Uncategorized

Se der, hun drar av gårde til «jobben», fniser en nabo, så lavt at det virker som en hvisking, men høyt

Oksana kom hjem til moren og lillesøsteren til nyttårsfeiringen – hun ville overraske dem, så ingen visste at hun kom. Hun banket på døren, og straks kom lillesøsteren Anna løpende ut! Hele dagen forsvant i matlaging og latter. Mens jentene skar opp salater, laget mamma Oksanas favorittrett: kjøttgrateng à la fransk. «Jeg hadde en følelse av at du ville komme,» sa moren. «Men jeg trodde du kanskje ikke kom alene. Har du ikke snakket med noen etter bruddet med Ivar?» «Nei, mamma,» svarte Oksana. Plutselig ringte telefonen hennes, og det var nesten så hun satte seg ned av ren overraskelse.

Ingrid hadde store planer om å overraske moren sin til nyttår derfor holdt hun tett om at hun hadde kjøpt

Uncategorized

Sergej kjøpte den vakreste buketten og dro på stevnemøte. I godt humør ventet han ved fontenen med blomstene i hånden. Lesia var ingen steder å se. Han så seg rundt og tastet nummeret hennes. Ingen svarte. – Kanskje hun er forsinket, – tenkte han, og ringte igjen. Denne gangen svarte Lesia. – Jeg er allerede her, hvor er du? – spurte Sergej straks. – Det er slutt mellom oss! – sa Lesia plutselig. – Hva? Hvorfor? – stivnet Sergej. – Alt på grunn av buketten din! – svarte hun uventet. – Hva er galt med den? – undret gutten, uten å forstå noen ting.

Henrik har kjøpt den flotteste buketten han kan finne og er på vei til en date. I godt humør står han

Uncategorized

Galina kom hjem fra butikken og begynte å pakke ut varene – men plutselig hørte hun en merkelig lyd fra svigerdatterens og sønnens rom. Da hun gikk for å sjekke, fant hun Valentina i ferd med å pakke koffertene: “Jeg drar fra dere!” hulket Valentina og ga Galina et brev – og da Galina leste det, ble hun stående lamslått av innholdet.

Grete kom hjem fra butikken, og begynte å pakke ut matvarene. Plutselig hørte hun en underlig lyd fra

