– Ingen har jaget dem bort, – svarte både den ene og den andre, – de ville bare ikke bli! De får komme, vi blir glade! – Sitt! Vi er ikke hjemme! – sa Petter rolig. – Men de ringer jo! – utbrøt Valborg, halvveis oppe fra sofaen. – La dem ringe, – svarte Petter. – Men hva om det er noen viktige? – spurte Valborg. – Eller noe viktig de må snakke om? – Det er lørdag, klokka er tolv, – sa Petter. – Du forventer ingen, jeg venter ingen! Konklusjon? – Jeg skal bare titte i kikkehullet! – hvisket Valborg. – Sitt ned! – stemmen var stålhard. – Vi er ikke hjemme! Uansett hvem det er, kan de bare gå! – Men vet du hvem det er? – spurte Valborg. – Jeg antar det, derfor sier jeg at du skal sette deg og ikke glimte foran vinduet! – Ja, hvis det er dem jeg tror, drar de ikke så fort! – sa Valborg og trakk på skuldrene. – Kommer an på hvor lenge vi nekter å åpne, – svarte Petter rolig. – Før eller siden drar de. De kommer uansett ikke til å sove i oppgangen. Vi trenger ikke gå noe sted. Så sett deg, ta på headset, finn frem mobilen og se film. – Petter, mamma ringer meg, – sa Valborg, og viste skjermen. – Da står tanten din bak døra sammen med den håpløse sønnen sin, – konkluderte Petter. – Hvordan vet du det? – undret Valborg. – Om det hadde vært min fetter der, – og Petter dro ut ordet så det hørtes enda mer motbydelig ut, – da hadde mamma ringt meg! – Har du ingen andre teorier? – spurte Valborg. – Er det naboene, har jeg ikke noe behov for å prate med dem. Venner ville ha gått etter et par ring – eller ringt først for å høre om det passet! Ingen ville ha plaget ringeklokken i en halvtime. Bare slektninger – akkurat de som alltid tar seg til rette – holder på sånn! – Petter, det er jo min tante, – sa Valborg med lidende stemme. – Mamma har sendt melding. Hun spør hvor vi blir av, tante Natalie skal bo noen dager hos oss, hun har ting å ordne i byen! – Skriv at byen har mange hoteller, – smilte Petter. – Petter! Det kan jeg ikke si! – sa Valborg strengt. – Vet det, – Petter tenkte. – Skriv heller at vi ikke er hjemme, at vi bor på hotell fordi leiligheten blir fumigert for kakerlakker! – Ja! – sa Valborg, skrev og sendte meldingen. – Petter, hun sier vi må skaffe to rom til tante: ett til henne og ett til sønnen Konstantin, – sa Valborg overrasket. – Skriv at vi er blakke! Skriv også at vi har fått to senger på hostel, og deler rom med femten utlendinger! – Petter gliste. – Mamma spør når vi kommer hjem, – sa Valborg. – Svar om en uke, – avfeide Petter. De sluttet å ringe på døra. Ekteparet pustet lettet ut. – Petter, mamma skriver at tante kommer om en uke, – sa Valborg med oppgitt stemme. – Og vi er ikke hjemme igjen, – sa Petter. – Petter, du skjønner at dette ikke løser problemet? Vi kan ikke rømme fra dem i evigheten! Hva om de kommer en hverdag? Eller venter foran døra når vi kommer hjem fra jobb? Både min tante og din fetter kan presse seg inn! – Ja, – sukket Petter. – Var det djevelen som fikk oss til å kjøpe treroms? – Petter, vi kjøpte for vår fremtidige, store familie! – minnet Valborg. – Vi må få barn! Seriøst – helst to med en gang! – sa Petter gravalvorlig. – Tror du jeg er imot? – protesterte Valborg. – Du vet jo vi må undersøkes! Det går jo ikke! – Må bare få bort all denne stressen, så skal du se det går! – sa Petter alvorlig. – Vi får jo nervene vridd, en gang dine, neste gang mine! Skulle jage dem alle tilbake der de kom fra! Ingenting funker på grunn av dem! Valborg sa ingenting. Hun visste Petter hadde rett. Da de skulle gifte seg, tok de alle dyre undersøkelser for genetikk og helse. Også fertiliteten var det ikke noe feil med. Alt var perfekt! Men spørsmål om barn ble lagt på vent for å få skrapt sammen penger til leilighet. Ingen arv å regne med, og før var de begge stuet sammen med sine mødre på ettroms. Alt måtte gjøres fra bunnen. Fem år med hardt arbeid og sparing, så var det mulig å kjøpe stor leilighet. Rekkehus, men huset var gammelt, de pusset opp og kjøpte alt fra bunnen. Og de var glade. Kjempeglade! Men før de rakk å feire innflyttingsfest, dukket Valborgs tante opp – med sønnen. Og bare for sikkerhets skyld hadde hun med seg svigermoren som ledsager. – Her er det ikke trangt! Ikke som da jeg og Valborg måtte dele én liten stue! – Praktisk – mente tante Natalie. – Jeg kan få eget rom, og det samme kan Konstantin! – Ingen sover i stua her, – sa Petter. – Det er hvilerom! – Jeg har da ikke tenkt å jobbe her heller, – lo tante Natalie. – Valborg, forklar mannen din at jeg ikke kan bo sammen med sønnen, han snorker! Dessuten – dere har ikke engang dekket til gjestene! – Men vi ventet dere ikke, – sa Valborg fortvilet. – Og kjøleskapet er tomt, – støttet Petter. – Vel, sånn er det, – tante Natalie viste nåde. – Petter, spring på butikken! Valborg – sett i gang på kjøkkenet! – Hva venter dere på? – glefset svigermoren. – Slik tar man imot gjester! – Har dere ingen skam? – ropte Petter, men Valborg dro ham inn på et annet rom. Da Petter endelig kom løs fra hånden