Uncategorized

Sigrun, den eldste datteren, har nettopp avsagt den endelige familiedommen. Hun har aldri giftet seg

— Gå hjem! Vi snakker der! — sa Maksim irritert. — Det mangler bare at vi skal lage oppstyr foran folk! — Ja, ja, for all del! — fnyste Vårin. — Som om jeg bryr meg! — Vårin, nå får du gi deg! — truet Maksim. — Hjemme tar vi praten! — Oi, så skummel du er da! — sa hun, kastet flette bakover ryggen og gikk mot huset. Maksim ventet til Vårin hadde gått langt nok unna, dro opp mobilen og hvisket i mikrofonen: — Ja, hun er på vei hjem! Møt henne der, gjør som vi har avtalt! Og i kjelleren med henne, så hun lærer seg litt respekt! Jeg kommer snart! Han la mobilen tilbake i lomma og skulle til å gå inn i butikken for å feire at han har “oppdratt” kona, da en fremmed mann tok tak i ham. — Beklager at jeg bare avbryter slik! — smilte mannen usikkert. — Men du, hun jenta du gikk sammen med… — Min kone, og hva så? — svarte Maksim surt. — Nei nei, ikke noe altså! — smilte han enda mer nervøst. — Men, si meg, heter ikke kona di Vårin Melnes? — Vårin, ja — nikket Maksim. — Og hun het Melnes før. Hva gjelder det? — Og hun har Severinsen til mellomnavn? — Ja! — svarte Maksim, tydelig utålmodig. — Hvordan vet du alt dette om kona mi? — Jeg må bare spørre, ble hun født i 1993? Maksim tenkte seg om: — Stemmer. Hvorfor så mange spørsmål, kjenner du Vårin? — Maksim ble mistenksom. Vårin hadde bare bodd i bygda deres i tre år, og ingen hadde hørt noe særlig om henne før det. Hun hadde fortalt at hun rømte fra foreldrene fordi de skulle tvinge henne inn i et arrangert ekteskap. Derfor var det mistenkelig at en fremmed kunne noe som helst detalj om henne. — Å, nei, jeg kjenner henne ikke personlig! — rødmet mannen. — Jeg… er slags en fan, om du forstår! — Fan, ja? Jeg skal telle ribbeina dine, og kanskje ta et par for å gjøre deg litt smalere! — sa Maksim truende. — Hva slags snakk om “fan”? Har du tenkt å stikke av med kona mi? — Nei, nei, nå misforstår du! — sa han fort. — Jeg mente hennes talent! Jeg er fan av det! — Vårin har da ikke noe spesielt talent… — ble Maksim forvirret. — Å, du vet nok ikke at hun fikk livsvarig utestengelse i thaiboksing som 18-åring fordi hun var for brutal? Det krever talent! — kom det begeistret. — Synd hun sluttet etter noen private turneringer. Det var en fryd å se henne i ringen! Maksim begynte å skjelve, han prøvde å få mobilen ut av lomma, men den falt i bakken og knuste. Da han hadde fått den sammen igjen, ville den ikke slå seg på. Maksim løp hjem, mumlende: — Kjære Gud, la meg rekke det i tide! Da Vårin kom til bygda, la Maksim merke til henne med en gang. Hvem ville ikke det? Ung, sportslig, morsom, interessant. Hun begynte å jobbe på barneskolen som gymlærer. Alle trodde først at hun bare var en student på pliktår, men fant fort ut at hun var 25 og planla å bli værende. Folk begynte å vente på at hun skulle hente familien til bygda, men det skjedde aldri. — Det er noe mystisk! — sladra damene. — Ung, pen og ender opp her? Jeg kan banne på at hun skjuler en fælslig hemmelighet! — Hva slags hemmeligheter i våre dager? — sa en annen. — Hun har sikkert hatt en dårlig mann eller flykta fra foreldrene. Sånt ser jeg på TV hele tiden! Maksim lot henne være i fred i starten: — Gudene vet hva slags bagasje hun har. Jeg ser det an. Jobben på skolen betydde også pauser på personalrommet, der alt ble delt. I løpet av seks måneder fikk damene dratt ut livshistorien hennes. Foreldrene hennes var forretningsfolk som fikk trøbbel, leverandørene sviktet, alt falt sammen. For å redde firmaet bestemte faren seg for å gifte bort datteren med “riktig” mann. — Skulle du sett den “kjekkasen”! Jeg stakk av på flekken! Kunne ikke tenke meg å bli solgt! — Er du helt alene nå? — spurte en