Uncategorized

Tyverdig lykke Anna stelte i hagen sin – våren hadde kommet tidlig dette året, det var bare slutten av mars, men all snøen var allerede smeltet bort. Klart, kulda ville komme tilbake, men akkurat nå var sola varm, så varm at Anna gikk ut, fikk lyst til å gjøre noe, støtte opp det veltede gjerdet, reparere vedskjulet. Hun tenkte det kanskje var på tide å skaffe seg noen høner og en grisunge – kanskje en hund og katt også? Nå, nå har jeg vandret nok, smilte hun for seg selv, det holder. Hun gledet seg til å vende opp jorda i kjøkkenhagen, plante i bedene, trekke inn lukten av den kjære jorden, akkurat som i barndommen, sparke av seg skoene og løpe barføtt over den nypløyde åkeren, kjenne den varme, myke jorden mellom tærne. – Vi har ennå mye igjen å leve, sa Anna høyt, til ingen spesiell. – Hallo? Anna skvatt. Ved porten stod ei jente, en tenåring, nesten et barn. I en grå, tynn vårjakke – Anna kjente igjen typen fra lokal videregående, dårlige sko, nylonstrømper, altfor lettkledd for årstiden. Hun fryser vel, tenkte Anna, de skoene der holder ikke ute kulda, dårlige greier – rakk hun å tenke. Jenta sto og vekslet på å trå fra fot til fot. – Hei, sa Anna, litt tørt. – Unnskyld, kunne jeg få låne doen? – Åja… bare gå rett fram, så rundt hjørnet der. Anna fulgte nysgjerrig med da jenta hastet avgårde. – Takk, du reddet meg. Jeg leter forresten etter et sted å bo – du leier ikke ut et rom, vel? – Nei, jeg har ikke tenkt på det. Hvorfor vil du leie da? – Orker ikke bo på hybelhuset, der er det bare bråk, festing og gutter som raser inn og ut… – Ja vel? Og hvor mye kan du betale? – Fem kroner… har ikke mer. – Jaja, kom inn, så snakker vi. – Eh, kan jeg bare låne doen én gang til? – Gå i vei da… – Hva heter du? spurte Anna, idet hun viste jenta inn. – Oda, pep jenta som en liten mus. – Oda, ja. Så, hvorfor er du kommet hit? Anna så Oda forskende inn i øynene. – Jeg… Jeg trenger rom… – Ikke jug nå, Oda… hvorfor kom du hit, sier jeg? – Eh, kan jeg få bruke doen igjen… – Hva er det med deg, jenta mi? – Jeg vet ikke… klarer bare ikke å holde meg, svarte Oda med tårer i øynene. – Gå nå da… Anna fulgte Oda med blikket. – Du må stadig på do, altså? – Bare tisse… det svir sånn… – Får ta det etterpå, men si meg nå – hvorfor er du her? Stille. – Nå, jeg venter? Om du skal stjele, så har jeg ingenting av verdi. Hvem har sendt deg? – Ingen, jeg kom selv… Er det deg som er Anna Paulsen? – Jeg? Ja, det er meg… – Du… Du kjente meg ikke igjen… mamma? Det er meg, Oda… datteren din. Anna satt rett i ryggen, ikke en muskel rørte seg i det værbitte ansiktet hennes. – Oda… sa hun lavt, – jenta mi… Odalille… – Ja, mamma! Det er meg! De ga meg aldri adressen din på barnehjemmet, skjønner du, sa de ikke fikk lov, mamma. Men jeg fikk en lærerinne til å hjelpe meg – hun var så snill, Marit het hun. Hun fant navnet ditt, og så lette vi oss frem til adressen, og nå… nå er jeg her. Anna rørte seg fortsatt ikke – bare tårer som rant nedover kinnene. – Oda, Odalille… jenta mi… – Mamma! Mamma, som jeg har lett etter deg! Jeg skrev brev, de bare lo, sa du hadde kastet meg bort, som en ting… Men jeg trodde på deg, mamma, jeg trodde på deg… Forsiktig omfavnet Anna den gråtende jenta, de ru hendene hennes klamret seg til Odas strikkegenser, som om de aldri ville slippe. De satt der, tett omfavnet. Ingenting annet trengtes å sies nå. Senere, etterpå, da Anna husket