Uncategorized

03.1k.

Hjem kom jeg til middag, som min kone hadde laget den kvelden. Jeg ønsket å snakke med henne, en utfordrende samtale ventet, og jeg begynte med setningen

Da jeg kom hjem til middag, hadde Marit laget maten. Jeg ville snakke med henne; samtalen ville bli vanskelig

Uncategorized

Fra mamma til hushjelp: Da Alvetina fant kjærligheten igjen, ble sønnen og svigerdatteren sjokkerte—og visste ikke hvordan de skulle reagere. – Er du virkelig klar for å endre livet radikalt i din alder? – spurte Katja, mens hun så bekymret på ektemannen. – Mamma, må det være så drastisk? – nervøsierte Ruslan. Han forsto jo at hun hadde vært alene lenge og viet livet til hans oppvekst, men nå gifte seg som pensjonist? – Det er bare dumt. – Dere er unge, det er derfor dere tenker slik, svarte Alvetina rolig. – Jeg er sekstitre, og ingen vet hvor lenge vi har igjen. Men jeg har lov til å tilbringe resten av livet med en jeg er glad i. Ruslan forsøkte å overtale henne til å vente med å gifte seg, og Katja forsøkte å forstå mors valg. Alvetina hadde møtt Jørgen tilfeldig, ble akseptert i storfamilien hans, og trodde endelig hun hadde funnet lykken. Men snart ble det forventet både middagslaging, vasking og arbeid på hytta—og hun innså at rollen som kone gikk over til å bli livets hushjelp. Til slutt flyttet Alvetina hjem igjen til sønnen, og der ble hun igjen tatt imot som mamma, bestemor og familiemedlem—ikke som en hushjelp.

Ble tjeneren Da Sigrun bestemte seg for å gifte seg, ble sønnen Audun og svigerdatteren Evy helt satt

Uncategorized

017

LIVET Å LEVE, IKKE BARE Å KRYDSE OVER…

Kjære dagbok, I går kveld lå Marit allerede i sengen da noen banket på døra. Hun kastet på seg nattkjolen

