Olga hadde brukt hele dagen på å forberede seg til feiringen av nyttår: hun vasket, lagde mat og dekket bordet. Dette var hennes første nyttår uten foreldre, men sammen med mannen hun elsket. Hun hadde nå bodd sammen med Tor i hans leilighet i tre måneder. Han var femten år eldre, hadde vært gift, betalte barnebidrag og likte å ta seg en drink innimellom… Men alt det betydde ingenting når man virkelig elsker noen. Hva det var som fikk henne til å falle for ham, forsto ingen: han var langt ifra noen kjekkas, faktisk kunne man si at han var litt stygg, hadde dårlig karakter, var gnien til det ekstreme, og penger hadde han aldri. Og hvis han først hadde penger, var det bare til seg selv. Likevel hadde Oline forelsket seg i dette “trollmanns-vidunderet”. Oline håpet i tre måneder at Tor ville verdsette hva slags rolig og hjemmekjær dame hun var – og at han snart ville ønske å gifte seg med henne. Han hadde jo sagt: “Vi må bo sammen litt, så jeg ser hvordan du er som husmor. Kanskje er du akkurat som eksen min.” Hvordan eksen hans egentlig var, forble et mysterium – han sa aldri noe forståelig om henne. Derfor gjorde Oline alt hun kunne for å vise sine beste sider: hun kjeftet ikke selv om han kom hjem full, hun lagde mat, vasket, ryddet, handlet mat for sine egne penger (så ikke Tor skulle tro hun var grisk). Også nyttårsbordet dekket hun for egne penger. Til og med en ny mobil kjøpte hun til ham i gave. Mens Oline forberedte festen, kastet også “Trollmanns-Tor” bort tiden på sitt vis: han drakk seg full med venner. Han kom hjem i godt humør og meldte at det kom venner til dem på nyttår – hans venner, folk hun ikke kjente. Oline dekket bordet, og én time gjensto til midnatt. Hun var i dårlig humør, men holdt igjen for ikke å si noe – hun ville i hvert fall ikke være som eksen hans. En halvtime før midnatt ramlet en beruset gjeng menn og kvinner inn. Tor ble straks livlig, satte alle til bords, og festen fortsatte for fullt. Tor introduserte henne ikke for gjestene, og hun ble bare oversett – de pratet, lo, og ignorert henne fullstendig. Da Oline påpekte at det var to minutter til midnatt og foreslo å helle opp champagne, kikket de på henne som hun skulle være en ubuden gjest. – Hvem er det der? spurte en av de berusede jentene. – Naboen i senga, lo Tor, og vennene hans lo med. De spiste maten Oline hadde laget, samtidig som de lo av henne. Da klokkene slo nyttår, latterliggjorde de jenta for naiviteten og hyllet Tor for å ha funnet seg “gratis kokk og hushjelp”. Og Tor forsvarte henne ikke, men lo med de andre. Han spiste maten hun hadde kjøpt og laget, og tråkket henne ned. Oline gikk stille ut, pakket sakene sine og dro hjem til foreldrene. Aldri hadde hun opplevd et verre nyttår. Moren sa som vanlig: “Hva var det jeg sa”, far pustet lettet ut, og Oline gråt vekk skuffelsen og fjernet skylappene. En uke senere, da Tor var blakk, dukket han opp hos Oline som om ingenting hadde skjedd og spurte: – Hvorfor dro du? Blir du fornærmet, eller? Da Oline ikke ville forsones, gikk han til angrep: – Er det greit at du driver og koser deg hjemme hos mor og far, mens jeg har tomt kjøleskap! Nå begynner du virkelig å ligne på eksen min! Oline ble målløs over frekkheten. Hun hadde tenkt mange ganger hvordan hun skulle si alt hun hadde på hjertet, men nå sto hun der – uten et ord. Det eneste hun klarte, var å be ham dra til helvete og smelle døren igjen. Slik startet et nytt liv for Oline ved nyttår.

31. desember

Hele dagen har jeg sett Lise svinge rundt i leiligheten vår i Majorstua, vasket, laget mat og dekket nyttårsbordet så det så ut som et bilde i et interiørblad. Dette skulle bli hennes aller første nyttår uten mor og far, og første gang hun feiret sammen med meg, kjæresten.

