Jeg skal ikke dra noe sted mumlet hun utydelig. Dette er hjemmet mitt, og jeg forlater det ikke. I stemmen var tårene som ennå ikke hadde fått slippe tak.
Mamma, sa mannen. Du skjønner at jeg ikke klarer å ta vare på deg hele tiden Du må forstå det.
Eirik så trist ut. Han så at moren slet og var veldig bekymret. Hun satt i den gamle, slitte sofaen i den lille hytta på bygda hans.
Speil med bakgrunnsbelysning
Men Eirik visste at hun ikke kom til å klare det. Det var et slag. Kjersti hadde alltid vært litt syk. Eirik husket godt hvordan han måtte ta permisjon i flere måneder for å hjelpe mor etter at hun brakk beinet. Hun klarte knapt å gå et eneste steg uten ham.
For en stund hadde Eirik begynt å tjene bra, og han hadde planlagt å pusse opp hytta til sommer, så mor kunne ha det komfortabelt. Så fikk hun slaget. Da var oppussingen overflødig; de måtte hente moren inn i byen.
Marte skal pakke tingene dine, nikket Eirik til kona. Si fra om du trenger noe.
Kjersti holdt kjeft, fortsatt stirret hun ut av vinduet hvor en myk høstbris blåste de gule bladene fra de eldgamle trærne hun har sett hele livet sitt. Hånden hennes, den sterke høyre, klemte hardt rundt den venstre som hang lam.
Marte rotet i skapet, spurte stadig svigermoren hva hun skulle ta med og hva hun kunne la bli. Svigermoren bare så på vinduet. Det så ut som om tankene hennes var langt borte fra klesskapet, de gamle kapene og de knuste brillene.
Kjersti var født og hadde levd hele sine sekståtte år i den lille bygda som etter hvert ble spøkelsesaktig. Hun hadde jobbet som syerske i en lokal verksted som stengte da folkebildet ble så lite.
Da begynte hun å jobbe hjemme, men oppdragene ble færre, så hun brukte mer tid på hagen og huset, med hele sitt hjerte. Hun hadde aldri kunnet tenke seg å forlate gården sin for en fremmed leilighet i byen
Lars, hun spiser fortsatt ingenting, sukket Marte da hun gikk inn på kjøkkenet og plasserte en tallerken med mat på bordet. Jeg klarer ikke mer. Jeg er helt utslitt
Eirik så på kona, så på den urørte tallerkenen og ristet på hodet. Han tok et tungt sukk og gikk inn på rommet til mor.
Kjersti satt på sofaen og så ut av vinduet. Hun så nesten ikke ut til å blunke. De grå, sløvete øynene hennes var festet i horisonten. Den sterke hånden lå på den andre, som om den prøvde å gi liv.
Rommet var fullt av treningsapparater, håndholdte elastikker og en haug med medisiner på nattbordet. Men om Eirik ikke hadde presset, hadde hun nok ikke rørt noe av det.
Mamma?
Kjersti svarte ikke.
Mamma?
Sønn? kom en svak, utydelig stemme fram.
Etter slaget kunne hun knapt snakke, ordene var uklare og flytende. Det gikk bedre nå, men det var fortsatt vanskelig å forstå.
Hvorfor spiser du fortsatt ingenting? Marte lager mat, men du tar knapt noe. Du har nesten ikke spist på flere dager.
Jeg vil ikke, kjære, svarte Kjersti stille. Hun snudde sakte mot Eirik. Jeg vil ikke. Ikke tving meg.
Mamma Hva vil du? Bare si det
Eirik satte seg ved siden av henne, og hun tok hånden hans.
Du vet hva jeg vil, lille Lars. Jeg vil hjem. Jeg er redd for at jeg aldri ser den igjen.
Eirik sukket og ristet på hodet.
Du vet at jeg jobber hver dag, og Marte er i konstant kontakt med legene. Vinteren er kald, vi kan ikke bare kjøre hvor som helst La oss vente til våren. Kjersti nikket, han smilte og gikk ut.
Så ikke blir det for sent, gutten Så ikke blir det for sent.
Beklager, men IVF-greiet fungerte ikke igjen, sa legen trist mens hun tok av seg brillene og så på den unge kvinnen.
Marte fikk panikk, presset hendene mot ansiktet:
Men hvordan? Hvorfor får andre det? Dere sa at første forsøk ofte mislykkes og det er normalt. Første gang blir bare 40% gravide. Dette er tredje forsøk, og fortsatt ingen resultat! Hvordan kan det være?
Eirik satt stille, holdt Marte i hånden. Han var nervøs. I den andre delen av klinikken fikk Kjersti massasje, og det var på tide å hente henne.
Hør her, begynte legen lavt. Jeg forstår. For dere er graviditet en drøm, men dere er låst fast i den. Stressen er konstant, og kroppen klarer ikke
Ja, jeg er stresset! Jeg må jobbe hjemme for å betale for den dyre IVFen! Gå på prosedyrer, ta piller som ødelegger kroppen, ta meg av svigermoren og tåle hennes humørsvingninger. Hun spiser ingenting, tar ingen medisiner! Jeg vil ha barn, så kanskje du også ser meg, ikke bare mammaen!
