Henrik har kjøpt den flotteste buketten han kan finne og er på vei til en date. I godt humør står han ved fontenen i sentrum av Oslo, buketten trygt i hendene. Men det er ingen spor av Ingrid. Han ser seg rundt og ringer henne. Ingen svar. Kanskje hun bare er litt forsinket, tenker han og prøver igjen. Denne gangen tar Ingrid telefonen. Jeg er her, hvor er du? spør Henrik med én gang. Mellom oss er det slutt! svarer hun plutselig. Hva? Hvorfor? Henrik står helt målløs. Alt på grunn av buketten din! sier Ingrid, uventet. Men hva er galt med den? spør Henrik overrasket og skjønner ingenting.
Henrik har vandret lenge rundt på blomsterbutikken på Karl Johan. Dype røde roser, gule tulipaner, hvite liljer, blomster både i potter og i stilige vaser alt arrangert i vakre, forseggjorte buketter for enhver smak. Likevel står Henrik rådvill.
Han husker at han og Ingrid én gang snakket om blomster men detaljene glipper for ham. Hun hadde helt sikkert sagt at noen av blomstene mislikte hun, mens andre elsket hun, at hun kunne stirre på dem i evigheter. Det var den gangen de nettopp hadde møtt hverandre, hun pratet mye, og Henrik var fylt av følelser for både det nye bekjentskapet, den lille glasset med prosecco på kaféen og for Ingrid selv.
Han, som alltid har vært snakkesalig, bare nikket den gangen og nøt synet av den vakre jenten, det rette lange håret hennes, den fine buen på nakken og de små smilehullene i de matte kinnene hennes. Kanskje det var kjærlighet?
Og spiller det egentlig noen rolle hva hun sa om blomster? Kvelden var jo perfekt!
Nå, uansett hvor mye han prøver, klarer han ikke å huske hvilke blomster hun likte.
Se på germiniene våre! Sånne får du ikke mange steder nå, sier ekspeditøren. Ikke sesong nå. De er helt spesielle.
Han må bestemme seg. Klokken tikker, det er på tide å velge.
Akkurat da ringer moren hans. Hun har ringt altfor ofte i det siste.
Så, Henrik har du bestemt deg? Det er fredag, vil du ikke komme hjem til helgen?
Nei mamma, jeg har mye å gjøre …
Bestemor savner deg, hun sitter bare og ser på døren, lurer på når du kommer.
Mamma, beklager, det er mye som skjer …
Henrik avslutter samtalen raskt.
Moren og bestemoren bor fortsatt i hjembygda, og hun ber ham stadig vekk besøke dem. Man kan bli litt irritert, føler Henrik. Bestemoren er ikke frisk, hun begynner å dra på årene… Men han kan jo ikke bare droppe alt i byen og flytte hjem. Han har også sitt å styre med!
Og listene over prosjekter og mål for fremtiden har bare én stjerne for tiden Ingrid.
Dersom daten i dag går bra, kan han kanskje invitere Ingrid med ut av byen i morgen. Han vet allerede om det lille, koselige stedet ute ved fjorden et pensjonat med hvitmalte vegger og sjøluft.
Moren har i mange år ønsket at sønnen skal finne seg ei jente og få orden på livet. Og det er nettopp det han holder på med nå.
Om bare han kunne huske hvilke blomster Ingrid liker! Hva er det med denne hukommelsen…
Men, egentlig hvor viktig er alt dette tullet de jentene bryr seg om?
Ekspeditøren i blomsterbutikken har sett på ham lenge nå, uten å si noe, venter bare.
«Jeg tror Ingrid nevnte noe om torner på roser … Best å styre unna roser!»
Så han velger til slutt en bukett med store, rosa og hvite germinier. Det handler tross alt bare om å vise oppmerksomhet. Nå må han skynde seg tilbake på jobb; lunsjpausen er straks over.
De skal møtes ved det nye fonteneanlegget ved Rådhusplassen. Henrik er forsinket, sjefen holdt ham igjen uventet lenge. Et møte som ikke sto på planen, men som kan bety forfremmelse.
Han rakk å ringe Ingrid og si ifra at han ble litt sen, og så slo han av lyden. Mens sjefen pratet, prøvde moren å ringe igjen. Henrik kunne selvfølgelig ikke svare, han var opptatt.
Etterpå løper han nærmest til avtalt sted. I godt humør parkerer han bilen, nesten småspringer mot fontenen med germiniene i hånden.
Ingen tegn til Ingrid. Han ser seg rundt, vandrer over plassen og slår hennes nummer. Ingen svar.