Det er tredje måneden hun har bodd her hos meg. Jeg er femten år eldre enn henne, én gang gift før, og jeg betaler fortsatt barnebidrag. Noen ganger liker jeg å ta en øl eller fire. Men Lise sier at slike bagateller ikke betyr noe når man er glad i noen. For å være ærlig, skjønner vel ingen helt hvorfor hun falt for meg: ikke akkurat noen Adonis, heller tvert imot, og temperamentsmessig har jeg mine kanter. Dessuten er jeg kjent for å være gjerrig, og økonomien min er aldri noe å skryte av. Får jeg litt ekstra penger, bruker jeg det helst på meg selv. Allikevel forelsket Lise seg i meg og bare meg.

I løpet av disse månedene har Lise håpet at jeg skulle legge merke til hvor huslig og tålmodig hun er, og kanskje frir jeg da en dag. Jeg har sagt: «Det er viktig å prøve å bo sammen først, så jeg ser hvordan du er. Du er ikke som ekskona mi, vel?» Hva som egentlig var galt med ekskona, vet ingen. Jeg sier aldri noe tydelig om det.

Lise gjør sitt ytterste: hun klager ikke når jeg kommer hjem etter en fuktig kveld, hun lager middag, vasker klær, handler inn mat for egne penger (hun vil jo ikke at jeg skal tro hun er opptatt av pengene mine). Hele nyttårsaften har hun ordnet alt på egenhånd. Til og med en splitter ny mobiltelefon hadde hun kjøpt til meg i gave.

Mens Lise steller, gjorde jeg mitt for å forberede meg til nyttårsfeiringen. Det vil si, jeg dro på puben med noen kompiser og tok et par pils. En stund før klokka åtte kom jeg hjem, småbrisen og glad, og sa at noen av gutta og damene deres skulle feire nyttår med oss. Ingen av disse hadde Lise møtt før. Hun brydde seg ikke om å protestere hun ville jo vise at hun ikke var vanskelig.

Snaue timen før midnatt velter det inn en flokk glade og støyende folk. Jeg satte dem til bords, stemningen steg, og festen var i gang. Lise var så stille at hun nesten gikk i ett med tapeten. Ingen presenterte henne, hun ble sittende helt alene alle snakket sammen, tullet, lo, skålte, som om hun var usynlig. Da Lise forsiktig minnet om at midnatt nærmet seg og foreslo å helle opp litt musserende, snudde ei av damene seg mot meg.

Hvem er det der egentlig? spurte hun med snøvlete stemme.

Det er bare min sengesamboer, svarte jeg, og braste ut i latter. Hele gjengen stemte i. Da nyttårsrakettene sang over Oslo, vitset de grovt om Lise og skrøt av hvor «lurt» det var av meg å ha skaffet meg en gratis husholderske og kokk.

Lise sa ikke et ord. Hun reiste seg, gikk lydløst inn på soverommet, pakket sammen sakene sine, og neste jeg visste var hun borte. Hun dro hjem til foreldrene på Kolbotn. Aldri før har jeg sett henne så nedbrutt. Moren hennes sukket oppgitt: «Hva var det jeg sa», mens faren pustet lettere ut.

Noen dager senere, etter at økonomien min hadde gått i minus og det bare var en gulostbit igjen i kjøleskapet, sto jeg på døra til Lise. Med et forsøk på uskyldighet sa jeg: Du dro altså? Ble du sur, eller? Og da hun ikke bøyde av, prøvde jeg å få henne til å skamme seg: Ja, ja, nå ligger du der og danderer deg hjemme hos foreldrene dine mens jeg ikke har mat! Du likner mer og mer på ekskona mi, du

Men ordene prella bare av henne. Hun bare så på meg, stram i blikket, og sa rett ut det hun mente, før hun smelte igjen døra. Jeg sto igjen ute i snøen, målløs.

Slik startet det nye året. Lise begynte et nytt kapittel, og jeg fikk en lærepenge: Man høster det man sår, også på nyttårsaften.