Uncategorized

Gutten våkner av morens stønning. Han går bort til sengen hennes: Mamma, gjør det vondt? Matte, hent vannet!

– Nei, du trenger virkelig ikke komme nå, mamma. Tenk litt på det selv da. Det er en lang reise, hele natten på toget, og du er jo ikke ung lenger. Hvorfor skal du utsette deg for alt det styret? Det er jo vår også, og du har sikkert masse å gjøre i hagen nå, sier sønnen min til meg. – Men vennen min, hvorfor ikke? Det er så lenge siden vi har sett hverandre, og jeg vil så gjerne møte kjæresten din ordentlig – det er jo på tide å bli kjent med svigerdatteren min, sier jeg ærlig. – Da gjør vi det sånn, mamma: Vent til slutten av måneden, så kommer vi heller alle sammen hjem til deg i påsken når det er mange fridager, beroliger sønnen min meg. Helt ærlig, jeg hadde nesten bestemt meg for å dra, men stolte på ham, sa jeg skulle la være å reise og bare vente hjemme. Men ingen kom. Jeg ringte sønnen min flere ganger, men han la på. Etter hvert ringte han tilbake og sa han var veldig opptatt, så jeg ikke burde vente på dem. Jeg ble veldig lei meg. Jeg hadde jo forberedt meg på besøket fra sønnen min og svigerdatteren. Han giftet seg for et halvt år siden, og jeg har ennå ikke sett henne. Sønnen min, Aleksander, fikk jeg – som man sier – for min egen skyld. Jeg var 30 år og hadde aldri giftet meg, så jeg bestemte meg for i det minste å få et barn. Kanskje det er galt, men jeg har aldri angret, selv om det ofte var vanskelig – vi hadde aldri penger, vi levde ikke, vi overlevde. Jeg hadde alltid flere jobber for at barnet mitt skulle ha det han trengte. Sønnen vokste opp og dro for å studere i Oslo. For å kunne støtte ham i starten, begynte jeg til og med å jobbe i utlandet – i Polen – så jeg kunne sende ham penger til studiene og livet i hovedstaden. Det gledet et morshjerte at jeg kunne hjelpe. Da Aleksander gikk på tredje året, begynte han å tjene egne penger. Da han var ferdig på universitetet og fikk jobb, klarte han seg selv. Sønnen min kom hjem, men sjelden – omtrent én gang i året. Jeg har faktisk aldri vært i Oslo. Jeg tenkte at når sønnen min skulle gifte seg, måtte jeg dra. Jeg begynte til og med å spare penger til den anledningen – hadde lagt av 60 000 kroner. For et halvt år siden ringte sønnen min og ga meg den etterlengtede beskjeden – han skulle gifte seg. – Mamma, ikke kom nå, for vi skal bare skrive under på papiret, selve bryllupet tar vi senere, advarte sønnen min. Jeg ble trist, men jeg kunne ikke gjøre noe. Aleksander presenterte svigerdatteren for meg over video – ei pen jente, virker det som, og fra en rik familie. Svigerfaren min er visstnok en stor forretningsmann. Jeg kunne bare glede meg på sønnens vegne. Men tiden gikk, og sønnen min hverken kom til meg eller inviterte meg. Jeg lengtet etter å se svigerdatteren og å klemme sønnen min, så jeg pakket, kjøpte togbillett, lagde mat hjemme, bakte brød, tok med hjemmelaget syltetøy og reiste. Jeg ringte sønnen før jeg satte meg på toget. – Du altså, mamma! Hvorfor gjør du dette? Jeg er på jobb og kan ikke møte deg. Her er adressen, du får ta taxi selv, sa Aleksander. Morgenen etter kom jeg til hovedstaden, bestilte taxi – og ble overrasket over prisen, men morgen-Oslo var så vakkert at jeg nøt utsikten. Det var svigerdatteren som åpnet døra – smilte ikke, klemte ikke, ba meg bare tørt inn på kjøkkenet. Sønnen hadde allerede dratt på jobb. Jeg begynte å pakke ut: poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, sylteagurk og hjemmelaget syltetøy. Svigerdatteren så stille på, så sa