Katten så stille på henne. Med et dypt sukk og et tappert åndedrag strakte Anja seg etter ham, og håpet at ermene på skinnjakken ville beskytte hendene hennes mot klørne til den lodne snikpassasjeren… Vakten var over, og Anja gikk bakover i bussen mens hun nøye kikket under hvert sete. Bussen var nærmest som et hjem for henne, og hjemme hos Anja var det alltid rent. Kanskje fordi det ikke var noen andre der som kunne rote? – Anja, nå må du finne deg en mann, – pleide tante-disponentene å si til henne. – Du nærmer deg tretti, og er fortsatt alene. Dessuten er jo ikke dette noe kvinneyrke, her gir mange menn opp – enkelte passasjerer kan være ordentlig vriene! – Jeg får bare snille passasjerer, – svarte hun. – Og jeg trives på jobben. En mann? Han er jo ikke katt eller hund, det er ikke bare å «skaffe seg» en! Tantene utvekslet blikk. De visste jo at det var langt mer styr med en mann enn med et sta kjæledyr med hale. – Da bør du i det minste skaffe deg en katt, – rådet de. – Det er da bedre enn å være alene! Anja sukket: – Foreløpig lar ikke katten seg skaffe, – svarte hun med et smil, og gikk hjem, satte på musikk, lagde middag, leste litt – og la seg til å sove… Dagene lignet hverandre til forveksling. Hun likte ikke helger – da ble det for mye fritid. På slike dager tok hun bussen, men som passasjer. Hun likte den følelsen av å være på vei mot et lykkelig og vakkert sted i livet, kjørt av noen andre… Denne dagen var som alle andre. Etter vakten gikk hun for å rydde og gjøre rent i bussen. Da hun kikket under bakerste sete, skvatt hun til – to glødende øyne stirret på henne! – Hvem er du da? Pus-pus-pus! Hvordan havnet du der? – Anja satte seg på huk. – Har du gått deg bort? Katten så bare stille på henne. Med et sukk og mot, strakte Anja seg i håp om at skinnjakkeermene ville beskytte henne mot klørne til den lodne snikpassasjeren. Katten lot seg dra frem, og Anja fikk se ham bedre. Han var majestetisk. Hun kunne lite om raser, men den spesielle snuten og den ekstra fluffy pelsen tydet på at han var perser. Rundt halsen hadde han et halsbånd med navnemedaljong. – Merlin, – leste Anja, mens hun snudde katten frem og tilbake. – Hva, virkelig den store trollmannen selv? Katten gjespet, som for å si, «ja, hvorfor ikke?» – Og hva skal jeg gjøre med Dem da, Deres Kongelige Magikat? Hvor skal vi lete etter eierne dine? Katten så på henne og gjespet uttrykksfullt. Som om han ville si: Hvordan skal vel jeg vite det? Forresten, jeg kunne godt tenkt meg noe å spise, og en lur! Hun forstod at hun i grunnen hadde kun ett valg. Vel, strengt tatt to – men hva slags menneske lar vel en snikpassasjer bli igjen ute på gata? – Ok, – sa hun bestemt. – I natt sover du hos meg, og i morgen lager jeg et oppslag med bilde av deg. Noen må jo savne deg! Katten hadde ingen innvendinger. Men idet Anja skulle gå, vred han seg ut av hendene hennes. – Hva nå da? – Anja forstod ikke kattespråket, men katten smatt tilbake under setet og kom frem med noe i munnen. – Hva har du der? – lurte Anja og bøyde seg. Katten slapp en lottokupong i hånden hennes. – Jøss! – sa Anja forbløffet. – Har altså eieren mistet både deg og kupongen? Katten så mot henne, gjespet igjen. «Skal vi hjem snart, kanskje?» Anja skjønte at hun måtte være lur når hun laget oppslaget – ikke si noe om verken navn eller lottokupong, så ikke noen falske eiere skulle dukke opp… På butikken speidet hun etter kattespesialiteter. – Hva liker du? – spurte hun, usikker foran kattemat-hyllene. Merlin så seg rundt og pekte ut sin favorittpose med et målrettet rykk. – Er det DEN altså? – sa hun, og Merlin bekreftet bestemt med et jafs i posen. – For en smart katt du er! – roste hun. Merlin svarte med et fornøyd lyd – «det vet jeg!» Hjemme måtte hun ofre to skåler, for katteutstyr hadde hun ikke fra før. Etter måltidet fotograferte hun Merlin og skrev oppslag – uten navn og uten ord om lottokuppongen. Tilfreds med innsatsen, viste hun oppslaget til Merlin. – Se så flott du ser ut! I morgen henger jeg det opp i bussen. Kanskje eieren dukker opp! Så frøs hun, da hun kom på at hun skulle ha vakt neste dag. Katten kunne hun verken ha med – upraktisk og farlig for konsentrasjonen – eller la være