erfaren kollega. — Folk bor overalt, — trakk Vårin på skuldrene. — Jeg klarer meg bedre selv enn å gifte meg med én jeg ikke elsker. Ingen visste at hun var tidligere mester i thaiboksing og utstøtt for overdrevet voldsbruk. Kollegene forsikret henne: — Du finner mannen din her, Vårin! Da Maksim fikk vite alt dette, bestemte han seg: — Henne skal jeg ha til kone! Våre lokale damer er grådige, denne jenta har ingen slekt her! Og vi slipper å møte foreldrene hennes. Han fortalte familien, som jublet: — Unge, sunne, sportslig. Hun blir en flott husmor og mor! Og hvis hun gjør seg vanskelig — da lærer vi henne våre regler! Og selvsagt var de sikre på at det ville bli bryllup, for Maksim var både pen og nestleder på grønnsakslagret. Han hadde stått på og utmerket seg. — Du vet best, gjør som du vil! Vi stoler på deg! Ryktene sier Maksim var streng, broren Mikkel var sjef for sikkerheten og ikke særlig populær, men det sluttet tyveriene. Så giftet han seg med Vårin. Skysset henne hjem til foreldre, inn i felleshuset, svigerfar og svigermor inkludert. Svigers la fram reglene: — Vi gjør alt sammen! Sånn er det her! Her skal du hjelpe til! — Jeg kan ingenting, — innrømmet Vårin. — Hjemme hadde vi hushjelp. — Det skal vi lære deg! — svarte svigerfar godhjertet. — Så lenge du vil lære! — Bare én ting: jeg tåler ikke urettferdighet. — Rettferdighet er relativt, — svarte svigermor. — Kvinnen skal adlyde mannen og hans familie! Alt gikk på skinner — i noen uker. Så begynte friheten hennes å bli strammet inn etter boka: bare jobb og butikk! Huset, hagen og dyrene var hennes ansvar, for makkerne satt mest på jobben eller ga råd fra godstolen. Og skulle hun nevne “egentid” eller kino, ble det avfeid: — Kvinne trenger ikke venninner som gift, det er bare trøbbel! Og kino? Det får du se med mannen din! Dame går ikke på kafé alene i denne bygda! Vårin, født byjente, nektet å la seg kue fullt ut. Hun krevde å bli behandlet rettferdig: — Like mye arbeid, like mye respekt! Hver gang noen sluntret unna, protesterte hun. Etter to og et halvt år var det fremdeles konflikt. Vårin krevde at alle bidro rettferdig, ellers fikk det være. — For et kvinnfolk denne Vårin er! — utbrøt svigermor. — Sier du én ting til henne, får du fem tilbake! Familien bestemte seg: Nå skal hun settes på plass! Maksim tar henne ut for å “lufte”, så sendes hun hjem — og da skal de vente på henne for en “alvorsprat”. Skjønner hun ikke ord, får de bruke makt, slå henne inn på kjellerrommet! Slik ble det. Mens Maksim distraherte Vårin, forberedte familien overraskelsen hjemme. Men Maksim rakk det ikke — han ble forsinket. Gårdsporten var der, men inngangsdøren var revet av hengslene. Mikkel satt på gulvet med brudd i armen. Maksim ringte ambulansen og tvang broren til å oppgi adressen. I gangen lå faren bevisstløs men i live. På kjøkkenet satt en blåslått svigermor med en knekt kjevle. Ved kjøkkenbordet satt Vårin og drakk te. — Elskling? — sa Vårin rolig. — Kommer du for din porsjon også? — N-nei… — stammet Maksim. — Da vet jeg ikke helt hva jeg skal tilby deg, — smilte Vårin. — Kanskje litt rettferdighet i familien? — Dette skulle du ha advart om! — ropte Maksim. — Du har jo nesten tatt livet av dem! — Jeg kjenner mine grenser. Alle fikk akkurat det de kom med! Tok med meg kjevla, brakk den over kneet, og svigermor løp rett inn i døra! — Og hvordan går vi videre nå da? — spurte Maksim. — Jeg tror vi får det veldig fredelig, — smilte Vårin. — Og rettferdig! Og bare glem å nevne skilsmisse, jeg er nemlig gravid. Vårt barn skal ha en far! Maksim svelget: — Greit, kjære! Da alle var blitt lappet sammen og roet seg, justerte familien reglene. Siden den dagen råder det fred og ro hjemme. Og ingen har noensinne forsøkt å ydmyke eller undertrykke noen igjen!

