— Gå hjem! Vi snakker der! — sa Maksim irritert. — Det mangler bare at vi skal lage oppstyr foran folk! — Ja, ja, for all del! — fnyste Vårin. — Som om jeg bryr meg! — Vårin, nå får du gi deg! — truet Maksim. — Hjemme tar vi praten! — Oi, så skummel du er da! — sa hun, kastet flette bakover ryggen og gikk mot huset. Maksim ventet til Vårin hadde gått langt nok unna, dro opp mobilen og hvisket i mikrofonen: — Ja, hun er på vei hjem! Møt henne der, gjør som vi har avtalt! Og i kjelleren med henne, så hun lærer seg litt respekt! Jeg kommer snart! Han la mobilen tilbake i lomma og skulle til å gå inn i butikken for å feire at han har “oppdratt” kona, da en fremmed mann tok tak i ham. — Beklager at jeg bare avbryter slik! — smilte mannen usikkert. — Men du, hun jenta du gikk sammen med… — Min kone, og hva så? — svarte Maksim surt. — Nei nei, ikke noe altså! — smilte han enda mer nervøst. — Men, si meg, heter ikke kona di Vårin Melnes? — Vårin, ja — nikket Maksim. — Og hun het Melnes før. Hva gjelder det? — Og hun har Severinsen til mellomnavn? — Ja! — svarte Maksim, tydelig utålmodig. — Hvordan vet du alt dette om kona mi? — Jeg må bare spørre, ble hun født i 1993? Maksim tenkte seg om: — Stemmer. Hvorfor så mange spørsmål, kjenner du Vårin? — Maksim ble mistenksom. Vårin hadde bare bodd i bygda deres i tre år, og ingen hadde hørt noe særlig om henne før det. Hun hadde fortalt at hun rømte fra foreldrene fordi de skulle tvinge henne inn i et arrangert ekteskap. Derfor var det mistenkelig at en fremmed kunne noe som helst detalj om henne. — Å, nei, jeg kjenner henne ikke personlig! — rødmet mannen. — Jeg… er slags en fan, om du forstår! — Fan, ja? Jeg skal telle ribbeina dine, og kanskje ta et par for å gjøre deg litt smalere! — sa Maksim truende. — Hva slags snakk om “fan”? Har du tenkt å stikke av med kona mi? — Nei, nei, nå misforstår du! — sa han fort. — Jeg mente hennes talent! Jeg er fan av det! — Vårin har da ikke noe spesielt talent… — ble Maksim forvirret. — Å, du vet nok ikke at hun fikk livsvarig utestengelse i thaiboksing som 18-åring fordi hun var for brutal? Det krever talent! — kom det begeistret. — Synd hun sluttet etter noen private turneringer. Det var en fryd å se henne i ringen! Maksim begynte å skjelve, han prøvde å få mobilen ut av lomma, men den falt i bakken og knuste. Da han hadde fått den sammen igjen, ville den ikke slå seg på. Maksim løp hjem, mumlende: — Kjære Gud, la meg rekke det i tide! Da Vårin kom til bygda, la Maksim merke til henne med en gang. Hvem ville ikke det? Ung, sportslig, morsom, interessant. Hun begynte å jobbe på barneskolen som gymlærer. Alle trodde først at hun bare var en student på pliktår, men fant fort ut at hun var 25 og planla å bli værende. Folk begynte å vente på at hun skulle hente familien til bygda, men det skjedde aldri. — Det er noe mystisk! — sladra damene. — Ung, pen og ender opp her? Jeg kan banne på at hun skjuler en fælslig hemmelighet! — Hva slags hemmeligheter i våre dager? — sa en annen. — Hun har sikkert hatt en dårlig mann eller flykta fra foreldrene. Sånt ser jeg på TV hele tiden! Maksim lot henne være i fred i starten: — Gudene vet hva slags bagasje hun har. Jeg ser det an. Jobben på skolen betydde også pauser på personalrommet, der alt ble delt. I løpet av seks måneder fikk damene dratt ut livshistorien hennes. Foreldrene hennes var forretningsfolk som fikk trøbbel, leverandørene sviktet, alt falt sammen. For å redde firmaet bestemte faren seg for å gifte bort datteren med “riktig” mann. — Skulle du sett den “kjekkasen”! Jeg stakk av på flekken! Kunne ikke tenke meg å bli solgt! — Er du helt alene nå? — spurte en erfaren kollega. — Folk bor overalt, — trakk Vårin på