– Hallo… Er det deg, Vasja? – Nei, dette er ikke Vasja. Det er Elena… – Elena? Hvem er du?… – Kjære, hvem er du? Jeg er Vasjas kjæreste. Var det noe spesielt du ønsket?… Mannen min er ikke her, han jobber sent… Jeg ble helt svimmel, la merke til røde dråper på gulvet. Magen gjorde så vondt at jeg krummet meg… Jeg følte at babyen ville bli født når som helst. Mannen min, Vasja, har reist på arbeid i utlandet de siste fem årene. Han har kjørt lastebil i Tyskland og jobbet med oppussing i Polen. Han dro for pengenes skyld. Vi har to sønner, ønsket å gi dem den beste fremtiden. Vi forsto godt at vi ikke kunne oppnå noe stort i Ukraina. Du vet, mannen min var heldig der ute. Hver måned sendte han oss pakker med mat – hermetikk, korn, olje, godteri. Han satte også penger inn på bankkontoen min – så jeg kunne spare dem og få renter. Vi klarte å spare nok til å kjøpe en leilighet til vår eldste sønn. Det virket som alt var fint. Men for noen måneder siden følte jeg at noe var galt i kroppen. Første tanke: overgangsalder – men det var mer. Jeg la kraftig på meg, var alltid trøtt, spiste mye og humøret svingte. Alt på nettet sa at jeg var gravid. Gravid i en alder av 45? Jeg trodde ikke på det, men tok en test – to tydelige røde striper. Jeg ville ikke si noe til sønnene mine eller svigerdøtrene om barnet. Hvorfor skulle jeg? Skulle mine egne barn le av meg – si at mamma har mistet vettet i voksen alder? Jeg bestemte meg for å skjule graviditeten. Nå var det snart vinter, og jeg kledde meg i store, varme klær. Ingen så magen under dunjakka. Men jeg ønsket egentlig ikke å få dette barnet. Noen vil kanskje si at jeg ikke har Gud i hjertet. Men jeg er 45, jeg er ingen ung kvinne lenger. Jeg har sønner og barnebarn, og jeg vil bruke tid med dem, ikke løpe rundt med bleier og småbarn. Vi har heller ikke råd til et tredje barn. Vasja måtte igjen ut og jobbe i utlandet, og jeg kunne ikke klare meg uten ham. De sa at det var for sent og veldig risikabelt med abort. Jeg visste ikke om det ville skade meg. Så jeg prøvde å fortelle meg selv at det ville gå bra. Kanskje Vasja ville bli glad for en baby til? Jeg bestemte meg for å ringe ham på Skype og fortelle nyheten. Jeg slo bare på mikrofonen, ikke kameraet. – Hallo, Vasja… – Det er ikke Vasja. Det er Elena. – Elena? Hvem er du? – Beklager, hvem er du? Jeg er Vasjas kjæreste. Var det noe spesielt? Mannen min er ikke hjemme, han jobber sent. Jeg la på og begynte å gråte bittert. Slik er livet – mannen kan være utro hvor som helst og med hvem som helst. Jeg ville straks søke skilsmisse, kaste alle Vasjas ting og aldri se ham igjen. Men jeg hadde fortsatt håp om at han skulle komme hjem når han fikk vite om babyen. Jeg visste at han kom hjem i februar, til sønnenes bursdag. Han fikk fri fra arbeidet. Jeg drømte til og med at vi gikk tur i parken – Vasja holdt datteren vår i den ene hånden og jeg i den andre. På selveste Valentinsdagen, 14. februar, kom Vasja hjem. Jeg lagde romantisk middag, tente lys og spilte musikk. Vil skape en rolig stemning. – Vasja, jeg har en overraskelse. Jeg er gravid. De sier det blir en jente. – Er du fullstendig gal? – ropte han. Han ble rød av sinne, veltet tallerkener og slo i bordet: – Mens jeg sliter hardt i utlandet, hopper du rundt med andre menn? Nå vil du legge denne ungen på meg? – Vasja, jeg skal forklare… – Gå vekk, jeg vil ikke se deg! – Han dyttet meg så jeg traff magen mot et bordhjørne og falt. Vasja dro, tok baggen og smalt med døren. Jeg ble svimmel, så røde dråper på gulvet, magen verket – jeg krummet meg i smerte. Jeg fant så vidt telefonen og ringte ambulanse. Jeg følte at barnet skulle komme snart. Da legene kom, holdt jeg allerede datteren vår i armene. Hun lå rolig, gråt ikke, sov tungt. – Skal du bli med oss til sykehuset, mamma? – Nei. Ta med barnet, jeg vil ikke ha henne. – Hva mener du? – Jeg mener det! Bare ta med barnet, jeg vil ikke se henne. Hun har ødelagt familien min! Kanskje noen vil elske henne, men ikke jeg. Bare ta henne bort! Uten å føle anger ga jeg jenta til legen. De sjekket meg hjemme, ingen rifter, fødselen gikk rolig. Da ambulansen dro, ryddet jeg, dusjet og la meg. Ingen av barna vet at jeg har gitt bort jenta. Hver dag går jeg til kirken og ber om at hun vokser opp sunn og finner sin familie. Jeg vet at jeg ikke klarer det. Jeg vil ikke leve gjennom oppdragelsen av et barn igjen. Jeg ønsker bare én ting – at Vasja kommer hjem. Men han reiste tilbake til Tyskland, og snakker bare med sønnene våre. Kall meg gjerne gal. Men jeg har valgt mannen min – ikke barnet. Og Gud får dømme meg.

Tirsdag, 14. februar

Jeg sitter her med dagboka mi etter nok en merkelig kveld i livet mitt. Jeg må sette ord på det som skjedde, kanskje blir ting litt klarere.

