Grete kom hjem fra butikken, og begynte å pakke ut matvarene. Plutselig hørte hun en underlig lyd fra rommet til sønnen og svigerdatteren, og bestemte seg for å sjekke. Kaja, hvor skal du? Grete så forbauset på svigerdatteren som holdt på å pakke kofferten sin. Jeg drar herfra! gråt Kaja. Hva mener du, drar? Hvor skal du? Hva har skjedd? spurte Grete forskrekket. Se her, sa Kaja stille, og ga henne et brev. Grete tok imot, brettet det ut, og ble stående stum av det som sto der.
Jan hadde tatt med seg forloveden Kaja hjem til bygda, til foreldrehuset. Moren ble oppriktig glad; sønnen hadde snart passert tretti og mer, og nå skulle han endelig gifte seg. Han hadde fått utløp for rastløsheten, nå hadde han slått seg til ro. Kanskje hun ville få hjelp når hun ble eldre.
Huset var velholdt, Grete holdt orden på alt etter mannen døde. Han hadde bygd et solid hjem og opparbeidet et stort småbruk. Han ville alltid gjøre det beste for familien. Sønnen var enebarn; Grete klarte ikke bære fram flere, og fikk siden aldri barn igjen. Det krevde sitt å drive gården uten pause eller ferie. Til slutt slet også mannen seg ut. Grete pleiet ham i tre år, men til ingen nytte. Da lærte hun både å kjøre traktor og stelle åkeren på egenhånd.
Kaja var ung. Kanskje ti år yngre enn Jan, regnet Grete ut. Tynn og forsiktig. Grete husket seg selv, akkurat sånn var hun. Hadde selv en liten koffert da hun flyttet til mannen sin. Hadde nesten ingenting med seg. Men Jan hadde valgt, de skulle få leve sammen. Og han hadde valgt en foreldreløs. Kanskje var det helt greit.
Alle bygdejentene var misunnelige på Kaja. Hun hadde fått seg en både rik og pen mann. Jentene i bygda hadde kastet lange blikk etter Jan, men han brydde seg ikke. Han skyndte seg hjem til kona og ungene etter jobben. Kaja fikk to sønner og ei datter med ham.
Da den minste var fem og eldste ti år, bestemte Jan seg for å reise til byen med en kompis for å ta seg arbeid.
Mangler vi penger, da? Vi har jo alt her, prøvde moren å få ham på bedre tanker, mat nok, to inntekter, min pensjon. Hvem skal ta hånd om gården? Jeg er ikke like sterk lenger.
Jeg er lei av småbruket, mamma! Jeg får meg jobb, flytter familien til byen. Barna må gå på skikkelig skole. Og huset kan vi selge nå. Du blir med oss.
Jan. Vi har skole rett borti gata, prøvde Kaja å stoppe ham.
Du er jo fra byen, Kaja. Da kan vi like godt flytte.
Jeg vokste opp på barnehjem i byen, men husker lite, var bare et barn. Men hva med mor? Det er jo din mor, hun trenger oss allerede. Også, hvordan skal vi klare oss med tre barn i byen? Kaja tørket bort en tåre i skjul.
Nok prat! Det er bestemt. Kan du gjøre deg litt i stand. Du ser helt utslitt ut.
Kaja og Grete hadde det godt sammen. Grete følte med henne, husket sin egen ungdom. Og da barnebarna kom, passet hun godt på dem. Det hendte hun følte at Kaja var hennes egen datter. Kaja kalte henne tidlig for mamma, og fikk et nært forhold til svigermoren.
Kaja gråt stille.
Har du bestemt deg? Reis da! Vi klarer oss, sa moren.
Jan dro. Skrev brev. Mobiltelefoner fantes ikke. Etter et halvt år kom han hjem igjen. Hadde med gaver, ga litt penger og dro bort på ny, for et halvt år. Kompisen kom tilbake etterhvert. Senere fortalte kona hans i fortrolighet til Grete at sønnen bodde hos en rik dame de hadde pusset opp huset til. Han jobbet ikke, men bodde der. Grete sa ingenting til Kaja, kanskje var det ikke sant. Men bygda begynte å snakke. Så en dag begynte Kaja å pakke klær uten et ord.
