og hjerteløs.

Han bare lukket henne ute av tankene sine. Sigrun ble fort svakere. Den dagen han kom hjem fra jobb og Ingrid løp ut til ham, skjønte han det straks.

Pappa, mamma er så dårlig, hun har snudd seg vekk til veggen og vil verken spise eller snakke. Jeg prøvde å gi henne medisin og vann…

Slapp av, jenta mi, vi klarer oss, vi skal holde ut sammen.

Samme natt døde Sigrun. De gråt begge to, og nå måtte Einar og Ingrid finne ut av livet som to. Han følte nesten en lettelse etterpå Sigrun slapp å lide mer, dattera slapp å se henne visne bort. Savnet var enormt, han savnet hennes blikk, latteren hennes, den rolige omsorgen. Hun var borte for alltid. Ingrid sørget også, men prøvde til og med å trøste ham.

Pappa, vi gjorde alt vi kunne. Nå må vi bare akseptere at mamma er borte. Hun har det godt nå, hun har ikke vondt mer. Etter hvert vil vi venne oss til det. Det viktigste er at vi har hverandre.

Tenk, så voksen du er blitt, sa Einar forbauset. Hele denne sorgen har fått deg til å bli voksen.

Ingrid var alltid der for faren, og han skyndte seg hjem fra jobb for å være med dattera. Hun begynte å lage middag, og så satt de sammen og snakket om dagen sin.

En dag etter jobb fortalte Ingrid:

I dag etter skolen var tante Lene innom.

Hva ville hun? spurte Einar irritert. Ikke slipp henne inn, Ingrid.

Hun bare gikk inn etter meg da jeg kom hjem. Hun ville hente den gamle pelsen til mamma og noen av tingene hennes. Sa at du visste om det.

Jeg ga henne ingenting, hun ble sur og dro.

Bra gjort, jenta mi. Ikke la henne komme hit mer. Lås døra når du er hjemme alene hun har ingenting hos oss å gjøre.

Så, en dag på jobben, fikk Einar smerter i brystet. Det ble vanskelig å puste. Han besvimte nesten, kollegaen ringte straks 113, og han ble lagt inn på sykehus. Ingrid kom løpende med tårer i øynene, men legen beroliget henne:

Ikke gråt, pappaen din skal klare seg, men han er nær ved å få et hjerteinfarkt. Han må ha behandling nå.

Nå var plutselig alt ansvar på Ingrid far, skole, hus. Hun prøvde å få tid til alt, hadde ingen å støtte seg på, men jobbet hardere med skolearbeid. Hun kom innom sykehuset daglig og laget til og med noe mat til faren.

En dag kom Lene med en kake.

Ingrid, jeg har bakt litt til Einar. Hvordan har han det? Jeg vil ikke gå inn til ham, du kjenner oss. Kan ikke du levere denne for meg? Ikke si at den er fra meg.

Ok, takk, tante Lene, svarte Ingrid.

Et kvarter etter kom Marius innom han hjalp Ingrid litt innimellom, nå som han skulle begynne på universitetet til høsten.

Glemte nøklene hjemme, så jeg stakk innom. Oi, Ingrid, har du bakt kake?

Nei, det er mammaen din som kom med denne til pappa. Vil du ha et stykke? Pappa kan ikke spise hele uansett.

Marius takket ja, hun skar en bit og laget litt te. Så bestemte de seg for å ta en tur innom sykehuset sammen. Men da de kom til trappa foran sykehuset, stoppet Marius plutselig, ble kritthvit og grep etter gelenderet før han datt sammen. Heldigvis var de allerede på sykehuset.

Det viste seg at Marius hadde fått i seg noe giftig.

Hva har han spist? spurte legen.

Det var den kaka egentlig ment for pappa. Moren hans lagde den til pappa, sa Ingrid.

Ikke la faren din få noe av dette. Vi må undersøke hva det er.

Politiet ble varslet, og Lene ble hentet inn. Hun måtte innrømme at hun hadde blandet noe i kaka for å forgifte Einar. Tanken var å arve huset hans og bruke pengene selv, mens Ingrid sikkert ville flytte på hybel. Hun hadde bare ikke tenkt på at Marius kunne få kaka.

Da Einar kom hjem fra sykehuset, dro han sammen med Ingrid og Marius på besøk til Lene.

Tilgi meg, Einar. Unnskyld, Marius Ingrid, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skjønner det nå, beklager så inderlig, gråt hun.

Einar trakk tilbake anmeldelsen, og Lene ble sluppet ut en stund etterpå. Men forholdet mellom Marius og moren knakk, og han tilbrakte mye tid sammen med Einar og Ingrid.

Onkel Einar, jeg klarer aldri å tilgi henne. Jeg hater henne.

Vet du, Marius foreldre får man ikke valgt. Ja, hun gjorde noe fryktelig, men hun angrer virkelig, og alle kan gjøre feil. Hun straffes hardt nok allerede. Gi henne en sjanse, hun sliter og angrer.

Etter hvert roet ting seg litt. Marius kom inn på universitetet, Ingrid gjorde seg ferdig med videregående og planla å studere, men hun ville ikke forlate faren helt alene.

Det går fint, jenta mi. Du skal få utdanne deg. Vi to skal være der for hverandre, alltid du kan komme hjem i helgene og feriene. Mamma ville jo aller helst at du skulle begynne på lærerskolen.