hjemme alene, siden katten sikkert var stresset nok allerede. Da kom hun på Kirill, naboen i oppgangen, som jobbet hjemmefra og bare trengte laptop og nett. Noen ord, og han nikket og tok imot nøkkel – uvant, for naboer her var ikke så nysgjerrige. Litt såret ble hun over hvor lite oppmerksomhet han ga henne. Sukkende gikk hun tilbake og kalte: – Pus-pus! Merlin, hvor er du? Katten sto ved balkongdøra og ville ut! Et lite sekund vegret hun seg, men åpnet – en katt så smart ville vel ikke hoppe fra åttende etasje? De gikk sammen ut. Merlin hoppet grasiøst opp på rekkverket, Anja utstøtte et lite hyl, men Merlin så bare stolt på henne, så opp mot himmelen – og hun så også… og innså at stjernene skinte som tusen katteøyne. En stjerne suste ned, og Merlin gnidde seg mot hånden hennes som for å si: «Skal du ønske deg noe, eller?» Hun ønsket… Den kvelden sovnet hun straks, vugget av en katt som malte i dyp søvn. Neste dag leverte hun katten til Kirill og jobbet – ingen meldte seg. Litt skamfullt var hun glad – nå gledet hun seg hjem! Kaffeduft møtte henne – Kirill hadde vært «husvert», kokt skikkelig kaffe (ikke pulver) for henne, mens Merlin fornøyd strøk langs beina hennes. Kirill innrømmet: han hadde latt seg inspirere til å skrive eventyr – om katt. – Skal jeg få lese? – spurte Anja. – Det er bare tull, – protesterte han, men ga etter og leste høyt mens Merlin majestetisk fulgte dem med blikket. Eventyret falt i smak. Litt trist var det å si farvel da Kirill gikk til sitt – men Merlin var der. Så ringte det på døra. Merlin bykset til – Anja spurte forsiktig: – Hvem er det? – Angående oppslaget, – hørtes en stemme, og hun stivnet. Første impuls var å ikke åpne, men det ville være feil. En høy eldre herre i svart frakk smilte vennlig. – Slapp av, mitt barn. Jeg kommer virkelig for å hente katten, og han heter Merlin. Ja, der er han! Katten føyk rett i armene hans – ingen tvil, dessverre. – Kom inn, – sa Anja lavt. Hun fikk nesten lyst til å gråte – merkelig hvordan man kan bli glad i en katt på bare én dag? Mannen satte seg, luktet, så smilte de to til hverandre. – Skal du ikke by meg en kopp kaffe? – sa han. Hun laget kaffe på Kirills lagre. Den gamle mannen og Merlin så på hverandre, som om de snakket stille sammen. – Forresten, – brøt mannen stillheten. – Fant du kanskje noe mer? Anja rødmet, leverte lottokupongen – men mannen skjøv den tilbake. – Den er til deg, – sa han med et smil. – Men det er vel din? – protesterte hun. – Men du fant den, og Merlin er enig, – smilte han videre. – Men tenk om den gir gevinst? – Skal du alltid takke nei til nye muligheter for å bli litt lykkeligere? – svarte han. Akkurat det hadde Anja ønsket på stjernen… – Gi lykken en sjanse, kjære deg, – smilte han. – Og ikke vær lei deg. Vi sees sikkert igjen. Når du kommer tilbake… «Kommer tilbake fra hvor?» tenkte Anja – men da var han gått, pent og rolig. Nøkkelen dreide stille i låsen – og hun oppdaget at søvnen kom med en gang, fulgt av eventyret Kirill hadde lest: om en trollmann som bare tenkte på seg selv og ble forvandlet til katt – inntil magien slapp taket… Neste dag – ny arbeidsdag, men solen skinte klarere, folk smilte mer, og bussen trillet lettere. Hun sjekket lottokupongen – vant et cruise til sjøen! Enda mer overrasket ble hun da sjefen sa: – Nå reiser du på ferie, Anja. Det har du fortjent. Gutta tar over, ikke stress! Så ble det sjø, stjerner, og følelsen av å bli ny! Hjem igjen, lykkelig, med skjell og sjø i hjertet. Da hun åpnet døra, kom Kirill ut i gangen – høy, litt klønete, bustete. – Noen spurte etter deg i går, – sa han. – Skulle hilse… men… du ser annerledes ut. Og veldig pen. – Takk, – smilte Anja. – Hva var det de skulle si? Kirill klødde seg i hodet, forsvant, og kom så ut med en grå, lodden kattunge – med veldig kjent uttrykk. – Dette er sønnen til Merlin… Altså katten du fant. Han heter Arthur. Den gamle sa at bare du – nei, vi, kunne ta vare på ham, – han stanset litt. – Hvordan da? – pulsen dunket hos Anja. – At de kan stole på oss, – svarte Kirill. – Mjau! – bekreftet Arthur, og strakte poten mot henne. Da hun rakte ut hånden og møtte Kirills, ble det litt mer vennlighet, varme – og hverdagslykke – i verden.

