Bestemor Åse! utbryter Mats. Hvem har gitt deg lov til å holde ulv i bygda?
Åse Magnussen begynner å gråte da hun ser det sammenraste gjerdet. Igjen har hun støttet det opp med planker og prøvd å reparere de råtne stolpene, i håp om at det ville holde til hun fikk spart nok fra sin lille pensjon. Men skjebnen ville det ikke slik! Gjerdet har falt.
I ti år har Åse drevet småbruket alene etter at hennes kjære ektemann, Pål Magnussen, gikk bort. Han var arbeidsom og hadde gull i hendene. Mens Pål levde, hadde bestemor Åse ingen bekymringer. Han kunne alt snekker, tømrer og altmuligmann.
Han ordnet alt selv, så det var aldri nødvendig å hyre håndverkere. Alle i bygda respekterte ham for godheten og arbeidsviljen. De fikk førti lykkelige år sammen, et døgn fra gullbryllupet. Det velstelte huset, bugnende grønnsakshage og friske dyr var fruktene av felles innsats.
Paret hadde bare én sønn Einar: deres stolthet og glede. Han lærte seg tidlig å hjelpe til og trengte aldri å bli mast på. Kom mor hjem sliten fra fjøset, hadde gutten alt hentet ved, båret inn vann, fyrt opp i ovnen og matet dyrene.
Da Pål kom fra arbeid, vasket han seg og satte seg på trappa med en pipe mens kona gjorde klar middagen. Om kvelden spiste de sammen, fortalte dagens små og store nyheter. De levde lykkelig.
Tiden gikk, og minnene stod igjen. Einar vokste opp, flyttet til Oslo, tok utdannelse og giftet seg med byjenta Ingrid. De bosatte seg i hovedstaden. Først besøkte Einar foreldrene i feriene, men etter hvert ville kona heller ha utenlandsferier. Hvert år. Den gamle Pål ristet på hodet.
Hva slags slit har Einar egentlig? Ingrid styrer ham rundt lillefingeren. Hvorfor trenger han alle de utenlandsturene?
Far savnet, mor lengtet. Men de måtte leve videre og håpe på livstegn. Så, en vår ble Pål syk. Han spiste lite, visnet foran øynene hennes. Legene ga medisiner, men til slutt sendte de ham hjem for å dø. Våren kom, fuglene kvitret, og Pål sovnet stille inn.
Einar kom til begravelsen, gråt og klandret seg selv for å ha mistet siste mulighet til å se faren i live. Han ble en uke, før han dro tilbake til Oslo. De neste ti årene hørte Åse knapt fra ham kun tre brev. Hun stod igjen alene. Kyr og sauer solgte hun til naboene.
Hva skulle hun vel med buskapen nå? Den gamle kua stod lenge ved grinda, mens den sørgende Åse gråt bak den lukkede kjøkkendøra. Åse stengte seg inne og gråt.
Uten sterke hender forfalt småbruket. Taket lekket, verandaen sprakk, kjelleren ble ofte fylt av vann. Bestemor prøvde å gjøre alt så godt hun kunne. Av pensjonen sparte hun litt til håndverkere, men ofte måtte hun klare seg selv. Hun kunne alt om gårdsarbeid.
Slik levde hun, en dag om gangen, da enda en ulykke inntraff. Synet hennes ble plutselig mye dårligere, selv om hun aldri hadde hatt problemer før. En dag på butikken kunne hun nesten ikke lese prisene på varene. Måneder senere kunne hun knapt se butikkens skilt.
Helsesykepleieren kom og insisterte på sykehus.
Åse, vil du bli blind? De kan operere, og synet kan komme tilbake!
Men bestemor var redd for å opereres, og nektet. I løpet av året mistet hun nesten synet helt. Det gjorde henne egentlig ikke så mye.
Hva skal jeg med dagslyset? Jeg ser ikke på TV, hører bare på nyhetene. Og hjemme vet jeg hvor alt er.
