Vinteren har Vilde tatt beslutningen om å selge huset og flytte inn hos sønnen. Barnebarnet og barnebarnet har lenge invitert henne, men hun har holdt seg tilbake fra å gi slipp på det hun har bygget opp. Etter et slag, så godt hun kan, forstår hun endelig at det er farlig å bo alene. I bygda hun bor i, finnes det ingen lege. Hun selger huset, gir nesten alt til den nye eieren, og flytter inn hos sønnen.
Om sommeren flytter sønnens familie fra niende etasje til den nybygde hytte på landet. Huset er designet etter sønnens egen drøm.
Jeg vokste opp i et hus på jord, sier han, så skal jeg bygge et hus som mitt barndomshjem.
Hytten har to etasjer, er utstyrt med alle bekvemmeligheter, har et romslig kjøkken og lyse rom. Badet skinner som det blå havet.
Det er som om vi har landet på en strand, ler Vilde.
Det eneste sønnen ikke tenkte på, er at Vildes rom og barnebarnet Oda ligger i andre etasje. Den eldre kvinnen må hver kveld gå ned den bratte trappen for å bruke toalettet.
Jeg vil i det minste ikke falle i søvne, tenker hun mens hun holder fast i rekkverkene.
Vilde venner seg raskt til den nye familien. Hun har alltid godt forhold til svigerdatteren. Oda er stille, internett gjør livet hennes enkel. Vilde prøver å holde seg i bakgrunnen.
Hovedregelen er å ikke preke, snakke lite og holde seg unna, sier hun til seg selv.
Om morgenen drar alle på jobb og skole, og Vilde blir igjen med hunden Runa og katten Maja på gården. En skilpadde krabber opp til kanten av det runde akvariet, strekker nakken og betrakter Vilde mens den prøver å komme seg ut. Etter at hun har matet fiskene og skilpadden, roper hun på hunden for å drikke te. Runa er rolig og kløktig. Når hun ser at alle er ute, går den inn på kjøkkenet og stirrer med brune, utstikkende øyne på Vilde.
Kom, la oss ha te, sier hun mens hun tar frem en kake fra skapet. Det er nettopp derfor Runa kommer på kjøkkenet den elsker kjeksen. Ingen andre gir den noe, men fordi Runa er en chowchow, må hun ha en spesiell diett. Vilde føler medlidenhet og kjøper barnevennlig kake til henne.
Etter lunsj og når huset er ryddet, går Vilde ut i grønnsakshagen. Hun har alltid likt jordarbeid, så hun fortsetter med det. Mens hun arbeider på bedene, legger hun merke til nabogården bak huset. En høy hekk skjuler den, men bak huset mangler det et gjerde. Sønnen har tenkt at et lite dekorativt gjerde er nok, så han har satt opp et lavt gjerde. Vilde har aldri møtt naboen. Hun har sett en eldre mann i en slitt hatt som også jobber i hagen; han virker innadvendt og går straks inn i skuret når han blir sett.
For noen dager siden blir Vilde vitne til noe som forvirrer henne. Hun går opp til andre etasje for å rydde i Oda sitt rom. Oda kommer alltid sent, haster og gjør aldri sengen. Vilde åpner vinduet og ser en eldre mann gå sakte med hode nedbøyd mot enbring. Han setter seg på en gammel bøtte ved bringebærbusken. Mannen har på seg en slitt skjorte med lange ermer, og septembermorgenens luft er allerede kjølig. Han hoster og tørker øynene med ermet.
Hoste og gå naken, tenker hun, og innser at mannen gråter.
Hjertet hennes hopper.
Hva er galt? Trenger du hjelp? roper hun og løper mot døren.
Et høyt kvinnestemme roper fra vinduet og får henne til å stoppe.
Så han er ikke alene, tenker Vilde og ser igjen ut.
Mannen svarer ikke på ropene, men sitter stille. Vinden leker med de grå hårene hans, omfavner de krumme skuldrene. Vilde skjønner at han er helt alene, selv om han bor i en familie. En følelse av medlidenhet sprer seg i henne. Hun tenker på hvordan ensomhet kan være brutal.
Hva må man gjøre for at en mann skal gråte? funderer hun.
Det hun har sett, forlater hun ikke. Hun begynner å observere naboen fra gjerdet. Hun ser at han tilbringer store deler av dagen utenfor huset, arbeider i hagen, og av og til hører hun ham hamre i skuret.
I dag hører hun ham snakke med noen.
Ah, stakkars dere fugler, sier han, dere flyr fritt mens det er varmt. Når kulden kommer, blir dere fanget i buret og blir glemt. Jeg er også i et bur. Hvor skal vi gå? Hvem trenger vi når vi blir gamle?
Ordene hans får Vilde til å føle uro.
Hvordan skal man leve slik at man ender opp med å snakke med høner? tenker hun på vei tilbake inn.
Om kvelden, mens de spiser middag, spør Vilde svigerdatteren om naboen.