Uncategorized

– Ingen har jaget dem bort, – svarte både den ene og den andre, – de ville bare ikke bli! De får komme, vi blir glade! – Sitt! Vi er ikke hjemme! – sa Petter rolig. – Men de ringer jo! – utbrøt Valborg, halvveis oppe fra sofaen. – La dem ringe, – svarte Petter. – Men hva om det er noen viktige? – spurte Valborg. – Eller noe viktig de må snakke om? – Det er lørdag, klokka er tolv, – sa Petter. – Du forventer ingen, jeg venter ingen! Konklusjon? – Jeg skal bare titte i kikkehullet! – hvisket Valborg. – Sitt ned! – stemmen var stålhard. – Vi er ikke hjemme! Uansett hvem det er, kan de bare gå! – Men vet du hvem det er? – spurte Valborg. – Jeg antar det, derfor sier jeg at du skal sette deg og ikke glimte foran vinduet! – Ja, hvis det er dem jeg tror, drar de ikke så fort! – sa Valborg og trakk på skuldrene. – Kommer an på hvor lenge vi nekter å åpne, – svarte Petter rolig. – Før eller siden drar de. De kommer uansett ikke til å sove i oppgangen. Vi trenger ikke gå noe sted. Så sett deg, ta på headset, finn frem mobilen og se film. – Petter, mamma ringer meg, – sa Valborg, og viste skjermen. – Da står tanten din bak døra sammen med den håpløse sønnen sin, – konkluderte Petter. – Hvordan vet du det? – undret Valborg. – Om det hadde vært min fetter der, – og Petter dro ut ordet så det hørtes enda mer motbydelig ut, – da hadde mamma ringt meg! – Har du ingen andre teorier? – spurte Valborg. – Er det naboene, har jeg ikke noe behov for å prate med dem. Venner ville ha gått etter et par ring – eller ringt først for å høre om det passet! Ingen ville ha plaget ringeklokken i en halvtime. Bare slektninger – akkurat de som alltid tar seg til rette – holder på sånn! – Petter, det er jo min tante, – sa Valborg med lidende stemme. – Mamma har sendt melding. Hun spør hvor vi blir av, tante Natalie skal bo noen dager hos oss, hun har ting å ordne i byen! – Skriv at byen har mange hoteller, – smilte Petter. – Petter! Det kan jeg ikke si! – sa Valborg strengt. – Vet det, – Petter tenkte. – Skriv heller at vi ikke er hjemme, at vi bor på hotell fordi leiligheten blir fumigert for kakerlakker! – Ja! – sa Valborg, skrev og sendte meldingen. – Petter, hun sier vi må skaffe to rom til tante: ett til henne og ett til sønnen Konstantin, – sa Valborg overrasket. – Skriv at vi er blakke! Skriv også at vi har fått to senger på hostel, og deler rom med femten utlendinger! – Petter gliste. – Mamma spør når vi kommer hjem, – sa Valborg. – Svar om en uke, – avfeide Petter. De sluttet å ringe på døra. Ekteparet pustet lettet ut. – Petter, mamma skriver at tante kommer om en uke, – sa Valborg med oppgitt stemme. – Og vi er ikke hjemme igjen, – sa Petter. – Petter, du skjønner at dette ikke løser problemet? Vi kan ikke rømme fra dem i evigheten! Hva om de kommer en hverdag? Eller venter foran døra når vi kommer hjem fra jobb? Både min tante og din fetter kan presse seg inn! – Ja, – sukket Petter. – Var det djevelen som fikk oss til å kjøpe treroms? – Petter, vi kjøpte for vår fremtidige, store familie! – minnet Valborg. – Vi må få barn! Seriøst – helst to med en gang! – sa Petter gravalvorlig. – Tror du jeg er imot? – protesterte Valborg. – Du vet jo vi må undersøkes! Det går jo ikke! – Må bare få bort all denne stressen, så skal du se det går! – sa Petter alvorlig. – Vi får jo nervene vridd, en gang dine, neste gang mine! Skulle jage dem alle tilbake der de kom fra! Ingenting funker på grunn av dem! Valborg sa ingenting. Hun visste Petter hadde rett. Da de skulle gifte seg, tok de alle dyre undersøkelser for genetikk og helse. Også fertiliteten var det ikke noe feil med. Alt var perfekt! Men spørsmål om barn ble lagt på vent for å få skrapt sammen penger til leilighet. Ingen arv å regne med, og før var de begge stuet sammen med sine mødre på ettroms. Alt måtte gjøres fra bunnen. Fem år med hardt arbeid og sparing, så var det mulig å kjøpe stor leilighet. Rekkehus, men huset var gammelt, de pusset opp og kjøpte alt fra bunnen. Og de var glade. Kjempeglade! Men før de rakk å feire innflyttingsfest, dukket Valborgs tante opp – med sønnen. Og bare for sikkerhets skyld hadde hun med seg svigermoren som ledsager. – Her er det ikke trangt! Ikke som da jeg og Valborg måtte dele én liten stue! – Praktisk – mente tante Natalie. – Jeg kan få eget rom, og det samme kan Konstantin! – Ingen sover i stua her, – sa Petter. – Det er hvilerom! – Jeg har da ikke tenkt å jobbe her heller, – lo tante Natalie. – Valborg, forklar mannen din at jeg ikke kan bo sammen med sønnen, han snorker! Dessuten – dere har ikke engang dekket til gjestene! – Men vi ventet dere ikke, – sa Valborg fortvilet. – Og kjøleskapet er tomt, – støttet Petter. – Vel, sånn er det, – tante Natalie viste nåde. – Petter, spring på butikken! Valborg – sett i gang på kjøkkenet! – Hva venter dere på? – glefset svigermoren. – Slik tar man imot gjester! – Har dere ingen skam? – ropte Petter, men Valborg dro ham inn på et annet rom. Da Petter endelig kom løs fra