Uncategorized

12. mars 2025 Jeg sitter ved kjøkkenbordet i leiligheten min i Oslo og tenker tilbake på de stormfulle

Uncategorized

026

Tante Linas Hemmelige Skatter

Vi var en gjeng småbarn som kalte henne alv. Tante Lena var kort og rund, alltid med den hvite puddelhunden

Uncategorized

011

Katten så stille på henne. Med et dypt sukk og et tappert åndedrag strakte Anja seg etter ham, og håpet at ermene på skinnjakken ville beskytte hendene hennes mot klørne til den lodne snikpassasjeren… Vakten var over, og Anja gikk bakover i bussen mens hun nøye kikket under hvert sete. Bussen var nærmest som et hjem for henne, og hjemme hos Anja var det alltid rent. Kanskje fordi det ikke var noen andre der som kunne rote? – Anja, nå må du finne deg en mann, – pleide tante-disponentene å si til henne. – Du nærmer deg tretti, og er fortsatt alene. Dessuten er jo ikke dette noe kvinneyrke, her gir mange menn opp – enkelte passasjerer kan være ordentlig vriene! – Jeg får bare snille passasjerer, – svarte hun. – Og jeg trives på jobben. En mann? Han er jo ikke katt eller hund, det er ikke bare å «skaffe seg» en! Tantene utvekslet blikk. De visste jo at det var langt mer styr med en mann enn med et sta kjæledyr med hale. – Da bør du i det minste skaffe deg en katt, – rådet de. – Det er da bedre enn å være alene! Anja sukket: – Foreløpig lar ikke katten seg skaffe, – svarte hun med et smil, og gikk hjem, satte på musikk, lagde middag, leste litt – og la seg til å sove… Dagene lignet hverandre til forveksling. Hun likte ikke helger – da ble det for mye fritid. På slike dager tok hun bussen, men som passasjer. Hun likte den følelsen av å være på vei mot et lykkelig og vakkert sted i livet, kjørt av noen andre… Denne dagen var som alle andre. Etter vakten gikk hun for å rydde og gjøre rent i bussen. Da hun kikket under bakerste sete, skvatt hun til – to glødende øyne stirret på henne! – Hvem er du da? Pus-pus-pus! Hvordan havnet du der? – Anja satte seg på huk. – Har du gått deg bort? Katten så bare stille på henne. Med et sukk og mot, strakte Anja seg i håp om at skinnjakkeermene ville beskytte henne mot klørne til den lodne snikpassasjeren. Katten lot seg dra frem, og Anja fikk se ham bedre. Han var majestetisk. Hun kunne lite om raser, men den spesielle snuten og den ekstra fluffy pelsen tydet på at han var perser. Rundt halsen hadde han et halsbånd med navnemedaljong. – Merlin, – leste Anja, mens hun snudde katten frem og tilbake. – Hva, virkelig den store trollmannen selv? Katten gjespet, som for å si, «ja, hvorfor ikke?» – Og hva skal jeg gjøre med Dem da, Deres Kongelige Magikat? Hvor skal vi lete etter eierne dine? Katten så på henne og gjespet uttrykksfullt. Som om han ville si: Hvordan skal vel jeg vite det? Forresten, jeg kunne godt tenkt meg noe å spise, og en lur! Hun forstod at hun i grunnen hadde kun ett valg. Vel, strengt tatt to – men hva slags menneske lar vel en snikpassasjer bli igjen ute på gata? – Ok, – sa hun bestemt. – I natt sover du hos meg, og i morgen lager jeg et oppslag med bilde av deg. Noen må jo savne deg! Katten hadde ingen innvendinger. Men idet Anja skulle gå, vred han seg ut av hendene hennes. – Hva nå da? – Anja forstod ikke kattespråket, men katten smatt tilbake under setet og kom frem med noe i munnen. – Hva har du der? – lurte Anja og bøyde seg. Katten slapp en lottokupong i hånden hennes. – Jøss! – sa Anja forbløffet. – Har altså eieren mistet både deg og kupongen? Katten så mot henne, gjespet igjen. «Skal vi hjem snart, kanskje?» Anja skjønte at hun måtte være lur når hun laget oppslaget – ikke si noe om verken navn eller lottokupong, så ikke noen falske eiere skulle dukke opp… På butikken speidet hun etter kattespesialiteter. – Hva liker du? – spurte hun, usikker foran kattemat-hyllene. Merlin så seg rundt og pekte ut sin favorittpose med et målrettet rykk. – Er det DEN altså? – sa hun, og Merlin bekreftet bestemt med et jafs i posen. – For en smart katt du er! – roste hun. Merlin svarte med et fornøyd lyd – «det vet jeg!» Hjemme måtte hun ofre to skåler, for katteutstyr hadde hun ikke fra før. Etter måltidet fotograferte hun Merlin og skrev oppslag – uten navn og uten ord om lottokuppongen. Tilfreds med innsatsen, viste hun oppslaget til Merlin. – Se så flott du ser ut! I morgen henger jeg det opp i bussen. Kanskje eieren dukker opp! Så