Det bodde en familie der før. Eieren, Peter Ivan, ble igjen med sønnen. For noen år siden giftet sønnen seg og tok med sin kone til huset. Så lenge han arbeidet, hørte vi ingen bråk. Men da han gikk av med pensjon, begynte bråket. Peter har aldri jobbet på gården. Alt gjør han selv, går på butikken, passer barnebarnet til barnebarnet, kjører dem til skolen. Barna er nå seksten år og er i samme klasse som vår Oda. Derfor er bestefaren ikke lenger nødvendig.
Hva med sønnen hans? spør Vilde.
Sønnen er stille, intelligent, sier han ingenting. Familien har blitt oppdratt til å holde kjeft, svarer svigerdatteren.
I dagens samfunn er det ikke ideelt, sier den eldre kvinnen. Jeg har alltid misunt de som hadde menn som ville forsvare dem mot alle som så på deres koner.
Ja, en slik mann ville både slå ned fornærmelsen og drepe sin egen kone om nødvendig, svarer sønnen som lytter.
Om natten klarer ikke Vilde å sove. Den siste samtalen har vekket en gammel, dyp smerte. Hun forbyr seg selv å tenke på fortiden. Hver gang et minne kommer, tar hun et papir og tegner en dør ved en innsjø. Hun vet i sitt indre at døren er av jern, tung, og at nøkkelen ligger på bunnen av vannet. Hun tegner bølgene og ser nøkkelen der, liten og glemt.
Ingen vil noen gang hente den, sier hun stille til seg selv.
Hun husker også en samtale med sin eksmann, som ofte truet med å drepe henne og begrave henne under et epletre i hagen, så ingen ville lete etter henne. Hun vet at han venter på et øyeblikk. En lammende frykt fyller hver celle i kroppen. Hun binder et håndkle til dørhåndtaket og en fot på sengen, og plasserer en tung jernpæl i håndtaket. Hun gjør dette for å våkne dersom pælen lager lyd når eksmannen prøver å åpne døren. Hun frykter ikke for seg selv, men for lille Oda som bor med henne. En natt våkner hun av en rasling, ser at eksmannen prøver å fjerne dørkroken med en stor kniv. Hun klarer å dytte Oda gjennom vinduet og får selv ut.
Hjertet hennes kveles.
Døren er lukket, sier hun. Det er bra at fortiden er fortid.
Neste morgen er tørr og klar. Etter å ha gjort sine ærender, går Vilde til butikken for å kjøpe brød. Hun ber Runa vente ved porten og går ut. I Norge kjøper man ofte ferskt brød fra bakeriet hver dag, så hun går dit. På butikkens veranda hører hun en høy stemme fra ekspeditøren. Bak disken står en mann som prøver å overbevise kunden om at brødet er nybakt, men kunden protesterer. Vilde går nærmere og ser at brødet er fra i går, fordi skorpa er hard.
Du prøver å lure folk, sier hun, ferskt brød har en myk skorpe, mens dette er tørt.
Ekspeditøren bytter brødet, tar imot pengene og går til en annen avdeling. Vilde kjøper et ferskt rundstykke fra en annen ansatt og forlater butikken. En eldre mann står på porten og sier: «Takk for støtten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stå imot sladder». Vilde kjenner ham som naboen hun har sett i hagen. Han er tynn, men ikke sur, og smiler vennlig.
La oss gå sammen, sier hun, vi er naboer.
Er du Oles familie? spør han overrasket. Jeg kjenner Katriens foreldre, de jobber ofte i hagen.
Jeg er Oles mor, har flyttet hit, forklarer Vilde.
Oles far fortalte at du kom fra NordTroms, sier mannen.
Jeg bodde alene, det var vanskelig, svarer Vilde. Jeg er litt syk nå.
Mannen tar en bit av brødet og smiler.
Det lukter godt, sier han. Vil du ha mer?
Takk, men jeg foretrekker gammelt brød for magen, svarer hun. Jeg spiser ferskt brød til barna.
Høsten er her. Har sønnen din begynt å grave poteter? spør mannen mens han tygger.
Vi starter på lørdag, svarer Vilde og merker at han er sulten.
Hun tar motet til seg og sier:
La oss bli kjent. Jeg heter Vilde, og du er Peter Ivan, ikke sant? Jeg inviterer deg på te.
Det føles litt rart, svarer han.
Ingen grunn til å føle seg ukomfortabel! Jeg har jobbet hele dagen. Hunden er hjemme, men hun plukker ikke på folk. Jeg har nettopp laget nybakt te. Vi kan gå gjennom porten til hagen min, sier Vilde og ser ham nøle.
Hun viser ham inn i stuen og begynner å sette te på bordet. Han setter seg på kanten av sofaen og ser seg omkring. Selv om huset er enklere enn sønnens og svigerdatterens, føles det koselig: broderte veggtepper, blomster i vinduskarmen, strikkede putetrekk alt viser omsorg for hjemmet og hverandre.