hun at det var bortkastet, for de spiste ikke sånt, og hun lagde uansett aldri mat hjemme. – Hva spiser dere da? spurte jeg. – Vi får levert mat hver dag, og jeg liker ikke å lage mat, for det lukter så fælt, sa hun. Før jeg rakk å svare mer, kom en liten gutt løpende – kanskje tre og et halvt år gammel. – Bli kjent med sønnen min, Daniel, sa svigerdatteren. – Daniel? spurte jeg. – Nei, Danyil, han heter ikke Daniel. Jeg liker ikke når folk forvansker navnene, svarte hun. – Ok, som du vil, Ilona. – Jeg heter Ilona, ikke Ilonka. I byen forvansker vi ikke navn, men det kan jo ikke du vite… Jeg hadde egentlig lyst til å gråte – ikke fordi sønnen min hadde giftet seg med en dame med barn, men fordi han aldri hadde fortalt meg det. Det var flere overraskelser. Jeg så på veggen og fikk øye på et stort bryllupsbilde. – Å, det ble kanskje ikke noe bryllup, men dere fikk i hvert fall fine bilder, sa jeg. – Hva mener du, ikke bryllup? Vi hadde bryllup med 200 gjester. Bare du var ikke der, Aleksander sa du var syk. Kanskje like greit, sa svigerdatteren og målte meg opp og ned. – Skal du ha frokost? – Ja… Ilona satt foran meg en kopp te og noen biter dyr ost. Det var frokost, mente hun. Det er ikke sånn jeg er vant til – jeg trenger ordentlig mat, særlig etter en lang reise. Jeg bestemte meg for å steke noen egg, jeg hadde jo med brød, men svigerdatteren nektet meg det – hun ville ikke ha stekelukt på kjøkkenet. Hun nektet å spise brødet også – de var visst på sunt kosthold, hun og Aleksander. Da forsvant også min matlyst. Jeg ble vondt inni meg – at sønnen min var så flau over meg at jeg ikke fikk være med på bryllupet. Jeg hadde spart i årevis, og for hva? Jeg drakk teen min. Svigerdatteren sa ingenting. Det ble en merkelig stillhet. Da kom barnet løpende og kastet seg mot meg. Jeg ville klemme gutten, men Ilona veivet med armene og sa det ikke var greit – man visste jo ikke hva jeg brakte med meg, og det var tross alt et barn. Jeg hadde ingen godbiter til gutten, men ga ham et glass bringebærsyltetøy – sa han kunne ha det på pannekakene. Svigerdatteren rev glasset ut av hånden min: “Har jeg ikke sagt det mange nok ganger? Vi spiser bare sunt, og ikke sukker!” Da visste jeg at jeg kom til å begynne å gråte. Jeg drakk ikke teen min ferdig, gikk ut i gangen og tok på meg skoene. Svigerdatteren spurte ikke hvor jeg skulle. Jeg gikk ut og satte meg på en benk under blokka og fikk endelig grått. Aldri har jeg følt meg så trist. Litt senere ser jeg svigerdatteren gå ut med barnet – hun bar alle hermetikkglassene mine til søpla. Jeg ble helt målløs. Da hun forsvant, plukket jeg alt opp og dro til stasjonen. Jeg var heldig – fikk tak i en togbillett for hjemreisen. Ved stasjonen var det en kafé. Jeg kjøpte meg borsjtsj, stekt kjøtt, poteter med salat. Jeg var skrubbsulten og unnet meg det – var ikke jeg verdt det lille gode? Jeg satte bagasjen i oppbevaring og hadde noen timer å gå rundt i Oslo. Jeg syntes byen var fin, glemte litt sorgen. På toget hjem fikk jeg ikke sove – jeg gråt. Sønnen min ringte ikke engang for å høre hvor jeg var hen. Aldri hadde jeg trodd – ikke engang om sommeren skulle falle snø, at barnet mitt skulle ta imot meg slik. Han er mitt eneste barn, som jeg hadde alle håp til – og så viser det seg at jeg ikke betyr noe for ham lenger. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med de 60 000 jeg har spart til ham til bryllupet – skal jeg gi pengene til sønnen min, så han vet at mamma alltid har tenkt på ham? Eller la være å gi noe, fordi han ikke fortjener det?

