Vi var en gjeng småbarn som kalte henne alv. Tante Lena var kort og rund, alltid med den hvite puddelhunden Knapp i bånd, og hun hadde alltid en fargerik pose med godteri klar til å ta frem for oss. Hvis flere folk var som henne, ville livet glitre som en solskinnsdag, for hun var selv som en sol.
Vi lekte i sandkassa, spilte pirater og sjøløver, og satte små lekebåter i vannpyttene etter regnet. Som den gamle viseroten lyder: «Vi var ville pirater på de høye bølgene». Når jeg tenker tilbake på den barndommen, ser jeg den solfylte gårdsplassen med lekekuber, biler og små plastrør. Vi var én for alle, og alle for én. Da var det ingen overskrifter i avisene om «Teenagere stakk en katt i øyet» eller «Hunden brent levende». Det var bare godhet i luften. Kanskje det fantes en eller annen slemkar, men selv de fikk en ordentlig skikk fra både voksne og barn, så de lærte å føle skam for sine handlinger.
Tante Lena var nesten like høy som oss. Jeg husker de store, krøllede lokkene hennes og de blomstermønstrede kjolene som alltid var i sterke farger. Hun elsket fargerike perler, og hun gikk alltid ut i gårdsplassen med den krusete, hvite lillehunden Knapp. Når vi kastet bort biler, fly og småtroll, sprang vi alle mot henne. Hun var som en god ånd i vårt gamle to-etasjes blokkhus. Foreldre leverte barna sine til henne når de måtte på jobb, og hun hentet oss fra barnehagen med en spennende historie på lur. Hun var også en mester i strikking, og vi bar alltid fargerike pannebånd, skjerf og sokker som hun hadde strikket vi kunne kalle dem «Lenas varemerke».
Selv om hun ikke var noen blodslægtning, kalte vi henne tante. Familie i Sverige sendte henne stadig esker med sjokolade og småkaker. Da var alt knapt, men nå kunne man kjøpe det man ville. Hun delte alltid ut godteriet. Vi stod litt flau ved siden av henne, og hun rakte oss fargerike folieinnpakninger og lukten av fersk sjokolade. I dag er man ikke lenger så lett til å gi godteri til fremmede barn, for man kan bli utsatt for ubehagelige ting, men Tante Lena var ingen fremmed hun var vår egen.
En dag ropte naboen fra andre etasje, Signe med de tynne leppene: «Hvorfor gir du dem bort? De har jo foreldre, og du klarer knapt å holde deg selv i live. Mannen din er syk, han trenger medisiner. Skjul godteriet! Du vil ha dem lenge nok til deg selv.»
Vi hørte det sammen med venninnen min, Olina. Vi forsto ikke alt, men ordene satte seg i minnet. Tante Lena svarte:
«Signe, du gjør deg selv til en liten tørrvitt. Det er barn, små engler. Nå er det mangel på godteri, og foreldrene klarer ikke å få tak i det. Min familie sender meg fortsatt pakker, så la dem smake på ekte, god sjokolade. Hvorfor skulle jeg holde på det? Del det! Se hvordan øynene deres lyser, hvordan de klemmer meg. Det lukter av barn, av hav, av melk og vannmeloner. Åh, så vakre de er! Jeg har ingen egne barn eller barnebarn, men her er alle mine, mine kjære!» Hun tørket tårene med et lommetørkle og smilte.
«Dumme, du har funnet noen søte småtroll! De skriker og jubler. Jeg gir dem aldri noe! Ikke mine, og de er så irriterende!» snappet Signe, og trakk seg bort med et rynket nesebryn.
Vi trådte frem fra buskene der vi hadde gjemt oss. «Olina! Liv! Kom hit! Jeg har et eple!» ropte Tante Lena og rakte oss et rødt eple.
«Tante Lena, hva mener du med «dumme» og «tøff»?» spurte Olina nysgjerrig. Signe så forvirret ut, men smilte så:
«Dere hørte det, jenter. Ikke ta det på dere. Når noen sier noe stygt, ikke ta det til hjertet. Bare la det blåse vekk som en liten vind. Folk er forskjellige, men det er flere snille enn slemme. Jeg er så glad i dere, altså!»
En dag var ikke Tante Lena i gårdsplassen to dager på rad. Første dagen spurte vi mammaene: «Hvor er Tante Lena?» De svarte: «Kanskje hun er syk eller hviler. Ikke bekymre dere.» På den andre dagen samlet vi åtte, fire jenter og fire gutter, og dro på besøk. Vi hadde med oss gaver: Kåre hadde tegnet himmel og sol, Martin hadde med den blå tusjen han elsket, Ingrid og Eirik lagde en liten leirekule, Olina bar en blomsterpotte, og tvillingene Sigrid og Jonas hadde hjemmelaget syltetøy. Jeg hadde med meg pannekaker som mamma lagde så lett at de nesten smeltet i munnen, med smør som spratt av i stekepannen.
«Ta med dette til Tante Lena,» sa mamma og trakk i håret på meg. Vi gikk til hennes dør, en liten halvt lukket dør med en liten vinduskarm. Vi banket, og etter et øyeblikk åpnet hun i en blomstrete nattkjole, med flettet hår og et blekt ansikt. Da hun så oss, lyste hun opp som en vårmorgen.
«Heisann, småtroll! Hvor har dere vært? Kom inn, kom inn!» sa hun, og omfavnet oss. Leiligheten var liten, men koselig: to senger, fargerike gardiner, et skråstilt bord, en gammel tv, og masse strikkede plagg overalt. På sengen lå en gråhåret, karøyet mann, hennes ektefelle, som så svak ut. «Dette er mannen min, Ole. Han er syk og kan ikke gå. Jeg er også litt svak i dag, men jeg vil gi dere godteri!» ropte hun.