Hvor skal du?
Kaja rakte henne et brev, mer et kort enn et brev.
“Kaja. Unnskyld men jeg har funnet en annen. Huset etter mor får jeg. Så ikke kast bort tiden din, dra. Du klarer deg, og barna. Her er litt penger til en ny start. Etterpå må du ordne deg selv. Jan.”
Han har reist. Da kan han bli der. Jeg lar dere ikke dra noen steder. Barna skal være her, ikke flytte rundt. Jeg klarer meg ikke uten dere. Han får aldri jage dere. Jeg forbyr det.
En dag kom Jan til bygda, sammen med den nye kona si, i en skinnende bil. Han trodde ikke barna skulle være hjemme hos moren. Han fikk ikke vite at de bodde der. Dattera, nå blitt 12 år, sprang bort til faren og brast i gråt. Eldstesønnen kom bort til ham. Jan ville gi ham en klem, men sønnen tok med seg lillesøster i taushet og gikk. Mellomste sønn fulgte etter.
Han er ikke en far, bare en sviker. Kom, vi må arbeide, svarte eldste.
Jan så på mens sønnen satte seg i traktoren og begynte å pløye potetåkeren bak huset. De to andre ga mat til kaninene. Gården var større enn før, de hadde til og med begynt med kaniner. Barna hadde vokst til, og det hadde ikke Jan sett.
Og mora deres? Har hun dratt, lot deg sitte igjen? spurte han moren.
Ikke døm etter deg selv. Hun heter Kaja. Har du glemt det? Hun kommer hjem straks. Hva er grunnen til besøket? Kommer dere begge hit?
Vi må snakke med deg.
Si det du skal, og gå før Kaja kommer.
Vi har hentet deg.
Jeg trodde du ville hente barna.
De har en mor. Du har det best hos sønnen din. Selg gården, flytt etter oss. Eiendommen er verdt mye. Vi hjelper deg å finne leilighet like ved oss, du får mer enn nok penger.
Og barna, da? Hvor skal de? Hvorfor sier du ingenting?
Kaja kan flytte til byen, leie noe. Barna har flere muligheter der.
Muligheter finnes, men lysten har de ikke. Ellers hadde de dratt for lenge siden.
Vi har sagt fra. Tenk over det. Vi har funnet kjøper allerede. Men ikke bruk for lang tid.
Det har ingen hensikt å tenke. Jeg er ikke husets herre her.
Hva mener du med det, mamma?
Da kom Kaja hjem. Sånne gjester.
Kaja hadde blomstret opp gjennom årene Jan hadde vært borte. Pent kledd, sølvøredobber som en gang hadde vært Gretes, ny, stilig frisyre. Den gamle Kaja var borte nå var hun skjønn, og i en helt annen klasse enn Jans nye kone. Jan ble stående å se på henne, helt til den nye kona dultet borti ham.
Skal du dekke på bordet, mamma? Du har storfint besøk, sa Kaja.
Gjestene skal nettopp til å dra. Han har sagt sitt, må komme seg av gårde. Takk for at du stakk innom, sønn. Og du, nyt livet mens du kan. Jeg håper virkelig vi ikke ses igjen.
Her er mobilen, mamma. Om du vil noe, ring meg. Jan la en lapp på bordet og gikk.
Jan dukket kun opp da moren døde. Kaja ringte hun syntes det var riktig at sønnen fikk vite det. Barna var voksne nå, eldste hadde egne unger. Barna snakket knapt til faren. Dattera gikk uten å hilse.
Kaja. Barna er voksne. Men huset er mitt. Jeg har rett til å bo her. Jeg er skilt. Jeg flytter hjem. Vil du bli, så vær så god. Vil du ikke, så er det ditt valg.
Kaja tok rolig fram dokumentene. Grete hadde overført huset formelt til henne. Det var det året Jan hadde skrevet brevet til henne. Jan forlot huset uten et ord. Kaja holdt ham ikke tilbake. Det var ingenting som bandt henne til ham lenger. Hun hadde barna og nå barnebarn.