Nei, du bør ikke komme nå, mamma. Tenk deg om det er en lang reise, hele natten på toget, og du er jo

Uncategorized

010

ETTER NYTTÅRSPARTYET

Liv, hvor er du på vei? spurte Mats overrasket da han så at kona sin var i ferd med å krype under dynen.

Uncategorized

019

— Du elsket meg jo aldri. Du giftet deg med meg uten kjærlighet. Nå kommer du vel til å forlate meg når jeg er syk… — Jeg forlater deg ikke! – sa Marina og omfavnet Igor. – Du er den beste mannen! Aldri om jeg forlater deg… Igor klarte ikke tro at det var sant. Humøret hans var dårlig… Marina hadde vært gift i tjuefem år, og i alle disse årene hadde menn fortsatt vist interesse for henne. Allerede som ung var hun blant de mest populære jentene. Ja, allerede på barneskolen løp guttene etter Marina – selv om hun slett ikke var den vakreste. Hun skilte seg aldri fra ektemannen, selv om han var en tvetydig type. Nei, hun levde sammen med Vadim til han døde. De oppdro datteren, giftet henne bort. Den unge mannen tok Daria med til Italia, og nå sender de flotte bilder og inviterer på besøk. Men verken Marina eller Vadim tok den reisen… Kanskje Marina reiser enda. Vadim er borte. Marinas ektemann døde i en bilulykke. Så meningsløst… selv om hun siden fikk høre at han trolig ble akutt syk bak rattet – fikk vondt i hjertet og mistet kontrollen. — Kanskje han besvimte? – foreslo hun. — Det får vi aldri vite. – sukket venninnen, som er lege. – Årsak: omfattende skader, ikke forenlig med liv. Marina var i sjokk. Venninnen Olga hjalp med alt det praktiske. Hun skaffet detaljene via sine kontakter. Vadim ble begravet, og Marina var alene i det store huset de hadde bygget sammen. Egentlig var huset riktig størrelse for to. Hadde de gjester føltes det ikke så stort. Men for en – for en kvinne – var det stort, og også en byrde. Et hus krever en manns hånd… Dasha kom hjem for å ta farvel med pappa. Hun tok en prat med moren om å selge huset, kjøpe leilighet, og kanskje flytte til Italia. — Nei! – ropte Marina. – Jeg har ikke brukt hele livet på å bygge dette huset for å selge det. Og jeg vil ikke til Italia. Jeg har sett Italia… — Mamma! — Du er så naiv, Dasha! – lo Marina gjennom tårene. – Jeg spøker bare. — Vel, hvis du spøker, så er det kanskje ikke så ille. Alt var tvetydig. Akkurat som Vadim. På den ene siden var han omsorgsfull og kjærlig ektemann. På den andre siden – en humørperson. Han kunne tære på Marinas nerver når han var i dårlig humør, og etterpå angret han og ba om unnskyldning. Marina var en enkel sjel – hun hang seg ikke opp i det. Så levde de slik. I tjuefem år! Til å bli gal av… Dasha dro hjem – ektemannen jobbet mye, og hun måtte tilbake for å ta vare på hjemmet sitt. Marina ble alene igjen. Men hun visste med seg selv at det ikke ville vare lenge. Hun sørget et halvt år, så tørket hun tårene, og innså plutselig at en liten gruppe beundrere allerede sirklet rundt henne. Selv Marinas mor ble en gang overrasket over hvor ettertraktet datteren var. — Hva er det gutta ser i deg? De faller pladask! Du er jo ikke akkurat noen skjønnhet… Eller skjønner jeg bare ingenting? — Du er god, mamma. – smilte Marina, mens hun tok på leppestift. – Skjønnhet betyr ikke noe. Bare tomt prat. En kvinne må være sjarmerende og karismatisk. En med noe ekstra. — Nå får du komme deg ut, kvinnfolk, – lo mamma. – Ellers blir frieren lei av å vente og går sin vei. — Kommer sikkert en annen, – sa Marina lett. Det har gått nesten tretti år siden samtalen med moren, men ingenting har forandret seg. Kvinner klager over at det ikke finnes frie menn, ingen å gifte seg med etter førti. Marina forsto ikke det problemet. I en alder av førtiseks hadde hun to friere, begge gode menn. Hjertet hennes trakk mot Dmitrij. Hun likte ham godt, både utseendemessig og som