skuldrene. — Jeg klarer meg bedre selv enn å gifte meg med én jeg ikke elsker. Ingen visste at hun var tidligere mester i thaiboksing og utstøtt for overdrevet voldsbruk. Kollegene forsikret henne: — Du finner mannen din her, Vårin! Da Maksim fikk vite alt dette, bestemte han seg: — Henne skal jeg ha til kone! Våre lokale damer er grådige, denne jenta har ingen slekt her! Og vi slipper å møte foreldrene hennes. Han fortalte familien, som jublet: — Unge, sunne, sportslig. Hun blir en flott husmor og mor! Og hvis hun gjør seg vanskelig — da lærer vi henne våre regler! Og selvsagt var de sikre på at det ville bli bryllup, for Maksim var både pen og nestleder på grønnsakslagret. Han hadde stått på og utmerket seg. — Du vet best, gjør som du vil! Vi stoler på deg! Ryktene sier Maksim var streng, broren Mikkel var sjef for sikkerheten og ikke særlig populær, men det sluttet tyveriene. Så giftet han seg med Vårin. Skysset henne hjem til foreldre, inn i felleshuset, svigerfar og svigermor inkludert. Svigers la fram reglene: — Vi gjør alt sammen! Sånn er det her! Her skal du hjelpe til! — Jeg kan ingenting, — innrømmet Vårin. — Hjemme hadde vi hushjelp. — Det skal vi lære deg! — svarte svigerfar godhjertet. — Så lenge du vil lære! — Bare én ting: jeg tåler ikke urettferdighet. — Rettferdighet er relativt, — svarte svigermor. — Kvinnen skal adlyde mannen og hans familie! Alt gikk på skinner — i noen uker. Så begynte friheten hennes å bli strammet inn etter boka: bare jobb og butikk! Huset, hagen og dyrene var hennes ansvar, for makkerne satt mest på jobben eller ga råd fra godstolen. Og skulle hun nevne “egentid” eller kino, ble det avfeid: — Kvinne trenger ikke venninner som gift, det er bare trøbbel! Og kino? Det får du se med mannen din! Dame går ikke på kafé alene i denne bygda! Vårin, født byjente, nektet å la seg kue fullt ut. Hun krevde å bli behandlet rettferdig: — Like mye arbeid, like mye respekt! Hver gang noen sluntret unna, protesterte hun. Etter to og et halvt år var det fremdeles konflikt. Vårin krevde at alle bidro rettferdig, ellers fikk det være. — For et kvinnfolk denne Vårin er! — utbrøt svigermor. — Sier du én ting til henne, får du fem tilbake! Familien bestemte seg: Nå skal hun settes på plass! Maksim tar henne ut for å “lufte”, så sendes hun hjem — og da skal de vente på henne for en “alvorsprat”. Skjønner hun ikke ord, får de bruke makt, slå henne inn på kjellerrommet! Slik ble det. Mens Maksim distraherte Vårin, forberedte familien overraskelsen hjemme. Men Maksim rakk det ikke — han ble forsinket. Gårdsporten var der, men inngangsdøren var revet av hengslene. Mikkel satt på gulvet med brudd i armen. Maksim ringte ambulansen og tvang broren til å oppgi adressen. I gangen lå faren bevisstløs men i live. På kjøkkenet satt en blåslått svigermor med en knekt kjevle. Ved kjøkkenbordet satt Vårin og drakk te. — Elskling? — sa Vårin rolig. — Kommer du for din porsjon også? — N-nei… — stammet Maksim. — Da vet jeg ikke helt hva jeg skal tilby deg, — smilte Vårin. — Kanskje litt rettferdighet i familien? — Dette skulle du ha advart om! — ropte Maksim. — Du har jo nesten tatt livet av dem! — Jeg kjenner mine grenser. Alle fikk akkurat det de kom med! Tok med meg kjevla, brakk den over kneet, og svigermor løp rett inn i døra! — Og hvordan går vi videre nå da? — spurte Maksim. — Jeg tror vi får det veldig fredelig, — smilte Vårin. — Og rettferdig! Og bare glem å nevne skilsmisse, jeg er nemlig gravid. Vårt barn skal ha en far! Maksim svelget: — Greit, kjære! Da alle var blitt lappet sammen og roet seg, justerte familien reglene. Siden den dagen råder det fred og ro hjemme. Og ingen har noensinne forsøkt å ydmyke eller undertrykke noen igjen!