Katten sitter stille og ser på henne. Med et dypt sukk og litt mot, strekker Anniken ut hånden etter ham, håper at de tykke ermene på skinnjakken beskytter mot klørne til denne lodne snikpassasjeren.

Skiftet er over, og Anniken går ned midtgangen i bussen, undersøker nøye under hvert sete.

Bussen har blitt som et hjem for henne, og hjemme hos Anniken er det alltid rent. Kanskje fordi det ikke er noen der til å rote til?

Anniken, nå er det på tide at du finner deg en mann, sier damene på rutebilsentralen. Du nærmer deg tretti, og er fortsatt alene. Og yrket ditt, det er jo heller ikke typisk for damer menn gir ofte opp her, noen passasjerer er jo ordentlige bråkmakerne!

Jeg får bare hyggelige folk, sier hun alltid. Og jeg liker jobben min. Dessuten, en mann er jo ikke en katt eller en hund du bare skaffer deg!

Damenes blikk sier sitt. De vet så godt at menn fører med seg langt mer styr enn et firbeint kjæledyr.

Da får du heller skaffe deg en katt, råder de. Så slipper du å være alene!

Anniken ler stille:
Det har ikke blitt noen katt foreløpig, sier hun til de omsorgsfulle damene før hun drar hjem, setter på musikk, lager seg litt kveldsmat, leser litt og legger seg til å sove

Dagene ligner hverandre som dråper i regnet. Helgene liker hun egentlig ikke. Da får hun for mye fritid. De dagene tar hun gjerne en tur med bussen, men som passasjer.

Hun nyter følelsen av at noen andre skal føre henne til et lykkelig og vakkert sted

Denne dagen er helt lik de andre. Skiftet ferdig, og Anniken går for å rydde opp etter dagens passasjerer.

Når hun kikker under bakerste sete, trekker hun seg først brått unna. To blinkende øyne stirrer på henne!

Hei, hvem er du da? Pus, pus, pus! Hvordan havnet du der? Anniken går ned på huk. Har du gått deg bort?

Katten ser stille på henne.

Med nyvunnet mot rekker Anniken ut hånden, håper skinnjakkens ermer beskytter henne mot klørne til denne myke snikpassasjeren.

Katten lar seg trekke fram, og Anniken får sett nærmere på ham.

Han er fantastisk.

Hun kjenner ikke så mye til raser, men det spesielle snuten og den tette, lange pelsen sier sitt: en ordentlig perser. Rundt halsen har han et halsbånd med navnebrikke.

Merlin, leser hun høyt, mens hun snur katten rundt. Hva? Den store trollmannen, kanskje?

Katten gjesper. Nekter ikke for det, i alle fall.

Hva skal vi gjøre med deg, Deres Magiske Høyhet? sier Anniken og bestemmer seg for at man må være høflig med en katt med så storslått navn. Hvor skal vi lete etter eieren din, da?

Katten ser på henne og gjesper igjen, som for å si, hvordan skal vel jeg vite det? Og, for øvrig hva er det med litt mat og en god natts søvn?

Anniken innser at hun har ett alternativ. Vel, egentlig to men hvem kan vel bare sette denne snikpassasjeren ut i kulda?

Sånn får det bli, sier hun bestemt. Du får overnatte hos meg i natt, så skriver jeg ut et etterlysningsplakat med bilde av deg i morgen. Noen leter nok etter deg!

Katten protesterer ikke. Men i det Anniken skal gå ut av bussen, begynner han å vri seg unna.

Hva er det nå, da? Hun forstår ikke katteprat, men katten hopper ned på gulvet og tusler tilbake under setet. Han kommer tilbake med noe i munnen.

Hva har du der? spør Anniken og bøyer seg.