menneske. Kjekk, intelligent, morsom å prate med – og ingen grunn til å skamme seg i selskap med ham. Men Dmitrij var best på ord – Marina forelsket seg nesten i ham gjennom ørene, men alderen og erfaringen lærte henne at han ikke var en mann hun kunne bygge et liv med. Ikke for hennes store hus. Den andre frieren, Igor, var en enkel og robust kar. En som kunne spise og drikke som en viking på fest, men ellers var alt i orden i hans hender. Skikkelig handymann med et mildt vesen – men også ryggrad. Han var som en lojal hund med kona, men kunne snu opp-ned på verden for henne hvis det trengtes. Likevel likte Marina ham mindre – klassisk kvinnelig logikk. Han sa ikke fine ord. Når han var edru var han stille. Men om han tok et glass eller to, kunne han fortelle gode historier, vitser og være sosial. Drikke kunne han, men neste morgen var han på beina igjen – kald dusj, så full fart videre. Fåmælt, men effektiv. Det var Igor Marina valgte. Dmitrij ble fornærmet over at hans fine ord falt gjennom, og forsvant. Marina giftet seg med Igor, og han ble overlykkelig. I bryllupet drakk han litt for mye, sang og danset hele natta. — Du altså, – smilte Olga. – Det har knapt gått et år siden Vadim døde, og du er allerede gift igjen. Ingenting har forandret seg! Andre damer finner ikke en mann med lykt midt på dagen, men du trenger bare å gå ut døra. — Si det du vil: ‘Hva ser de i deg? Du er jo ikke en gang pen!’ — Nei, jeg sier ingenting. Men at du alltid har vært mistenkelig populær, er sikkert. — Jeg vet ikke, Olga, hva de ser i meg. Kan diskutere det med mamma. Marina blunket til venninnen, og gikk for å danse med Igor – han kom og inviterte henne. Hun danset, og tvilen forsvant i musikken. Så hva om Igor er litt enkel? Han er sterk, nevenyttig, og ser bra ut. At han er stille det meste av tiden, er kanskje greit. Hva om hun hadde valgt Dmitrij og hans fine ord? Man blir ikke mett av ord. I løpet av noen måneder forvandlet Igor Marinas hage til et eventyr. Fjernet unødvendige trær, jevnet ut jorden, lagde blomsterbed og bygde lysthus. Huset bar preg av mannens hender. Marina hadde valgt riktig mann. Helt riktig. I tillegg jobbet Igor, tjente penger og gledet Marina med gaver. Da hun sammenlignet sitt korte ekteskap med Igor med de tjuefem årene med Vadim, angret hun oppriktig på at hun ikke hadde møtt Igor før. En gullmann! Om sommeren grillet de på verandaen og spiste ute – Igor hadde snekret et flott bord og benker. Marina, mett på grillmat, myste fornøyd. Igor bare smilte til henne. — Hva er det, Igor? — Ingenting. Jeg er bare glad. Hans første kone var så kjedelig. Han trodde aldri han skulle møte en så fantastisk kvinne som Marina. De var lykkelige sammen i fire år. Så begynte Igor å føle seg svak og sliten uten grunn. Ble tynnere – og hvis han drakk litt, som han likte nå og da, ble han dårlig. — Igor, du må til lege! – sa Marina bekymret. – Det er tydelig noe galt. — Bare tull, Marina. Det går over av seg selv! — Slutt med dette, det er ikke middelalderen! Hva om det ikke går over? Er du som de fleste menn, redd for leger? — Nei. Igor ville ikke si hvorfor han egentlig var redd. Han fryktet bare én ting – at hvis han ble alvorlig syk, ville Marina gå fra ham. At hun ikke ville leve med en syk mann. Han var ikke dum. Han visste at Marina giftet seg av praktiske grunner, ikke av stor kjærlighet. Men han elsket henne likevel! Han hadde sett den forvirrede damen på butikken, og blitt forelsket med en gang. Selv moren lurte: — Hva ser du i henne, sønn? Ikke pen, ikke ung. Du kunne fått hvilken som helst jente! Men Igor trengte ingen andre enn Marina. Nå fryktet han at hun ikke ville trenge ham om han ble syk. Hun klarte ikke overtale ham til lege. En lørdagskveld hadde de besøk av Olga og hennes mann, Boris. Igor og Boris