Lars, jeg forstår deg ikke. Har du mistet vettet? Hva mener du med at du drar? – Det jeg sier. Jeg har hatt en elskerinne lenge! Hun er 16 år yngre enn meg! Og jeg har bestemt meg, jeg har det bedre med henne! – Hun kunne vært datteren din! – På ingen måte! Hun er allerede 20. Alex gikk bort til henne. – Og forresten. Valeria har en veldig rik far. Endelig skal jeg få leve som jeg alltid har drømt om! Skjønner du? Og hun skal gi meg barn, noe du aldri kunne! Hvert ord fra ham traff Tanya hardt. Hun forsto at det måtte skje en dag, siden de aldri fikk barn. Men hun hadde aldri trodd det skulle skje på en så ydmykende måte. De hadde vært gift i nesten 15 år. Opp- og nedturer, som alle andre. Men Tanya mente alltid at man måtte ha respekt i familien – uten det, går det bare ikke. – Tanya, kunne du ikke grått litt for skams skyld? Det føles litt rart for meg. Kvinnen rettet ryggen stolt. – Hvorfor skulle jeg gråte? Jeg er virkelig glad på dine vegne! Virkelig! La i det minste én av oss få oppfylt drømmen sin. Mannen trakk på seg et hånflir. – Hvorfor maser du alltid om de penslene dine? Det er jo ikke engang en ordentlig jobb! – Nei, det er en hobby. Men hadde jeg jobbet litt mindre, og du tatt deg sammen og tjent mer, kunne jeg kanskje levd av det jeg elsket. – Å, gi deg nå. Hva skal du ellers gjøre? Du kan jo ikke få barn. Bare jobb og jobb. Hun snudde seg til Alex, som prøvde å lukke kofferten. – Lars, den nye… din nye flamme – hun kommer vel aldri til å jobbe et slag? Hvordan skal dere leve? Du er jo heller ikke akkurat glad i å jobbe. – Det bryr ikke deg! Men jeg er snill i dag, så jeg forteller: Vi trenger bare klare oss noen uker med egne penger. Når Valeria blir gravid, kommer faren til å pøse på med penger! Og dessuten har vi nok. Du trenger ikke bekymre deg. Alex fikk endelig stengt kofferten og dro ut av leiligheten med et brak. Tanya vred seg – hun hatet høye lyder. Hun vendte seg mot vinduet. Nesten helt bort til inngangen kom en stilig, rød bil. Ut spratt en ung jente og kastet seg rundt halsen på Alex. Selvsagt stirret alle bestemødrene i gården. Selvfølgelig kunne han ikke bare gå uten å gjøre henne til latter. Merkelig nok, følte Tanya seg lettet. Forholdet deres hadde vært en farse den siste tiden. Lars hadde nærmest sluttet å sove hjemme. Hun visste, men klarte ikke selv å ta det siste steget og bryte opp. Hun tok opp telefonen. – Rita, hei. Har du planer for kvelden? Venninnen ble overrasket. – Hva? Har du plutselig kommet deg ut av depresjonen? – Slutt med det. Jeg har aldri vært deprimert. Bare litt nedfor. La oss dra ut i kveld! Ta et glass vin, skravle litt – jeg har dessuten en unnskyldning. Et sekund ble det stille i røret, så spurte Rita forsiktig: – Tanya, er du sikker på at du har det bra? Hvilke tabletter har du tatt i dag? Mot hodepine? Feber? Har du feber, forresten? – Rita, slutt nå! – Hvis du mener alvor, er jeg med. Lei av å se det sure ansiktet ditt! Men… – Hva? Kan du ikke? – Nei, det er ikke det. Hvordan skal Lars slippe deg ut? Hvem skal mate ham på sofaen og tørke snørra hans? – Rita, klokken sju, på «Diamanten»! Tanya la på. Hun skulle snart slå venninnen sin. Det var på tide. Tanya smilte for seg selv. Hun hadde hatt lyst til det helt siden de møttes. Rart nok, hadde det aldri gått ut over vennskapet. Tanya grep vesken og sprang ut. Det var allerede lunsj, og hun hadde mye å rekke. Rita så rastløst på klokken. Tanya kom aldri for sent, men nå var hun fem minutter på overtid. Så kom venninnen inn på restauranten – og Rita fikk hakeslepp. Det fikk også alle andre i lokalet. Tanya hadde alltid langt hår i topp. Nå hadde hun fått en kort, lys bob. Tanya brukte aldri sminke. Bare mascara og litt krem etter