Gå hjem! Jeg snakker med deg der! mumlet Henrik, irritert. Det mangler bare at vi skal lage en scene for hele nabolaget.

Ja ja, bare gjør deg viktig du! fnøs Ingrid. Skulle tro du var sjefen sjøl!

Ingrid, ikke tving meg til å synde! truet Henrik. Vi tar praten hjemme!

Oi oi oi, så farlig du er, da! svarte hun, slynget fletten bak ryggen og trasket mot huset.

Henrik ventet til Ingrid hadde gått et stykke, før han dro opp mobilen og hvisket i mikrofonen:

Ja, hun er på vei hjem! Ta henne godt imot! Som avtalt, ned i kjelleren hun trenger å lære ydmykhet. Jeg er snart hjemme!

Han stukket mobilen i lomma og var i ferd med å gå inn på Kiwi for å feire sitt ekteskapelige oppdrag, da en helt fremmed mann tok ham forsiktig i armen.

Unnskyld, at jeg tar meg til rette, sa mannen, nervøs og smilende. Den unge dama som var med deg

Min kone, hva med det? svarte Henrik skarpt.

Nei, ikke noe! smilte mannen iherdig, mens blikket flakket. Kan jeg spørre, heter kona di kanskje Ingrid Halvorsen?

Ingrid, ja, nikket Henrik. Hun het Halvorsen før vi gifta oss. Fra hva kommer det?

Og mellomnavnet hennes er Cecilie, ikke sant?

Stemmer! svarte Henrik, nå utålmodig. Hvordan vet du dette?

Tilgi meg, men er hun født i nittitre?

Henrik regnet raskt ut og svarte:

Det stemmer. Men hvem er du og hvordan kjenner du henne? han spente kroppen.

Ingrid hadde jo bare bodd hos dem i bygda i tre år, og før det hadde ingen hørt om henne. Hun selv hadde fortalt at hun rømte fra foreldrene fordi de ville tvinge henne til å gifte seg mot sin vilje.

Så hvem var denne mannen som visste alle detaljene?

Nei du, jeg kjenner henne ikke personlig! rødmet mannen. Jeg er mer en … beundrer.

Hør her, “beundrer”, jeg kan telle ribbeina dine og nappe ut et par hvis du ikke slutter med dette tullet! sa Henrik truende. Hva mener du med å være beundrer? Vil du stjele kona mi?

Nei, nei! Du har misforstått helt! mannen veivet med armene. Jeg er ikke sånn beundrer. Jeg har vært fascinert av hennes talent!

Talent? Ingrid har da ikke noen spesielle talenter, svarte Henrik forvirret.

Nei vel? Få livstids utestengelse fra Muay Thai i en alder av atten år for voldsom råskap, det krever da et visst talent! jublet mannen.

Synd hun sluttet etter at hun vant noen private turneringer. Hun var et syn i ringen!

Henrik klønet med mobilen, som spratt ut av hånden og knuste i asfalten. Panisk plukket han sammen delene, men fikk den ikke til å virke.

Henrik løp hjemover og murret for seg selv:

Herregud, la meg rekke frem i tide!

Da Ingrid kom flyttende til bygda, merket Henrik henne fra første dag. Hvem ville ikke det? Ung, atletisk, artig, og dessuten fikk hun jobb som gymlærer for småskoletrinnet.

Alle trodde hun bare skulle være her midlertidig. Men med tiden viste det seg at hun var 25 og hadde planer om å bli.