grillet, damene laget salat. — Har Igor blitt syk? – spurte Olga. — Vet ikke! – ropte Marina. – Jeg ber ham gå til lege, men nei! Du er lege, hva sier du? Han virker ikke frisk? — Han ser dårligere ut. Tynnere. Og jeg syns huden har gulnet. — Å, kjære! Olga, kan du overtale ham? Kanskje han hører på deg. Olga så alvorlig på henne. — Marina… elsker du ham? Jeg husker du var usikker… Marina sa ingenting. Olga rakk ikke overtale Igor til å gå til legen – han besvimte under middagen. De ringte ambulanse. Marina ble med. Han våknet ikke underveis. Hun holdt ham i hånda og ba. Han ble operert nesten umiddelbart. — Svulst i leveren. — Kreft?! – skrek Marina. — Vi venter fremdeles på prøvesvar. Svulsten var godartet, men stor. Legene forbød Igor alt mulig, og advarte om lang og usikker rekonvalesens – alderen tatt i betraktning. Igor ble deprimert. På sykehuset fikk han besøk av moren. Marina var på jobb, moren kom med mat fra listen over tillatt kost. — Sønnen min, jeg kjenner deg ikke igjen! Du burde jo være glad – du overlevde og har ikke kreft. Her, spis! — Jeg har ikke lyst. — Men du må! Hva er galt? Kommer Marina? — Ja… så langt. — Er du redd hun forlater deg? Da er hun dum. — Jeg er ferdig! Jeg duger ikke til noe. Jeg får ikke engang jobbe. Og snart femti. Hvem vil vel ha en invalid? — Hva skjer her? – undret Marina, idet hun kom inn. – Skriker dere så hele avdelingen hører! God dag, Tatyana! — Jeg går nok. Hei, Marina. Ha det. — Hva er det? Moren ristet på hodet og gikk. Marina vasket hendene og gikk bort til sin triste mann. — Hva er det med deg, ‘invalid’? Armer og ben er da på plass. Alt ordner seg. Vet du hva jeg leste om leveren? — Hva da? — Leveren kan gro ut igjen, hvis bare 51 prosent er igjen. Og du har 60 prosent igjen! Gi det tid, så blir du frisk. — Har jeg tid da? — Hva mener du? — Har jeg tid. — Er det noe jeg ikke får vite? Har du bedt legene skjule noe fra meg? — Nei… Igor ble skrevet ut. Nå startet hans verste del av livet. Hver gang han jobbet litt fysisk, ble han utslitt med det samme. Det gjorde ham trist. Han hadde 50-årsjubileum foran seg, men nå gledet han seg ikke. Ikke mat, ikke drikke – hvilken fest! Marina så ikke ut til å merke hvor utmattet Igor var, og spiste entusiastisk diettmat med ham. — Marina… – våget han til slutt. – Hva skal det bli med oss nå? — Hva mener du? — Jeg blir frisk sakte. Du kommer til å gå fra meg, sant? Si det nå heller. — Hvorfor skulle jeg? Jeg har det kjempefint med deg. — Ja, før, da jeg gjorde alt mulig. Men nå? Hva er bra nå? Jeg mistrives jo selv. — Det er bare tull. Kom igjen, ta deg sammen! — Jeg prøver! Men det er sånn… Svinga hammeren to ganger, er helt utslitt. Marina stilte seg bak ham, omfavnet ham og la kinnet på nakken hans. — Jeg elsker deg. Og jeg kommer aldri til å forlate deg. Du trenger ikke stresse med å bli frisk. Alt får ta den tiden det tar. — Elsker du meg? Virkelig? — Helt sant. Marina forlater ikke Igor. Han blir sakte, men sikkert bedre. Hun arrangerte jubileum uten alkohol, så han slapp å sitte og lengte etter drikking. Et par venner kom, de satt i lysthuset og spilte brettspill. — Du er heldig med kona di, Igor. – sa vennene idet de gikk. — Dere drar vel hjem og drikker dere fulle for å feire meg nå? – spøkte han. De lo og gikk. Om kvelden satt han og Marina på trappa, så på stjernene. Lykkelige. For første gang på mange måneder følte Igor seg bedre. Han begynte å tro han faktisk ville bli frisk. Og at kona virkelig aldri ville forlate ham. Han holdt om henne enda tettere. — Hva er det, Igor? — Alt er bra! – sa han. — Endelig. – lo Marina, og kysset ham på kinnet. De var lykkelige… 💬 Kjære venner, om dere vil lese flere slike historier – legg igjen en kommentar og ikke glem å trykke Liker! Det gir oss lyst til å skrive mer!