på det både bestemoren hadde lært og sin egen tunge erfaring, skyndte hun seg rundt, varmet vann, laget dill-te, stelte og pleiet Odalille – vakre jenta, meningen med hele livet hennes. Nå fantes det en grunn til å leve igjen. Gud hadde vært barmhjertig. Ikke alt var tapt… Kjøkkenhage, grisunge, en ny kåpe skulle Oda ha – det var litt penger å ta av. Anna lo for seg selv over hvor nær hun hadde vært å gi opp – og nå: dattera her, Odalille… *** – Mamma? – Ja? – Mamma… – Kom igjen, veslejente. Oda tok et nybakt rundstykke, kinnene hennes hadde begynt å runde seg – mamma hadde kledd henne som en dukke, og selv føltes det nesten som Anna ble yngre. – Mammi? – Hva er det nå, da? – Mamma, jeg er forelska. – Næh, du?! – Jepp… Han heter Sondre. Han er så… snill. Han vil gjerne hilse på deg… – Jeg… vet ikke helt… Men innerst inne visste Anna: De lyse dagene gikk mot slutten, Gud gir – og tar tilbake. – Mamma, hva er det? – Ingenting, vesle venn. Du vokste så fort fra meg – rakk aldri nyte det, rakk aldri… tilgi meg, Oda. – Mamma, hva sier du for noe? Jeg elsker deg så høyt, mamma. Møtet gikk bra. Sondre, en ålreit bygdegutt, arbeidsom og fornuftig – Anna likte ham, denne kunne få datteren hennes. Det var vanskelige tider for mange, noen hadde knapt nok mat, men Anna, Oda og Sondre sultet aldri – Anna var flink til å sy, og da fabrikken ble lagt ned fikk hun seg jobb i et kooperativ. Lønna var god, klær kjøpte hun til både sin Oda og svigersønnen. Sondre var alltid i sving, bygde nytt gjerde, la om de nederste stokkene på huset med brødrene, fikset badstue og fjøset. Huset skinte som aldri før. Hjertet til Anna tinte opp, hun fikk lyst til å leve igjen, med tredobbelt styrke. For alle de tapte årene, for alt hun har prøvd å glemme og som av og til om nettene skyller over henne så hun må stønne ut sorgen… – Mamma, er du syk? – Nei, lille venn, gå og sov du… – Mamma, kan jeg ligge hos deg? – Klart, sa Anna, og flyttet seg inntil veggen så Oda fikk krølle seg inntil henne. Hennes lille, hun som fyller hjertet med kjærlighet – dette er morskjærlighet, takk Gud, takk for at jeg fikk kjenne det! Bryllupet sto, de unge ble boende hjemme hos Anna – den blomstret som aldri før. Til og med kollegene bemerket at hun, den alltid alvorlige Anna Paulsen, måtte tygge på smilet og gikk med røde rødmende kinn. – Barnebarn blir det snart, hvisket hun jentene i pausen, – er så spent! Anna Paulsens datter er så lykkelig, sukket de andre. For en kjærlighet, for ei mor! Barnebarn! Lille Anton kom – oppkalt etter Annas egen mor, den strenge men rettferdige gamle. Lillegull, jammen klarte hun ikke la være å gråte. Aldri før hadde hun kjent en baby i armene – i hvert fall ikke etter Oda, det var så lenge siden. Nå slo hjertet i hodet på henne – dette var lykken, dette var lykketreffet. Snart fantes det ikke andre tanker i Annas sinn enn lille Anton. Han var vakrest og best av alle. Og selvfølgelig skulle han være hos bestemor. Sondre satte i gang et byggerush, reiste et stort hus med egne og brødrenes hender – plass til alle, og selvfølgelig for Anna også. Å bo uten mammaen? Ikke tale om! Guttene startet eget byggefirma, åpnet butikk for byggevarer, livet gikk rolig og godt. Så, en ny gledelig nyhet – det skulle komme en jente, et nytt barnebarn! Anna sydde kjoler i alle farger til lille Marina. Jenta ble familiens prinsesse – barnelatteren sluttet aldri å lyde i huset. Alt