hånden foran munnen, spurte han: – Valborg, har ikke noen her misforstått? Jeg kaster dem ut til moren din! Med mora di på kjøpet! Om de kommer på besøk, får de oppføre seg som gjester! Hva er dette? – Petter, hun er fra bygda! Sånn gjør de det! – rettferdiggjorde Valborg. – Vet du, jeg kjenner bygdefolk, men uhøflighet er ikke vanlig noen steder! Dette er akkurat det! – Kjære, la oss ikke krangle! – ba Valborg. – De sliter ut nervene mine, og du kommer til å bli deres fiende! Vil du det? – Jeg driter i hvem jeg er for dem! Om de er sånn mot meg, kan jeg like gjerne overse dem helt! Kunne ikke brydd meg mindre! – Petter, kjære! Men tenk på meg! Om vi nå kaster ut tante Natalie, vil mamma forbanne meg! Jeg har ingen andre! Den virket. Petter bet tennene sammen og gikk på butikken. Tante Natalie ble to uker istedenfor tre dager, og Petter havnet på valium etter to dager. Da hun endelig dro, feiret de to med kost, mopp – og jubel. Tre dager med rengjøring, og så var samme situasjon der, men fra andre siden. – Bror, jeg blir ikke lenge! – sa Dimitri, klemte Petter så det knaket. – Skal fikse noen saker, og så drar vi! – Kan du ikke fikse det alene da? – spurte Petter. – Skal jeg dra alene til byen og la familien i bygda? Tenker du i det hele tatt? – lo Dimitri. – Hva om jeg finner på noe sprell? Kona passer på! – Derfor dro du med ungene også? – spurte Petter. – Hvem skulle de være med? – Dimitri dæljet ham på ryggen. – De får ha det gøy! La oss riste byen som i gamle dager! – Dimitri! – skrek Svetlana. – Du skal ikke riste noe som helst! Halvannen time etter ankomst, havnet Valborg med hodepine. Ungene løp rundt og skrek. Svetlana kunne bare skrike, ellers visste hun ikke hvordan hun snakket. Og Dimitri ville ut og feste, så Svetlana ropte enda mer. – Petter, du er jo eneste sønnen til mora di, – mumlet Valborg i puta. – Han er fetter fra mammas side, – snerret Petter. – Jeg kaller ham fetter. – Kan du ikke be han dra? – spurte Valborg. – Skulle gjerne, – sa Petter og la hånden på hjertet. – Men det blir som med din tante. Mamma sliter meg ut etterpå! Så omtrent da én besøkte var dratt, stod de neste der. Tante Natalie og Konstantin hadde stadig ærend i byen. Og fetter Dimitri kom med familien for å fikse sine saker. Mødrene var aldri langt unna. Svigermor plaget svigersønn, mor plaget svigerdatter. Stresset gnagde på helsa og sinnet til det unge paret. Med sånn karusell av evige gjester, var det ikke snakk om barn. Helsen var dårlig, og – hvordan? – Skal vi bytte leilighet? – foreslo Valborg. – Til polstrede celler? – smilte Petter. – Det skal vi nok snart få uansett! – Nei, – smilte Valborg litt. – La oss bytte til lik leilighet i et annet strøk! De som vil bo et annet sted, kan bytte! Da flytter vi uten å si noe! – Det er bare utsettelse, – fnyset Petter. – Både din tante og min fetter plager de nye så de sier hvor vi er. De finner oss! Da blir vi korsfestet for fluktforsøk! – Kanskje vi rekker å lage barn først? – sa Valborg håpefullt. – Ikke bare lage, men også få! Det vil være et argument, – sa Petter. – Like greit å rømme, – sa Valborg trist. – La oss bo hos venner? Bare gjemme oss! – Du mener Valdemar og Kaja? – spurte Petter. – Ja, – nikket Valborg. – De har et rom! – Men der bor jo Tera, – smilte Petter. – Husker du ikke? – Jeg bor heller med en schæfer enn våre slektninger! – sa Valborg oppgitt. – Vent! – ropte Petter og grep mobilen. – Valdemar, lån oss hunden! – Å! Kompis! Evig takknemlig! Vi skal på ferie, og har ingen til jenta! Hun liker ikke fremmede, men dere er hun trygg på! – lo Valdemar gjennom røret. – Jeg leverer mat, seng, leker, skåler – og betaler! – Flott! – sa Petter lykkelig. Han vendte seg mot Valborg, glad som en solstråle: – Ring mamma, si at tante kommer i morgen! Jeg ringer broren min, sier han kan komme senere! – Er du sikker? – spurte Valborg. – Vi er glade for å ta dem imot! – sa Petter. – Kan ikke noe for at de ikke liker samboeren vår! Fetter Dimitri og familie stakk til hotell etter én “voff”. Tante Natalie ville kjempe for sin rett til å bo. – Lås inne den villdyret! – jamret hun, skjult bak Konstantins rygg. – Tuller du, tante Natalie? – smilte Petter. – Førtifem kilo muskler! Ikke en bolognese, men en schæfer! Hun bryter ned dører! – Hvorfor glefser den på meg? – stemmen til tante Natalie skalv. – Liker ikke fremmede, – sa Valborg. – Bli kvitt den! Jeg kan ikke bo med det dyret! – Bli kvitt? – sa Petter fornærmet. – Den skjønne hunden er vår! Vi har jo ikke barn, trenger noen å elske! Og hun er elsket! – Vi kommer aldri til å gi henne fra oss! – sa Valborg. Begge mødre ringte og klaget over at barna avviste slektninger. – Ingen har jaget dem bort, – svarte de begge, – de ville bare ikke bli! De får komme, vi blir glade! – Hva med hunden? – Mamma, vi avviser ingen! Men også mødrene sluttet å kaste seg på besøk. En måned senere flyttet Tera tilbake til sine folk, men hun var klar til å komme når som helst. Trengtes ikke. Valborg ventet tvillinger.