Gå hjem! Jeg snakker med deg der! mumlet Henrik, irritert. Det mangler bare at vi skal lage en scene

Uncategorized

025

Å TÅLE ER Å ELSKE

Du vet, Synnøve løp ut på flytårnet og ropte så høyt at hele flyet hørte: Eirik! Jeg skal elske deg for alltid!

Uncategorized

079

Mamma til Alènka.

Hei du, jeg må bare fortelle deg historien om Solveig. Hun vokste opp med bare mamma, Ingrid Haugen

Uncategorized

018

En mors hjerte Stian satt ved kjøkkenbordet, komfortabelt plassert på sin faste plass. Foran seg hadde han en dyp tallerken med mammas hjemmelagde borsj – duftende, kraftig, med en lett syrlighet. Susen av skjeen som gikk mellom suppeskålen og munnen fylte rommet, men tankene til Stian vandret langt bort. Han tenkte over hvor mye livet hans hadde forandret seg de siste årene. Nå hadde han råd til å spise frokost på trendy kafeer, lunsjere på Michelin-restauranter og prøve innovative retter laget av kjendiskokker på kveldstid. Han kunne bestille franske østers, trøfler fra Italia, marmorert biff fra Japan – alt han måtte ønske seg. Likevel, til tross for dette kulinariske paradiset, var det ingen retter som kunne måle seg mot mammas borsj. Sofistikerte sauser, sjeldne krydder, kreative anretninger – alt dette bleknet sammenlignet med den enkle, men så velkjente og kjærlige maten fra oppveksten. I mammas borsj var det mer enn bare ingredienser og oppskrift. Her fantes omsorg, varme hender, og minner fra barndommens bekymringsløse dager. Stian visste at uansett hvor mange restauranter han besøkte, uansett hvilke delikatesser han smakte, ville det for ham alltid kun finnes ett kjøkken som var best – mammas. Mens han grunnet, kom Maria inn på kjøkkenet og satte varsomt fra seg en kopp te foran ham. Hun virket urolig, som om noe plaget henne dypt. – Stian, når skal du dra? Stian løftet blikket fra suppen, smilte og svarte: – I morgen tidlig. Bilen min er på verksted, så jeg drar med en kompis denne gangen. Han kastet et ekstra blikk på moren, som så frisk og avslappet ut med et lett rødmende fjes. Ingen ville trodd hun var over femti, selv om hun hadde passert det forlengst. – Det er bare noen timers kjøring, du trenger ikke å bekymre deg, – la han til, i håp om å roe henne ned. Maria ble plutselig stående helt stille, som om hun hadde hørt noe skremmende. Fingrene hennes grep hardt om bordkanten, som om hun måtte støtte seg. En tung stillhet fylte rommet, kun klokkens tikkelyd brøt pausen. – Med en venn, – gjentok hun lavt, nesten som en hvisking, og ansiktet ble blekt. – Nei, Stian, du bør ikke dra med ham. Stian ble stram i ansiktet. Det var lenge siden han hadde sett moren slik – vanligvis rolig og fornuftig, virket hun nå ærlig talt oppriktig redd, noe som fikk uro til å spre seg også i ham. Han la fra seg skjeen og så alvorlig på henne. – Du vet jo ikke engang hvem jeg mener, – prøvde han å si rolig, men det var uro i stemmen. Hva var det egentlig hun fryktet så mye? – Det går bra, det lover jeg. Det er Joakim, min gamle venn. Han kjører forsiktig og har aldri fått bot. Bilen er tysk og solid, og han har til og med lykkenummer på skiltet – tre sjuere. Maria kom sakte mot ham, med et nærmest tregt steg, som om hver bevegelse kostet ekstra. Hun tok ham i hånden, og Stian kjente hvor kalde fingrene hennes var mot hans varme hud. – Vær så snill, gutten min, – stemmen dirret, men var bestemt. – Bestill deg heller en drosje? Hjertet mitt er urolig. Jeg klarer ikke å slappe av. – Men tenk om taxisjåføren har kjøpt førerkortet sitt? – prøvde han å spøke, men smilte anstrengt. – Ikke vær så engstelig! Jeg ringer deg med én gang jeg har kommet frem, ok? Du rekker ikke å bli urolig. Stian kysset henne forsiktig på kinnet og klemte henne hardt, kjente mammas bekymring smitte over. Hun holdt rundt ham et øyeblikk, som om hun ville memorere varmen hans, før hun sakte slapp taket. – Alt går bra, mamma, – gjentok han og så henne dypt inn i øynene. – Jeg lover. Stian forlot barndomshjemmet og gikk sakte nedover den kjente gaten. Kveldsluften var klar, gatelyktene kastet varme sirkler på asfalten. Det var ikke langt hjem, kun noen minutters gange. Han gikk langsomt, tenkte på morgendagens reise, og måtte stadig jage bort bildet av morens urolige blikk. Da han kom inn i leiligheten sin, var det stille og ryddig. Han gikk rett til soverommet, der reisebagen lå klar på senga. Alt var pakket. Overbevist om at han var forberedt til avreise, satte han bagen ved døren. Så sjekket han vekkerklokken: kvart på ti. “I morgen tidlig, opp klokka seks. Må ikke forsove meg,” gjentok han for seg selv, og forsøkte å feste det i minnet. Han kledde av seg, la seg og slo av lyset. Men i mørket, med byens lyder