foran munnen, spurte han: – Valborg, har ikke noen her misforstått? Jeg kaster dem ut til moren din! Med mora di på kjøpet! Om de kommer på besøk, får de oppføre seg som gjester! Hva er dette? – Petter, hun er fra bygda! Sånn gjør de det! – rettferdiggjorde Valborg. – Vet du, jeg kjenner bygdefolk, men uhøflighet er ikke vanlig noen steder! Dette er akkurat det! – Kjære, la oss ikke krangle! – ba Valborg. – De sliter ut nervene mine, og du kommer til å bli deres fiende! Vil du det? – Jeg driter i hvem jeg er for dem! Om de er sånn mot meg, kan jeg like gjerne overse dem helt! Kunne ikke brydd meg mindre! – Petter, kjære! Men tenk på meg! Om vi nå kaster ut tante Natalie, vil mamma forbanne meg! Jeg har ingen andre! Den virket. Petter bet tennene sammen og gikk på butikken. Tante Natalie ble to uker istedenfor tre dager, og Petter havnet på valium etter to dager. Da hun endelig dro, feiret de to med kost, mopp – og jubel. Tre dager med rengjøring, og så var samme situasjon der, men fra andre siden. – Bror, jeg blir ikke lenge! – sa Dimitri, klemte Petter så det knaket. – Skal fikse noen saker, og så drar vi! – Kan du ikke fikse det alene da? – spurte Petter. – Skal jeg dra alene til byen og la familien i bygda? Tenker du i det hele tatt? – lo Dimitri. – Hva om jeg finner på noe sprell? Kona passer på! – Derfor dro du med ungene også? – spurte Petter. – Hvem skulle de være med? – Dimitri dæljet ham på ryggen. – De får ha det gøy! La oss riste byen som i gamle dager! – Dimitri! – skrek Svetlana. – Du skal ikke riste noe som helst! Halvannen time etter ankomst, havnet Valborg med hodepine. Ungene løp rundt og skrek. Svetlana kunne bare skrike, ellers visste hun ikke hvordan hun snakket. Og Dimitri ville ut og feste, så Svetlana ropte enda mer. – Petter, du er jo eneste sønnen til mora di, – mumlet Valborg i puta. – Han er fetter fra mammas side, – snerret Petter. – Jeg kaller ham fetter. – Kan du ikke be han dra? – spurte Valborg. – Skulle gjerne, – sa Petter og la hånden på hjertet. – Men det blir som med din tante. Mamma sliter meg ut etterpå! Så omtrent da én besøkte var dratt, stod de neste der. Tante Natalie og Konstantin hadde stadig ærend i byen. Og fetter Dimitri kom med familien for å fikse sine saker. Mødrene var aldri langt unna. Svigermor plaget svigersønn, mor plaget svigerdatter. Stresset gnagde på helsa og sinnet til det unge paret. Med sånn karusell av evige gjester, var det ikke snakk om barn. Helsen var dårlig, og – hvordan? – Skal vi bytte leilighet? – foreslo Valborg. – Til polstrede celler? – smilte Petter. – Det skal vi nok snart få uansett! – Nei, – smilte Valborg litt. – La oss bytte til lik leilighet i et annet strøk! De som vil bo et annet sted, kan bytte! Da flytter vi uten å si noe! – Det er bare utsettelse, – fnyset Petter. – Både din tante og min fetter plager de nye så de sier hvor vi er. De finner oss! Da blir vi korsfestet for fluktforsøk! – Kanskje vi rekker å lage barn først? – sa Valborg håpefullt. – Ikke bare lage, men også få! Det vil være et argument, – sa Petter. – Like greit å rømme, – sa Valborg trist. – La oss bo hos venner? Bare gjemme oss! – Du mener Valdemar og Kaja? – spurte Petter. – Ja, – nikket Valborg. – De har et rom! – Men der bor jo Tera, – smilte Petter. – Husker du ikke? – Jeg bor heller med en schæfer enn våre slektninger! – sa Valborg oppgitt. – Vent! – ropte Petter og grep mobilen. – Valdemar, lån oss hunden! – Å! Kompis! Evig takknemlig! Vi skal på ferie, og har ingen til jenta! Hun liker ikke fremmede, men dere er hun trygg på! – lo Valdemar gjennom røret. – Jeg leverer mat, seng, leker, skåler – og betaler! – Flott! – sa Petter lykkelig. Han vendte seg mot Valborg, glad som en solstråle: – Ring mamma, si at tante kommer i morgen! Jeg ringer broren min, sier han kan komme senere! – Er du sikker? – spurte Valborg. – Vi er glade for å ta dem imot! – sa Petter. – Kan ikke noe for at de ikke liker samboeren vår! Fetter Dimitri og familie stakk til hotell etter én “voff”. Tante Natalie ville kjempe for sin rett til å bo. – Lås inne den villdyret! – jamret hun, skjult bak Konstantins rygg. – Tuller du, tante Natalie? – smilte Petter. – Førtifem kilo muskler! Ikke en bolognese, men en schæfer! Hun bryter ned dører! – Hvorfor glefser den på meg? – stemmen til tante Natalie skalv. – Liker ikke fremmede, – sa Valborg. – Bli kvitt den! Jeg kan ikke bo med det dyret! – Bli kvitt? – sa Petter fornærmet. – Den skjønne hunden er vår! Vi har jo ikke barn, trenger noen å elske! Og hun er elsket! – Vi kommer aldri til å gi henne fra oss! – sa Valborg. Begge mødre ringte og klaget over at barna avviste slektninger. – Ingen har jaget dem bort, – svarte de begge, – de ville bare ikke bli! De får komme, vi blir glade! – Hva med hunden? – Mamma, vi avviser ingen! Men også mødrene sluttet å kaste seg på besøk. En måned senere flyttet Tera tilbake til sine folk, men hun var klar til å komme når som helst. Trengtes ikke. Valborg ventet tvillinger.