«Vi kan hjelpe! Vi kan gå i butikken, rydde gulv eller ta ut søpla!» foreslo Kåre med et bredt smil.
«Sitt ned på sengen min,» sa hun, og vi krøp inn. Ingrid satte fram leirekulen på bordet, og resten av gjengen la sine gaver på bordet. Vi sang sanger, leste dikt og spiste godteri. Etter hvert ble ansiktene hennes og Ole litt mer rosige, og de lo med oss. Tante Lena prøvde seg også på en liten runddans med oss.
Da vi skulle gå, hvisket hun i øret mitt:
«Spør mamma om oppskriften på pannekakene. De er så gode at jeg aldri har spist sånn før. Jeg kan ikke lage dem selv, de blir brent!»
Senere begynte mamma å besøke henne ofte. Hun vasket hendene sine, beundret de myke tøflene deres og satte seg på den lille sofaen på kjøkkenet. Det var rørende å se hvordan hun snek seg opp med bena som ikke nådde gulvet, og hvordan hun snakket mens hun spiste pannekaker med brunost. Noen ganger slikket hun sjokoladekrem av fingrene, så rødmer hun og ba om et håndkle.
Tante Lena elsket også alle dyr. Hver morgen og kveld tok hun med seg en bøtte med grøt eller makaroni og ga til hunder hun møtte på gaten. Det fantes ingen dyrehjem den gangen, så de løsslupne hundene på gaten jublet når hun kom med mat.
Mamma pleide å si: «Hun er en gullkvinne, gir seg helt til andre!» Jeg spurte: «Gullkvinne? Som gull på juletreet?» Mamma smilte og forklarte at «gullperson» betyr en som er godhjertet.
En dag på vei hjem med bøtten, ble hun stoppet av to eldre kvinner:
«Du, du må slutte å mate hundene dine, du har ikke råd til å ha dem. Slutt også å rope etter barna, de er for mange!» ropte de i kor. En av dem fortsatte:
«Du er en fattig kvinne, men du later som om du er rik! Ikke la deg kue!»
Tante Lena svarte stille:
«Dette er ekte mennesker, de har smerte. De trenger omsorg, ikke hat. Barna er små, la dem leke og smile. Det er skummelt når det er stille.»
En av kvinnene ropte høyt:
«Ikke rør Vølsens sønn!»
Jeg ble redd og ropte:
«Ikke snakk sånn til Tante Lena!»
En av de andre kvinnene prøvde å ta tak i meg, men Kåre og de andre løp inn, ropte og fikk meg fri. Sammen sto vi i en sirkel rundt Tante Lena og ropte:
«Ikke mobb henne, ikke si stygge ord! Vi er venner!»
Kvinnene trakk seg tilbake, og Tante Lena holdt meg i armene sine. Vi var ikke mobbere, vi var én for alle og alle for én. Vi skjønte at vi hadde såret henne, og at mange fortsatt blir såret i dag. Gode mennesker som mater fugler, gir mat til hjemløse eller deler det siste brødet de har, blir ofte sett på som rare. Nå er det bare makt, arroganse og frekkhet som blir verdsatt. Folk er redde for å vise svakhet, men de som er snille blir ofte trakassert.
Et år etter flyttet Tante Lena fra Oslo. Mannen hennes døde, og slektningene i Sverige tok henne med seg. Vi gråt på gårdsplassen. Før hun dro, ga hun oss vafler, kysset oss, ga oss en stor eske med folieinnpakninger og beordret oss til å lage «hemmeligheter» små skatter av papir, blomster og biter av flaskeglass som vi gravde ned i hagen. Vi fikk også et felles bilde som vi skulle bytte på å ta vare på.
Hun vinket farvel:
«Jeg kommer tilbake om ett år, så ser jeg om dere har beholdt alt!»
Hun trakk med seg en kuffert som så større ut enn henne, og puddel Knapp løp ved siden av.
Tante Lena kom aldri tilbake. Vi beholdt hemmelighetene, men det ble færre som kunne vise dem frem. Ingen ga oss lenger godteri eller kalte oss «småtroll». Vi vokste opp, gikk på skole, ble voksne, lo og gråt. Av og til ble minnene om Tante Lena så sterke at tårer trillet nedover kinnene.
For omtrent et år siden avtalte vi å møtes igjen på den gamle gårdsplassen. Impozantny, som nå er bankdirektør i DNB, Olgiva, som jobber som oversetter, og resten av gjengen hadde flyttet rundt i landet, og den gamle bygningen var revet og erstattet av et nytt høyblokktårn.
På toppen av taket, kledd i en dyr dress, satt Kåre på knærne og gravde i jorden.
«Hva leter du etter?» spurte jeg med Olina.
«Hemmelighetene til Tante Lena. Så mange år har gått, men jeg kjenner fortsatt den lille søte smaken av den første godteribiten,» svarte han og sukket.
«Hun var virkelig snill,» mumlet Olina.
«Husker dere hvordan hun alltid sa at vi skulle holde barnesinnet i oss, så lenge vi kan, for da blir livet magisk? Hvis vi glemmer det, blir alvene sinte og tilværelsen kjedelig,» la jeg til.
Tante Lenas stemme høres fortsatt i oss når livet blir tungt:
«Ikke vær lei deg, lille venn. Spis en godteri, alt blir bra igjen.»
Det er historien om vår kjære Tante Lena, hennes godhet, og hvordan vi bærer hennes minne med oss, selv om verden har blitt kaldere. Her er hun, i våre hjerter, som den lille alven som alltid delte lys og søtsaker.
