Hei du, jeg må bare fortelle deg historien om Solveig. Hun vokste opp med bare mamma, Ingrid Haugen, og fra den dag hun kan huske har hun alltid følt seg som den uønskede barnet. Det var ikke som om noen straffet henne uten grunn hun hadde alltid nok mat på bordet, klær som passet, og leker som mamma kjøpte når hun ba om dem. Men likevel kunne Solveig kjenne den kjølige avstanden fra moren som en kald vind mot huden. Det var så vondt at det lagde en trykkende følelse i hjertet…
Solveig var en kjærlig og veldig sosial liten jente. Som barn prøvde hun stadig å få morens oppmerksomhet gi henne et kyss, klemme seg fast, holde henne i fanget. Men Ingrid trakk seg rolig unna, fortsatte med sine egne gjøremål, og lot aldri Solveig få et klem eller et kyss. I nabolaget og på skolen ble familien sett på som flinke mamma dukket opp på foreldremøter, fulgte med på helsesjekkene, tok Solveig med på tur til Kristiansand og til sirkus i Oslo. Men Solveig visste at alt dette ble gjort som en plikt, uten varme eller smil. Hun jobbet ekstra hardt på skolen, prøvde å oppnå ros som ingen andre ga henne bortsett fra moren.
Som liten trodde hun at dette var helt normalt, at alle hadde sånne forhold. Men da hun ble eldre, så hun andre barn som både fikk ros og ble kjeftet på, som ble sett og hørt. Det fikk henne til å begynne å spørre seg selv hvorfor moren hennes var så kald. Hun fant svaret i minnene om faren, Kjell Haugen, en høy mann med store hender og et blidt smil. Han svøpte henne opp i lufta, lot henne fly som om hun var på himmelen, og de lo sammen de så nesten helt like ut. Under madrassen i rommet hennes har et slitt foto av Kjell med en ettåring Solveig ligget gjemt i flere år. Etter hvert som hun vokste, lignet hun mer og mer på faren.
Kanskje moren er såret på faren, tenkte Solveig mens hun prøvde å forstå seg selv. Hun stirrer på meg og blir sint…
Ingrid så ofte stille ned på Solveig med et langt, fast blikk som aldri sa noe. Kjell forlot dem da Solveig var tre år gammel, og siden da kom kun barnebidragene som en påminnelse om at han fantes et sted, jobbet et sted, men aldri tenkte på datteren sin. Solveig hadde allerede tilgitt ham. Hun forsto ikke hvorfor hun bar så mye harme mot moren, men i hjertet hennes vokste en kald klump som presset på hjertet, fylte det med is.
* * *
Så kom den siste skoleklokken. Solveig stod i en hvit blomstret forklæde og så etter moren, men Ingrid, som bare hadde dukket opp i starten for å få en takk fra rektor for den veloppdragne datteren, forsvant i mengden. Solveig så misunnelig på andre foreldre som klemte barna sine, tok bilder og kjente tårene presse på.
Etterpå kom universitetet. Solveig hadde klart å komme inn på et stipend på Universitetet i Oslo nesten umulig med så høy konkurranse, men hun klarte det! Mamma tok nyheten imot rolig, uten smil eller stolthet. Hun spurte bare om det fantes hybel og hvor Solveig skulle bo mens hun studerte.
Lettet over å ha fått utløst litt av frustrasjonen, pakket Solveig sekken sin, flyttet først inn hos en venn, og så trykket hun på seg en plass på studenthybelen.
* * *
Årene gikk, og mor og datter snakket knapt. Det overrasket både ektemannen, Thomas, og svigermoren, Liv, som etter hvert ble den nære familien for Solveig. Den biologiske moren dukket ikke opp i bryllupet hun sendte bare en pen sum penger og et kort med en tørr gratulasjon. Liv lærte Solveig å holde husstanden i orden, og de delte kvelder med te på kjøkkenet, pratet om alt mulig. Liv kunne enkelt gå bort, gi en klem og trøste med ekte sympati. Etter bare en måned etter bryllupet begynte Solveig å kalle henne «mamma».
Den ekte moren, Ingrid, så ut til å ha forsvunnet i sin egen ensomhet, og det virket som om hun endelig fikk den fredelige stillheten hun alltid ville ha. Hun ringte aldri først, kom aldri på sykehusbesøket da Solveig fikk sitt første barn, og så aldri bildene av den lille gutten som moren pleide å sende. Solveig holdt tyst, men gråt ofte i dusjen om kvelden.
Liv så alt dette, så de rødmende øynene, det oppsvulmede ansiktet fra tårene, og sukket tungt.
Da Solveig, hennes mann og lillebarnet deres, Jonas, dro for å gratulere Ingrid på fødselsdagen, tok Ingrid imot dem med et tørt takk og lot dem ikke gå inn i døra hun slo døren i ansiktet på barnebarnet. Liv, som er så varm og omsorgsfull, kunne ikke sitte stille. Hun bestemte seg for å gå til Ingrid selv, med fast beslutning om å få en samtale uansett hva.
Det er da sannheten kom frem
* * *
Kjell, faren, hadde en mørk fortid han dro av gårde like etter bryllupet. Selv om den unge kona, Maria, ikke hadde noen mistanke om ham, ville hun ikke ødelegge familien. Etter noen måneders dype innblandinger kom han hjem med et barn i armene. En av hans kjærester hadde ikke overlevd fødselen, og han tok barnet med hjem til sin lovlige kone. Det var vanskelig å beskrive hva Maria følte å oppdra et barn som egentlig var andres, å prøve å elske dem av hjertet. Hun klarte nesten, men Kjell forlot til slutt familien, forsvant i ukjente retninger og etterlot seg en datter som ingen trengte.
Hva skulle Maria gjøre med dette barnet? Gi det bort til barnehjem? Prøve å finne sin egen kjærlighet? Hva ville folk si? Hun var redd for dommen, så hun ga opp sitt eget liv for å ta vare på Solveig. Hun prøvde å elske jenta, men så ansiktet som lignet så sterkt på den forræderiske ektemannen, innså hun at hun fortsatt elsket ham, og at Solveig bare var en trist kopi av ham
* * *
Da Liv kom hjem, lå Solveig og Jonas allerede i dyp søvn, klistret sammen i den store dobbeltsengen. Mannen var på forretningsreise i en annen by, og lille Jonas hadde gledet seg til å sove i foreldrenes seng. Liv satte seg på benken ved siden av, la et teppe over barnebarnet, rettet forsiktig de flytte hårstråene til svigerdatteren.
Sov nå, min kjære, sov, lille jente, sa hun mykt og ga et kjærlig kyss på pannen før hun snek seg ut og lukket døra stille bak seg.