Uncategorized

Author Fame LovingViews 8

Ingen har jaget dem bort, svarte vi både den ene og den andre, de ville bare ikke bli! La dem komme! Vi blir glade!

Bare sitt! Vi er ikke hjemme! sa Peder rolig.

Men det ringer jo! Elsa stivnet oppreist i sofaen.

La dem holde på, svarte Peder.

Hva om det er noen viktige? spurte Elsa. Eller noe alvorlig?

Lørdag klokken tolv, sa Peder. Du har ikke invitert noen, jeg venter ingen! Konklusjon?

Lar meg bare titte i kikkehullet! hvisket Elsa.

Sett deg! sa Peder med stål i stemmen. Vi er ikke hjemme! Hvem det nå måtte være, får bare gå hjem igjen!

Men vet du hvem det er? spurte Elsa.

Antar det, derfor sier jeg at du ikke skal stå og blinke foran vinduet!

Hvis det er dem jeg tror, gir de seg ikke så lett! sa Elsa, og trakk på skuldrene.

Det kommer an på hvor lenge vi ikke åpner døren, svarte Peder rolig. Før eller siden går de.

De blir i alle fall ikke å sove i oppgangen. Vi har ikke noe sted å haste avgårde, så sett deg, ta på hodetelefonene og se på en film.

Peder, mamma ringer meg, sa Elsa og viste mobilen.

Så det er din tante med den udugelige sønnen på trappa, konkluderte Peder.

Hvordan vet du det? Elsa ble forskrekket.

Hadde det vært min fetter og Peder sa fetter så bløtt at det lå ubehag i luften da hadde mamma ringt meg!

Du vurderer ikke andre alternativer? spurte Elsa.

Om det er naboene, så har jeg ikke lyst å prate med dem. Om det er venner, ville de ringt på noen ganger og gått. Eller, som folk med oppdragelse, ringt på forhånd og spurt om vi kunne ta imot! Ikke hamre løs på ringeklokka en halvtime! Nei, slik uforskammet og pågående ringing er det kun slekten vår som byr oss!