Katten åpner kjeften, og i hånden hennes faller det en lottokupong.

Jøss! sier Anniken overrasket. Så eieren din har altså både mistet deg og lottokupongen samtidig?

Katten ser på henne og gjesper igjen. Som for å si: Skal vi ikke komme oss hjem snart?

På vei hjem filosoferer Anniken om hun bør nevne lottokupongen i etterlysningen. Tenk om noen forsøker å ta katten og kupongen under falskt navn?

Man må være lur! I mellomtiden bør hun kjøpe noe godt til gjesten.

Hva har du lyst på? spør hun i butikken, litt forvirret foran hyllen med kattemat.

Merlin gløtter på posene, strekker seg mot én spesifikk, og tvinger Anniken til å komme nærmere.

Helt sikker? spør hun.

Merlin napper posen med tennene. Ingen tvil.

Du er jammen smart, du, skryter hun.

Merlin lager en liten lyd som sier: «Ja, det vet jeg!» Anniken handler inn både til katten og til seg selv, og de går hjem

Slå deg til rette! sier hun og setter Merlin ned på gulvet.

Katten går straks i gang med å inspisere leiligheten. Anniken går på kjøkkenet. Ingen katteutstyr, så hun må ofre to asjetter til mat og vann.

Når Merlin har spist, tar Anniken bilde og lager en plakat. Ingen nevner navnet eller kupongen.

Hun skriver ut, og viser til Merlin.

Se så fin du ble! roser hun. I morgen henger jeg opp dette på bussen, kanskje eieren dukker opp! Oj!

Hun stivner. Hun har nemlig vakt i morgen, hva skal hun da gjøre med katten?

Ta ham med? Ikke et alternativ, det vil distrahere henne, og en uoppmerksom sjåfør er fare for passasjerene. La ham være alene? For mye for en katt som allerede er bortkommet.

Da kommer hun på naboen, Kristoffer, som bor i samme etasje. Han jobber hjemmefra trenger bare PC og internett.

De har hilst noen ganger i oppgangen, som regel når han skal handle mat. Litt rufsete, høy og med briller.

De veksler et nikk, og fortsetter hvert sitt. Men Kristoffer kan nok passe på en katt.

Med en dyp innpust banker hun på hos Kristoffer. Han åpner døren med bustete hår, tøfler og slakke bukser. Ser overrasket ut.

Hun forklarer så godt hun kan. Yur, hun må neste ikke overtale ham engang Kristoffer nikker bare og tar imot ekstranøkkelen.

Et øyeblikk blir hun nesten litt skuffet over at han knapt ser på henne. Hun går hjem, roper:

Pus, pus! Merlin, hvor er du?

Katten er ved balkongdøren, tydelig på at det er der han vil!

Anniken tenker seg om et sekund, men lar til slutt Merlin få komme ut så smart som han er, kan han da ikke finne på å hoppe fra åttende etasje? Sammen går de ut på balkongen.

Merlin hopper lett opp på rekkverket. Anniken hiver etter og holder forsiktig rundt ham.

Katten ser på henne, litt overbærende, snur hodet og kikker opp. Hun glatter pelsen hans og ser også og der, mellom stjernene, faller en av dem, som en tåre over himmelen.

Katten gnir seg mot hånden hennes, som for å hviske: Rask, ønsk deg noe! Og hun gjør det

Denne kvelden sovner Anniken straks hun legger seg, uten bok eller film. Kanskje fordi katten Merlin maler lavmælt nattasang ved siden av?

Neste morgen, etter å ha gitt Kristoffer instruksjoner, drar hun på jobb.

Hele dagen ruller hun gjennom Oslos gater med plakaten i bussen, men ingen henvender seg om den firbeinte passasjeren.

Hun kjenner seg nesten litt lettet og gleder seg til å komme hjem der noen venter på henne

Leiligheten dufter av kaffe. Ekte, nytraktet kaffe. Anniken drikker alltid pulverkaffe, så forskjellen slår henne umiddelbart.

Jeg fikk lov å låne kjøkkenet, innrømmer Kristoffer. Si meg, kaffe utvalget ditt er virkelig tragisk, så jeg tok med min egen. Vil du ha?

Veldig gjerne! Det er et oppriktig svar. Og hvor er Merlin?

Katten dukker straks opp i gangen, tilsynelatende tilfreds, stryker langs foten hennes og gir henne den høyeste æren en katt kan gi.