Ingen har jaget dem bort, svarte vi både den ene og den andre, de ville bare ikke bli! La dem komme!

Uncategorized

0308

Jeg orket ikke svigerinnens påfunn ved nyttårsfeiringen og dro til veninnen min

Jeg hadde fått nok av svigermors lunefulle påbud ved nyttårsmiddagen, så jeg gikk bort til Kari for å

Uncategorized

020

– Hallo… Er det deg, Vasja? – Nei, dette er ikke Vasja. Det er Elena… – Elena? Hvem er du?… – Kjære, hvem er du? Jeg er Vasjas kjæreste. Var det noe spesielt du ønsket?… Mannen min er ikke her, han jobber sent… Jeg ble helt svimmel, la merke til røde dråper på gulvet. Magen gjorde så vondt at jeg krummet meg… Jeg følte at babyen ville bli født når som helst. Mannen min, Vasja, har reist på arbeid i utlandet de siste fem årene. Han har kjørt lastebil i Tyskland og jobbet med oppussing i Polen. Han dro for pengenes skyld. Vi har to sønner, ønsket å gi dem den beste fremtiden. Vi forsto godt at vi ikke kunne oppnå noe stort i Ukraina. Du vet, mannen min var heldig der ute. Hver måned sendte han oss pakker med mat – hermetikk, korn, olje, godteri. Han satte også penger inn på bankkontoen min – så jeg kunne spare dem og få renter. Vi klarte å spare nok til å kjøpe en leilighet til vår eldste sønn. Det virket som alt var fint. Men for noen måneder siden følte jeg at noe var galt i kroppen. Første tanke: overgangsalder – men det var mer. Jeg la kraftig på meg, var alltid trøtt, spiste mye og humøret svingte. Alt på nettet sa at jeg var gravid. Gravid i en alder av 45? Jeg trodde ikke på det, men tok en test – to tydelige røde striper. Jeg ville ikke si noe til sønnene mine eller svigerdøtrene om barnet. Hvorfor skulle jeg? Skulle mine egne barn le av meg – si at mamma har mistet vettet i voksen alder? Jeg bestemte meg for å skjule graviditeten. Nå var det snart vinter, og jeg kledde meg i store, varme klær. Ingen så magen under dunjakka. Men jeg ønsket egentlig ikke å få dette barnet. Noen vil kanskje si at jeg ikke har Gud i hjertet. Men jeg er 45, jeg er ingen ung kvinne lenger. Jeg har sønner og barnebarn, og jeg vil bruke tid med dem, ikke løpe rundt med bleier og småbarn. Vi har heller ikke råd til et tredje barn. Vasja måtte igjen ut og jobbe i utlandet, og jeg kunne ikke klare meg uten ham. De sa at det var for sent og veldig risikabelt med abort. Jeg visste ikke om det ville skade meg. Så jeg prøvde å fortelle meg selv at det ville gå bra. Kanskje Vasja ville bli glad for en baby til? Jeg bestemte meg for å ringe ham på Skype og fortelle nyheten. Jeg slo bare på mikrofonen, ikke kameraet. – Hallo, Vasja… – Det er ikke Vasja. Det er Elena. – Elena? Hvem er du? – Beklager, hvem er du? Jeg er Vasjas kjæreste. Var det noe spesielt? Mannen min er ikke hjemme, han jobber sent. Jeg la på og begynte å gråte bittert. Slik er livet – mannen kan være utro hvor som helst og med hvem som helst. Jeg ville straks søke skilsmisse, kaste alle Vasjas ting og aldri se ham igjen. Men jeg hadde fortsatt håp om at han skulle komme hjem når han fikk vite om babyen. Jeg visste at han kom hjem i februar, til sønnenes bursdag. Han fikk fri fra arbeidet. Jeg drømte til og med at vi gikk tur i parken – Vasja holdt datteren vår i den ene hånden og jeg i den andre. På selveste Valentinsdagen, 14. februar, kom Vasja hjem. Jeg lagde romantisk middag, tente lys og spilte musikk. Vil skape en rolig stemning. – Vasja, jeg har en overraskelse. Jeg er gravid. De sier det blir en jente. – Er du fullstendig gal? – ropte han. Han ble rød av sinne, veltet tallerkener og slo i bordet: – Mens jeg sliter hardt i utlandet, hopper du rundt med andre menn? Nå vil du legge denne ungen på meg? – Vasja, jeg skal forklare… – Gå vekk, jeg vil ikke se deg! – Han dyttet meg så jeg traff magen mot et bordhjørne og falt. Vasja dro, tok baggen og smalt med døren. Jeg ble svimmel, så røde dråper på gulvet, magen verket – jeg krummet meg i smerte. Jeg fant så vidt telefonen og ringte ambulanse. Jeg følte at barnet skulle komme snart. Da legene kom, holdt jeg allerede datteren vår i armene. Hun lå rolig, gråt ikke, sov tungt. – Skal du bli med oss til sykehuset, mamma? – Nei. Ta med barnet, jeg vil ikke ha henne. – Hva mener du? – Jeg mener det! Bare ta med barnet, jeg vil ikke se henne. Hun har ødelagt familien min! Kanskje noen vil elske henne, men ikke jeg. Bare ta henne bort! Uten å føle anger ga jeg jenta til legen. De sjekket meg hjemme, ingen rifter, fødselen gikk rolig. Da ambulansen dro, ryddet jeg, dusjet og la meg. Ingen av barna vet at jeg har gitt bort jenta. Hver dag går jeg til kirken og ber om at hun vokser opp sunn og finner sin familie. Jeg vet at jeg ikke klarer det. Jeg vil ikke leve gjennom oppdragelsen av et barn igjen. Jeg ønsker bare én ting – at Vasja kommer hjem. Men han reiste tilbake til Tyskland, og snakker bare med sønnene våre. Kall meg gjerne gal. Men jeg har valgt mannen min – ikke barnet. Og Gud får dømme meg.

Tirsdag, 14. februar Jeg sitter her med dagboka mi etter nok en merkelig kveld i livet mitt.

Uncategorized

0469

På sin jubileum ba svigermor plutselig om å få tilbake de gulløredobbene hun ga meg i bryllupsgave.