frøs hun, da hun kom på at hun skulle ha vakt neste dag. Katten kunne hun verken ha med – upraktisk og farlig for konsentrasjonen – eller la være hjemme alene, siden katten sikkert var stresset nok allerede. Da kom hun på Kirill, naboen i oppgangen, som jobbet hjemmefra og bare trengte laptop og nett. Noen ord, og han nikket og tok imot nøkkel – uvant, for naboer her var ikke så nysgjerrige. Litt såret ble hun over hvor lite oppmerksomhet han ga henne. Sukkende gikk hun tilbake og kalte: – Pus-pus! Merlin, hvor er du? Katten sto ved balkongdøra og ville ut! Et lite sekund vegret hun seg, men åpnet – en katt så smart ville vel ikke hoppe fra åttende etasje? De gikk sammen ut. Merlin hoppet grasiøst opp på rekkverket, Anja utstøtte et lite hyl, men Merlin så bare stolt på henne, så opp mot himmelen – og hun så også… og innså at stjernene skinte som tusen katteøyne. En stjerne suste ned, og Merlin gnidde seg mot hånden hennes som for å si: «Skal du ønske deg noe, eller?» Hun ønsket… Den kvelden sovnet hun straks, vugget av en katt som malte i dyp søvn. Neste dag leverte hun katten til Kirill og jobbet – ingen meldte seg. Litt skamfullt var hun glad – nå gledet hun seg hjem! Kaffeduft møtte henne – Kirill hadde vært «husvert», kokt skikkelig kaffe (ikke pulver) for henne, mens Merlin fornøyd strøk langs beina hennes. Kirill innrømmet: han hadde latt seg inspirere til å skrive eventyr – om katt. – Skal jeg få lese? – spurte Anja. – Det er bare tull, – protesterte han, men ga etter og leste høyt mens Merlin majestetisk fulgte dem med blikket. Eventyret falt i smak. Litt trist var det å si farvel da Kirill gikk til sitt – men Merlin var der. Så ringte det på døra. Merlin bykset til – Anja spurte forsiktig: – Hvem er det? – Angående oppslaget, – hørtes en stemme, og hun stivnet. Første impuls var å ikke åpne, men det ville være feil. En høy eldre herre i svart frakk smilte vennlig. – Slapp av, mitt barn. Jeg kommer virkelig for å hente katten, og han heter Merlin. Ja, der er han! Katten føyk rett i armene hans – ingen tvil, dessverre. – Kom inn, – sa Anja lavt. Hun fikk nesten lyst til å gråte – merkelig hvordan man kan bli glad i en katt på bare én dag? Mannen satte seg, luktet, så smilte de to til hverandre. – Skal du ikke by meg en kopp kaffe? – sa han. Hun laget kaffe på Kirills lagre. Den gamle mannen og Merlin så på hverandre, som om de snakket stille sammen. – Forresten, – brøt mannen stillheten. – Fant du kanskje noe mer? Anja rødmet, leverte lottokupongen – men mannen skjøv den tilbake. – Den er til deg, – sa han med et smil. – Men det er vel din? – protesterte hun. – Men du fant den, og Merlin er enig, – smilte han videre. – Men tenk om den gir gevinst? – Skal du alltid takke nei til nye muligheter for å bli litt lykkeligere? – svarte han. Akkurat det hadde Anja ønsket på stjernen… – Gi lykken en sjanse, kjære deg, – smilte han. – Og ikke vær lei deg. Vi sees sikkert igjen. Når du kommer tilbake… «Kommer tilbake fra hvor?» tenkte Anja – men da var han gått, pent og rolig. Nøkkelen dreide stille i låsen – og hun oppdaget at søvnen kom med en gang, fulgt av eventyret Kirill hadde lest: om en trollmann som bare tenkte på seg selv og ble forvandlet til katt – inntil magien slapp taket… Neste dag – ny arbeidsdag, men solen skinte klarere, folk smilte mer, og bussen trillet lettere. Hun sjekket lottokupongen – vant et cruise til sjøen! Enda mer overrasket ble hun da sjefen sa: – Nå reiser du på ferie, Anja. Det har du fortjent. Gutta tar over, ikke stress! Så ble det sjø, stjerner, og følelsen av å bli ny! Hjem igjen, lykkelig, med skjell og sjø i hjertet. Da hun åpnet døra, kom Kirill ut i gangen – høy, litt klønete, bustete. – Noen spurte etter deg i går, – sa han. – Skulle hilse… men… du ser annerledes ut. Og veldig pen. – Takk, – smilte Anja. – Hva var det de skulle si? Kirill klødde seg i hodet, forsvant, og kom så ut med en grå, lodden kattunge – med veldig kjent uttrykk. – Dette er sønnen til Merlin… Altså katten du fant. Han heter Arthur. Den gamle sa at bare du – nei, vi, kunne ta vare på ham, – han stanset litt. – Hvordan da? – pulsen dunket hos Anja. – At de kan stole på oss, – svarte Kirill. – Mjau! – bekreftet Arthur, og strakte poten mot henne. Da hun rakte ut hånden og møtte Kirills, ble det litt mer vennlighet, varme – og hverdagslykke – i verden.