Peder, det er jo min tante, sa Elsa lidende. Mamma sendte melding. Spør hvor vi har tatt veien. Tante Ingvild vil bo hos oss noen dager, har ærend i byen!

Skriv at Oslo har skikkelige hotell, smilte Peder.

Peder! Elsa var indignert. Jeg kan ikke skrive det!

Vet, sa Peder tankefullt. Skriv at vi ikke er hjemme, at vi bor på hotell fordi vi har sprøytet leiligheten for kakerlakker!

Genialt! Elsa skrev og sendte meldingen.

Peder, hun sier vi må skaffe to rom til tante og Torgrim, Elsa var fortumlet.

Skriv at vi er blakke. Og at vi har to køyesenger på hostel med femten tyskere i rommet, gliste Peder.

Mamma spør når vi er tilbake, sa Elsa og så på mannen.

Svar om en uke, viftet Peder av.

Ringingen stilnet. Det unge paret pustet lettet ut.

Peder, mamma skrev at tante kommer om en uke, sa Elsa oppgitt.

Da er vi ikke hjemme da heller, sa Peder.

Peder, skjønner du ikke at dette ikke løser noe? Vi kan jo ikke rømme i evighet?
Hva hvis de kommer midt i uka? Eller ligger og lurer etter oss etter jobb? Både min tante og din fetter de finner på alt mulig!

Jada, sukket Peder. Hvem fikk oss til å kjøpe treroms da?

Vi kjøpte til fremtidig storfamilie, sa Elsa.

Vi trenger barn! sa Peder alvorlig. Helst to på en gang!

Tror du jeg er imot? sa Elsa indignert. Du vet jo vi må utredes! Det går ikke!

Bare vi får fred, så fikser det seg, sa Peder alvorlig. De tapper oss for nerver på omgang! Kunne de reist tilbake der de kom fra! Ellers skjer det jo ingenting!

Elsa sa ingenting. Hun visste Peder hadde rett.

De gikk gjennom dyre tester for arvelige sykdommer og kompatibilitet før bryllupet. Alt var topp. Men etter bryllupet måtte planene om barn settes på vent, de skulle spare til leilighet.

Arv var det bare å glemme. Før bryllupet bodde både Peder og Elsa med moren sin i hver sin ettrom. Det var kun egne krefter igjen.

Fem år med hard sparing og knalljobb ga ny leilighet. Sekundærmarked, gammelt bygg, totalrenovering, møbler fra bunn. Men hvor lykkelige de var!

Ingen tid til å feire innflyttingen før Elsas tante Ingvild dukket opp med Torgrim på slep. For å stagge opprør hos de unge, kom moren med også.

Jøjje meg, her har dere ikke trangt! Ikke som Elsa og jeg i det lille kottet!

Passer fint, sa tante Ingvild. Da får jeg eget rom og Torgrim sitt!

Stua er ikke til å sove, sa Peder. Det er salong!

Jeg skal jo ikke jobbe her! lo tante Ingvild. Elsa, forklare mannen at sønnen min snorker! Og gjester i huset, da må det serveres!

Vi ventet ikke dere, sa Elsa beskjemmet.

Og kjøleskapet er tomt, støttet Peder.

Jaja, tante Ingvild viste storsinn. Peder, skynd deg i butikken, Elsa setter i gang på kjøkkenet!

Hva står dere og stirrer for? kvitret moren. Slik tar dere imot gjester!

Dere tar vel litt av sa Peder, men Elsa dro ham med seg.

Da Peder slet hånden fra Elsas munn, spurte han:

Elsa, har de tatt feil av noe? Jeg kaster ut dem til din mor sammen med din mor! Kan folk oppføre seg litt? Dette er jo galskap!?

Peder, hun er enkel! Fra bygda! Slik er det visst der!

Jeg kjenner bondefolk, men slike overtramp har ingen! Dette er bare frekt!

Kjære, ikke lag bråk med mamma og tante! De piner meg halvt i hjel etterpå!
Du blir jo bare fienden! Vil du det?

Sånn de behandler meg, kan jeg glatt overse dem! Bedre de bare forsvinner! Ikke kommer jeg til å gråte!

Peder! Vær litt snill med meg! Jager vi ut tante Ingvild, forbanner mor meg! Hun er alt jeg har!

Dette argumentet virket. Peder bet tennene sammen og gikk i butikken.

Tante Ingvild ble to uker, ikke tre dager. Peder var avhengig av valeriana allerede på dag to.

Avreisen til tante Ingvild og Torgrim ble feiret med rengjøring i tre dager. Endelig stille og rolig.