På jubileet sitt krevde svigermoren, Liv Andersen, at jeg skulle gi henne tilbake gullørene hun hadde

Uncategorized

Oi, pappa, hvilken mottakelse du får! Men hvorfor skulle du på rehabiliteringshjem når hjemme hos deg er det full “all inclusive”? Da Dmitrij ga Eva nøklene til leiligheten sin, skjønte hun: Bålet er vunnet. Ingen DiCaprio har ventet slik på en Oscar som Eva har ventet på sin Dmitrij – nå med sitt eget krypinn. Desillusjonert, 35 år gammel, så hun stadig oftere medfølende på gatekatter og “Alt til håndarbeid”-butikkens utstilling. Og så kom han – ensom, med ungdommen brukt på karriere, salatblader, treningssenter og alt det der meningsløse selvutviklingsgreiene – og barnefri. Denne gaven hadde Eva ønsket seg siden hun var tjue, og kanskje, et sted der oppe, skjønte universet endelig at hun ikke tullet. “Jeg har årets siste tjenestereise foran meg, så nå er jeg din,” sa Dmitrij og overrakte de etterlengtede nøklene. “Bare ikke bli skremt av hula mi. Jeg bruker den stort sett bare til å sove,” sa han før han fløy til en annen tidssone for helgen. Eva tok med seg tannbørste, ansiktskrem og dro for å inspisere hulen. Problemene startet allerede ved døra. Dmitrij hadde sagt låsen kunne krangle, men Eva visste ikke hvor mye. Hun prøvde å bryte seg inn i 40 minutter: sparket, dro, stakk nøkkelen helt inn, listet seg inn på halvparten – men døra ville ikke gi seg for den nye beboeren. Eva gikk over til psykologisk krigføring, som hun hadde lært av klassekamerater bak garasjene. Nabodøren åpnet seg på lyden. “Hvorfor prøver du å bryte deg inn i naboens leilighet?” spurte en bekymret kvinnelig stemme. “Jeg bryter ikke, jeg har jo nøkler,” snappet Eva og tørket svetten fra pannen. “Hvem er du egentlig? Jeg har ikke sett deg før,” fortsatte nabokjerringa. “Jeg er kjæresten hans!” svarte Eva utfordrende, med nevene i siden, men så bare en smal glippe i døra. “Du?” utbrøt naboen overrasket. “Ja, jeg. Noen problemer?” “Nei, egentlig ikke. Han har aldri tatt med noen hit før (Eva likte Dmitrij enda bedre), og nå plutselig… sånn som deg…” “Hva mener du med sånn?” skjønte ikke Eva. “Vet du, det er ikke min sak. Beklager,” sa naboen, og lukket døra. Forstående at det var “nå eller aldri”, presset Eva nøkkelen inn med all sin vilje og fikk nesten hele dørkarmen til å vri seg. Plutselig gikk døra opp. Hele Dmitrijs indre verden åpnet seg for henne, og hjertet hennes gjorde seg kaldt. Jo visst, unge enslige menn har sine asketiske trekk, men dette var en ren celle. “Stakkars deg, hjertet ditt har glemt – eller aldri visst – hva hjemmekos er,” slapp det fra Eva da hun så det beskjedne krypinn hvor hun nå ofte skulle bo. Men hun glødet opp, naboen hadde rett: Ingen kvinne hadde rørt verken vegger, gulv, kjøkken eller vinduer. Eva var den første. Hun sprintet til nærmeste butikk for gardiner, bade-matte, grytekluter og kjøkkenhåndklær. I butikken nådde det henne virkelig… Til matten og gardinen kom duftlys, håndlaget såpe, og smarte bokser til sminke. “Det er ingen frekkhet å pynte leiligheten til kjæresten med småting,” beroliget Eva seg, og hektet på en handlevogn til. Deretter ga låsen opp kampen. Den fungerte ikke lenger, som en hockeymålvakt som har glemt maska. Eva forstod kaoset hun hadde skapt og brukte knivene til å dra ut den gamle låsen frem til midnatt, og dro tidlig neste dag for å hente ny. Knivene trengte også å byttes – og bestikk, duker, skjærebrett og gryteunderlag – snart var det gardiner til hele leiligheten. Søndag ringte Dmitrij, han måtte forlenge tjenestereisen med noen dager. “Jeg blir bare glad om du får leiligheten til å føles litt varmere og mer hjemmekoselig,” lo han da Eva innrømmet at hun hadde tatt seg noen friheter. Forresten, hjemmekos hadde hun allerede levert i lastebil-lass og organisert etter teknisk plan og dokumentasjon. Årene som enslig kvinne hadde samlet