bak vinduet, tok uroens tanker over. Han så for seg moren ligge våken, like bekymret. For å ikke gruble, gikk han mentalt gjennom morgendagens program: stå opp, vaske seg, ta en kaffe, sjekke presentasjonen en gang til… Tankene flimret, og sakte sovnet han. * * * Morgenen ble alt annet enn planlagt. Han slo opp øynene, blunket mot det sterke sollyset som strømmet inn gjennom gardinen. Noen sekunder ble han liggende, før han oppdaget klokken på nattbordet. Fem på ni. – Pokker! – Det spratt ut av ham. Han satte seg brått opp, fylte seg med irritasjon. Han kastet vekkerklokken vekk – den hadde ikke ringt. – Hvorfor vekket ikke Joakim meg? Vi hadde jo avtalt! Mobilen lå på nattbordet, men var slått av. Merkelig – han var sikker på at den hadde nok strøm og at han aldri skrudde den av selv. Han trykket på knappen, og straks pep det for nye meldinger. Han åpnet meldingene og leste raskt: “Stian, hvor er du? Jeg har ventet i femten minutter utenfor. Hvis du ikke er ute om 10 minutter, drar jeg. Det er langt å kjøre og jeg vil ikke kaste bort tiden.” “Stian, er du sikker på at du skal være med? Ring meg.” “Jeg drar nå. Beklager, kan ikke vente lenger.” Stian stivnet. Joakim hadde faktisk vært her, ventet, ringt … og han hadde forsovet seg. Igjen kom morens ansikt fra kvelden før: hun hadde kjent på noe, hadde bedt ham la være å dra med Joakim. Men nå var løpet kjørt. Han spratt opp av sengen, hektisk og rastløs. Hva nå? Ta taxi? Leie bil? Han kastet et blikk på telefonen; flere ubesvarte anrop. Én etter én – alle fra mamma. Over tjue stykker. En dårlig følelse grep tak i han. Uten å tenke grep han nøklene og sprang ut, nesten i løp mot barndomshjemmet. Døren var åpen da han kom frem. Stian hastet inn, fortsatt andpusten. Hjertet slo tungt. – Mamma, er du ok? – ropte han nervøst. Maria satt i stua, blek og rødgråten, sliten i blikket. Da hun så sønnen, sperret hun opp øynene, som om hun ikke kunne tro det var virkelig. – Stian… er det virkelig deg? Gud, takk… Han stanset, visste ikke hva som var skjedd. Så henne gråte – det hadde han nesten aldri opplevd. Han ville trøste, men visste ikke hvordan. – Hva har skjedd, mamma? – spurte han da han kom nærmere. Han tok henne i de kalde hendene hennes. Akkurat da hørtes nyhetsstemmen fra TV-en: – En ulykke like utenfor by N. Foreløpige opplysninger: fire biler involvert. Bare én overlevde – sjåføren i en hvit Audi med nummerskilt 777… Stian svelget tungt. Han så på bildene fra ulykken, til han plutselig gjenkjente Joakims hvite Audi. Kulden bredte seg i brystet. Mamma hadde sett ulykken på TV, kjent igjen bilen og trodd det verste da han ikke svarte. – Mamma, det er meg, jeg lever, – sa han med rolig stemme, forsøkte å skjule skjelven. Han satte henne på en stol, helium raskt til kjøkkenet, fant et glass, fylte med vann, og ga det til henne. – Se, jeg er her. Alt er bra. Maria tok glasset med skjelvende hender, men satte det fra seg uten å drikke. Hun grep hardt rundt armen hans, som om hun fryktet å miste ham. Hun presset seg inntil ham, og han kjente hvordan hun hikstet lydløst. – Stian, jeg var så redd… – stemmen knapt hørbar – …på TV’n sa de bare sjåføren overlevde… og du svarte ikke… Jeg ringte og ringte… Jeg trodde jeg aldri skulle få se deg igjen… Han holdt henne hardt, strøk henne over ryggen på samme måte som i barndommen når hun var lei seg. Kjente spenningen, visste hun trengte tid for å tro at alt var i orden. – Telefonen skrudde seg av, og vekkerklokken ringte ikke. Jeg forsov meg, det er derfor jeg ikke svarte. Men jeg er her, mamma. Alt er bra. Jeg er rett ved deg. Han forsto at nærværet hans kanskje ikke var nok. Tok frem mobilen, ringte legevakten. – Legevakt? Det haster, en kvinne er dårlig. Hun har hatt stor påkjenning, kanskje hjertet. Adresse… – han oppga adresse og beskrev situasjonen. – Ja, vi venter. De satt sammen i stillhet, til sirenene nærmet seg utenfor. Stian så på moren, på de dirrende vippene, og sverget: “Alt vil gå bra. Nå blir alt bra.” Legevakten kom etter ti minutter. En mann i hvit frakk med legeveske hilste ikke, men gikk straks bort til Maria. – Hvordan føler du deg? – spurte han mens han gjorde klar blodtrykksmåler. – Svimmel? Kvalm? Maria prøvde svare, men nikket bare. Stian sto tett ved og var beredt til å hjelpe hvis det trengtes. Etter undersøkelsen så legen alvorlig på ham: – Jeg anbefaler å ta henne til sykehuset. Hun har hatt et kraftig sjokk, og i hennes alder bør hun observeres i hvert fall et døgn. – Selvfølgelig, jeg tar henne til privatklinikk. De har bedre oppfølging der. Legen nikket. Han skrev ut henvisning og et notat på forhånd. – Greit, da gjør dere det. Dette sparer tid ved innskrivingen. Han