var så bra, men så begynte det å svi ofte bak brystbeinet, mer og mer. – Mamma, mamman min, hvorfor har du ikke sagt noe? Hvor gjør det vondt? – Det går bra, lille venn, det går bra… *** … Det er for sent. Vi kan ikke gjøre mer. – Doktor, det går ikke an… hun… min mamma… – Jeg skjønner. Beklager. *** – Oda, vennen min… nå må jeg gå. Unnskyld meg for at jeg blei så lenge. De hadde egentlig gitt opp for lengst, men du redda meg, du kom til meg, jenta mi… – Mamma, ikke si sånn… – Oda, jeg må si deg noe… du, avbryt meg ikke… Jeg er ikke moren din, Oda. Unnskyld meg… – Mamma! Mamma, det skal du aldri, aldri si igjen! Du er min, bare min, mamma… Hører du? – Ja, ja… jenta mi… I hylla ligger dagboka mi… Tilgi meg, Oda. Jeg elsker deg. – Og jeg elsker deg, mamma… *** – Oda, du må spise. – Ja, Sondre… jeg tar meg sammen. Du kan gå. Oda satt på rommet til moren, leste i dagboka hennes. Hele mors liv sto der – hardt, knekt og fylt med glede og latter. Moren hennes het Antonie. Faren døde i krigen. Anna – Annemor, Anniken, lille blomst. Forelsket seg i en lovløs, det var fart, risiko og mye latter. Så bar det avgårde – ulykka kom fort. Livet gikk over i et sluk – og før hun visste det, var hun gammel. Tyngste tabben var en mislykket flukt i snøen, det kostet henne muligheten til å få barn. Alt rakk hun å miste – unntatt morshuset, der hun til slutt fant ro. Legeordren var å vente; eller – gå i kirken, be Gud om tilgivelse. Og så, plutselig, fikk hun den gave hun aldri torde håpe på: Han sendte henne en datter, Odalille – og moren grep sjansen: Kanskje hun kunne få være mor, bare litt, få kjenne hvordan det var? Oda ble verdens lys for henne – og sykdommen holdt seg borte. Tilgi meg, Gud, for at jeg ba om mer tid, for å hjelpe barnet mitt, se barnebarna. I begynnelsen fryktet Anna at Oda skulle oppdage sannheten – hun var jo bare en navnesøster, det måtte ha skjedd en forveksling… Men så la hun frykten bak seg og begynte å leve et vanlig menneskeliv. Unnskyld, Oda, for at jeg stjal deg fra din egentlige mor. Dette er min tyverdig lykke… – Mamma… min kjæreste mamma… Håper du kan høre meg. Jeg visste det, skjønte det nesten fra begynnelsen. Da jeg bodde hos deg, fikk jeg vite at det var feil Anna. Jeg fant den riktige – hun ville ikke ha meg. Hun stiftet seg ny familie, ville ikke ha noe med meg å gjøre. Hun skjøv meg unna, ville ikke engang se meg – bare ga penger og ba meg holde meg unna. Jeg løp vekk, da var jeg så syk. Du pleiet meg, mamma. Takk Gud for at han sendte meg til deg – jeg lette etter deg hele livet. Du er min mor. Tenk at de tok feil den gangen, eller kanskje var det ikke feil; der oppe vet de hvem som skal finne hverandre. Hvordan skal jeg klare meg uten deg igjen, mamma…? – Oda… – Sondre, la henne gråte – hun har mistet moren sin, skjønner du… *** – Bestemor, var bestemor Anna snill? – Veldig, vesla. – Og var hun pen? – Den vakreste som fantes, Anniken. – Hvem ga henne det navnet? – Det må ha vært pappaen eller mammaen hennes. – Var det oldefaren min da, eller oldemoren? – Ja, oldefar eller oldemor. – Er jeg oppkalt etter henne, sånn som du var? – Ja, både jeg og pappaen din valgte det – han var så glad i bestemor. – Ser hun meg nå? – Ja, hun passer på deg, alltid. – Jeg elsker deg, oldemor Anniken, sier lillejenta og legger en blomsterkrans på grava. – Og jeg elsker deg, vesla, hvisker bjørka, – og vi elsker deg, hvisker vinden.