Man ventet på at hun skulle få familien etter, men hun var tydeligvis alene.

Noe muffens her! hvisket damene rundt kaffebordet. Ung og spennende og så velger hun å bo her? Hun har sikkert en mørk hemmelighet!

Hemmeligheter i våre dager? Hun har vel bare blitt skuffet av en mann, forsikret en annen. Eller har kranglet med foreldrene og rømte hjemmefra. Sånt skjer. Leste det i Hjemmet.

Henrik fulgte nysgjerrig med, men turte ikke gå bort.

Hvem vet hva hun egentlig har i bagasjen? La oss vente og se.

Lærerjobben innebar ikke bare slit og trøtthet, men også lange møter på personalrommet hvor alt mulig ble luftet.

I løpet av et halvt år fikk de trukket ut Ingrids historie.

Foreldrene mine driver butikk. Gode folk, men da økonomien gikk skeis og leverandøren sviktet, bestemte far at jeg skulle gifte meg med en forretningsforbindelse.

Kunne du sett den “kjekkasen”! Jeg foretrakk å stikke av.

Og du er helt alene? spurte en erfaren kollega.

Folk bor overalt, trakk Ingrid på skuldrene. Jeg vil heller klare meg selv, enn å gifte meg uten kjærlighet!

Bryllup hadde uansett bare vært et salg! Jeg vil være menneske, ikke vare!

Du finner nok kjærligheten her! forsikret lærerne. Selv om bygda er liten, finnes det ordentlige folk!

Ryktet spredte seg, og Henrik hadde bestemt seg:

Jeg frier til henne! Dagens bruder er både kravstore og grådige. Her er hun både fremmed og uten slekt som kommer på besøk. Perfekt!

Dette fortalte han til familien: mor, far og storebror.

Hun er sprek, sunn og sterk! Hun underviser i gym for en grunn. Hun gir oss sunne barn, og er til hjelp i huset! Hvor mange gymtimer er det nå, egentlig?

Et kupp! nikket familien. Og skulle hun bli vrang, ja da lærer vi henne gamle skikker!

Det var ingen tvil bryllupet skulle bli. Henrik var både kjekk og assisterende sjef på gartneriet.

Når sjefen fra Oslo kom på besøk, spilte Henrik rollen som enkel lagerarbeider, men han var den egentlige problemløseren. Etter hvert bygget han hele lageret opp, og tyveriene tok slutt selv om broren Stian, som Henrik hadde satt som vaktmester, var litt for ivrig med å bruke styrke.

Du får ikke med deg en skjemt gulrot ut her! Og brødrene dekker hverandre!

Men dette overså alle, så lenge orden rådet.

Hvordan kunne Ingrid si nei? Hun sa ja til å gå tur, til besøk, til frieri.

Henrik hentet henne ut av det lille hybelrommet og tok henne med hjem.

Her hjemme bor vi som en stor familie! forklarte svigermor, Liv. Vi gjør alt sammen, og vi hjelper hverandre! Slik er det!

Vi hadde ingen regler i min familie, sa Ingrid. Det var jo derfor jeg rømte! Men nå skal jeg prøve å lære skikkene her.

Uttalelsen ble møtt med begeistring.

Men jeg kan faktisk ingenting om hushold, sa Ingrid flaut. Hos foreldrene mine hadde vi personale.

Det lærer du! sa svigerfar, Bjørn, blidt. Er du lærenem?

Jo da, svarte Ingrid. Jeg tåler bare ikke urettferdighet.

Kjære, sa Liv. Rettferdighet er relativt! Familien har regler, eldgamle regler! Vis respekt for din mann og hans slekt. Lydighet kler en kvinne, vær mild! Menn ordner alt det store.

Javel, sånn er det vel her, sa Ingrid. Men håper det ikke er som på middelalderen?

Vi har verken pisk eller stall! lo Bjørn.

Likevel, allerede etter en måned ble friheten hennes kneblet.

Bare jobb og butikk! Utover det:

Hvor skal du? Det er nok å gjøre her hjemme og på gården! Ingrid! ropte Liv. Vi er én familie! Jeg klarer ikke alt alene.