alt dette, og da hun endelig kunne slippe det ut, klarte hun ikke å stoppe. Da Dmitrij skulle hjem, var det bare en edderkopp ved ventilen igjen. Eva vurderte å jage den, men lot den være – den kunne være et symbol på respekt for andres eiendom. Dmitrijs hjem så plutselig ut som en mann som hadde vært lykkelig gift i åtte år, deretter skilt, og nå lykkelig igjen – tross alt. Eva nølte ikke bare med leiligheten; nå visste hele oppgangen at hun var ny sjef og kontaktperson. Ring på fingeren manglet, men det var bare en teknikalitet. Naboene var først skeptiske, men trakk snart bare på skuldrene: “Som du sier, det angår jo oss ikke.” *** På dagen for Dmitrijs hjemkomst hadde Eva ordnet ekte hjemmelaget middag, pakket inn sine fortsatt faste former i en elegant, frekk innpakning, plasserte duftlys i hjørnene, dempet det nye lyset og begynte å vente. Dmitrij var forsinket. Da Eva begynte å merke at innpakningen gnagde i det området hun hadde trent for på treningssenteret i et halvt år, ble nøkkelen satt i låsen. “Låsen er ny, bare dytt, det er ikke låst!” svarte Eva, svakt nervøs – men også med forventning. Hun fryktet ikke fordømmelse, for leiligheten var blitt så bra. Alt ville bli tilgitt. Akkurat da døra gikk opp, fikk hun SMS fra Dmitrij: “Hvor er du? Jeg er hjemme. Ser ut som leiligheten er den samme. Vennene mine skremte meg med at du skulle fylle alt med kosmetikk.” Men Eva så ikke den beskjeden med en gang. For i leiligheten kom det inn fem helt fremmede: to unge menn, to skolebarn og én svært gammel bestefar, som rettet seg opp og la hånden over det grå håret sitt da han så Eva. “Oi, pappa, hvilken velkomst! Hvorfor dro du egentlig til sanatoriet når du har full ‘all inclusive’ hjemme?” undret den unge mannen, som umiddelbart fikk kjeft av kona for å stirre. Eva stod med to fulle vin-glass, ute av stand til å bevege seg. Hun ville skrike, men klarte ikke å røre seg. I hjørnet lo den lettede edderkoppen. “Hvem er du?” pipet Eva. “Eier av denne hytta. Og du er sikkert fra legekontoret, skal du gjøre sårstell? Jeg sa jo jeg klarer meg selv,” svarte bestefaren og så på Evas uniform med store øyne. “Ja, Adam Matvejevitsj, her har du virkelig fått det hjemmekoselig,” sa den unge kvinnen bak Eva. “Helt annerledes, før var det som et gravkammer her. Hva heter du, da? Ikke for gammel for deg, kanskje, vår Adam Matvejevitsj? Men han har jo sin egen bolig…” “E-va…” “Åh! Du har jammen god teft, Adam Matvejevitsj!” Bestefaren virket like fornøyd som resten. “Hvor er Dmitrij?” hvisket Eva, og slukte begge glassene i ett drag. Les mer “Jeg er Dmitrij!” ropte gutten på åtte år og vinket. “Nei, den jobben får du vente med,” sa mamma og sendte begge barna til bilen. “Unn…unnskyld, jeg tror jeg har gått inn feil leilighet,” sa Eva, og husket plutselig alt med låsen. “Dette er Syrinveien 18, leilighet 26?” “Nei, dette er Bøkveien 18,” sa bestefar fornøyd, klar til å pakke ut sin gave. “Riktig,” sukket Eva, “feil adresse. Bare sett dere, så tar jeg en telefon.” Hun løp inn på badet, barrikaderte døra og svøpte seg i et håndkle. Da leste hun endelig Dmitrijs SMS. “Dmitrij, jeg kommer snart, jeg bare ble litt forsinket i butikken,” svarte hun på melding. “Flott, jeg venter. Kan du ta med en flaske rødvin?” sa Dmitrij i en lydmelding. Eva skulle ha med rødvin, men nå var hun mer rød inni seg. Hun tok med matten og gardinen, ventet til fremmede var på kjøkkenet, og smatt ut. Hun samlet sammen tingene og forsvant ut av leiligheten. *** “Jeg forteller senere,” sa Eva til Dmitrij da hun kom inn, fortsatt i sjokket. Som i tåke gikk hun forbi ham uten å se opp, skiftet gardinen og la ut matten, før hun falt ned på sofaen og sov til morgenen. Da var stresset og rødvinen ute av kroppen. Da hun våknet, stod en ukjent ung mann foran henne og ventet på forklaring. “Hvilken adresse er det her..?” “Butoveien 18.”