Du elsket jo aldri meg. Du giftet deg med meg uten kjærlighet. Kommer du til å forlate meg nå, nå som

Uncategorized

Unnskyld meg, frue, men kunne du være så snill å ikke bli sint på meg… kan jeg få et av de deilige kringlene? spurte den blyge bestemor på bakeren.

Kjære dagbok, I dag føltes det som om himmelen over Oslo hadde tatt på seg en grå slør, og folk hastet

Uncategorized

013

– Bestemor, hallo! – ropte Matvei. – Hvem har gitt deg lov til å ha en ulv i bygda?

Bestemor Åse! utbryter Mats. Hvem har gitt deg lov til å holde ulv i bygda? Åse Magnussen begynner å

Uncategorized

015

Mamma sa at du må betale regningene dine selv – sa mannen.

Kjære dagbok, I dag sto jeg og så på Ingrid foran speilet på soverommet mens hun forsiktig smurte ansiktskremet.

Uncategorized

010

Rita skulle bare vanne blomstene og mate skilpadden til venninnen Polina som var på ferie i fjellet – men da hun låste seg inn med nøkkelen, ble hun helt satt ut: alle lys var på, juletreet blinket og TV-en stod på full guffe, og fra badet kom det lyder – Rita åpnet døren og klappet hendene sammen av overraskelse!

Dagbok, 31. desember I dag gikk jeg hjem til venninnen min Ingrid for å vanne plantene hennes og mate

Uncategorized

019

Om vinteren bestemte Valentina seg for å selge huset og flytte til sønnen.

Vinteren har Vilde tatt beslutningen om å selge huset og flytte inn hos sønnen. Barnebarnet og barnebarnet

Uncategorized

017

Tante Rita

Jeg er 47 år gammel. Jeg lever et ganske vanlig liv, nesten som en grå mus ingen vakker fasade, ingen