så hjertelig på Maria og Stian. – Alt ordner seg. Ikke vær for urolig nå. Stian takket, hjalp moren å pakke seg sammen, og var allerede i tanker om hvordan de raskest kunne komme seg til klinikken. På sykehuset ble Maria lagt rett inn til observasjon. Hun ble møtt av en sykepleier, som smilende ba dem vente på legen. En rolig, erfaren lege tok straks kontrollen, undersøkte, stilte de riktige spørsmålene og beroliget med myke, trygge toner. – Vi tar prøver, men det er ikke noe kritisk nå. Det er best å sjekke alt, så vi tar det med ro, sa han til Stian. Stian satt rolig ved siden av, holdt moren i hånden, selv om nervene lå utenpå. Fingrene var kalde, blikket tåkete av tretthet og angst – hjertet slo dobbelt. – Alt blir bra, – hvisket han gjentatte ganger. – Du har bare vært veldig bekymret. Nå får vi orden på alt, så får du komme hjem igjen. Maria nikket svakt. Hun var fortsatt blek, men angsten i øynene hadde stilnet. Hun klemte hånden hans svakt, et signal på at hun hørte ham og ville tro ham. – Jeg visste noe var galt, – sa hun lavt. – Intuisjonen min slår aldri feil. Stian svelget. Ordene rammet hardt med skyldfølelse. Han innså hvor sterkt moren elsket ham. Alt hun hadde ofret alle disse årene – tid, krefter, helse – for at han skulle få et godt liv. Og i dag holdt hun på å miste det kjæreste hun hadde. – Unnskyld at jeg skremte deg, – hvisket han. – Jeg skal aldri ignorere magefølelsen din igjen. Jeg lover. Maria strøk ham over kinnet, mykt, så velkjent. – Det viktigste er at du lever, – sa hun enkelt. – Alt annet er bagateller. De ventet sammen i sykehuskorridoren, omgitt av støyen fra ansatte og pasienter, men for dem var det bare stillheten mellom dem, hånden i hånden, og visshet om at de sammen skulle klare alt. * * * Stian holdt seg tett på moren hele tiden. Én kveld ringte han sjefen og forklarte alt; moren hans var innlagt, han måtte bli hos henne. – Jeg forstår. Ikke tenk på jobbreisen. Jeg tar den denne gangen. Bare ta vare på henne, – svarte sjefen med oppriktig medfølelse. – Takk for det, – sa Stian stille. Dagene på sykehuset gikk langsomt, men trygt. Maria kom seg litt etter litt. Fargen kom tilbake, stemmen ble stødigere. Sykehuspersonalet rådet at hun ble under observasjon noen dager til, bare for sikkerhets skyld. Stian sov på et hardt stolsete ved siden av sengen. Det var uvant og slitsomt, men han kunne når som helst se at hun pustet, sov eller våknet – og smilte til ham. En kveld, badet i gyllent kveldslys fra vinduet, prøvde Maria seg på et samtaleemne hun hadde båret på lenge. – Du vet, jeg har alltid vært redd for at du en dag bare skulle forsvinne og aldri komme tilbake. Stian løftet blikket, så ikke bare en omsorgsfull mor, men en kvinne som år etter år hadde levd med stillferdig angst. – Hvorfor det? – spurte han, alvorlig, men varmt. – Fordi du alltid har vært så selvstendig, – smilte Maria. – Du fikset alt selv, helt fra du var liten. Jeg var stolt, men noen ganger redd for å miste deg. At du skulle gå din egen vei, og ikke se deg tilbake. Stian merket han ble varm innvendig. Han hadde aldri forstått at hennes stolthet også hadde en side av sorg og uro. Han tok hånden hennes, som i barndommen. – Jeg drar ingen steder, mamma. Du er alltid det viktigste for meg. Jeg visste ikke at du følte det slik. Unnskyld. Maria strøk ham over fingrene og nikket: – Nå vet du. Og det hjelper. Han svelget, så rett på henne. – Jeg forlater deg aldri. Du er det kjæreste jeg har i livet mitt. Hun smilte med tårer i øynene – denne gangen gledestårer. – Jeg vil bare at du er lykkelig. Får familie, barn… at du vet noen alltid er glad i deg og stoler på deg. Stian tenkte på kjæresten sin, Helene, fra kontoret. Snill, oppmerksom, forståelsesfull. Likevel hadde han aldri fortalt mora om henne – usikker på hvordan det ville bli mottatt. – Det er ei jente, – sa han forsiktig. – Helene. Fra jobben. Hun er spesiell. Med henne er det lett å være seg selv, men hun forstår meg også når jeg ikke sier noe. Maria lyste opp. – Fortell mer! Hvordan traff dere hverandre? Han fortalte lenge, med detaljer hun kunne leve seg inn i. Det føltes godt å dele, endelig. – Jeg tror Helene er riktig for meg, – smilte han til slutt. – Var bare redd du skulle tro jeg glemte deg. Maria lo varmt og slo ham lett på hånda. – Dumme deg. Jeg blir bare glad hvis du finner lykken. Tror du jeg vil holde deg tilbake? Bare ikke glem at du har en mamma som elsker deg. Og alltid vil være her for deg, uansett hvor stor familie du får. Stian smilte på ekte, og kjente den siste klumpen i magen smelte bort. – Jeg kommer aldri til å glemme deg, – svarte han og klemte hånda hennes. – Og takk for at du forstår…