Han setter seg på en benk. Kanskje hun er forsinket.
Han kommer på at han fremdeles ikke har ringt moren tilbake, men lar det være tenk om Ingrid ringer nå? Men det skjer ikke. Etter ti minutters venting ringer han henne selv.
Denne gangen tar hun telefonen.
Ingrid, hvor er du? Jeg har ventet på deg en stund.
Jeg vet. Jeg sitter på kaféen rett over gata, jeg har sett deg fra andre etasje lenge.
Helt sant? Henrik leter forgjeves med blikket mellom vinduene, men finner henne ikke. Skal du ikke komme ned? Eller …
Du er for sen … avbryter Ingrid.
Beklager, Ingrid. Jeg ringte jo deg og sa jeg ble holdt igjen på jobben.
Og blomstene!
Hva med blomstene? spør Henrik forvirret.
Du husker ikke en gang hvilke blomster jeg liker!
Ingrid, de var ikke å få tak i!
Roser, Henrik! Jeg har fortalt deg så mange ganger at det er mine favoritter. Roser får man overalt. Og du …
Jeg skal rette opp! Jeg kommer opp til deg nå.
Henrik går inn på kaféen. Ingrid sitter innerst, med ryggen mot vinduet.
Han nærmer seg stille og legger forsiktig buketten på bordet uten å tørre å gi den direkte til henne. Ingrid ser knapt mot ham.
Vanligvis er Henrik alltid pratsom, og nå, full av dårlig samvittighet, slår han til med all sin sjarm for å glatte over situasjonen.
Han tror egentlig han har lykkes til slutt smiler Ingrid svakere.
De drikker kaffe og drar ut. Ingrid ser ikke engang på buketten:
Dere har glemt igjen blomstene! Den unge, hyggelige servitøren rekker dem etter dem.
Da er de dine! sier Henrik med et smil.
Oi, tusen takk, sier hun overrasket og det er tydelig at det lyser opp dagen hennes.
Men Ingrid ser ut til å bli enda mer lei seg.
Ingrid, jeg kjøper deg verdens største rosebukett nå!
Nei takk, sier hun lakonisk, ingen flere blomster i dag.
De går ned trappen, Henrik bak den sårede kjæresten. Nå ringer moren igjen.
Beklager, kanskje jeg ringer på feil tidspunkt igjen? spør hun.
Ingrid hører det ikke.
Nei da, mamma, det passer bra. Jeg kommer hjem i morgen.
Det ble et lett farvel mellom Henrik og Ingrid den kvelden. Henrik forsto de kommer ikke til å sees igjen.
Neste dag kjører han gjennom de kjente åkrene på Østlandet.
Og der ute så langt han ser strekker det norske blomsterhavet seg. Fargene virvler, duftene leker i vinden.
Henrik stopper bilen og går ut i det grønne inn i denne bugnende, naturlige buketten.
Han plukker nøye ut blomster, som om han er den mest tålmodige floristen i landet.
Han vet at de han nå skal gi dem til, vil glede seg her kan han ikke ta feil.
Når han trår inn over dørstokken, deler han buketten i to.
Moren stråler og kysser ham på begge kinn. Bestemor får hjelp til å reise seg med skjelvende hender tar hun imot blomstene, kjenner forsiktig på dem med fingertuppene. Synet er svakt for lenge siden.
Det er vel lenge siden hun har fått blomster!
Hun lukker ansiktet inn i buketten og puster inn dufter hun husker fra ungdommen dufter som har ligget gjemt i minnet og nå lokkes frem av den norske markens kraft. De vekker ikke bare minner, men selve følelsen av forventning til det nye, det lyse og det nærværende.
Slik føles det godt livet fortsetter, livet ruller gjennom barnebarnet hennes.
Henrik blir sittende hos bestemor med hodet i fanget hennes. Hun stryker ham varsomt, redd for å klemme blomsterbuketten for hardt.
Henrik kjenner at han en dag vil møte en jente som ligner på disse to kvinnene han elsker mest. Og de skal elske hverandre med samme varme som hans besteforeldre og foreldre gjorde. Det handler om å kjenne det i tide.
Bestemor lar seg ikke overtale til å gi blomstene fra seg til datteren med det første.
Vent nå litt … Hent en mugge med kaldt vann fra brønnen, og en bred vase… Pass på så det ikke ramler… Sett den der der vil jeg kunne se den.
Barnebarnet har gitt henne blomster.
Blomster som finnes i milliarder rundt omkring men disse, disse er de beste. For det er barnebarnet som har plukket dem.