Fremmed lykke 28. mars Våren kom tidlig i år. Det er nesten utrolig, men all snøen har smeltet allerede

Uncategorized

019

VI VAR ALLE SÅ SNARE TIL Å DØMME HENNE Mila sto i kirken og gråt. I allerede femten minutter. Det overrasket meg. «Hva gjør den snobbete dama her?» tenkte jeg. Av alle steder forventet jeg iallfall ikke å møte henne akkurat her. Vi kjente ikke hverandre, Mila og jeg, men jeg så henne ofte. Vi bor i samme boligblokk og går tur i den samme parken. Jeg – med mine fire barn, hun – med sine tre hunder. Vi var alle raske til å dømme henne. Vi – det vil si meg, de andre mødrene med ungene sine, bestemorene på benkene, naboene og, mistenker jeg, til og med forbipasserende. Mila var pen, alltid moteriktig kledd og virket bekymringsløs og selvsikker. — Jasså, byttet hun ut typen igjen, mumlet gamle fru Nina, som satt på benken ved inngangsdøren. — Det er allerede den tredje. — Hun har jo råd til det, hun har jo penger i bøtter og spann, istemte venninnen hennes, store fru Sjur, og så misunnelig på Mila som satte seg i sin dyre utenlandsbil sammen med sin nye kjæreste. Sønnen til fru Sjur, 45 år gamle Vidar, hadde ennå ikke tjent nok til en brukt Lada. — Hun burde heller fått seg barn, klokka tikker jo, la evige motstanderen av bestemødrene, gamle bestefar Tor, til. Men akkurat når det gjaldt å dømme Mila, var de alle enige. Senere lo hele benken skadefro av at Milas nye kjæreste også stukket av, og de konkluderte veldig klokt: «Hun er vel en løsaktig kvinne! Og forresten, det lukter sikkert hund i hele leiligheten hennes!» Men mest av alt mislikte vi mødrene med barn henne. Mens vi, slitne og svette, sprang etter barna våre opp og ned lekeapparater, svinger, buskas, søppelkasser og rett og slett der barna fikk øye på noe (og blikket deres kan jo havne hvor som helst), gikk hun rolig rundt med sine «bikkjer» og ga blaffen. Hun sendte oss også et ironisk blikk av og til, som om hun tenkte: Vel, der har dere det – født barn og mistet friheten, mens jeg lever livet. Og så regner dere ut om pengene strekker til jakke og sko til veslejenta, eller om skoene må vente. — Du ser det med en gang – barnfri! Sa veninna mi, Natasha, mamma til tre gutter. — Rike folk har sine kjæledyr, bikkjer, katter, hamstre, nikket høygravide Lise, mens hun prøvde å plukke datteren ned fra et tre. — Hun er bare egoistisk, reiser rundt i utlandet i stedet for å få barn. Jeg har ikke sett havet på sju år, sukket fembarnsmamma Marina. — Ja, ja, ja, var jeg enig – og med alle, til og med gamlemorene på gårdsplassen. Og løp for å plukke opp Tonje, som hadde skrubbet kneet og gråt utover hele parken. — Hun har bare huset fullt av bikkjer, hun burde hatt barn i stedet, sa en bestemor med barnebarn plutselig høyt en dag. — Det har du ikke noe med! svarte Mila skarpt. Hun ville si mer, men lot det være og gikk videre med sine irriterende hunder. — Uhøflig type, ropte den gamle etter henne. …Jeg så enda noen sekunder på den gråtende Mila og gikk ut av kirken. — Vent litt, hørte jeg bak meg. — Kan du vente? Mila gikk etter meg i kirkehagen. — Er det ikke deg som alltid går i parken med fire jenter? — Jeg… Og du med tre hunder. — Ja. Eh… Kan jeg snakke litt med deg? Du vet, jeg ser alltid på deg med døtrene dine, på de andre mødrene, og jeg blir så rørt, sa hun… Og rødmet. — Du?!? sa jeg forbauset. Jeg holdt på å si «Men du er jo barnfri, egoist og snobb!» Og husket blikkene hennes bort til oss… Slik ble vi kjent. Vi satte oss på en benk. Mila