Fy søren, pappa, sånne mottakelser får du. Hvorfor skulle du til det der behandlingsstedet når du har

Uncategorized

Utroskap – ingen grunn til å skille seg

Det var en gang, for lenge siden, da jeg husker at Synnøve nesten slapp kaffen av seg da hun hørte Marits

Uncategorized

— Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, — hvisket Mikita. — Skjønner du? Jeg klarte det ikke Mikita var fjorten, og hele verden var imot ham. Eller rettere sagt — ville ikke forstå ham. — Der er den bølla igjen! — mumlet tante Klara fra oppgang tre, mens hun hastet over til den andre siden av gårdsplassen. — En mor som oppdrar alene. Der ser du resultatet! Men Mikita gikk forbi, hendene dypt i lommene på de revnede dongeribuksene, latet som om han ikke hørte. Selv om han gjorde det. Mamma jobbet — igjen til sent. På kjøkkenbordet lå en lapp: «Koteletter i kjøleskapet, varm opp.» Og stillhet. Alltid stillhet. Nå var han på vei hjem fra skolen, der lærerne nok en gang hadde «samtale» om oppførselen hans. Som om han ikke skjønte at han var et problem for alle. Han skjønte det. Men hva så? — Hei, gutt! — ropte onkel Vebjørn, naboen fra første etasje. — Har du sett den halte hunden her? Noen bør jage den bort. Mikita stoppet. Studerte nøye. Ved søppeldunkene lå det faktisk en hund. Ikke en valp — en voksen, rød og hvitflekket. Lå stille, bare øynene fulgte folkene. Kloke øyne. Og triste. — Kan ikke noen jage den! — støttet tante Klara. — Sikkert syk! Mikita gikk nærmere. Hunden rørte seg ikke, bare viftet svakt med halen. På baklabbben — et stygt sår, størknet blod. — Hva står du der for? — brummet onkel Vebjørn irritert. — Ta en pinne, jag den bort! Da sprakk noe i Mikita. — Bare prøv å røre ham! — utbrøt han, og stilte seg foran hunden. — Han gjør ingen noe vondt! — Hm, beskytter altså? — sa onkel Vebjørn overrasket. — Ja, jeg beskytter! — Mikita satte seg ved siden av hunden, strakte frem hånden forsiktig. Den snuste på fingrene og slikket forsiktig håndflaten. Noe varmt spredte seg i guttebrystet. For første gang på lenge møtte noen ham med vennlighet. — Kom, — hvisket han til hunden. — Bli med meg hjem. Hjemme laget Mikita en seng av gamle jakker til hunden i hjørnet av rommet sitt. Mamma var jo på jobb til kvelden — ingen til å kjefte eller kaste ut «smittespredere». Såret på labben så ille ut. Mikita søkte på nettet, fant artikler om førstehjelp for dyr. Leste, rynket på nesen av medisinske ord, men pugget hvert ord. — Må skylle med desinfeksjon — mumlet han, roten i medisinskapet. — Så jod på kantene. Forsiktig, så det ikke gjør vondt. Hunden lå rolig, lot Mikita stelle labben. Så på ham takknemlig — slik ingen hadde sett på ham på lenge. — Hva heter du, egentlig? — surret Mikita mens han bandasjerte. — Du er jo rød… Skal jeg kalle deg Rødtass? Hunden bjeffet lavt, som om han var enig. Om kvelden kom mamma hjem. Mikita ventet bråk, men mamma så bare på Rødtass og sjekket bandasjen. — Du bandasjerte selv? — spurte hun lavt. — Ja. Fant ut hvordan på nettet. — Hvordan skal du mate ham? — Det finner jeg ut. Mamma så lenge på sønnen. Så på hunden, som slikket hånden hennes tillitsfullt. — Vi går til veterinæren i morgen, — besluttet hun. — Vi får se på labben. Har du funnet navn? — Rødtass, — svarte Mikita stolt. For første gang på mange måneder var det ingen mur mellom dem. Neste morgen sto Mikita opp en time tidligere enn vanlig. Rødtass prøvde å reise seg, pep av smerte. — Ligg du, — sa Mikita rolig. — Jeg henter vann, og mat. Ingen hundemat hjemme. Han ga bort sin siste kotelett, dynket brød i melk. Rødtass spiste grådig, men pent, slikket hver smule. På skolen snakket Mikita ikke imot lærerne for første gang på lenge. Tenkte bare på én ting — hvordan har Rødtass det? Har han vondt? Kjeder han seg? — Er du ikke helt deg selv i dag? — sa kontaktlæreren overrasket. Mikita bare trakk på skuldrene. Han ville ikke fortelle — de ville bare le. Etter skolen løp han hjem, ignorerte naboenes blikk. Rødtass hilste ham med gledeshyl – kunne nå stå på tre ben. — Vil du ut, kompis? — lagde bånd av snor. — Forsiktig nå, ta vare på labben. I gården skjedde det noe fantastisk. Tante Klara fikk nesten maten i halsen da hun så dem: — Han tok med ham hjem! Mikita! Har du blitt gal?! — Hva så? — svarte Mikita rolig. — Jeg behandler ham. Snart er han frisk. — Behandler? — naboen kom bort. — Hvor tar du penger til medisin? Stjeler du fra mora di? Mikita knyttet nevene, men ble rolig. Rødtass presset seg mot benet hans — som om han forsto spenningen. — Jeg stjeler ikke. Bruker mine egne penger. Har samlet fra frokostene, — sa han lavt. Onkel Vebjørn ristet på hodet: — Gutt, forstår du at du har tatt ansvar for et levende liv? Det er ikke leketøy, du må mate, behandle og lufte ham. Hver dag begynte nå med å gå tur. Rødtass ble raskt bedre, kunne løpe, selv om han haltet litt. Mikita trente ham — tålmodig, lenge. — Sitt! Flink! Gi labb! Sånn, ja! Naboene så på på avstand. Noen ristet på hodet, noen smilte. Mikita så bare