Morshjerte Jeg satt ved kjøkkenbordet, på min faste plass, mens den velduftende dampen fra mammas hjemmelagde

Uncategorized

017

KAN IKKE TRO DET!

Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg er igjen, akkurat som for tjue år siden, og svinger rundt med deg i en vals.

Uncategorized

027

Lars, jeg forstår deg ikke. Har du mistet vettet? Hva mener du med at du drar? – Det jeg sier. Jeg har hatt en elskerinne lenge! Hun er 16 år yngre enn meg! Og jeg har bestemt meg, jeg har det bedre med henne! – Hun kunne vært datteren din! – På ingen måte! Hun er allerede 20. Alex gikk bort til henne. – Og forresten. Valeria har en veldig rik far. Endelig skal jeg få leve som jeg alltid har drømt om! Skjønner du? Og hun skal gi meg barn, noe du aldri kunne! Hvert ord fra ham traff Tanya hardt. Hun forsto at det måtte skje en dag, siden de aldri fikk barn. Men hun hadde aldri trodd det skulle skje på en så ydmykende måte. De hadde vært gift i nesten 15 år. Opp- og nedturer, som alle andre. Men Tanya mente alltid at man måtte ha respekt i familien – uten det, går det bare ikke. – Tanya, kunne du ikke grått litt for skams skyld? Det føles litt rart for meg. Kvinnen rettet ryggen stolt. – Hvorfor skulle jeg gråte? Jeg er virkelig glad på dine vegne! Virkelig! La i det minste én av oss få oppfylt drømmen sin. Mannen trakk på seg et hånflir. – Hvorfor maser du alltid om de penslene dine? Det er jo ikke engang en ordentlig jobb! – Nei, det er en hobby. Men hadde jeg jobbet litt mindre, og du tatt deg sammen og tjent mer, kunne jeg kanskje levd av det jeg elsket. – Å, gi deg nå. Hva skal du ellers gjøre? Du kan jo ikke få barn. Bare jobb og jobb. Hun snudde seg til Alex, som prøvde å lukke kofferten. – Lars, den nye… din nye flamme – hun kommer vel aldri til å jobbe et slag? Hvordan skal dere leve? Du er jo heller ikke akkurat glad i å jobbe. – Det bryr ikke deg! Men jeg er snill i dag, så jeg forteller: Vi trenger bare klare oss noen uker med egne penger. Når Valeria blir gravid, kommer faren til å pøse på med penger! Og dessuten har vi nok. Du trenger ikke bekymre deg. Alex fikk endelig stengt kofferten og dro ut av leiligheten med et brak. Tanya vred seg – hun hatet høye lyder. Hun vendte seg mot vinduet. Nesten helt bort til inngangen kom en stilig, rød bil. Ut spratt en ung jente og kastet seg rundt halsen på Alex. Selvsagt stirret alle bestemødrene i gården. Selvfølgelig kunne han ikke bare gå uten å gjøre henne til latter. Merkelig nok, følte Tanya seg lettet. Forholdet deres hadde vært en farse den siste tiden. Lars hadde nærmest sluttet å sove hjemme. Hun visste, men klarte ikke selv å ta det siste steget og bryte opp. Hun tok opp telefonen. – Rita, hei. Har du planer for kvelden? Venninnen ble overrasket. – Hva? Har du plutselig kommet deg ut av depresjonen? – Slutt med det. Jeg har aldri vært deprimert. Bare litt nedfor. La oss dra ut i kveld! Ta et glass vin, skravle litt – jeg har dessuten en unnskyldning. Et sekund ble det stille i røret, så spurte Rita forsiktig: – Tanya, er du sikker på at du har det bra? Hvilke tabletter har du tatt i dag? Mot hodepine? Feber? Har du feber, forresten? – Rita, slutt nå! – Hvis du mener alvor, er jeg med. Lei av å se det sure ansiktet ditt! Men… – Hva? Kan du ikke? – Nei, det er ikke det. Hvordan skal Lars slippe deg ut? Hvem skal mate ham på sofaen og tørke snørra hans? – Rita, klokken sju, på «Diamanten»! Tanya la på. Hun skulle snart slå venninnen sin. Det var på tide. Tanya smilte for seg selv. Hun hadde hatt lyst til det helt siden de møttes. Rart nok, hadde det aldri gått ut over vennskapet. Tanya grep vesken og sprang ut. Det var allerede lunsj, og hun hadde mye å rekke. Rita så rastløst på klokken. Tanya kom aldri for sent, men nå var hun fem minutter på overtid. Så kom venninnen inn på restauranten – og Rita fikk hakeslepp. Det fikk også alle