snakket… og gråt. Jeg så hun bare trengte å dele alt med noen… …Mila vokste opp i en god, sammensveiset familie. Hun hadde alltid drømt om mange barn. Hun giftet seg av kjærlighet. Men etter to døde graviditeter og legens dom – «barnløs», forsvant mannen raskt. Det samme skjedde med nummer to. Men før han dro, prøvde Mila seg på lang behandling. Til slutt holdt hun på å dø av et svangerskap utenfor livmoren. Så kom en tredje kjæreste. Og igjen utenfor livmor. Men han stakk av med en gang han hørte om muligheten for barn. Han likte bilen til Mila og at hun tjente mye, men barn var ikke i hans planer. — Jeg var klar til å gi alt bare jeg kunne få en liten en! — Jeg trodde du bare var glad i hunder, sa jeg litt dumt. — Ja, jeg er glad i hunder, smilte Mila. — Men det betyr ikke at jeg ikke liker barn. For å ikke være så alene, skaffet Mila seg Tepa. Så ba noen henne passe Majk mens eierne pusset opp. Han ble. Fena fant Mila som valp en vinterdag ute på gata. Hun syntes synd på den. «Huset fullt av bikkjer, hun burde hatt barn i stedet», tenkte jeg igjen på gamle moren med barnebarn. «Klokka tikker…», hvisket gamle Tor bak ryggen til Mila. Klokka tikket… Mila var allerede førtien selv om hun så ut som tidlig tretti. Hun bestemte seg for å adoptere et barn. Lite eller stort, det spilte ingen rolle. Hun likte seksåringen Kolja godt. Eller rettere sagt, han likte henne fra første stund. Han gikk bort til Mila og spurte: «Vil du bli mammaen min?» «Det skal jeg!» svarte hun. «Bare en egoist, hun orker ikke styret», så jeg for meg at Marina sukket. Men Kolja fikk hun ikke. Mammaen hans, som var schizofren, hadde ikke mistet foreldreretten. — Det var et sjokk for meg, mintes Mila. — Jeg skjønte det ikke… Barnet lider, trenger en familie, men ingenting kan gjøres. Så dukket fire år gamle Lena opp. Jenta hadde allerede vært adoptert og returnert to ganger. Hun hadde for mye fart i seg. Noen sa at da foster-mor nummer to leverte henne tilbake, krøp Lena etter henne, holdt henne fast i skjørtet og ropte: «Mamma, ikke gi meg bort, vær så snill! Jeg skal ikke gjøre det mer!» Da Mila møtte henne, spurte Lena med én gang: «Sender du meg tilbake også?» «Aldri!» klarte Mila å si gjennom tårene. Men adopsjonen gikk heller ikke knirkefritt. Mila fortalte ikke mer. «Men det er min datter, og jeg skal kjempe for henne!» Den dagen kom Mila til kirken for aller første gang. «Jeg har bare ingen flere steder å gå», sa hun. En prest kom, Mila pratet lenge med ham og noterte noe. Da hun gikk, smilte hun… Vi gikk hjem sammen. — Du tror sikkert jeg er snobbete og selvgod, sa Mila. — Men jeg er bare så lei av å forklare alt til alle. Og har hørt så utrolig mye tullete… Jeg svarte ikke. Mila inviterte meg og jentene til å komme på besøk – for å leke med hundene hennes. Jeg takket ja. Og jeg skal komme, men litt senere. For akkurat nå skammer jeg meg. Og jeg kan ikke slutte å tenke: «Hvorfor har vi så mye fordommer? Hvorfor har jeg så mye fordommer? Hvordan kan vi så lett tro det aller verste om andre?» Og jeg håper virkelig at for Mila, denne fantastiske kvinnen vi alle har dømt, blir alt bra til slutt. At Lena klemmer henne, trykker seg inntil og hvisker: «Mamma!» Og vet at hun aldri mer blir sendt bort. Og at glade, gode hunder – Tepa, Majk og Fena – hopper rundt dem… Kanskje skjer det et mirakel, og Mila får en god ektefelle. Og Lena får en lillebror eller lillesøster. Det hender jo, eller hva? Og at ingen noen gang mer sier et vondt ord om dem.