Marte ble stille, innså at hun hadde sagt for mye. Hun grep vesken og stormet ut av rommet, smalt døren bak seg.
Unnskyld, mumlet Eirik.
Ingen fare, avfeide legen. Jeg har sett verre utbrudd. Alt er i orden.
Eirik fulgte etter Marte. Hun satt på en liten krakk i venterommet, gråt med ansiktet presset inn i hendene. Kroppen hennes ristet av tårer. Hun løftet de røde, våte øynene mot ham og hulket:
Tilgi meg Tilgi meg. Jeg ville ikke snakke om moren din. Jeg er så sliten. Lei av å se noen dø foran meg. Lei av den ene streken på testen og de enorme pengene i kroner for hver behandling. Jeg klarer ikke mer
Hvis jeg kunne, ville jeg gjort alt for dere begge, men det er utenfor min makt
Jeg vet, svarte Marte gjennom tårene med et svakt smil. Jeg forstår.
De satt noen minutter i stillhet, holdt hverandre i hendene, så reiste Marte seg, rettet opp kragen og smilte.
La oss gå. Kjersti er sikkert ferdig. Hun liker ikke sykehus. Etterpå blir hun trist lenge.
Moren din viser nesten ingen fremgang, sa en lav, gråhåret eldre mann med runde briller da Eirik spurte om tilstanden.
De trakk seg litt unna så Kjersti ikke skulle høre. Marte ble igjen med ham.
Forstår du Da du kom til meg, trodde jeg hun kunne komme seg. Sannsynligheten etter slag er liten, men hun hadde ingen dårlige vaner eller kroniske sykdommer. Hun hadde alle sjanser.
Men ingenting skjer. Jeg ser det selv.
Jeg tror hun ikke vil ha det. Hun har gitt opp. I øynene hennes er det ingen gnist Det virker som om hun ikke vil leve
Eirik nikket stille. Han hadde sett det samme. Kjersti hadde gått ned femten kilo, ble helt annerledes. Hun satt stille ved vinduet, leste ingen bøker, så ingen TV, snakket med ingen. Bare stirret ut.
Etter slag kan folk få endringer i oppførselen fordi visse deler av hjernen er skadet, la den eldre legen til. Men jeg trodde ikke dette skulle bli så sterkt hos din mor. Da du kom på første konsultasjon, så jeg ingenting lignende.
Jeg tror det er noe annet, mumlet Eirik.
Lars, sa Marte i telefonen, kan du avlyse forretningsreisen? Kjersti har blitt så dårlig. Jeg er redd du ikke rekker det
Det var tungt for henne å si. Hun visste hvor mye moren betydde for mannen. Hun så med tungt hjerte svigermoren nesten ubevegelig på sofaen.
Før hadde hun sett ut gjennom vinduet, lyttet til musikk på platespilleren de hadde tatt med fra bygda arven fra faren, en musikklærer.
Nå lå Kjersti og så på ett punkt, uten å si noe. Hun spiste nesten ingenting i flere dager, bare drakk melk. Tidligere hadde hun klaget på at melken fra byen ikke var som den fra bygda, men nå drakk hun den likevel
Eirik kom samme kveld, satte seg ved morens seng og ble der hele natten.
Du vet hva jeg vil. Du lovet meg.
Eirik nikket. Ja, han hadde lovet. Dagen etter kjørte de til bygda. Legen ville ikke ha Kjersti inn på sykehuset.
Jeg vil ikke på sykehus. Jeg vil hjem.
Det var mars, men veiene var fortsatt tørre, så de kjørte rett til hytta. Eirik åpnet bildøren og hjalp moren inn i rullestolen.
Ute var det en liten dråpe snø som smeltet, og jordens hvite teppe ga etter. Trærne bøyde seg lett i den milde vinden, og solen begynte å varme.
Kjersti satt i hagen i flere timer, og et smil spredte seg over ansiktet hennes. Hun dyppet pusten dypt, så opp på himmelen og gråt men dette var glade tårer.
Endelig hjemme igjen. Hun så på den skråne hytta, det klare solskinnet, hørte fuglene, kjente den kalde, smeltende snøen
Om kvelden spiste hun, satt ute en stund før hun la seg. Smilet var der hele natten. Om natten gikk hun stille bort, med samme milde smil. Hun forlot denne verden med fred.
Eirik og Marte tok fri for å ordne begravelsen, rydde hytta og bestemme hva som skulle skje med den. Ærlig talt, så trengte Eirik bare litt tid i den friske bygdeluften. Han hadde ikke vært der mer enn to dager på flere år.
Før de skulle tilbake til byen, følte Marte seg dårlig. Hun gikk på toalettet og kastet opp. Da hun kom tilbake til Eirik, så hun på ham med store øyne, og i hånden holdt hun en graviditetstest. Hun hadde den alltid med seg, men aldri hatt noe å vise. Nå var det to streker. To!
Det er alt takket være moren din Kjersti har hjulpet oss Jeg kan ikke tro mine egne øyne, men jeg ser det klart.
Eirik løftet blikket mot den blå, skyfri himmelen, nikket og ga Marte en fast klem. Ja, dette var den siste gaven fra hans mor. En gave som betydde alt.