dusjen. Nå var sminken proff, perfekt. Tanya likte å gå i bukser – men nå kom hun i en løs kjole som viste mer om kroppen hennes enn trange jeans noensinne kunne gjort. – Tanya, wow… Tatiana slo triumferende vesken ned på stolen og satte seg. – Liker du det? – Herregud, du ser jo ti år yngre ut! Ikke si at du har kastet ut Lars! – Nei, han stakk av selv. En stund satt venninnene og glodde på hverandre, så brøt de ut i latter. Etter en halvtime kom det drinker fra en mann i nærheten. Han var litt eldre enn dem, kanskje fem år. Rita så lurt på Tanya: – Der har du allerede beundrere. Tanya rynket på nesen og vinket mannen bort til bordet. Rita sperret opp øynene: – I dag liker jeg deg virkelig! De satt til langt på natt. Mannen het Igor og var morsom, smart, selvsikker og veldig kjekk. Han fikk Rita inn i en taxi, så tilbød han å følge Tanya hjem. – Jeg kan gå tvers gjennom hele byen for deg! Jeg har bil, men kjører ikke nå, har drukket. – Det trengs ikke! Jeg bor bare to kvartaler herfra. De var fremme ved huset hennes på morgenen. Hadde gått rundt, pratet, ledd. – Tanya, jeg fikk aldri spurt – feiret dere noe spesielt? Har du bursdag? Skal jeg kjøpe gave? – Nei… Eller, kanskje litt. Mannen min forlot meg i går. Tanya smilte sitt bredeste smil. Igor så overrasket ut. – Jøss, Tatiana… Du overrasker! Tre uker senere satt Tanya og Rita på kafé. – Tanya, hvordan går det med Igor? Kvinnen smilte. – Rita, jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig. Jeg skjuler ingenting for ham. Han takler følelsene mine på strak arm. – Men… er det noe som plager deg? – Ja… Lars klarer ikke gi slipp. Han har til og med sendt invitasjon til bryllupet. – Wow… Hvorfor det, mon tro? – Han vil vel se en knust, gråtende ekskone. Eller vise meg frem for nye kona. – Slask… Tanya, ta med Igor. Dropp innom, gratuler, og gå igjen. Bare for å vise ham, liksom! …Lars så på Valeria. – Du er så vakker… – Jeg vet. Tror du pappa kommer? – Hvordan kunne han ikke det. Du er jo datteren hans… – Datteren hans… Har ikke gitt meg en krone på et år, prøver å tvinge meg til å jobbe. For en far. Lars omfavnet henne. – Ikke tenk på det, han kommer. Datteren hans skal jo gifte seg! De tok bryllupet på kreditt. Lars og Valeria var sikre på at faren ville tilgi sin bortskjemte datter og åpne pengeslusene. – Lars? – Hva med din eks, kommer hun? – Tenk, ja! Hun ringte i går. – Næh! – Jo! Jeg tror hun kommer for å be meg komme tilbake. – Helt sikkert. Åh, jeg elsker slike scener! Da Tanya forklarte Igor hva hun ville, ble han overrasket. – Når, sa du, skal han gifte seg? – Klokka to. Er du opptatt? – Og eksen din heter…? – Alexander. Hvorfor? – Jøss, slike sammentreff… Klart jeg blir med. Han fortalte alt på vei til festen. Tanya ble så sjokkert at hun ikke fikk stoppet ham. De gikk bortover mot brudebordet. Tanya gikk stolt arm-i-arm med Igor og smilte bredt. Verken Lars eller Valeria så spesielt lykkelige ut. De nærmet seg. Valeria hvisket: – Pappa? Alexander klarte knapt si: – Tanya? Han kjente henne ikke igjen med en gang – han kunne ikke tro hun kunne se sånn ut. Igor ga blomster og konvolutt til datteren og sa: – Det er flott at du nå er gift og selvstendig. Vi skal ut og reise med Tatiana – verden venter! Så snudde han seg mot Alexander: – Forstår du, svigermor trenger ferie også. Nå overlater jeg min datter til deg, håper du tar godt vare på henne. Unnskyld, vi må dra. De forlot restauranten. Tanya ville le, men var ikke sikker på om Igor ville like det. Plutselig snudde han seg: – Du vet du må gifte deg med meg nå? Tanya tenkte seg om. Så sa hun alvorlig: – Vel, må man, så må man… Arm i arm gikk de til bilen, mens Igor allerede bestilte billetter til et sted med sol og varme.