Han har det fint, sier Kristoffer, bøyer seg og klapper. Vet du, jeg fikk faktisk slappet ordentlig av. Satt meg egentlig ved laptopen for å jobbe, men endte opp med å skrive et lite eventyr om katten…

Kan jeg få lese? spør Anniken nysgjerrig.

Å, det er bare tull, sier han, men han vil tydelig vise henne teksten. Er du virkelig interessert?

Absolutt! Jeg elsker eventyr. Eller fantasy, det er nesten det samme! forsikrer Anniken.

Selvfølgelig gir Kristoffer etter.

Senere sitter de sammen, drikker kaffe og leser fortellingen, mens Merlin følger med, som om han godtar at de endelig forstår hva livet egentlig handler om.

Anniken liker eventyret. Da Kristoffer går hjem til seg, føler hun seg litt ensom. Bare litt hun har jo katten.

Men så ringer det på døren. Merlin spisser ørene, går like alvorlig bort til døren. Anniken spør:

Hvem der?

Jeg kommer angående katten, svarer en stemme utenfor, og hun fryser til.

Første tanke er å ikke åpne, men det hadde vært urettferdig. Hun åpner. Der står en høy, eldre mann i sort frakk. Smiler vennlig:

Slapp av, unge dame. Jeg er faktisk her for å hente katten min, og for at du skal vite det han heter Merlin. Der er han.

Katten kaster seg i armene på ham, og det er ikke mulig å tvile.

Kom inn, får hun ut.

Hun kjenner et stikk av sorg. Hvordan kan man bli så glad i en katt på én dag? Den gamle mannen trekker inn duften, smiler. Hun syns katten og mannen deler et blikk.

Kan jeg få en kopp kaffe, spør han.

Hun serverer, takknemlig for at Kristoffer har latt en boks stå. Hele tiden sitter katten og mannen stille og ser på hverandre som om de samtaler uten ord.

Fant du forresten noe annet? spør mannen.

Anniken rødmer. Henter lottokupongen og gir den til ham. Han dytter den vennlig tilbake.

Den er til deg, smiler han.

Men den er jo Deres! protesterer Anniken.

Du fant den, og Merlin er enig, ler den gamle.

Men tenk om den vinner? sier hun usikkert.

Skal du alltid si nei til muligheter for litt mer lykke? spør han vennlig.

Hun ser ned. Det var jo nettopp dét hun ønsket seg under stjernene!

Gi lykken en sjanse, unge kvinne, sier han. Ikke vær trist. Vi sees sikkert igjen, når du kommer tilbake.

«Tilbake fra hvor?» rekker hun aldri spørre, for den gamle er allerede ute av døren.

Nøkkelen snur seg av seg selv i døra, og Anniken våkner nesten ikke før hun sovner i sengen Hun drømmer eventyret til Kristoffer.

Om den mektige trollmannen som bare tenkte på seg selv. Hans trolldom gjorde ingen glade, og som straff ble han gjort om til en katt.

I mange år skulle han vandre på jorden, helt til magien forsvant

Neste dag er alt annerledes. Solen skinner sterkere, passasjerene smiler, bussen suser lettere gjennom byen.

Og ja, Anniken sjekker lottokupongen sin og er knapt overrasket da hun vinner en reise til sjøen. Mer forbauset er hun over at sjefen sier:

Nå drar du, Anniken. Slapp av ordentlig! Guttene tar over.

Så kom havet, stjernene, og følelsen av å være ny.

Hun vender hjem, lettere og glad, har med skjell og minner. Havet ruller nå gjennom sjelen hennes.

Akkurat som hun åpner døren, kommer Kristoffer ut i gangen. Høy, smått rufsete.

De var her i går, sier han. Skulle gi deg en beskjed Han stanser, ser på henne, blir stille, sier så: Du ser så forandret ut. Og vakker!

Takk, sier Anniken og smiler. Hva skulle du fortelle?

Kristoffer klapper seg i pannen, løper inn, og kommer tilbake med en grå, lodden kattunge. Ansiktet er velkjent.

Persere har nemlig en litt overbærende mine.

Dette er sønnen til din katt. Altså, han du fant i bussen. Han heter Arthur.

Den gamle mannen sa at de bare stoler på deg, du skal passe ham, nøler han så. Eller, han sa egentlig at vi skulle gjøre det sammen.

Hvordan da? hjertet dunker i brystet på Anniken.

Vi får passe ham sammen, svarer Kristoffer.

Mjau! sier Arthur og strekker seg mot sin nye matmor.

Hun strekker ut hånden og møter Kristoffers. Og verden får en ørliten dose mer godhet, varme og helt vanlig hverdagslykke.