Hos oss er bare dyrebare ting verdt noe, tenker han. Rikdom har drevet folk bort fra ekte liv. Man kan ikke sette seg ned uten å fryse eller skade.
De nyter te med hjemmelagde småkaker. Vilde fyller tallerkenen hans med ekstra, men nøler med å tilby sin kraftige lapskaus, så hun ikke skulle fornærme ham. Hunden ligger ved døren og ser på den nye gjesten med årvåkne øyne. Den pleier å gjenkjenne farer på avstand, men den blir rolig nå. Når den lager en lav knurring, lukker Vilde porten.
Samtalen går over til avling, vær og priser på markedet. Vilde vil gjerne spørre hvorfor Peter ofte ser trist ut, men innser at hun ville måtte innrømme at hun ser ham fra vinduet i øverste rom.
Peter merker at det er på tide å gå, men rommet er så varmt og innbydende. Vilde minner ham om hans avdøde kone, og han drar litt lengre på tedrikkingen. Han tenker på svigerdatterens sinne da hun kastet brødskorpen i ansiktet hans og truet med å kreve skjøte til sønnen, så han trekker tungt på pusten.
Siden den dagen får Vilde ny mening i livet. Om morgenen ser hun barna av gårde, lager rask frokost, og går så til hagen. Peter sitter allerede i egen lille hage, vinker og tar imot det hun gir ham. Han virker sjenert, men takker, for hun hjelper ham av ren vilje. Hverdagsplassen bak huset er skjult for fremmede, og de kan snakke uforstyrret, uten at svigerdatteren roper.
Kvelden før en planlagt tur forteller Peter at sønnen og familien drar på ferie til Syden med feriebillett til Kypros. Vilde blir glad og sier høyt:
La dem dra. De får en pause. Jeg må flytte inn i huset, for det er kaldt å sove i skuret.
Peter blir rød i ansiktet, som om han tror hun har skjønt mer enn hun vet.
Hun våkner av lyden av en bil. Dagen er lys, hun går til vinduet. På nabogårdens port står en taxi. Hun ser naboene hoppe ut, smelle i porten, og takstsjåføren åpner bakluken for å sette inn bagasjen. Bilen rykker av gårde.
Hvorfor ble ikke Peter sendt av gårde? tenker hun.
Hun legger seg igjen, men søvnen kommer ikke. Tankenes strøm er urokkelig.
Hvorfor er det så i livet: foreldre holder fast på barna, men når de blir gamle kastes de bort? tenker hun. Barna får utdanning, blir suksessfulle, men foreldre blir glemt. Jeg tenker på en kjent TVvert som mistet sønnen før hun døde, og på Peter, som en gang var direktør i et stort foretak. Han hadde status, men alderdommen er ubarmhjertig. Må Gud beskytte mot dette.
Hun står opp tidlig, lager frokost, ser barna av gårde, mater hunden og katten, og går ut på gården. Peter er borte. Hun tenker at han kanskje har valgt ro i ensomheten.
Hun begynner å kutte løk. En time går, men det er stille på nabogården. Engstelsen vokser. Hun setter en tom kasse under en lav hekk, klatrer over den. En lyspære brenner på verandaen. Dette gjør henne enda mer på vakt. Hun banker på døren, venter, dytter den opp. Døren åpnes litt. Hun roper:
Er det noen hjemme? Peter Ivan!
Stille svarer. Hun går inn i korridoren, så inn i entreen og gisper ved synet: på sofaen ligger Peter, venstre arm henger livløst ned. En nitroglyserinbeholder ligger ved siden av, hvite tabletter er spredt på gulvet. Hun roper:
Gud! Hjelp! og ringer til sin sønn Ola. Han svarer med en skjelvende stemme, og hun ber ham hente ambulanse.
Etter femten minutter hører hun sirener og møter legene. En grå lege sjekker pulsen, ser på pupillene og forbereder en sprøyte. Vilde skjønner at mannen er i live.
Dagen går som en drøm. Alt faller fra hverandre.
Hvordan kan man forlate en far? tenker hun. Sønnene så at han hadde det vondt, men likevel dro de, så han skulle dø alene. Det er elendig!
Hun tenker på en roman av Sholokhov, der en mor ble låst inn i kjøkkenet og døde av sult.
Gud, la meg ikke få slike barn, tenker hun igjen.
Etter en måned blir Peter utskrevet. Vilde besøker ham hver dag, gir ham mat.
Man må spise for å leve, sier hun ofte.
Da hører hun den triste historien om at Peter eier huset, men svigerdatteren krever at hun skal få en skjøte på huset og en fullmakt på pensjonen.
Hvis jeg gir fra meg pensjonen, dør jeg av sult, sier mannen. Jeg har allerede skrevet testament til sønnen, men han vet det ikke. Arven deles ikke ved skilsmisse, så sønnen får ingen tak over hodet i alderdommen.
Vilde svarer:
Det er bra, du blir snart utskrevet. Jeg harTil slutt samlet familien seg rundt bordet, og Vilde følte at hun endelig hadde funnet sin plass i livet.
