Ingrid hadde store planer om å overraske moren sin til nyttår derfor holdt hun tett om at hun hadde kjøpt billett til Kristiansand. Hun tuslet gjennom snøføyka opp til det kjente gule huset, løftet hånden og banket spent på døra. Først hadde hun tenkt å ringe på, men hun syntes det var mer dramatisk å banke, det ga liksom en ekstra piff til overraskelsen.
Døra spratt opp, og der sto veslesøsteren Tuva, med håret til alle kanter og et smil som lyste opp hele Trøndelag. Resten av dagen forsvant som et glass gløgg på julaften. Mens hun og Tuva hakket grønnsaker til salater, sto moren på kjøkkenet og tryllet fram Ingrids favorittrett gratinert kjøtt à la fransk, laget på norsk vis, selvfølgelig.
Jeg hadde nesten en følelse på at du ville dukke opp, gliste mor, men jeg så for meg at det kanskje var noen flere armer med deg. Har du virkelig ikke snakket med noen ny etter Stian?
Nei, mamma, la oss ikke blåse såpebobler av den saken, svarte Ingrid og sukket. Akkurat da plinget det i mobilen, og Ingrid tok nesten piruett på gulvet av overraskelse.
For en dag. Jeg elsker og samtidig hater nyttår rapporter, lister og alt dette regnskapet. Men i morgen er siste innsats, og jeg får endelig fri i to hele uker! Jeg kommer til å kollapse av glede, tenkte hun for seg selv.
Hun satt hjemme en sen kveld, stadig iført kosebuksa med hull på kneet, og knatret på den årlige rapporten. Sjefen hadde nemlig sagt at hvis revisjonsutvalget ikke fant noe snusk i morgen klokka ni, da kunne hun ta fri helt til 10. januar. Ingrid la inn et ekstra gir, for hun gledet seg til å se mor og Tuva igjen.
Gave til mor manglet fortsatt, men til Tuva hadde hun kjøpt en splitter ny mobil for flere uker siden. Togbillettene? De kjøpte hun allerede i begynnelsen av desember, bare for å være på den sikre siden.
Får jeg ikke fri, får jeg bare selge billetten, tenkte hun, og sikret seg nederste køye på sovekupeen.
Den natta drømte Ingrid en snål drøm; hun gikk i en mørk granskog og snublet over en liten jente på fem-seks år som satt mutters alene på en stubbe med en bok i fanget.
Har du gått deg bort? lurte Ingrid.
Jenta så opp med et mystisk lite smil: Nei, jeg er bare ikke funnet ennå. Men du må stå opp nå, ellers sover du bort sjansen din! Rapporten skal leveres snart, ikke gå deg vill i dyna di!
Ingrid våknet med et rykk og famlet etter mobilen. Herregud, jeg holdt på å forsove meg på årets viktigste dag!
På rekordtid fikk hun kastet på seg mascara, skålte farvel til espressoen hun ikke rakk, grep kåpa og jogget til bussholdeplassen. Heldigvis lå jobben bare fem stopp unna, og dagens første mirakel: ledig plass på bussen!
Hun satt der, halvdøsig, og speidet på de andre passasjerene og der, midt i seterekka, glapp hun nesten telefonen: jenta fra drømmen! Hun blunket til Ingrid før hun forsvant mellom setene. Samtidig dultet en lat ryggsekkbærer henne i siden, og Ingrid sendte ham et blikk strengt nok til å tine isen i Lofoten. Da hun kikket mot setet igjen, var jenta borte.
Ingrid fnyste. Dette må være søvnunderskuddet som spiller hjernen min et puss, tenkte hun.
På jobb var alle allerede samlet i kjent kaos. Ingrid slang seg inn i stimen, leverte rapporten plettfri, og sjefen Eirik ga henne tommel opp. Ti minutter senere vanket det premie og et plump konvolutt.
Godt jobbet, og riktig god jul, Ingrid! gratulerte Eirik.
Tusen takk, og god jul til deg også!
Lykkerus og julebonus til tross, Ingrid handlet sjal til mor og en flott bluse til Tuva, fylte handleposene med alt fra laks til smågodt og Luigi Prosecco. Klokka 19.30 var hun på plass i kupeen, og i det hun skulle dra kofferten inn, snublet jammen Ingrid over en eller annens bag og deiset langflat i midtgangen! Hun var nær ved å grine av skrekk blandet latter, da et par sterke armer hjalp henne opp.