Erik, jeg skjønner deg ikke. Har du mistet forstanden? Hva mener du med jeg drar?

-Jeg mener akkurat det. Jeg har hatt en elskerinne lenge! Hun er 16 år yngre enn meg! Og jeg har bestemt meg for at jeg har det bedre med henne!

-Hun kunne vært datteren din!

-Ingen grunn til å overdrive. Hun er tross alt 20.

Erik gikk bort til henne.

– Og dessuten. Valeria har en veldig rik far. Endelig kan jeg leve slik jeg alltid har drømt om! Skjønner du det? Og snart skal hun gi meg barn, i motsetning til deg!

Hvert ord stakk som et knivstikk for Ingrid. Hun hadde lenge visst at det en dag ville skje, for de hadde aldri fått barn sammen.

Men hun hadde aldri sett for seg at det skulle ende så ydmykende.

De hadde vært gift i snart 15 år. Livet hadde bydd på både gode og dårlige dager, som for alle andre. Men Ingrid hadde alltid ment at respekt var det viktigste i et ekteskap.

-Ingrid, du kunne i det minste grått litt, så jeg slipper å føle meg så utilpass.

Hun løftet hodet stolt.

-Hvorfor skulle jeg gråte? Jeg er oppriktig glad på dine vegne! Det er jo bra hvis noen av oss får oppfylt drømmene sine.

Erik rynket på nesen.

-Hvorfor maser du alltid om det maleriet ditt? Det er verken jobb eller hobby, det betyr jo ingenting.

-Det er bare en hobby, ja. Men hvis jeg hadde jobbet litt mindre og du tjent litt mer, kunne jeg kanskje gjort det jeg elsker.

-Åh, du må ikke komme der. Hva annet skulle du brukt tiden din på? Du kan uansett ikke få barn. Bare stå på med jobben du, du.

Hun snudde seg mot Erik, som slet med å lukke kofferten.

-Erik, og denne nye damen din, hun har vel heller ikke tenkt å jobbe? Hvordan skal dere klare dere, egentlig? Du er jo ikke særlig arbeidsom selv.

-Det har du ingenting med! Men jeg skal være grei og fortelle deg: Vi trenger bare klare oss selv i en kort stund. Når Valeria er gravid, kommer faren hennes til å dekke oss med penger! Du trenger ikke bekymre deg.

Erik fikk endelig lukket igjen kofferten og gikk ut, og smalt døren så det dundret. Ingrid skar en grimase, hun hatet høylytte lyder. Hun gikk bort til vinduet.

En skinnende rød bil kjørte nesten helt opp til inngangspartiet. Ut spratt en ung kvinne, kastet seg rundt halsen på Erik.

Selvfølgelig sto alle nabodamene og stirret. Kunne han ikke gått sin vei diskret, uten at det måtte være så pinlig for henne?

Likevel følte Ingrid en slags lettelse. Den siste tiden hadde livet deres vært et eneste stort narrespill.

Erik sov knapt hjemme lenger. Hun så hvor dette bar, men klarte aldri selv å ta det siste steget vekk fra det de kalte for familie.

Hun tok opp telefonen.

-Rita, hei. Hva skjer i kveld?

Venninnen hørtes forfjamset ut.

-Hæ? Har du endelig kommet deg ut av den mørke tåken?

-Ingen krise, Rita. Jeg har bare vært litt nedfor. Skal vi ta oss en tur ut i kveld, ta et glass vin, prate litt? Jeg har faktisk noe å feire.

Det ble stille et øyeblikk i røret.

-Ingrid, går det bra med deg? Har du tatt tabletter for migrene eller feber? Eller er det placebo, haha?

-Slutt, da, Rita!

-Om du virkelig mener det, så blir jeg selvfølgelig med. Begynte å bli lei av det evige dvaske ansiktet ditt! Men…

-Hva? Kan du ikke?

-Det er ikke det. Men hvordan skal Erik slippe deg ut? Hvem skal servere osten hans foran TV-en og tørke øynene hans, da?

-Rita, klokka sju på “Smaragd”.

Ingrid la på. Noen ganger fikk hun lyst til å kverke venninnen sin. Det har hun hatt lyst til siden de ble kjent.

Men det påvirket aldri vennskapet. Ingrid grep vesken og løp ut døren. Allerede lunsj, og hun hadde masse å ta igjen.

Rita kastet utålmodige blikk på klokka. Ingrid pleide aldri å komme for sent, men nå var hun fem minutter over tiden.

Da Ingrid kom inn på restauranten, sto det nesten stille i salen. Rita gned seg i øynene. Alle andre ble også stående og stirre.

Ingrid hadde alltid hatt langt hår. Nå hadde hun fått det klipt i en lys, kort bob.

Hun brukte vanligvis knapt sminke, bare maskara og en krem etter dusjen. Nå hadde hun fullstendig perfekt sminke.

Hun gikk alltid i bukser, men i dag hadde hun på seg en løs kjole som viste mer av figuren enn selv de tetteste buksene.

-Ingrid, jeg kjenner deg jo ikke igjen…

Ingrid slo triumferende vesken på stolen og satte seg.

-Liker du det?

