Jeg heter Bamse. Jeg er en Labrador, en søt hannvalp som alle liker. Av og til blir jeg irritert på alt rundt meg, og må da bite litt. Ta vare på baken! Jeg har også en eier, og hun er min alt i alt uansett hva hun er eller gjør. Det er ingen diskusjon, jeg elsker henne, og det er alt som teller.
Hun kjøpte meg da jeg var én måned gammel, og hun var 408 måneder altså 34 år. Den kvelden satt hun på gulvet i vår lille to-roms leilighet i Oslo, dryppet i den fjerde glasset rødvin, strøk meg og begynte å gråte:
Så gå videre, Bamse. Nå har jeg en hund som aldri vil svikte meg. Hva er det som er galt med meg? Jeg har ikke vært god på matlaging jeg meldte meg på et fransk matkurs. Jeg mumlet ikke lenger. Så begynte hun å kritisere klærne mine: «Du går rundt i uformelige kåper, som en potetpose, og det er pinlig». Hun fikk hjelp av mor og bestemor, som ga bort mange av sine klær. Snart så hun ikke lenger på meg. Så kom et vink om sex: «Det er kjedelig hjemme, men på kino er folk lidenskapelige og profesjonelle». Jeg hadde i to måneder sett YouTube-videoer om hvordan man gir oralsex på bananer, og var nesten gått tom for penger. Bestemor dro frem to bøtter mais alt for ham. Men han dro, for en idiot. Bamse, du er den eneste for meg. Ikke forlat meg, vær så snill.
Jeg så inn i hennes rødglødende øyne og slikket kinnet hennes. Hva annet kunne jeg gjøre? Jeg kunne sluke alt hun kastet på meg, mens en valp er ikke så nyttig. Hun klemte meg, og vi sovnet. Jeg vet, det er den røde vinen som gjør alt verre.
Etter hvert som mine lapper på gulvet vokste, vokste også jeg. Hun brydde seg om meg med all sin energi. Jeg så på TV en reklame for femstjerners tyrkiske hoteller, kalt «alt inkludert». På den tiden nøt jeg et ultraaltinkludert liv: jeg ble matet til jeg var mett, og på lørdager fikk jeg avokado. Jeg hadde ingen plikter: om morgenen leverte jeg henne til jobben og ventet på at hun skulle komme hjem. Jeg ventet (og ærlig talt sov jeg mest). Når hun kom tilbake, kysset hun meg og ga meg kjøttdeig. Vi var begge lykkelige. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte.
En dag kom en ukjent mann, en kollega fra jobben, hjem til oss etter kino. De drakk rødvin på kjøkkenet og la seg på soverommet. Lydene indikerte at hun likte ham. Jeg var glad fordi hun var fornøyd. Men neste morgen glemte hun å mate meg for første gang i vårt liv sammen. Den glemsomheten ble straffet med at mannens sko forsvant. Jeg ville ha straffet ham, men hun så på ham med en så stor kjærlighet at jeg ombestemte meg.
Mannen viste seg å være en grei fyr, og han brakte meg kjøtt. Han gjemte skoene i kjøleskapet. Merkelig nok kom han kun på lunsjtid, og noen ganger overnattet. På kveldene var hun konstant på mobilen, og de skrev til hverandre. Stemningen ble stadig tristere. På helgene satt hun bare og stirret på telefonen mens katten så på. En kveld, mens hun strøk meg med den røde vinen i hånden, sa hun:
Åh, Bamse, hvorfor blir alt så vanskelig? Han er gift. Jeg har endelig funnet en normal, forståelsesfull mann, med en god medgift. Jeg tror jeg er bedre enn hans kone. Se på brystene mine, en gave fra skjebnen. Snart er det jul, og du og jeg er fortsatt alene.
Hun begynte å gråte stille. Jeg brølte av hat.
Neste dag kom mannen igjen, men han mistet sin dress. Så snart han forsvant inn på rommet hennes, gikk jeg i gang. Hver tåre hun slapp, skulle bli gjengjeld. Til slutt var det bare horn og ben igjen av dressen. Jeg fant to telefoner på gulvet hans og hennes og tygde dem begge. Jeg hadde ingen tid til å stirre på skjermer og gråte om natten.
Mannen kom ut av soverommet i en morgenkåpe, så at han ikke hadde noe annet å ta på seg og at telefonen var borte. Han begynte å svinge meg med båndet. Hun ropte for å beskytte meg, men han dyttet henne bort, plukket meg opp og kastet meg i bagasjerommet på bilen. Jeg trodde han skulle ta meg med til slakteriet, og jeg planla å angripe ham når han klatret ut. I stedet kjørte han til en klinikk. Der ble jeg satt i en bur, fikk en injeksjon, og kraften forsvant. Da jeg våknet, strøk en fremmed dame meg gjennom stengene og snakket i telefon:
Hva gjør disse folkene med en hund? De vil bare leke med den, men den er ikke ønsket. De vil tjene penger slå den i dvale, kjære. Jeg ringer deg senere.
Damen satte seg nærmere. Med den ene hånden strøk hun, med den andre siktet hun en sprøyte mot siden. Jeg var ikke dum; jeg forsto alt. Jeg tenkte på eieren: Hvordan skal hun klare seg uten meg? Voff, voff, voff! Så var det fred.
Plutselig åpnet døren seg, og hun stormet inn, helt rødhjertet.
Stopp! Ikke gjør det! Jeg har funnet deg!
Damen stanset og mumlet at hun likevel ikke ville få tilbake pengene, men vi hadde ingen tid til det. Eieren løp mot meg, og jeg løp mot henne.
Bamse, jeg har vært i alle veterinærer! Tilgi meg, tilgi! Hører du?
De sier at hunder ikke gråter. Jeg gjorde det én gang. Ikke fortell noen. Vi kom hjem og sovnet.
Etterpå mistet hun jobben, sannsynligvis på grunn av den samme mannen. Kjøttet forsvant fra kosten min, og jeg ble tvunget til å leve av grøt. Jeg ble en passiv vegetarianer. Men hun ga ikke opp. Vi begynte å jogge om morgenen. Jeg løp, hun så på bjørkene. Etter hvert ble hun raskere, og hun drakk nesten ikke mer rødvin. Hun besøkte bestemor, som kom med mais og gamle kjoler.
Eieren begynte også på studier drømmen om å plukke blomster til buketter. Jeg antydet at hun skulle lage en bukett av kjøtt, for kjøtt er livets høydepunkt. Men hun foretrakk blomster, så jeg også. Jeg fylte leiligheten med buketter og sa:
Hvis ingen gir meg blomster, skal jeg lage mine egne og gi dem videre.
Hun forsto hintet, og på neste løpetur tok jeg med en stor, grønn løvetann med rot. Hun satte pris på gaven, klemte meg og kysset meg.
Snart fikk hun jobb i en blomsterbutikk, noe hun ble glad for, og jeg ble enda lykkeligere. Først flyttet alt blomstermaterialet til arbeidsplassen, og leiligheten vår føltes igjen som et hjem, ikke en høystakk. Deretter kom kjøttet tilbake på menyen.
To år senere kom en fyr ved navn Espen for å reparere kjøleskapet, og han ble boende. Espen er snill og behandler henne med respekt, og hun ler med ham hele tiden. Snart kom en liten gutt også, som hun ba meg passe og elske. Jeg gjør det jeg er jo en hund.
Alt i alt har jeg lært at lojalitet og kjærlighet kan overvinne selv de mørkeste tider, men den største styrken kommer når vi aksepterer forandring og gir av oss selv uten å forvente noe tilbake. Det er den ekte meningen med livet.