Rødtass’ trofaste øyne. Han forandret seg. Ikke med en gang — men langsomt. Sluttet å svare spisst, begynte å rydde hjemme, til og med karakterene ble bedre. Han fikk et mål. Og dette var bare begynnelsen. Tre uker senere skjedde det Mikita fryktet mest. Han var ute og gikk med Rødtass da en flokk gatehunder stormet frem fra garasjene. Fem eller seks stykker — stygge og skrubbsultne, øyne glødet i mørket. Lederen, en stor svart hund, flekket tenner og gikk mot dem. Rødtass instinktivt bak Mikita. Labben var fortsatt vond, kunne ikke løpe ordentlig. Og disse kjente svakhet. — Gå vekk! — ropte Mikita, regnet med båndet. — Gå bort! Men flokken rykket ikke. Omringet dem. Den svarte lederen knurret dypere, bygget seg opp for hoppet. — Mikita! — kvinnestemme ropte ovenfra. — Løp! La hunden, og løp! Det var tante Klara i vinduet. Bak henne gløttet flere ansikter. — Ikke vær en helt, gutt! — skrek onkel Vebjørn. — Han halter jo, klarer ikke å rømme! Mikita så på Rødtass. Han skalv, men stakk ikke av. Presset seg mot eieren, klar til å dele all skjebne. Svart hund hoppet først. Mikita rekker å gardere seg, men bittet går gjennom jakken, når huden. Men Rødtass, selv med skadet labb og frykt — kastet seg for å beskytte eieren. Bet seg fast i benet på fienden, hang med hele kroppen. Slåsskampen begynte. Mikita sparket, slo, prøvde å skjule Rødtass. Ble bitt, klorte, men vek ikke. — Herregud, sånn går det an! — hylte tante Klara ovenfra. — Vebjørn, gjør noe! Onkel Vebjørn for ned trappene, grep en pinne, en jernbit, hva han fant. — Hold ut, gutt! — ropte han. — Jeg kommer! Mikita falt under presset fra flokken, da han hørte den kjente stemmen: — Vekk med dere! Det var mamma. Hun stormet ut med en bøtte vann og kastet det på hundene. Flokken spratt unna og knurret. — Vebjørn, hjelp! — ropte hun. Onkel Vebjørn kom til med pinnen, flere naboer fra øverste etasjer kom til. Gatehundene skjønte de var underlegne, løp sin vei. Mikita lå på asfalten og holdt Rødtass inntil seg. Begge blodige, begge skalv. Men i live. Hele. — Gutten min, — mamma satte seg ved siden av, sjekket sår og bitt. — Du skremte meg virkelig. — Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, — hvisket Mikita. — Skjønner du? Jeg klarte det ikke. — Jeg skjønner, — svarte hun stille. Tante Klara kom ned i gården, kom nærmere. Hun stirret på Mikita merkelig — som om hun så ham for første gang. — Gutt, — sa hun forvirret. — Du kunne jo ha mistet livet. For en hund. — Ikke «for en hund», — avbrøt onkel Vebjørn plutselig. — For en venn. Skjønner du forskjellen, Klara Steffensen? Naboen nikket bare stille. Tårene rant. — Kom hjem nå, — sa mamma. — Vi må rense alle sår. Og Rødtass også. Mikita reiste seg og tok hunden i armene. Rødtass pep svakt, men halen gikk — glad for å være med eieren. — Vent litt, — stoppet onkel Vebjørn dem. — Skal dere til veterinæren i morgen? — Skal vi. — Jeg kjører dere. Betaler for behandling — den hunden har jo vist seg som en helt. Mikita så overrasket på naboen. — Takk, onkel Vebjørn. Men jeg klarer det selv. — Ikke protester. Du kan betale tilbake når du tjener. Men nå… — mannen klappet Mikita på skuldra. — Nå er vi stolte av deg. Ikke sant? Naboene nikket. En måned gikk. Vanlig oktoberkveld, Mikita kom hjem fra dyreklinikken, hvor han hjalp frivillig i helgene. Rødtass sprang ved siden av — labben var leget, haltet knapt. — Mikita! — ropte tante Klara. — Vent litt! Gutten stoppet, forberedt på moralpreken. Men naboen rakte frem en bag med hundemat. — Til Rødtass, — sa hun sjenert. — Det er god mat, dyr. Du passer så godt på ham. — Takk, tante Klara, — svarte Mikita oppriktig. — Men vi har mat. Jeg jobber på klinikken nå, doktor Anne Pettersen betaler. — Ta uansett. Kan være du trenger det. Hjemme lagde mamma middag. Hun smilte til sønnen: — Hvordan går det på klinikken? Er Anne Pettersen fornøyd med deg? — Hun sier at jeg har gode hender. Og tålmodighet. — Mikita klappet Rødtass. — Kanskje jeg blir veterinær. Vurderer seriøst. — Og skolearbeid? — Går bra. Til og med Pettersen fra fysikk sier jeg er oppmerksom nå. Mamma nikket. På denne måneden hadde sønnen endret seg totalt. Han var ikke frekk, hjalp hjemme, hilste på naboer. Men viktigst — han hadde fått et mål. En drøm. — Vet du, — sa hun, — i morgen kommer Vebjørn. Han har en venn med oppdrett, trenger hjelp. Mikita lyste opp: — Helt sant? Kan jeg ta med Rødtass? — Det tror jeg. Han er jo nesten tjenestehund nå. Om kvelden satt Mikita i gården med Rødtass. De trente «vakt» — hunden lyttet nøye, så på eieren med trofaste øyne. Onkel Vebjørn kom og satte seg ved siden av på benken. — Du drar i oppdretten i morgen? — Ja. Med Rødtass. — Da må du legge deg tidlig. Det blir en hard dag. Da Vebjørn gikk, ble Mikita sittende litt til. Rødtass la hodet på knærne, sukket fornøyd. De hadde funnet hverandre. Og de ville aldri være ensomme igjen.

Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, hvisket Mikkel. Skjønner du? Jeg kunne bare ikke. Mikkel var fjorten