Så, andre siden av slekta:

Brorsan, jeg må bo hos deg ei stund! Didrik klemt Peder så ryggvirvlene knaste. Ordne noen saker, så drar vi!

Kan du ikke ordne dem alene, eller? spurte Peder.

Er du sprø? Jeg har jo familien! Kan ikke la dem være igjen i bygda! Tenk om jeg får eventyr? Kona skal da sjekke meg!

Derfor drasset du med deg barna? spurte Peder.

Hvem skulle tatt dem? Didrik slo Peder på ryggen. De skal jo ha det moro! La oss lage liv som i gamle dager!

Didrik! skrek Siv. Jeg skal lage liv av deg så det ikke er noe igjen!

Halvannen time etter ankomst lå Elsa med sprengende hodepine.

Barna raste rundt og skrek ustanselig. Siv kunne bare skrike, samtale var fremmed for henne.

Didrik ville ut og bråke, da skrek Siv enda mer.

Peder, du er mammas eneste sønn? hvisket Elsa inn i puta.

Dette er mammas fetter, mumlet Peder. Kaller ham fetter.

Kan du ikke be ham dra?

Gjerne, la hånden på hjertet, men det er som med din tante. Blir straffet av mor i evighet!

Knapt var man kvitt én, så kom nye gjester. Tante Ingvild og Torgrim fant stadig på å ordne ting i byen.

Fetter Didrik og familen kom og ordnet greier. Selvsagt glemte ikke mødrene sine barn. Svigermor pirket i svigersønnen, svigermor pirket i svigerdatteren.

Det nervøse stresset undergravde samliv og helse. Å tenke på barn var bare komisk midt i denne runddansen.

Skal vi bytte leilighet? foreslo Elsa.

Til polstret celle? smilte Peder. Det får vi snart uansett!

Nei, Elsa smilte svakt. Bytte til lik leilighet, bare annet strøk! Vi flytter, sier ingen hvor og ingen finner oss!

Utsatt synd, lo Peder. Fetteren og din tante ber ut de nye og får vite hvor vi er. Så blir vi slaktet!

Kanskje vi rekker barn først? håpet Elsa.

Ikke bare lage én, men faktisk få den ut. Ville vært et argument, sukket Peder.

Kanskje like greit bare flytte ut? sa Elsa. Skal vi spørre venner om asyl?

Du mener Vidar og Karin? spurte Peder.

Ja de har eget rom!

Men der bor Tora, lo Peder. Har du glemt?

Jeg bor heller med en schæfer enn denne slekta! Elsa hang med hodet.

Stopp! ropte Peder og grep mobilen. Vidar, låne bikkja!

Du! Kompis! Jeg skylder deg evig! Karin og jeg vil til syden, ingen til å passe Tora! Hun liker ikke fremmede, men dere respekterer hun! jublet Vidar. Tar med mat, teppe, leker, skåler! Betaler ekstra!

Kjør på! sa Peder gledestrålende.

Han vendte tilbake til Elsa, smilende som morgenlyset:

Ring mamma, la tante Ingvild komme i morgen! Jeg ringer Didrik, får ham til å komme denne uka!

Er du sikker? spurte Elsa.

Vi ønsker dem velkommen! sa Peder med sjel. Ingen kan klandre oss for at de ikke liker vår nye beboer!

Fetter Didrik og co var borte etter ett voff, foretrakk hotell straks.

Tante Ingvild ville kjempe om sin rett:

Lås inn dette beistet et sted! spurte hun, mens hun gjemte seg bak Torgrim.

Tanta, tuller du? smilte Peder. Fyrti-fem kilo muskler! Det er ikke en puddel, men en schæfer! Kan rive ned et dørblad!

Hvorfor glefser den på meg? stemmen hennes skalv.

Liker ikke fremmede, Elsa trakk på skuldrene.

Kvitt dere med henne! Jeg kan ikke bo med dette monsteret!

Hva mener du, kvitte oss? bruste Peder. Den søte bikkja er vår! Vi har jo ikke barn, vi må jo ha noen å like! Og vi er blitt så glad i henne!

Og vi gir henne aldri fra oss! sa Elsa bestemt.

Etterpå ringte begge mødrene og spurte hvorfor de nektet slekten å bo.

Vi jaget ingen, svarte begge, de ville ikke bli! La dem komme! Vi blir glade!

Men bikkja da?

Mamma, vi nekter jo ingen egentlig!

Men mødrene sluttet likevel å mase om besøk.
Etter en måned dro Tora hjem til sine egne, men var alltid klar for et nytt opphold.
Det slapp de. Elsa ventet tvillinger.