Liv overdrev ikke. Henrik og broren var alltid på jobb til sent på kvelden. Bjørn klaget på rygg og bein, så han ga bare råd. Alt hang på Liv og Ingrid.

Men Liv var ingen ungjente lenger. Trykket steg, leddene verket, hodepine og huset levde sitt eget liv.

Og hva med privatliv? spurte Ingrid. Altså ikke med Henrik, men kafe, kino, veninner? Jeg har jo ingen her!

Veninner trenger du ikke. En gift kvinne har bare bry med venninner! Gå på kafe eller kino, sånt snakker du med mannen din om. Og det passer seg ikke uten mann! Ryktene går, og små steder tilgir ikke.

Seriøst? undret Ingrid.

Du bodde vel tidligere i storbyen! Her ser alle alt! Ett feiltrinn, og du får aldri ristet av deg stempelet! Dessuten, som lærer kan du miste jobben!

Sterk logikk, likevel nektet Ingrid å ofre seg fullstendig til husets åkrene.

Hun jobbet, gjorde sin plikt, krevde respekt. Satte foten ned, hevet stemmen, ga klare beskjeder.

Skal det arbeides, så arbeides det likt! Ikke så noen ligger og andre gjør alt, da nekter jeg!

To og et halvt år gikk. Ingrid ga seg aldri. Hun krevde ærlighet og at alle gjorde sin del.

Du herlige Ingrid, så krevende! utbrøt Liv når Ingrid dro til butikken. Gir aldri opp! Svarer fem tilbake for hvert ord!

Hun mangler respekt! sukket Bjørn. Spør etter en pute eller glass vann, men hun bare sier hun er opptatt!

Henrik, det er uakseptabelt, sa Stian, storebror. Hun fornærmer foreldrene! Hvor har du sett slikt bli godtatt?

Jeg skjønner at hun driver ap! Hun motsetter seg mannen! Hun må temmes, som et sirkusdyr! Og tenk, vi har ikke barn engang. Får vi barn, kommer hun til å styre alt!

Vi må forberede oss, sa Stian. Ta henne med til sentrum, send henne hjem alene. Da tar vi henne her.

Forstår hun ord, greit. Gjør hun ikke, bruker vi makt. Gjør hun opprør, låser vi henne i kjelleren. På jobben sier vi bare at hun er på ferie. En måned der, og hun roer seg!

Så det gjorde de. Mens Henrik gikk tur med Ingrid, sto familien klare hjemme, som rasende vaktbjørner, ventende på melding fra Henrik.

Henrik rakk det ikke.

Grinda sto der. Men dørene til huset var vekk, som om de aldri hadde vært der. I gangen satt Stian og hylte med brukket arm. Henrik trakk mobilen opp av lomma hans, ringte legevakt og dyttet telefonen til øret hans:

Si adressa! ropte Henrik, desperat. Og be om flere biler!

Stian nikket, uten å se opp.

I gangen lå Bjørn blant ødelagte møbler, bevisstløs men i live. I kjøkkenet, ved døra, satt Liv blått øye og en knekt kjevle, selve fest-kjevla, i hendene.

Ved kjøkkenbordet satt Ingrid og drakk te, helt rolig.

Kjære, sa hun og så opp på Henrik. Kommer du for din porsjon?

N-nei, mumlet han.

Da vet jeg ikke helt hva jeg kan by deg. Kanskje litt rettferdighet i familielivet?

Sånt skulle du jo varsla om tidligere! hylte Henrik. Du kunne jo drept folk!

Jeg kjenner grenser! Alle fikk det de ba om! Med det de kom etter meg med!

Kjevla knakk jeg selv! Og moren din, hun traff døra da hun løp fra gangen!

Hvordan skal vi leve videre nå? spurte Henrik.

Jeg tror vi skal klare det, sammen! smilte Ingrid. Med rettferdighet. Og ikke tenk på skilsmisse. Jeg er med barn. Og mitt barn skal ha en far!

Henrik svelget.

Ja, kjære.

Da alle var pleid og roet ned, ble husets regler lagt om.

Siden hersket ro og fred. Og ingen så seg noen gang ut for å såre noen igjen.