Likevel var hun bekymret. Det var blitt mer utrygt i bygda. Ofte kom tyver og brøt seg inn i forlatte hus. Åse fryktet å ikke ha en god hund, en som kunne jage bort uønskede gjester med sitt bitre bjeff og barske oppsyn.
Da spurte hun jegeren Simon:
Du, har ikke viltoppsynet noen valper? Jeg kan ta en, selv den minste. Jeg skal få den til å vokse
Simon, bygdas jeger, så undrende på henne:
Åse, hvorfor vil du ha elghund-valp? De er jo til skogsarbeid. Kanskje jeg kan få tak i en skikkelig schæferhund fra byen?
En schæfer er sikkert for dyr…
Ikke dyrere enn livet selv, Åse.
Javel, da får du hente en.
Åse telte gjennom sparepengene sine, og tenkte hun hadde nok til en god hund. Men Simon, en nokså upålitelig sjel, utsatte stadig sin lovnad. Bestemor ble irritert på tompratet hans, men hadde likevel medfølelse: Han var ulykkelig, uten familie eller barn. Den eneste vennen hans var flaska.
Simon, like gammel som Einar, hadde aldri flyttet. Han trivdes ikke i byen. Jakten var hans liv. Da jaktsesongen var over, tok han småjobber rundt om; gravde hager og fikset maskiner for pensjonistene. Lønna gikk raskt til øl.
Etter fylleperioder forsvant han i skogen; hoven, syk og skamfull. En uke senere var han tilbake, med kurver fulle av sopp, bær, fisk eller furukongler. Alt ble solgt billig og pengene forsvant like fort. Men selv en drukkenbolt hjalp ofte bestemor Åse mot betaling. Og nå, etter at gjerdet hadde falt, måtte hun igjen be om hjelp.
Ser ut til at jeg må utsette den hunden, sukker Åse Magnussen. Jeg må betale for gjerdet, og har knapt med penger.
Men Simon kom ikke tomhendt. I sekken, mellom verktøy, rørte det seg noe. Han smilte lurt og ropte på Åse:
Se, hvem jeg har tatt med. Han åpner sekken.
Bestemor famler seg frem, og klapper en liten, lodden hode.
Simon, mener du jeg virkelig får en valp? blir hun overrasket.
Den beste du kan få. En renraset schæfer, Åse.
Valpen pep, ivrig etter å komme ut av sekken. Åse ble forlegen.
Jeg har ikke råd! Bare til gjerdet!
Skal jo ikke ta den med tilbake, Åse! sier Simon. Vet du hvor mye jeg har betalt for denne bikkja?
Hva skulle hun gjøre? Hun måtte løpe til butikken, hvor butikkdama ga henne fem flasker brennevin på krita og skrev navnet hennes i gjeldsboka.
Mot kvelden var Simon ferdig med gjerdet. Bestemor ga ham mat og en dram. Beduget og glad forklarte han reglene og pekte mot valpen som hadde lagt seg ved ovnen.
Den skal ha mat to ganger om dagen. Du må kjøpe et sterkt kjetting. Det blir en kraftig hund. Jeg kan hunder, vet du.
Slik fikk Åse en ny beboer i huset Bamse. Hun ble glad i valpen, og Bamse ble inderlig lojal. Hver gang Åse gikk i gården for å mate ham, hoppet han opp og ville slikke henne i ansiktet. Én ting uroet henne Bamse ble veldig stor, nesten på størrelse med en kalv, men lærte aldri å bjeffe. Det uroet henne.
Åh, Simon! Din luring! Du har solgt meg en bikkje som ikke bjeffer.
Men hva kunne hun gjøre? Ikke kunne hun jage vekk en så god skapning. Bamse trengte ikke bjeffe. De andre hundene i bygda tødde ikke bjeffe tilbake når han viste seg på tre måneder hadde han vokst opp til bestemor Ases hofte.
En vinterdag kom Mats, bygdas andre jeger, for å kjøpe proviant, salt og fyrstikker. Jaktlaget skulle til fjells, alle menn forsvant bort i ukene. På vei hjem passerer han Åses hus, og stivner brått når han ser Bamse.