Katten sitter stille og ser på henne. Med et dypt sukk og litt mot, strekker Anniken ut hånden etter

Uncategorized

013

Den Blåøyd Sjelen

Den klare sommerdagen skinner høyt. Det er varmt på gata. Sindre går fra busstoppet med en stor sportsbag

Uncategorized

010

Ved skilsmissen sa kona: «Ta alt, vær så god!» – men ett år senere angret mannen bittert på at han stolte på henne

På skilsmissesamtalen sa kona: «Ta alt sammen!» men etter ett år angret mannen på at han stolte på henne

Uncategorized

På julekvelden dekket jeg bordet for to, selv om jeg visste at jeg kom til å sitte alene Jeg tok ut de to krystallglassene fra skapet. Satte dem forsiktig på bordet og tok et skritt tilbake. To bestikk. To tallerkener. To servietter, glattet til knitrende stivhet. Akkurat som om han hvert øyeblikk skulle komme inn og si at det er på tide å sette seg. At det er kaldt ute. At julen ikke venter. Men han kom ikke inn. Han har vært borte i et år. Telefonen var stille. Datteren min kom ikke. Barnebarna ringte ikke. Jeg strøk hånden over den hvite duken med broderte blomster. Jeg sydde den selv da jeg var ung. Han likte den så godt. Han sa den minnet ham om øynene mine før i tiden. Jeg smilte et øyeblikk — for første gang den dagen. Jeg lagde hans favorittretter. Ikke fordi noen skulle komme. Men fordi jeg har levd slik hele livet mitt. Fordi hjertet mitt fortsatt ikke klarer å akseptere at stolen overfor meg skal stå tom. Jeg satte meg og så på bordet. Det var vakkert. Som det alltid har vært på julaften. Jeg husket vår siste jul sammen. Han var svak, men satte seg likevel overfor meg, smilte, og ba meg love å ikke stenge meg inne når han ble borte. At jeg måtte leve. Ikke gi opp. Da lovet jeg. Klokken tikket. Ute lyste julelysene, folk lo, barn løp i snøen. Et sted var det fest. Bare ikke i dette stille rommet. Sent på kvelden ringte telefonen endelig. En kort samtale. En høytidsstemt stemme. Raskt. Uten spørsmål. Uten tid. Så ble det stille igjen. Jeg tok glasset fra hans plass, løftet det og hvisket en takk — for årene, for kjærligheten, for at jeg har tilhørt noen. Så begynte jeg å rydde bort fra bordet. Sakte. Stille. Slik man rydder vekk noe man vet ikke skal oppleves igjen. Jeg satt ved vinduet i mørket. Ute levde julen videre. Og inne ble bare minnene igjen. Bordet for to var dekket. Men den ene plassen forble tom. Har du noen gang dekket til noen som ikke lenger er her — ikke fordi du egentlig venter dem, men fordi hjertet ditt ennå ikke er klar for å gi slipp?

På julekvelden dekket jeg bordet for to, selv om jeg visste at jeg skulle sitte alene. Jeg tok ut de

Uncategorized

027

Hvordan varmes sjelene våre?

Ingrid, slipset! ropte Vegar Romundsen mens han trakk opp kragen på den hvite skjorten. Han tok slipset

Uncategorized

017

Mannen min lå i koma i en uke, jeg gråt ved sengen hans. Den seks år gamle jenta hvisket: “Stakkars deg, tante… Når du går, holder han fest her!

Marius lå i koma i en uke, og jeg stod ved siden av sengen med tårene som strømmet nedover kinnene.

Uncategorized

0213

Sashkas fantastiske underverk

Åshild hadde nå bodd ett år på barnehjemmet i Oslo. Hun hadde havnet der etter at bestemor, som hun hadde

Uncategorized

043

SLIPP MEG LØS, VÆRSÅSNILL

Jeg skal ikke dra noe sted mumlet hun utydelig. Dette er hjemmet mitt, og jeg forlater det ikke.