VI HAR ALLTID DØMT HENNE Ingrid sto i kirken og gråt. Allerede i femten minutter. For meg var det ganske

Uncategorized

Ia la mamma, kjære deg… og si at hun ikke er bra, sa tante Ilenuța til den rike kvinnen med den elegante pelsen.

Torget i Oslo summet som hver lørdag: høye boder, travle selgere, folk som stoppet ved hvert ståsted

Uncategorized

Må Herren tilgi ham. Er De kona til den avdøde? Jeg har noe viktig å fortelle Dem, noe den avdøde sa med sine siste ord…

Gud la ham få hvile. Er du ektefellen til avdøde? Jeg har noe viktig å fortelle deg noe han etterlot

Uncategorized

010

Olga hadde brukt hele dagen på å forberede seg til feiringen av nyttår: hun vasket, lagde mat og dekket bordet. Dette var hennes første nyttår uten foreldre, men sammen med mannen hun elsket. Hun hadde nå bodd sammen med Tor i hans leilighet i tre måneder. Han var femten år eldre, hadde vært gift, betalte barnebidrag og likte å ta seg en drink innimellom… Men alt det betydde ingenting når man virkelig elsker noen. Hva det var som fikk henne til å falle for ham, forsto ingen: han var langt ifra noen kjekkas, faktisk kunne man si at han var litt stygg, hadde dårlig karakter, var gnien til det ekstreme, og penger hadde han aldri. Og hvis han først hadde penger, var det bare til seg selv. Likevel hadde Oline forelsket seg i dette “trollmanns-vidunderet”. Oline håpet i tre måneder at Tor ville verdsette hva slags rolig og hjemmekjær dame hun var – og at han snart ville ønske å gifte seg med henne. Han hadde jo sagt: “Vi må bo sammen litt, så jeg ser hvordan du er som husmor. Kanskje er du akkurat som eksen min.” Hvordan eksen hans egentlig var, forble et mysterium – han sa aldri noe forståelig om henne. Derfor gjorde Oline alt hun kunne for å vise sine beste sider: hun kjeftet ikke selv om han kom hjem full, hun lagde mat, vasket, ryddet, handlet mat for sine egne penger (så ikke Tor skulle tro hun var grisk). Også nyttårsbordet dekket hun for egne penger. Til og med en ny mobil kjøpte hun til ham i gave. Mens Oline forberedte festen, kastet også “Trollmanns-Tor” bort tiden på sitt vis: han drakk seg full med venner. Han kom hjem i godt humør og meldte at det kom venner til dem på nyttår – hans venner, folk hun ikke kjente. Oline dekket bordet, og én time gjensto til midnatt. Hun var i dårlig humør, men holdt igjen for ikke å si noe – hun ville i hvert fall ikke være som eksen hans. En halvtime før midnatt ramlet en beruset gjeng menn og kvinner inn. Tor ble straks livlig, satte alle til bords, og festen fortsatte for fullt. Tor introduserte henne ikke for gjestene, og hun ble bare oversett – de pratet, lo, og ignorert henne fullstendig. Da Oline påpekte at det var to minutter til midnatt og foreslo å helle opp champagne, kikket de på henne som hun skulle være en ubuden gjest. – Hvem er det der? spurte en av de berusede jentene. – Naboen i senga, lo Tor, og vennene hans lo med. De spiste maten Oline hadde laget, samtidig som de lo av henne. Da klokkene slo nyttår, latterliggjorde de jenta for naiviteten og hyllet Tor for å ha funnet seg “gratis kokk og hushjelp”. Og Tor forsvarte henne ikke, men lo med de andre. Han spiste maten hun hadde kjøpt og laget, og tråkket henne ned. Oline gikk stille ut, pakket sakene sine og dro hjem til foreldrene. Aldri hadde hun opplevd et verre nyttår. Moren sa som vanlig: “Hva var det jeg sa”, far pustet lettet ut, og Oline gråt vekk skuffelsen og fjernet skylappene. En uke senere, da Tor var blakk, dukket han opp hos Oline som om ingenting hadde skjedd og spurte: – Hvorfor dro du? Blir du fornærmet, eller? Da Oline ikke ville forsones, gikk han til angrep: – Er det greit at du driver og koser deg hjemme hos mor og far, mens jeg har tomt kjøleskap! Nå begynner du virkelig å ligne på eksen min! Oline ble målløs over frekkheten. Hun hadde tenkt mange ganger hvordan hun skulle si alt hun hadde på hjertet, men nå sto hun der – uten et ord. Det eneste hun klarte, var å be ham dra til helvete og smelle døren igjen. Slik startet et nytt liv for Oline ved nyttår.

31. desember Hele dagen har jeg sett Lise svinge rundt i leiligheten vår i Majorstua, vasket, laget mat

