Åshild hadde nå bodd ett år på barnehjemmet i Oslo.
Hun hadde havnet der etter at bestemor, som hun hadde bodd hos så lenge hun kunne huske, døde. Moren hadde hun aldri møtt.
Bestemor hadde én gang sagt at moren var dratt langt borte og aldri kom tilbake. Derfor kalte Åshild bestemor for mamma, og strevde hardt for å vokse opp, slik at hun kunne hjelpe. Bestemor pleide å si:
Når du blir stor, skal vi drive husarbeidet sammen.
Så Åshild gjorde sitt beste for å bli voksen.
Hun vasket opp, feide gulvene. Hun var fem år, men følte seg allerede voksen.
Da bestemor plutselig ble syk og ambulanse kom, fulgte en fremmed tante med seg Åshild til barnehjemmet.
Der passet mange barn på omsorgspersoner med milde ord. Likevel lengtet Åshild hjem. Der ventet katten Misse og hunden Bamse, duften av bestemorens kaker og den varme peisen. Hun trodde at et mirakel en dag ville åpne døren, så bestemor ville tre inn, smile og si:
Kom igjen, min lille hjelper, vi drar hjem, for Misse har savnet deg så lenge!
Men da pleier Peder forklarte Åshild at bestemor hadde gått til himmelen, skjønte hun for godt at et slikt mirakel aldri ville komme.
Likevel holdt hun fast på troen på mirakler. Bestemor hadde alltid sagt at mirakler skjer, men bare om du virkelig tror.
Bestemor kalte alt for et mirakel. Når naboen, tante Vilde, kom på besøk, ga hun Åshild alltid en liten godbit, en bolle eller en leke. Så sa bestemor:
Ser du, Åshild, hvor fint det er når noen bare gir deg en godbit eller en bolle. Det kalles menneskelig godhet.
De ordene ble Åshild sitt mantra.
En dag, mens pleier Peder trakk frem en karamell fra lommen og ga den til Åshild, smilte hun lykkelig, kysset pleieren på kinnet og sa:
Takk, pleier Peder, for mirakelet.
Pleier Peder lo og kysset henne på hodet:
Du er vårt mirakel!
Seks måneder gikk. Julen nærmet seg. Åshild og de andre barnene klippet snøflak, pyntet juletreet. Glade smil flommet over rommet.
En dag, mens de forberedte feiringen, kalte pleier Peder Åshild til side og sa lavt:
Når nyttår kommer, skjer det ofte mirakler. Skriv ned det du lengst ønsker deg på et papir, legg det under puten, så skal det gå i oppfyllelse.
Åshild tok frem et gammelt kort hun hadde tatt med fra bestemorens hus, sammen med sine leker, og skrev: «Jeg vil hjem». Hun hadde ingen andre ønsker.
Barnehjemmet var trygt, men den myke dynen med bestemorens broderi, den varme ovnen der hun bakte kaker, og huset selv, manglet. Åshild trengte et hjem og det akutte.
Hun brettet kortet i to, men i stedet for å legge det under puten, gjemte hun det i lommen på sin lille bjørn, en gave fra tante Vilde.
«Det viktigste som bestemor pleide å si er å ønske sterkt og tro fullt ut.»
Åshild trodde.
Miraklet lot imidlertid ikke komme, og Åshild undret seg over sin egen tro.
I april skjedde det likevel.
Solen skinte i vårens klare lys. Åshild satt som vanlig på vinduskarmen og så ut på gården, der vaskebjørn Hans feide stien.
Plutselig kom pleier Peder inn, litt oppspilt:
Åshild, kom du, vår leder vil ha deg på kontoret.
Åshild hoppet ned fra karmen og spurte:
Har jeg gjort noe galt?
Nei, elskling, kom med! Vi har ventet på deg! svarte Peder mens han justerte Åshilds flette.
Åshild rynket pannen:
Hvem?
La oss gå og finne ut av det, sa Peder og tok henne i hånden.
I lederen Annas kontor, møtte Åshild tante Vilde.
Tante Vilde! ropte hun og løp mot henne med åpne armer.
Min lille solstråle, Åshild! utbrøt Vilde og omfavnet henne.
Tante Vilde, skal vi dra hjem? spurte Åshild med store øyne.
Selvfølgelig, og absolutt! tørket Vilde bort en tåre med håndflaten.
Vilde satte Åshild på sofaen, satte seg ved siden av henne og sa med en skjelvende stemme:
Åshild, vi skal nå bo sammen. Din onkel Jan venter også på deg. Du blir vår datter. Godtar du det?
Åshild kastet seg i Vildes armer og la hodet mot hennes frakk. Hun aksepterte med all sin kraft hun hadde alltid elsket både tante Vilde og onkel Jan, som hun så på som bestemorens familie.
Neste morgen reiste Åshild og tante Vilde hjemover. De stod på trappen til barnehjemmet og ventet på en taxi.
Folk samlet seg for å vinke farvel. Pleier Peder tørket en tåre med lommetørkleet og smilte.
Åshild takket Vilde, grep bjørnen sin og løp mot pleier Peder.
Takk, pleier Peder, for at du foreslo at jeg skulle ønske meg noe til nyttår! hun rakte ham det brettede kortet.
Peder åpnet det og leste i store bokstaver: «JEG VIL HJEM».
Han omfavnet Åshild og kysset henne på toppen av hodet.
Ser du, jeg sa jo at mirakler skjer når du tror på dem med hele hjertet!
Etter hvert som de kjørte bort, så Åshild ut av vinduet på den kalde vinterluften og visste at hun endelig hadde funnet hjemmet hun hadde drømt om.
