Dagbok, 31. desember
I dag gikk jeg hjem til venninnen min Ingrid for å vanne plantene hennes og mate skilpadden. Ingrid og mannen hennes dro på ferie til Tromsø for fem dager siden. Hun bor i samme blokk som meg, bare i en annen oppgang. Jeg hadde fått nøkkelen av henne og skulle bare inn en rask tur før jeg gikk videre. Da jeg åpnet døren og trådte inn i gangen, ble jeg stående som paralysert.
Alle lysene var skrudd på, juletreet skinte i glitrende girlandere, og TV-en sto på med høy lyd. Fra badet hørte jeg noen lyder. Jeg smøg meg bort til døren, åpnet forsiktig, og fikk nesten hjertet i halsen.
Men jeg må begynne litt tidligere i historien. Jeg ble nemlig igjen i Oslo denne nyttårshelgen, med en underlig følelse av ensomhet. Det var riktignok ikke staselig, snarere tungt og trist.
Min beste venninne, Ingrid, skulle altså nordover med mannen sin. Før hun dro, spurte hun megav alle hun kjente, skulle selvfølgelig jeg være den ansvarligeom jeg ville vanne plantene og mate skilpadden hennes to ganger i uken. Jeg takket ja, uten å ane hvilket følelsesmessig kaos som ventet meg.
Bare noen dager før nyttår, på en helt vanlig tirsdag, satt jeg ved middagsbordet med samboeren min, Erik. I to år har jeg trodd vi hadde det som plommen i egget. Men den kvelden la han ned bestikket og sa rolig at han hadde forelsket seg i en annen. Hun ventet barn, fire måneder på vei, og naturligvis måtte han ta ansvar og gifte seg med henne.
Jeg spurte: “Men hva med meg?” Han bare trakk på skuldrene, tørket seg om munnen og svarte: “Du trenger ikke ta det så tungt, Line. Ærlig talt, mellom oss har gløden vært borte en stund. Nå slipper vi å late som. Jeg redder deg bare fra å kaste bort mer tid på meg.”
Han pakket sakene sine uten drama, og jeg måtte la ham gå.
Jeg gråt i fire dager uten å forlate leiligheten. Så kom venninnen min, Silje, på besøk. Da skjønte hun at jeg bare hadde levd på kaffe hele uka. Silje, Erik og jeg hadde egentlig bestilt bord sammen på restaurant til nyttårsaften. Nå, med Erik og hans nye kjæreste i stedet for meg? Det gikk bare ikke. Foreldrene mine ville jeg ikke feire sammen med, for de aldri har likt Erik og vil bare synes synd på meg.
Likevel hadde jeg et håp, sånn som man alltid har nyttårsaften; at noe forunderlig kan skje, selv om man innerst inne vet at magi ikke finnes. Men vi ønsker oss det likevel.
Dagen gled over i kveld, og magen var enda tom for både mat og forventninger. Jeg kom på at jeg hadde glemt å gi Erik årets gaveen dyr, men nydelig, kornblå ullgenser jeg hadde kjøpt til ham. Nå hang den igjen i skapet mitt, for stor til meg, alt for brede skuldre.
Jeg prøvde den, så på meg selv i speilet og la den tilbake i posen. Kanskje var den for stor til Erik også, tenkte jeg.
Med tårer i øynene sverget jeg for speilbildet mitt at i kveld skulle jeg ikke gråte mer. Jeg sminket meg, tok på kåpa og lot beina føre meg ut i regnværet. Man må møte det nye året på bena ute i byen, heller det enn å sitte hjemme og synes synd på seg selv, tenkte jeg.
Jeg stakk innom nærbutikken og støtte på listen Ingrid hadde gitt meg da jeg skulle mate skilpadden. Pulsen steg; jeg hadde helt glemt både blomster og mat! Uff, hvordan kunne jeg være så distre? Hvis noe skulle skje med skilpadden, ville Ingrid aldri tilgi meg.
Så jeg sprang avgårde til oppgangen hennes, åpnet døren og ble målløs over det jeg så.
Leiligheten var badet i lys, juletreet blinket, og badet var ikke tomt. Jeg snek meg inn og oppdaget en ukjent mann som stod og barberte seg mens han nynnet. Første tanken var innbrudd, men hvorfor skulle en tyv barbere seg?
Jeg forsøkte å gjøre stemmen voksent myndig: “Hvem er du?” spurte jeg bestemt.
Han snudde seg, smilte og sa: “Du trenger ikke være redd. Jeg heter Olav og er fetteren til Ingrid. Jeg bor og jobber i Bergen, men måtte til Oslo på et møte. Jeg fikk ikke dratt videre som planlagt, men heldigvis har jeg nøkkel til kusinen min sin leilighet. Hun vet jeg er her, alt er i orden.”
Jeg spurte i ren refleks: “Har du sett skilpadden?”
Han lo og nikket: “Ja, jeg har matet den. Den krøp mot kroken bak sofaen der.” Han tok på seg skjorta og sa: “La oss bli kjent jeg er Olav.”
Jeg fortalte hvem jeg var og hilste, men plutselig fikk jeg det travelt og løp ut døren. Olav ropte etter meg: “Hei, vent, har jeg gjort deg redd?”
Men jeg løp hjem, grep gaveposen med genseren, og sprang tilbake til Ingrids leilighet. Det var akkurat ved midnatt. Døren sto fortsatt åpen.
Olav rakte meg et glass musserende vin. Smilende ga jeg ham gaven.
“Godt nytt år. Denne er til deg,” sa jeg.
Han åpnet pakken, smilte og holdt den kornblå ullgenseren opp foran seg. Den satt som støpt. “Jeg har fått mange overraskelser til nyttår, men denne er den fineste,” sa han.
Jeg tenkte at dette året rakk å gi to overraskelser: slutten med Erik og starten på noe nytt med Olav. Jeg sa ingenting, bare smilte.
Neste nyttår feiret jeg, Olav og den lille datteren vår hjemme hos ham.