Bestemor Åse! utbryter Mats. Hvem har gitt deg lov til å holde ulv i bygda?
Åse klapper seg til brystet, forskrekket.
Kjære min tid! Hva har jeg gjort? Simon lurte meg, han sa det var en renraset schæfer
Mats sier alvorlig:
Du må slippe ham ut i skogen. Hvis ikke, kan det gå galt.
Bestemors øyne fylles av tårer. Å, hvor det gjorde vondt å skilles med Bamse! En snill, kjærlig ulv. Men i det siste har han vært urolig, røsket i kjettingen og villet ut. Folk ser urolig på ham. Hun har ikke noe valg.
Mats tar med ulven til skogs. Bamse vifter farvel og forsvinner mellom trærne. Ingen ser ham siden.
Åse sørger over vennen sin og forbanner luringen Simon. Han angrer også. For han mente det godt. En gang i skogen fant han en ulvehule med en død ulvetispe og drepte valper, antakelig drept av bjørn. Én liten valp hadde overlevd.
Simon syntes synd på stakkaren, tok den med hjem og tenkte at bestemor Åse ville gi den omsorg, og at ulven ville forsvinne til skogs når den ble stor nok. Da kunne han finne en hund til henne. Men Mats ødela planen.
Simon turte ikke nærme seg bestemor på flere dager. Vinteren herjer. Åse holder ovnen varm for å overleve natta.
Plutselig banker det på døra. Hun åpner, famlende, og det står en mann på trappa.
God kveld, bestemor. Kan jeg få overnatte? Jeg skulle til nabobygda, men gikk meg vill i snøstormen.
Hva heter du, kjære? Jeg ser dårlig.
Bjørn.
Åse rynker pannen.
Vi har da ingen Bjørn her
Jeg har akkurat kjøpt et hus, jeg er ny i bygda. Kommer til å bo i Danielsen hus.
Det gamle Danielsen-huset?
Han nikker.
Åse slipper ham inn og setter over en kanne. Hun merker ikke hvordan blikket hans grådig saumfarer hjørneskapet der bønder ofte gjemmer penger og smykker.
Mens bestemora steller på kjøkkenet, begynner han å rote i hjørneskapet. Hun hører lyden av beslagene.
Hva gjør du der, Bjørn?
Åh, jeg hjelper deg å kvitte deg med de gamle pengene, det var pengeombytte!
Åse blir sint.
Løgn. Det har ikke vært noen pengeombytte! Hvem er du egentlig?!
Han trekker kniv og holder den mot haken hennes.
Ti stille. Gi meg pengene, smykkene, og mat!
Angsten griper Åse. En forbryter nå er alt over…
Da slår døra opp. En diger ulv raser inn og hopper på skurken. Han roper, men skjerfet demper bittet. Skurken slår etter ulven med kniv, treffer skulderen, og Bamse må hoppe unna. Tyven benytter sjansen og stikker av.
Akkurat da kommer Simon til, han hadde tenkt å si unnskyld. Utenfor ser han en mann løpe vekk med kniv, mens han banner. Simon løper inn, og finner Bamse blødende på gulvet. Han skjønner alt, løper straks til lensmannen.
Skurken blir pågrepet og dømt på ny.
Men Bamse blir bygdas helt. Folk kommer med godsaker, hilser på ham. Nå er han aldri bundet lenger, men går fritt men alltid tilbake til Åse, og ofte sammen med Simon etter jakt.
En dag står en svart SUV utenfor huset. Inne på tunet hugges det ved det er sønnen Einar. Han åpner armene da han ser gamle kjente.
Om kvelden sitter alle rundt bordet. Åse stråler. Einar overtaler henne til å dra til byen for å operere synet.
Hvis det må til… sukker hun. Til sommeren kommer barnebarnet, jeg vil se ham. Simon, pass på huset og Bamse, vær så snill?
Simon nikker. Bamse legger seg fornøyd ved ovnen. Han har funnet sitt sted blant venner.
Følg oss videre for flere fortellinger! Del tanker og følelser i kommentarfeltet og støtt med et hjerte.