-Ja visst! Du ser minst ti år yngre ut. Men ikke si at du kastet ut Erik!

-Ikke nødvendig. Han dro selv.

Venninnene så på hverandre et øyeblikk, og så begynte de å le.

En halvtime senere fikk de drinker sendt fra en mann på nabobordet. Han var kanskje fem år eldre.

Rita sendte Ingrid et lurt blikk:

-Nå, det var da raskt! Du har allerede fått beundrere.

Ingrid lo og vinket ham bort til bordet deres. Rita glodde storøyd:

-I dag liker jeg deg virkelig, Ingrid!

De ble sittende lenge. Mannen het Marius, og var både morsom, klok, lite påtrengende og så ganske bra ut.

Han sendte Rita i taxi hjem, og tilbød å følge Ingrid.

-Jeg går gjerne over halve byen til fots! Har bilen min parkert et sted, men etter noen glass kjører jeg ikke.

-Men du trenger ikke det, jeg bor bare to kvartaler unna.

De endte med å spasere rundt halve natten, pratet og lo.

-Maria, jeg har faktisk ikke spurt: hadde du bursdag i dag? Eller hva feiret dere?

-Nei… eller, jo, på et vis. Mannen min forlot meg i går.

Så smilte Ingrid bredt. Marius kikket overrasket på henne.

-Du overrasker meg stadig!

Tre uker senere, i et kaféhjørne, satt Ingrid og Rita sammen.

-Ingrid, hvordan går det med deg og Marius nå?

Ingrid smilte lykkelig.

-Rita, jeg tror aldri jeg har følt meg så bra før. Jeg skjuler ingenting for ham. Han har en egen evne til å takle alle tankene mine.

-Men har du fremdeles bekymringer?

-Det er bare… Erik lar ikke ting ligge. Han inviterte meg til bryllupet sitt, faktisk.

-Sier du det? Hvorfor det, da?

-Aner ikke. Kanskje han vil se en knust ekskone, eller vise henne frem for sin nye.

-For en fyr … Ingrid, ta med deg Marius. Dere kan stikke innom, gratulere dem og så gå. Da får han se hvor bra du har det!

…Erik så på Valeria.

-Du er så vakker…

-Det vet jeg da. Tror du pappa kommer?

-Klart han kommer, du er jo datteren hans…

-Ja, datter … Han har ikke gitt meg én krone på et helt år. Skal visst lære meg arbeidslyst. For en far …

Erik la armen rundt henne.

-Ikke stress, han dukker alltid opp når noe skjer! Du gifter deg jo tross alt!

De tok opp lån for å ha råd til bryllupet. Både Erik og Valeria trodde faren hans snart ville åpne pengebingen igjen.

-Erik?

-Hva med henne, kommer hun?

-Tro det eller ei. Hun ringte i går.

-Nei! Det mener du ikke!

-Jo. Jeg tipper hun kommer for å trygle meg om å komme tilbake.

-Sikkert! Jeg digger slike opptrinn!

Da Ingrid forklarte Marius hva hun ønsket, himlet han med øynene.

-Når sier du det er bryllup?

-Klokka to. Er det noe galt?

-Og hva heter eksen din?

-Erik. Hvorfor da?

-Haha, Ingrid, verden er liten. Selvfølgelig blir jeg med.

Han fortalte henne alt på vei til bryllupet. Ingrid ble så satt ut at hun ikke klarte å foreslå forandringer.

De gikk opp kirkestien sammen. Ingrid holdt seg til Marius og smilte stolt.

Men Erik og Valeria virket ikke spesielt glade. De nærmet seg.

Valeria hvisket:

-Pappa?

Og Erik klarte bare å klemme frem:

-Ingrid?

Han kjente henne ikke igjen først. Hadde aldri trodd at kona hans kunne se slik ut.

Marius overrakte datteren blomster og en konvolutt og sa:

-Det er flott at du nå har blitt voksen og selvstendig. For nå skal jeg og Ingrid ut og reise litt rundt i verden.

Han snudde seg mot Erik:

-Og du skjønner vel at svigermoren din også må få slappe av. Nå overlater vi datteren til deg, ha en fin dag videre!

De forlot restauranten. Ingrid hadde lyst til å le, men var usikker på hvordan Marius ville reagere. Men plutselig snudde han seg.

-Du skjønner at du må gifte deg med meg nå?

Ingrid lo tenksomt. Så svarte hun alvorlig:

-Ja, sånn må det kanskje bli.

De gikk arm i arm mot bilen. Marius var allerede på telefonen for å bestille billetter til et sted med sol og hav.

Slik lærte Ingrid at forandring tar mot, men belønningen er ofte en ny vår. Livet lar oss starte på nytt, om vi bare våger å åpne døren.