Uncategorized

010

Hold deg unna meg! Jeg har aldri lovet å gifte meg med deg! Og dessuten, jeg vet ikke engang hvis barn det er – kanskje er det ikke mitt i det hele tatt? – Så du kan bare ta deg en tur, for jeg tror jeg drar min vei, – sa Viktor, som var på tjenestereise i bygda, til den målløse Valentina. Hun sto der helt i sjokk. Var dette virkelig samme Viktor som hadde båret henne på hendene og kalt henne sin elskede, som hadde lovet henne gull og grønne skoger? Foran henne sto en fremmed og irritert mann… Valentina sørget en uke, vinket Viktor farvel for alltid, men i en alder av trettifem – og uten særlige skjønnhetsfordeler og dermed liten sjanse til å finne kjærligheten igjen – bestemte hun seg for å bli mamma på egenhånd. Vanja fødte en jente hun kalte Maria. Lille Maria vokste stille og snill, skapte aldri problemer for moren sin – nesten som hun visste at hun ikke fikk mer ut av å rope eller gjøre krav på noe. Valentina tok seg av henne, men ekte morskjærlighet manglet, selv om hun ga mat, klær og leker. Men klemte ekstra og koste? Nei, det skjedde nesten aldri. Maria forsøkte ofte å søke nærhet, men Valentina avviste henne med en unnskyldning om travle dager, mye å gjøre eller hodepine. Instinktet våknet aldri. Da Maria var syv år, skjedde det noe oppsiktsvekkende – Valentina møtte en mann, og ikke nok med det, hun tok ham med hjem! Hele bygda snakket om hvor lettsindig hun var. Mannen var ikke lokal, hadde ingen fast jobb, og levde visstnok på tilfeldige steder – kanskje en småsvindler… Valentina jobbet på nærbutikken, og han hadde fått jobb med å losse varer. Slik begynte deres romanse. Snart inviterte hun ham til å bo hos seg. Naboene ristet på hodet, mente hun burde tenkt mer på barnet sitt. Mannen, som het Igor, var stille og sa ikke stort – kanskje skjulte han noe? Men Valentina brydde seg ikke med sladderen – dette var kanskje hennes siste sjanse på kjærlighet. Raskt snudde bygda mening om Igor. Huset trengte sårt en mann. Igor fikset trappa, tettet taket, og reparerte gjerdet. Snart var han den folk kom til for hjelp, hvis de var fattige hjalp han gratis, var man velstående fikk han betalt i enten penger eller varer. Valentinas kjøleskap fikk både melk og fløte for første gang. Igor hadde gull i hendene, og Valentina blomstret opp – til og med mot Maria ble hun mykere. Hun smilte, og det viste seg at hun hadde smilehull! Maria begynte på skolen og en dag, da hun kom hjem, oppdaget hun en splitter ny huske. «Er den til meg, onkel Igor?!» spurte hun vantro. «Ja, Maria, denne er til deg!» svarte han glad. Maria gynget av hjertens lyst – og følte seg som verdens lykkeligste jente. Onkel Igor lagde frokost og middag, bakte kaker og gryteretter. Han lærte henne å lage mat og å dekke bordet. Om vinteren fulgte han henne til og fra skolen, fortalte historier fra livet sitt – om å pleie sin syke mor og hvordan broren lurte ham ut av barndomshjemmet. Han lærte henne fisking, tålmodighet, og han kjøpte hennes første sykkel. Han plastret hennes skrubbsår og lot henne lære å reise seg selv om hun falt. Han kjøpte hvite skøyter til henne til jul, og sto sammen med henne på isen, til hun klarte å stå støtt og gå uten å falle. En dag kastet hun seg i armene hans og utbrøt: «Takk for alt, pappa…» Nå var det Igor som felte tårer av glede, så stille at hun ikke skulle se. Maria vokste opp, flyttet til byen, støtte på livets utfordringer – men Igor var alltid der. På avslutning, på vei til alteret, da hun ventet barn, var han der sammen med mannen hennes. Han bar matposer til henne fra bygda, passet barnebarna sine og elsket dem høyt. Da Igor gikk bort, stod Maria og moren ved graven og sa: «Farvel, pappa… Du var verdens beste far. Jeg vil alltid huske deg.» Han ble værende i hjertet hennes. Ikke som onkel Igor, ikke som stefar, men som PAPPA… For en far er ikke nødvendigvis den som gir deg livet, men den som oppdrar deg, deler din smerte og glede, og som alltid er der.

Hold deg unna meg! Jeg har da aldri lovet å gifte meg med deg! Og forresten, jeg aner ikke engang om