andre i lokalet. Tanya hadde alltid langt hår i topp. Nå hadde hun fått en kort, lys bob. Tanya brukte aldri sminke. Bare mascara og litt krem etter dusjen. Nå var sminken proff, perfekt. Tanya likte å gå i bukser – men nå kom hun i en løs kjole som viste mer om kroppen hennes enn trange jeans noensinne kunne gjort. – Tanya, wow… Tatiana slo triumferende vesken ned på stolen og satte seg. – Liker du det? – Herregud, du ser jo ti år yngre ut! Ikke si at du har kastet ut Lars! – Nei, han stakk av selv. En stund satt venninnene og glodde på hverandre, så brøt de ut i latter. Etter en halvtime kom det drinker fra en mann i nærheten. Han var litt eldre enn dem, kanskje fem år. Rita så lurt på Tanya: – Der har du allerede beundrere. Tanya rynket på nesen og vinket mannen bort til bordet. Rita sperret opp øynene: – I dag liker jeg deg virkelig! De satt til langt på natt. Mannen het Igor og var morsom, smart, selvsikker og veldig kjekk. Han fikk Rita inn i en taxi, så tilbød han å følge Tanya hjem. – Jeg kan gå tvers gjennom hele byen for deg! Jeg har bil, men kjører ikke nå, har drukket. – Det trengs ikke! Jeg bor bare to kvartaler herfra. De var fremme ved huset hennes på morgenen. Hadde gått rundt, pratet, ledd. – Tanya, jeg fikk aldri spurt – feiret dere noe spesielt? Har du bursdag? Skal jeg kjøpe gave? – Nei… Eller, kanskje litt. Mannen min forlot meg i går. Tanya smilte sitt bredeste smil. Igor så overrasket ut. – Jøss, Tatiana… Du overrasker! Tre uker senere satt Tanya og Rita på kafé. – Tanya, hvordan går det med Igor? Kvinnen smilte. – Rita, jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig. Jeg skjuler ingenting for ham. Han takler følelsene mine på strak arm. – Men… er det noe som plager deg? – Ja… Lars klarer ikke gi slipp. Han har til og med sendt invitasjon til bryllupet. – Wow… Hvorfor det, mon tro? – Han vil vel se en knust, gråtende ekskone. Eller vise meg frem for nye kona. – Slask… Tanya, ta med Igor. Dropp innom, gratuler, og gå igjen. Bare for å vise ham, liksom! …Lars så på Valeria. – Du er så vakker… – Jeg vet. Tror du pappa kommer? – Hvordan kunne han ikke det. Du er jo datteren hans… – Datteren hans… Har ikke gitt meg en krone på et år, prøver å tvinge meg til å jobbe. For en far. Lars omfavnet henne. – Ikke tenk på det, han kommer. Datteren hans skal jo gifte seg! De tok bryllupet på kreditt. Lars og Valeria var sikre på at faren ville tilgi sin bortskjemte datter og åpne pengeslusene. – Lars? – Hva med din eks, kommer hun? – Tenk, ja! Hun ringte i går. – Næh! – Jo! Jeg tror hun kommer for å be meg komme tilbake. – Helt sikkert. Åh, jeg elsker slike scener! Da Tanya forklarte Igor hva hun ville, ble han overrasket. – Når, sa du, skal han gifte seg? – Klokka to. Er du opptatt? – Og eksen din heter…? – Alexander. Hvorfor? – Jøss, slike sammentreff… Klart jeg blir med. Han fortalte alt på vei til festen. Tanya ble så sjokkert at hun ikke fikk stoppet ham. De gikk bortover mot brudebordet. Tanya gikk stolt arm-i-arm med Igor og smilte bredt. Verken Lars eller Valeria så spesielt lykkelige ut. De nærmet seg. Valeria hvisket: – Pappa? Alexander klarte knapt si: – Tanya? Han kjente henne ikke igjen med en gang – han kunne ikke tro hun kunne se sånn ut. Igor ga blomster og konvolutt til datteren og sa: – Det er flott at du nå er gift og selvstendig. Vi skal ut og reise med Tatiana – verden venter! Så snudde han seg mot Alexander: – Forstår du, svigermor trenger ferie også. Nå overlater jeg min datter til deg, håper du tar godt vare på henne. Unnskyld, vi må dra. De forlot restauranten. Tanya ville le, men var ikke sikker på om Igor ville like det. Plutselig snudde han seg: – Du vet du må gifte deg med meg nå? Tanya tenkte seg om. Så sa hun alvorlig: – Vel, må man, så må man… Arm i arm gikk de til bilen, mens Igor allerede bestilte billetter til et sted med sol og varme.