Uff, det var dumt det er visst min bag som lever sitt eget liv, unnskyld! gliste han. Den unge mannen hadde et smil som minnet om norsk påskesol.
Neida, det går fint altså, svarte Ingrid lettere rødmende.
Tilfeldigvis eller skjebnens spill viste det seg at de skulle dele kupé. Mannen het Marius, høy og blid og på vei til Kristiansand på jobb for bare én dag.
Må pine meg gjennom natta i togkoppen, men rekker hjem til nyttår. Hva med deg?
Jeg skal til mamma og lillesøster, ikke sett dem på evigheter. Endelig litt ferie!
Og kjæreste eller mann?
Nei, helt solo jeg, smilte Ingrid. Har ikke møtt den rette for nyttårsfeiring og resten av livet, kan du si. Hva med deg?
Jeg er også ensom ulv, svarte Marius. Venter fortsatt på hun som får meg til å bli på festen for godt.
Ingrid holdt nesten på å si «Du, jeg tror du er skjebnen min, en liten jente sa det til meg i en drøm», men hun hoppet heldigvis over det og rødmet enda et hakk.
Du får sånne eplekinn når du blir flau, det er veldig sjarmerende, flirte han.
Ja, takk for påminnelsen, svarte Ingrid, jeg rødmer alltid på feil tidspunkt!
Nok om det, skal vi dele på teen? Mamma pakket med seg eplekake fra bestefar, og jeg fikk streng beskjed om å dele med naboene i kupéen.
Akkurat da kom det inn en eldre dame med barnebarnet sitt på seks, og Ingrid og Marius lot dem få rigge seg til mens de småpratet i gangen og beundret julelysene som blinket over togstasjonen.
Er det helt umulig å spørre om nummeret ditt, Ingrid?
Ikke umulig, sa hun, og de utvekslet nummer blant blinkende granbar og leende nisser.
Når reiser du tilbake igjen?
Tiende januar.
Jøss, lenge å være borte. Men det var noe veldig enkelt med oss, som om jeg allerede kjente deg.
Det var liksom sånn «to møtes på toget og slipper hverandre like lett»-type, lo Ingrid, men du har rett, det føltes kjent.
Vel, kanskje vi får se. Nå må vi sove!
Morgenen etter tuslet Ingrid av toget, fant reservesnøklene og snek seg inn overraskelsen skulle være fullkommen. Da hun og Marius sto utenfor, tok de farvel, begge med hver sin lille nyttårsønske for den andre; håpe om å finne noen å feire livet med.
Ingrid likte virkelig Marius, men hun var ikke typen som klamret seg fast, uansett hvor mye hun hadde lyst til å si «bli med hjem, så ser vi hvordan det går». Med latter jagde hun tanken vekk og forberedte seg på den store gjenforeningen.
Hjemme ble hun møtt av sissta Tuva som spurtet ut i gangen med latteren trillende. Dagen forsvant mellom latterkramper, potetsalat i håret og morens gratinerte kjøttgryte.
Jeg ante du skulle komme, sa mor og lo. Kjøpte ekstra egg i går, bare sånn i tilfelle!
Men ikke for å mase, har du snakket med noen nye etter Stian?
Nei, mamma, la det ligge vi har da annen mat å fordøye, gliste Ingrid.
Plutselig ringte mobilen. Ingrid kjente hjertet hoppe i brystet da hun så navnet: Marius.
Hei, rakk du hjem? spurte hun spent.
Heisann, eh, nei. Derfor ringer jeg kjenner jo ingen her utenom deg, så… kan en ensom vandrer få feire nyttår med dere i kveld?
Ingrid gliste bredt.
Jeg må vel spørre husets overhode, mumlet hun teatralsk og så på mor, Mamma, gjør det noe om en bekjent blir med? Han er midlertidig fastlåst uten billett hjem.
Jøss, bare artig det! Litt testosteron i dette kvinneselskapet skader ikke!
Hørte du, Marius? Her er adressen!
Med et smil til moren og Tuva visste Ingrid at denne nyttårskvelden kom til å bli startskuddet på noe nytt. Den lille jenta i drømmen hennes hadde visst rett rapporten levert, og skjebnen traff med full kraft.