I dag ringte jeg til Harald. Hallo Harald? Det var ikke Harald som svarte. Dette er Ingrid sa en ukjent kvinnestemme. Ingrid? Hvem er du? Jeg prøvde å holde stemmen rolig. Beklager, men hvem er du? svarte hun, kort. Jeg er kjæresten til Harald. Ville du noe? Hun fortsatte, Han er fortsatt på jobb, kommer nok sent hjem

Hodet snurret, og jeg måtte sette meg. Rødhet dryppet på gulvet fra meg uten at jeg først merket det. Magen min strammet seg og jeg vred meg av smerte. Jeg visste at barnet skulle komme når som helst.

Harald har jobbet i utlandet i fem år nå. Først som lastebilsjåfør i Tyskland, så med oppussing i Sverige. Det var pengene det handlet om. Vi har to gutter sammen, og ønsket å gi dem de beste forutsetninger. Vi forstod jo at i Norge, i lille Lillehammer der vi bor, ville vi ikke klare alt det vi drømte om uten ekstra inntekt.

Han var heldig der borte. En gang i måneden sendte han matpakker hjem til oss hermetikk, gryn, olje, godterier og satte inn penger på kontoen min så jeg kunne sette dem i sparekonto med renter. Vi klarte å spare nok til å kjøpe leilighet til eldste sønnen.

Alt virket egentlig fint. Men for noen måneder siden merket jeg at noe var galt med kroppen min. Jeg trodde først det var overgangsalderen. Jeg gikk kraftig opp i vekt, var alltid trøtt, spiste mye og humøret skiftet stadig. Du er gravid, sa internett hver gang jeg søkte på symptomene. Jeg kunne ikke tro det. Jeg er 45 år! Men testen viste to klare røde streker.

Jeg sa ingenting til sønnene eller svigerdøtrene. Hvorfor skulle jeg det? Jeg ville ikke at barna skulle le av meg, si at moren deres hadde mistet vettet når hun ble gammel. Jeg skjulte magen under store, varme vinterklær ingen kunne se noe.

Jeg ville ikke føde dette barnet. Folk sier sikkert at jeg har mistet Gud. Men jeg er 45, ikke noen ung kvinne lenger. Jeg har sønner og barnebarn jeg vil bruke tid på, ikke gå rundt med bleier og våkenetter. Dessuten har vi ikke råd til en til. Harald måtte vel igjen tilbake til utlandet, og jeg klarer meg ikke uten ham.

Jeg var for langt på vei til å ta abort det ville være risikabelt og kunne skade meg. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det kunne gå bra. Kanskje Harald ville bli glad for å få en datter? Jeg bestemte meg for å ringe ham på Skype, uten å skru på kameraet, kun lyd.

Hallo, Harald?
Det er ikke Harald. Det er Ingrid.
Ingrid? Hvem er du?
Beklager, hvem er du? Jeg er kjæresten til Harald. Ville du noe? Han er fortsatt på jobb, kommer nok sent hjem.

Jeg la på. Gråten kom med en gang sånn er livet, mannen min kan være utro hvor som helst, med hvem som helst. Jeg ville pakke ned alle Haralds ting, kaste ham ut, aldri se ham mer.

Men et sted inni meg håpet jeg at han likevel ville komme tilbake dersom han fikk vite om barnet. Jeg visste han kom hjem i februar fordi guttene har bursdag, og han hadde fått fri fra jobben. Til og med drømt om at vi gikk tur hele familien i parken, Harald holdt lillejenta i den ene hånden, jeg den andre.

Så kom altså 14. februar, Valentinsdagen. Harald kom hjem. Jeg lagde en romantisk middag, tente stearinlys og spilte musikk. Jeg ville gjøre kvelden rolig og varm.

Harald, jeg har en overraskelse til deg. Jeg er gravid. De sier det blir ei jente.

Din jævel! skrek Harald. Han ble rød i ansiktet av sinne, kastet tallerkener på gulvet, slo i bordet.

Mens jeg sliter og jobber, har du ligget med andre menn? Nå skal jeg være far til en bastard?

Harald, vent, jeg kan forklare

Flytt deg, jeg vil ikke se deg! Han dyttet meg bort så magen traff bordkanten, og jeg falt. Harald tok med seg vesken og dro, smalt døra hardt etter seg.

Det flimret for øynene, jeg merket bloddråper på gulvet, magen trakk seg sammen og jeg krøp sammen av smerte. Jeg slepte meg til telefonen og ringte legevakta. Men jeg merket at barnet kom nå.

Da ambulansen kom, lå jeg allerede med den lille jenta i armene. Hun sov rolig og var stille.

Vil du reise med oss? spurte ambulansesykepleieren.

Nei. Ta med dere barnet, jeg vil ikke ha henne.

Hva mener du?

Bare ta henne. Hun har ødelagt familien min. Kanskje noen vil elske henne, men ikke jeg. Ta henne, jeg vil ikke se henne!

Jeg ga babyen til sykepleieren uten anger. De undersøkte meg hjemme, ingen rifter, fødselen var rolig. Da ambulansen dro, vasket jeg huset, tok en dusj og sov.

Ingen av barna vet at jeg har gitt bort lillejenta. Hver dag går jeg til kirken og ber hun skal få en god oppvekst og finne sin familie. Jeg vet at jeg ikke klarer mer barn. Jeg vil kun at Harald skal komme hjem igjen, men nå er han tilbake i Tyskland og snakker bare med guttene.

Folk vil kanskje tro at jeg er gal. Men jeg velger mannen min fremfor barnet. Gud får dømme meg. Og en ting har jeg lært: Livet snur brått, og noen valg kan aldri tas tilbake, uansett hvor mye man angrer.