Erik, jeg skjønner deg ikke. Har du mistet forstanden? Hva mener du med jeg drar? -Jeg mener akkurat det.

Uncategorized

02.4k.

Beklager, mamma, jeg kunne ikke la dem bli igjen der,” sa sønnen min på 16 år da han kom hjem med to nyfødte tvillinger.

«Beklager, mamma, jeg kunne ikke la dem der», sa min 16 år gamle sønn da han kom hjem med to nyfødte

Uncategorized

016

Nadja Leonidovna ble plutselig syk. Ingen av hennes døtre besøkte henne mens hun lå til sengs – det var bare barnebarnet Natalia som tok vare på henne. Først nærmere påske dukket døtrene opp. Som vanlig for å hente med seg landlige godsaker som mamma hadde laget! Nadja Leonidovna gikk ut til porten for å ta imot døtrene. – Hvorfor er dere her? – spurte hun kjølig. Eldstedatteren Svetlana ble stående målløs av overraskelse. – Mamma, hva er det med deg?! – utbrøt hun. – Ingenting! Alt er som det er, kjære dere! Jeg har solgt hele gården… – Hva? Hva med oss? – døtrene skjønte ingenting.

Ingrid Olsdatter har plutselig blitt syk. Ingen av døtrene hennes har besøkt moren sin mens hun har vært

Uncategorized

013

Møt Charlie: En Historie om Vennskap og Eventyr

Jeg heter Bamse. Jeg er en Labrador, en søt hannvalp som alle liker. Av og til blir jeg irritert på alt